En historisk tragedie

(29)Da Satan ikke lenger hadde mulighet til å gjøre opprør i himmelen, fant han snart et nytt virkefelt, idet han la planer om å ødelegge menneskeslekten. I lykken og freden omkring det hellige par i Eden så han et drømmebilde av den salighet han selv hadde tapt for alltid. Drevet av misunnelse besluttet han å lokke dem til å være ulydige, og på den måten påføre dem syndens skyld og straff. Han ville forvandle deres kjærlighet til mistillit og deres lovsanger til bebreidelser mot Skaperen. På den måten ville han føre disse uskyldige vesener ned i den samme elendighet som han selv var i. Men samtidig ville han da bringe vanære over Gud og skape sorg i himmelen. rett

(29)Våre første foreldre fikk varsel om faren som truet dem. Himmelske budbærere fortalte om Satans fall og de onde planer han nå ville legge for å felle dem, og åpenbarte enda tydeligere for dem hva den guddommelige styreform bestod i, den som ondskapens fyrste nå prøvde å omstyrte. Det var ved ulydighet mot Guds rettferdige påbud at Satan og hans hær hadde falt. Derfor var det så viktig at Adam og Eva respekterte den loven som var det eneste middel til å hevde orden og rettferd. rett

(29)Guds lov er like hellig som Gud selv. Den er en åpenbaring av hans vilje, et direkte uttrykk for hans karakter, hans guddommelige kjærlighet og visdom. Harmonien i skaperverket avhenger nettopp av at alle vesener og alle ting, det levende og det livløse, er i fullkommen harmoni med Skaperens lov. Gud har satt lover til å styre, ikke bare de levende vesener, men alt som virker i naturen. Skaperverket er underlagt faste lover som ikke kan settes til side. Alt omkring oss styres av naturlover, men bare mennesket er ansvarlig overfor moralloven. Mennesket, kronen på skaperverket, har fått evnen til å fatte Guds krav, til å forstå hvor rettferdig og god hans lover og hva den krever. Av mennesket kreves det ubetinget lydighet. rett

(30)I likhet med englene ble også innbyggerne i Eden satt på prøve. Deres lykketilstand kunne opprettholdes bare på betingelse av troskap mot Skaperens lov. De hadde valget mellom å lyde og leve, eller å være ulydige og dø. Gud hadde gitt dem rike velsignelser. Men dersom de ikke aktet på hans vilje, var det umulig for ham å spare dem for følgene, på samme måte som han heller ikke sparte englene da de syndet. Overtredelse ville gjøre hans gaver verdiløse og resultere i elendighet og ruin. rett

(30)Englene bad dem være på vakt mot Satans utspekulerte planer, for han ville være utrettelig i sin iver etter å fange dem i sin snare. Så lenge de var lydige mot Gud, kunne Satan ikke skade dem. Om det skulle trenges, ville hver eneste engel i himmelen bli sendt for å hjelpe dem. Hvis de bare motstod hans første forførende antydninger, ville de være like trygge som de himmelske budbærere. Men gav de først etter for fristelse, ville deres natur bli så fordervet at de ikke ville ha noen kraft eller lyst til å stå Satan imot. rett

(30)Kunnskapens tre ble en prøve på deres lydighet og kjærlighet overfor Gud. Herren hadde funnet det på sin plass å legge på dem ert eneste forbud når det gjaldt deres frie bruk av alt som var i hagen. Men om de ringeaktet hans vilje i denne saken, ville de pådra seg skyld på grunn av overtredelse. Satan skulle ikke for all fremtid forfølge dem med fristelser. Bare ved det forbudte treet kunne han overhodet ha adgang til dem. Hvis de forsøkte å utforske det, ville de straks utsette seg for hans list. De ble formaner til å akte nøye på den advarsel Gud hadde sendt dem og å være tilfreds med den undervisning han hadde funnet det nødvendig å gi. rett

(30)For å utføre sitt verk ubemerket valgte Satan å bruke slangen som sitt medium. Det var en forkledning som svarte godt til hans bedragerske hensikter. Slangen var den gang en av de klokeste og vakreste skapninger på jorden. Den hadde vinger, og når den fløy gjennom luften, var den et strålende syn med en glans som skinnende gull. Når den hvilte mellom grenene på det forbudte treet, og forsynte seg av den deilige frukten, var den virkelig et fengslende og frydefullt syn. På den måten lurte ødeleggeren på sitt bytte i fredens hage. rett

(30)Englene hadde advart Eva mot å fjerne seg fra sin mann mens de syslet med sin daglige dont i hagen. Sammen med ham ville hun være mindre utsatt for fristelsens farer enn om hun holdt seg for seg selv. Men fordypet som hun var i sin behagelige oppgave, fjernet hun seg uforvarende fra ham. rett

(31)Da hun merker at hun var alene, ble hun slått av en bange anelse om at det var fare på ferde. Men hun skjøv angsten fra seg, for hun regnet med at hun hadde visdom og styrke nok til å oppdage det onde og motstå det. Hun gav ikke lenger akt på engelens advarende ord, og snart stod hun der og stirret med en blanding av nysgjerrighet og beundring på det forbudte treet. Frukten så deilig ut, og hun spurte seg selv hvorfor Gud hadde holdt den tilbake fra dem. rett

(31)Nå hadde fristeren sin store anledning. Som om han kunne lese hennes tanker, sa han: "Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i haven?" Eva ble forbauset og skremt da hun så å si hørte et ekko av sine egne tanker. Men slangen fortsatte bare sin tale. Med en besnærende stemme smigret han henne for hennes uforlignelige skjønnhet, og ordene virket langt fra ubehagelige. I stedet for å flykte bort, nølte hun, full av undring over å høre at en slange snakket. Dersom et vesen som lignet englene, hadde snakket til henne, ville hun ha blitt redd. Men det falt henne ikke inn at denne fascinerende slangen kunne være et medium for den falne fienden. rett

(31)På fristerens besnærende spørsmål svarte hun: "Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt." rett

(31)Han påstod at hvis de tok av frukten, ville de nå opp på et høyere plan i tilværelsen og få del i et videre kunnskapsfelt. Han hadde jo selv spist av den forbudte frukten, og som følge av det hadde han fått evnen til å snakke. Egentlig var det en listig insinuasjon om at Gud holdt noe tilbake fra dem av frykt for at de skulle bli lik ham. Når han hadde forbudt dem å spise av denne frukten, ja til og med røre den, var det bare på grunn av dens vidunderlige egenskaper til å gi visdom og makt. Forføreren antydet at Gud ikke ville gjøre alvor av denne truselen. Den hadde bare til hensikt å skremme dem. Hvordan skulle de kunne dø? De hadde jo spist av livsens tre. Nei, det Gud hadde prøvd å gjøre, var bare å hindre dem i å oppnå en edlere utVikling og finne større lykke. rett

(31)Slik har Satan arbeidet helt fra Adams dager til i dag, og han har hatt stort hell med seg. Han frister menneskene til å tvile på Guds kjærlighet og visdom. Han er stadig ute etter å vekke en lyst til respektløs nyfikenhet, en rastløs trang til å trenge helt til bunns i hemmelighetene ved Guds visdom og makt. Mange mennesker er så ivrige etter å finne ut det som Gud har funnet best å holde hemmelig, at de helt overser de sannheter han virkelig har åpenbart, og som er vesentlige for frelsen. Satan frister menneskene til ulydighet ved å innbille dem at de får del i et vidunderlig kunnskapsområde. Men dette et bate et bedrag. Stolte over sine tanker om fremskritt tramper de på Guds hellige krav og begir seg inn på en sti som fører til nedverdigelse og død. rett

(32)Satan fremstilte det slik for det hellige par at de ville ha fordel av å bryte Guds lov. Er det ikke et lignende resonnement vi hører i dag? Mange taler om trangsyn hos dem som lyder Guds bud. Selv gjør de krav på å være mer vidsynte og ha større frihet. Hva annet er dette enn et ekko av stemmen fra Edens hage: "På den dag I eter av det" - og dermed ringeakrer Guds krav skal dere "bli likesom Gud". rett

(32)Satan hevdet at han hadde hatt fordel av å spise av den forbudte frukren. Men han lor det ikke skinne igjennom at han ved sin overtredelse var blitt støtt ut av himmelen. Selv om han hadde funnet ut at synd resulterer i et uendelig rap, skjulte han sin egen ulykke for å bringe andre ned i samme uføre. rett

(32)På lignende vis prøver overtrederen i dag å skjule sin sanne karakter. Han kan endog påstå at han er ulastelig. Men hans opphøyde bekjennelse gjør ham bare til en desto farligere bedrager. Egentlig står han helt på Satans side. Fot han tramper på Guds lov og forfører andre til å gjøre det samme, til deres evige ødeleggelse. rett

(32)Eva trodde virkelig på Satans ord. Men denne tro frelste henne ikke fra syndens straff. Hun tvilte på Guds ord, og dette førte til hennes fall. I dommen vil menneskene ikke bli dømt fordi de i oppriktighet trodde en løgn. De vil bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, og fordi de forsømte anledningen til å få vite hva som er sannhet. Hvor mye Satan enn i sin spissfindighet prøver å hevde det motsatte, er det alltid skjebnesvangert å være ulydig mot Gud. Vi må derfor sette alt inn på å lære hva som er sannhet. All undervisning i Guds ord er til rettledning og til formaning for oss. Den er gitt for å frelse oss fra villfarelse. A ringeakte den vil føre til undergang for oss selv. Alt som strir mot Guds ord, kan vi være sikre på kommer fra Satan. rett

(32)Slangen tok frukten fra det forbudte treet og la den i hånden på den halvt motstrebende Eva. Så minnet han henne om det hun selv hadde sagt, at Gud hadde forbudt dem å røre den, for da ville de dø. Hun ville ikke ta mer skade av å spise av den enn å røre den. Eva merket ikke noen skadevirkninger av det hun hittil hadde gjort. Derfor ble hun dristigere. "Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at der var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det, og hun tok av frukren og åt." rett

(32)Frukten var velsmakende, og etter hvert som hun spiste av den, syntes hun at hun kjente en livgivende kraft. Hun forestilte seg at hun nå kom inn i en høyere form for eksistens. Uren frykt plukker hun og spiste videre. Ettersom hun nå selv hadde overtrådt buder, ble hun også Sarans middel til å føre mannen ut i ødeleggelsen. I en merkelig, unaturlig sinnsstemning og med hendene fulle av den forbudre frukten, gikk hun til bake til Adam og fortalte ham air som hadde hendt. rett

(33)Et uttrykk av sorg bredte seg over Adams ansikt. Han så forbauset og engstelig ut. Han svarte at dette måtte være fienden som de var blitt advart mot, og ifølge Guds dom måtte hun dø. Men Eva trengte bare sterkere og sterkere inn på ham for å få ham til å spise av frukten. Imens gjentok hun ordene fra slangen om at de ikke skulle dø. Hun resonnerte som så at dette måtte være sant, for selv følte hun ikke noe som tydet på Guds mishag. Tvert imot følte hun en deilig, opplivende virkning som fikk alle sanser til likesom å dirre av nytt liv. Hun trodde det var noe lignende som inspirerte de himmelske sendebud. rett

(33)Adam forstod at hans hustru hadde overtrådt Guds bud. Hun hadde unnlatt å ta hensyn til det eneste forbud som var gitt for å prøve deres troskap og kjærligher. Det oppstod en forferdelig kamp i hans sinn. Han angret at han hadde latt Eva gå så langt bort fra ham. Men nå var det skjedd. Han måtte skille lag med henne som hadde vært hans glede. Hvordan skulle han kunne bære dette? Hittil hadde han kunnet glede seg over samværet med Gud og hellige engler, og han hadde sett Skaperens herlighet. Han forstod hvilken vidunderlig fremtid som åpnet seg for menneskene, om de bare ville være tro mot Gud. Men alle disse velsignelser var plurselig tapt av syne. Så stOr var frykten for å miste den gave som i hans øyne var mere verd enn alt annet. Kjærlighet, takknemlighet og trofasthet mot Skaperen - alt dette var med ett overvunnet av kjærligheten til Eva. Hun var en del av ham selv, og han kunne ikke holde ut tanken på å skilles fra henne. Han tenkte ikke over at den evige Gud som hadde skapt ham selv av støv og gjort ham til en levende og vakker skapning, og som i kjærlighet hadde gitt ham en livsledsager, kunne fylle hennes plass. rett

(33)Adam bestemte seg for å dele hennes skjebne. Hvis hun måtte dø, ville han dø sammen med henne. Når alt kom til alt, kunne jo det den kloke slangen hadde sagt, være sant. Eva stod foran ham like vakker og tilsynelatende like uskyldig som før denne ulydighetshandlingen. Hun gav endog utttykk for større kjærlighet til ham enn hun før hadde gjort. Noe tegn på død så han ikke hos henne. Han bestemte seg for å trosse følgene. Han tok av frukten og spiste den. rett

(33)Etter denne synden følte også Adam det som om han hadde nådd opp på et høyere livsplan. Men snart fylte tanken på synden ham med skrekk. Luften som tidligere hadde hatt en mild og jevn temperatur, syntes nå å gjennomisne det skyldige menneske. Den kjærlighet og fred de hadde hatt, var plutselig borte. I stedet hadde de en følelse av synd og frykt for fremtiden, en underlig nakenhet i sjelen. Den Iysdrakten som hittil hadde omgitt dem, forsvant. For å erstatte den prøvde de å dekke seg på annen måte, for ellers kunne de ikke møte Gud og de hellige englene. rett

(34)Nå begynte de å se syndens sanne karakter. Adam bebreidet sin hustru for den dumhet hun hadde vist ved å gå fra ham og bli bedratt av slangen. Men de trøster seg begge med at han som hadde gitt dem så mange tegn på sin kjærlighet, ville tilgi denne ene overtredelsen, eller at de ikke ville bli utsatt for en såhard straff som de hadde fryktet. Satan triumferte over sitt hell. Han hadde fristet kvinnen til å tvile på Guds kjærlighet og visdom og til å overtre hans lov. Og gjennom henne hadde han også fått Adam til å falle. rett

(34)Den store lovgiver skulle snart gjøre Adam og Eva kjent med følgene av deres overtredelse. De merket Guds nærvær i hagen. Så lenge de to hadde vært uskyldige og hellige, hadde de alltid med glede hilst Skaperen velkommen. Nå flykter de i redsel og prøvde å gjemme seg i de fjerneste avkroker av hagen. "Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Og han svarte: Jeg hørte deg i haven; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg. Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød deg å ete av?" rett

(34)Adam kunne hverken benekte eller unnskylde sin synd. Men han viste ikke noen virkelig anger. I stedet prøvde han å kaste skylden på sin hustru og derved på Gud selv. "Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt." Han som av kjærlighet til Eva frivillig hadde gitt avkall på Guds anerkjennelse og på sitt hjem i Paradis og et evig liv i glede, prøvde nå etter sitt fall å gjøre sin hustru, ja endog Skaperen, ansvarlig for overtredelsen. Så forferdelig er syndens makt. rett

(34)Da kvinnen ble spurt: "Hva er det du har gjort?" svarte hun: "Slangen dåret meg, og jeg åt." Med andre ord: "Hvorfor skapte du slangen? Hvorfor lot du den komme inn i Eden?" Det var på denne måten hun forsøkte å finne unnskyldning for sin synd. Likesom Adam la hun altså ansvaret for deres fall på Gud. Selvrettferdighetens ånd hadde sin opprinnelse hos løgnens far. Den fikk næring så snart våre første foreldre gav etter for Satans innflytelse. Og den har siden eksistert hos alle Adams sønner og døtre. I stedet for ydmykt å bekjenne sine synder forsøker de å dekke seg selv ved å legge skylden på andre, på omsten. dighetene eller på Gud. Slik bruker de endog hans velsignelser som en anledning til å knurre mot ham. rett

(35)Så felte Gud sin dom ovet slangen: "Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager." Slangen hadde vært brukt som Satans redskap, derfor skulle den ha del i Guds dom over synden. Den hadde før vært den vakreste og mest beundrede blant dyrene. Nå skulle den være den forakteligste og mest avskyelige av dem alle, fryktet og hatet av både mennesker og dyr. De ord som deretter ble rettet til slangen, hadde direkte adresse til Satan selv, og de pekte frem til hans endelige nederlag og ødeleggelse. "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl." rett

(35)Eva fikk vite om den sorg og smerte som fra nå av måtte bli hennes lodd. Og Herren sa: "Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg." I skapelsen hadde han gjort henne til Adams jevnbyrdige. Hadde de forblitt lydige mot Gud - i samsvar med hans store kjærlighetslov - ville de også ha bevart den innbyrdes harmonien. Men synden hadde skapt et misforhold, og nå kunne enheten gjenopprettes bare ved at en av partene underkastet seg. rett

(35)Eva hadde vært den første til å overtre Guds bud. Hun hadde falt i fristelse ved å fjerne seg fra sin livsledsager, stikk i strid med Guds befaling. Det var på grunn av hennes overtalelse at Adam hadde syndet. Nå kom hun i et underdanighetsforhold til sin mann. Hvis den falne menneskeslekten hadde fulgt de prinsippene som er nedfelt i Guds lov, ville dommen ha vist seg å være en velsignelse. Men mannens misbruk av den myndighet han på den måten fikk, har gjort kvinnens lodd bitter og forvandlet hennes liv til en tung byrde. rett

(35)Eva hadde vært fullkommen lykkelig ved sin manns side i Eden. Men i likhet med så mange rastløse Eva-døtre i vår tid følte hun seg smigrer ved utsikten til å komme opp på et høyere plan enn det Gud hadde bestemt for henne. I et forsøk på å heve seg over sin opprinnelige stilling falt hun ned på et lavere plan. Det samme vil skje med alle som er uvillige til å påta seg de plikter livet legger på dem etter Guds plan. rett

(35)Mange anstrenger seg for å oppnå stillinger som Gud ikke har gjort dem skikket til, og lar den plassen stå tom hvor de ville ha vært til virkelig velsignelse. I ønsket om å nå opp på et høyere plan har mange ofrer sin kvinnelige verdighet og sin edle karakter og har unnlatt å gjøre det som himmelen har bestemt for dem. rett

(35)Herren sa til Adam: "Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den. bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ere ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake." rett

(36)Det var ikke Guds vilje at det syndfrie paret skulle kjenne noe til ondt. Han hadde gitt dem det gode i rikt mål og holdt det onde borte fra dem. Men i strid med hans befaling hadde de spist av det forbudte treet. Og nå ville de alle sitt livs dager fortsette å spise av det og få kjennskap til det onde. I riden som fulgte ville menneskene bli plaget av Satans fristelser. I stedet for det herlige arbeidet de var satt til, skulle de oppleve angst og slit. De ville bli utsatt for skuffelser, sorg og smerte og til slutt døden. rett

(36)Hele naturen kom under syndens forbannelse og skulle virne for menneskene om hva opprør mot Gud egentlig er, og hva følgen av det må bli. Da Gud skapre mennesket, gjorde han det til herre over jorden og over alle levende skapninger. Så lenge Adam var tro mor himmelen, var hele naturen underlagt hans vilje. Men da han gjorde opprør mot Guds lov, gjorde også de lavere skapninger opprør mot hans herredømme. Slik ville Gud i sin nåde vise menneskene at hans lover hellig, og lære dem å innse faren ved å sette den til side, om enn aldri så lite. rett

(36)Et liv i strev og bekymring ble fra nå av menneskets lodd og del, men Gud gjorde det i kjærlighet. Det var en nødvendig forutserning for å legge en demper på den naturlige tilbøyelighet til å gi etter for lyster og lidenskaper og for å utvikle selvkontroll. Dette ble en del av Guds store plan for å gjenreise mennesket fra den ødeleggelse og nedverdigelse som synden hadde ført med seg. rett

(36)Advarselen til våre første foreldre: "På den dag du eter av det, skal du visselig dø," betydde ikke at de nødvendigvis skulle dø den samme dag de spiste av den forbudte frukten. Men på den dagen ville den ugjenkallelige dommen falle. Løftet om udødelighet var gitt på betingelse av lydighet. Ved å overtre ville de miste retten til det evige liv. Den dagen ville de bli dømt til døden. rett

(36)For å kunne leve evig måtte mennesket spise av frukten på livets tre. Hvis de mistet den muligheten, ville livskraften gradvis minke, inmillivet ebbet ut. Det var Satans plan at Adam og Eva ved ulydighet skulle pådra seg Guds mishag. Hvis de ikke fikk tilgivelse, håpet han at de ville spise av frukten på livets tre og dermed fortsette å leve i synd og ulykke. Men straks etter menneskets fall fikk hellige engler i oppdrag å vokte veien til livets tre. Omkring disse engler glimtet lysstråler som lignet lynende sverd. Ingen av Adams familie fikk lov til å passere denne skranken for å spise av den livgivende frukten. Derfor finnes det ingen udødelige syndere. rett

(37)Mange betrakter den flodbølge av sorg og smerte som våre første foreldres overtredelse førte til, som en altfor fryktelig konsekvens av en så liten synd, og de tviler på Guds visdom og rettferdighet i hans handlemåte med menneskene. Men hvis de ville trenge dypere inn i dette spørsmålet, ville de oppdage at de tar feil. Gud skapte mennesket i sin egen lignelse, fritt for synd. Jorden skulle bli befolket med vesener som bare stod litt lavere enn englene. rett

(37)Men deres lydighet måtte settes på prøve, for Gud ville ikke tillate at verden ble fylt av slike som ringeaktet hans lov. I sin store nåde satte han Adam på en prøve som slett ikke var hard. Men det faktum at prøven var lett, gjorde at synden ble stor. Dersom Adam ikke kunne bestå den aller minste prøve, ville han heller ikke bestå en hardere prøve om han hadde fått et større ansvar. rett

(37)Hvis Adam var blitt stilt på en stor prøve, ville de som dras mot det onde, ha unnskyldt seg med å si: "Dette er en ubetydelig sak. Gud er ikke så nøye med småting." Slik ville det stadig forekomme overtredelse i ting som regnes for å være små, og som passerer upåtalt blant menneskene. Men Gud har gjort det klart at synd av enhver størrelsesorden er motbydelig for ham. rett

(37)For Eva virket det som en ubetydelig sak å være ulydig mot Gud ved å smake av frukten på det forbudte treet og å friste sin ektemake til å synde. Men deres synd åpnet slusene for en bølge av ulykke over verden. Hvem kan i fristelsens øyeblikk overskue de forferdelige følger av bare et eneste feiltrinn? rett

(37)Mange lærer at Guds lov ikke er bindende for mennesket. De hevder at det er umulig å være lydig mot Guds bud. Men hvis dette var sant, hvorfor måtte så Adam lide syndens straff? Våre første foreldres synd førte skyld og sorg over verden. Om det ikke var for Guds godhet og nåde, ville synden ha brakt slekten ut i den mest håpløse fortvilelse. Ingen bør bedra seg selv. "Den lønn som synden gir, er døden."! Man kan ikke ustraffet overtre Guds lov. Dette gjelder like ubetinget nå som den gang da dommen ble uttalt over menneskeslektens far. rett

(37)Etter syndefallet kunne Adam og Eva ikke lenger bo i Eden. De tryglet om å få lov til å bli i det hjemmet de hadde mens de ennå var uskyldige og glade. De bekjente at de hadde forspilt enhver rett til dette lykkelige bostedet, og lovet å vise Gud absolutt lydighet for fremtiden. Men de fikk vite at deres natur var blitt fordervet av synden. De hadde redusert sin styrke til å stå imot det onde, og hadde åpnet veien for Satan til å vinne lettere innpass hos dem. I sin uskyldige tilstand hadde de gitt etter for fristelse. Nå var de i en tilstand av bevisst skyld, og de ville ha mindre kraft til å leve et rent og hellig liv. rett

(37)Ydmyket og ubeskrivelig sorgtunge tok de farvel med sitt vakre hjem og drog ut for å bo på en jord som syndens forbannelse hvilte over. Luften som en gang hadde vært mild og med jevn temperatur, ble nå gjenstand for store endringer. I sin barmhjertighet utstyrte Gud dem med klær av skinn som vern mot temperatursvingninger. rett

(38)Snart ble Adam og hans hustru vitne til de første tegn på forfall ved at blomster visnet og løv falt av. Dette sørget de mer over enn mennesker sørger over sine døde. Det var virkelig all grunn til å sørge over at de sarte blomstene døde. Men da store trær felte sitt løv, stod den grusomme kjensgjerning klart for dem at døden er alt levendes lodd. rett

(38)Edens hage ble på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens skjønne stier. Den falne slekt fikk ennå i lang tid lov å se inn i det tapte hjemmet fra deres uskylds dager, men inngangen var sperret av englevakten. Ved paradisporten der kjeruber holdt vakt, ble den guddommelige herlighet åpenbatt. Hit kom Adam og hans sønner for å tilbe Gud. Her fornyer de sitt løfte om lydighet mot den lov som de hadde overrrådt, med den følge at de var blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge oversvømmer verden, og menneskenes ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en vannflom, ble Eden fjernet fra jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den endelige gjenopprettelsen når det skal bli "en ny himmel og en ny jord",' skal også Eden bli gjenopprettet enda vakrere enn i begynnelsen. rett

(38)Da skal de som holdet Guds bud, få del i udødelig livskraft fra livets tre, I denne vakre hagen skal innbyggerne i syndfrie verdener gjennom endeløse tidsaldre se et uttrykk for Guds fullkomne skaperverk - en prøve på hva hele jorden ville ha blitt, om bare mennesket hadde oppfylt Skaperens herlige plan. rett

neste kapitel