Loven og lovene

(270)Da Adam og Eva ble skapt, hadde de kjennskap til Guds lov og visste hva den krevde av dem. Den var skrevet i deres hjerte. Loven ble ikke forandret da menneskene falt i synd, men det ble skaffet til veie et botemiddel så de igjen kunne komme i samfunn med Gud. Det ble gitt løfte om en frelser, og det ble opprettet er offersystem som pekre frem til Kristus som det store offer for synd. Dersom Guds lov aldri var blitt overtrådt, ville døden ikke ha eksistert, og det ville ikke ha vært behov for noen frelser. Følgelig ville det heller ikke ha vært behov for ofringer. rett

(270)Adam underviste sine etterkommere om Guds lov. Den ble overlevert fra far til sønn gjennom de etterfølgende slektledd. Men til tross for planen som var lagt for å gjenløse mennesket, var det få som stilte seg inn under den i lydighet. På grunn av overtredelse ble verden så fordervet at det var nødvendig å rense den ved en vannflom. Noah og hans familie tok vare på Guds lov, og Noah lærre sine etterkommere de ti bud. rett

(270)Da menneskene igjen forlor Gud, utvalgre Gud Abraham. Han fikk dette vitnesbyrd: "Abraham lød mitt ord og holdt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover."! Han fikk omskjærelsesritualet som er tegn på dem som var innvier til tjeneste for Gud. De var forpliktet til å holde seg fra avgudsdyrkelse og være lydige mot Guds lov. Det var fordi Abrahams etterkommere ikke overholdt denne forpliktelsen, men sluttet forbund med hedningene og rok etter deres skikker, at de ble slaver i Egypt. Under samkvemmer med avgudsdyrkere, og den tvungne underkastelsen under egypterne, ble de guddommelige forskrifter enda mer oppblandet med hedenskapets onde og grusomme filosofi. Derfor var det at Herren kom ned på Sinai i herlighet og omgitt av engler, etter at han hadde ført Israel ut av Egypt, og i ærefryktinngyrende majestet forkynte sin lov mens hele folket hørte på. rett

(270)Men han overlot ikke sine bud til hukommelsen hos et folk som hadde så lett for å glemme hans krav, men skrev dem på stentavler. Han ville fjerne enhver mulighet til at Israel skulle blande hedenske tradisjoner med hans hellige bud, eller forveksle hans krav med menneskelige påbud eller skikker. Men Gud nøyde seg ikke med å gi dem de ti bud. Folket hadde så lett for å slå inn på gale veier at han ikke ville at noen av fristelsens innfarrsveier skulle være ubevoktet. Moses fikk pålegg om å skrive ned de lover og bestemmelser som Gud gav, med nøyaktige instrukser om det han ønsket av dem. Disse bestemmelsene om folkets plikter overfor Gud, overfor hverandre og overfor de fremmede, var ikke annet enn prinsippene i tibudsloven som ble utvidet og forklart på en slik måte at ingen behøvde å ta feil. De skulle være et vern om den hellighet som knyttet seg til de ti bud som var skrevet på stentavlene. rett

(270)Hvis menneskene hadde respektert Guds lov slik den var gitt til Adam etter syndefallet, opprettholdt av Noah og etterlevd av Abraham, ville det ikke ha vært behov for omskjærelses-ritualet. Og dersom Abrahams etterkommere hadde holdt pakten som omskjærelsen var et pant på, ville de aldri blitt forledet til avgudsdyrkelse. Heller ikke ville det ha vært nødvendig for dem å oppleve slaveriet i Egypt. De ville ha husket Guds lov, og det ville ikke ha vært nødvendig å forkynne den fra Sinai eller skrive den på stentavler. Hadde folket fulgt prinsippene i de ti bud, ville det heller ikke ha vært behov for de tilleggsforskriftene som Moses fikk. rett

(271)Offersystemet som Gud hadde bettodd Adam, var også blitt forkvaklet av hans etterkommere. Overtro, avgudsdyrkelse, grusomhet og utsvevelse hadde fotdervet den enkle og meningsfylte tjeneste Gud hadde gitt forskrifter om. Gjennom langvarig samkvem med avgudsdyrkere hadde Israels folk blandet mange hedenske skikker inn i gudsdytkelsen. Ved Sinai gav Gud dem derfor bestemte instrukser om offertjenesten. Da tabernaklet var bygget, talte han til Moses fra skyen over nådestolen og gav ham fullstendig veiledning om offersysternet og den gudstjeneste form som skulle foregå i helligdommen. Slik fikk Moses seremoniloven som han skrev i en bok. Men tibudsloven som Gud hadde talt fra Sinai, hadde Herren selv skrevet på stentavler, og disse ble omhyggelig oppbevart i arken. rett

(271)Det er mange som forsøker å blande disse to systemene sammen. De bruker bibeltekster som taler om seremoniloven for å bevise at moralloven er avskaffet. Men det er å forvrenge Skriften. Forskjellen mellom de to systemene er klar og tydelig. Seremonisystemet bestod av symboler som viste hen til Kristus, hans offer og hans prestetjeneste. Hebreerne skulle holde seremoniloven med dens ofringer og forordninger inntil forbildet møtte sitt motbilde i Kristus, Guds lam som bærer verdens synd. Da skulle alle ofringene ta slutt. Denne loven ble opphevet da Kristus naglet den til korset. Men om tibudsloven sier Salmenes bok: "Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen." Og Kristus selv sier: "Tro ikke at jeg er kommer for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå før alt er skjedd."' rett

(272)Her forteller han ikke bare hva Guds lov krevde tidligere eller på hans egen tid, men at disse kravene skulle stå fast så lenge himmelen og jorden består. Guds lover like uforanderlig som hans trone, og til alle tider vil den hevde sine krav overfor menneskeheten. rett

(272)Om loven som ble forkynt fra Sinai, sier profeten Nehernias: "Du steg ned på Sinai og talte med dem fra himmelen; du gav dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud." Og Paulus, hedningenes apostel, sier: "Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt." Dette kan ikke gjelde annet enn tibudsloven, for det er den loven som sier: "Du skal ikke begjære." rett

(272)Mens Jesu død gjorde ende på loven om forbilder og skygger, reduserte den ikke på noen måte våre forpliktelser overfor moralloven..Men den kjensgjerning at Kristus måtte dø for å sone for ovettredelsen av loven, viser at den er uforanderlig. rett

(272)De som hevder at Kristus kom for å oppheve Guds lov og gjøre Det gamle testamente ugyldig, oppfatter den jødiske tidsalder som en mørk periode og fremstiller hebreernes religion som om den bestod utelukkende av formet og seremonier. Men dette er feil. Gjennom hele bibelhistorien som viser Guds handlemåte med sitt utvalgte folk, lyser sporene av den store jeg er. Aldri har han gitt menneskene et rydeligere vitnesbyrd om sin makt og herlighet enn da han alene ble anerkjent som Israels konge og gav loven til sitt folk. Her var det et septer som ingen menneskehånd hadde løftet, og den verdige måten Israels usynlige konge ledet på, var ubeskrivelig opphøyet og ærefryktinngytende. rett

(272)Hver gang Gud åpenbarte seg, kom hans herlighet til syne gjennom Kristus. Det var ikke først da Kristus kom til denne verden, at Gud "i Kristus forsonte verden med seg selv", men hele tiden etter syndefallet da løftet om gjenløsning ble gitt. Kristus var grunnvollen og midtpunktet i offersystemet både i den patriarkaiske og i den jødiske tid. rett

(273)Helt siden våte første foreldre syndet, har det ikke vært noen direkte kontakt mellom Gud og mennesker. Faderen har overgitt verden i Krisri hender for at han ved sin midlertjeneste skal gjenløse mennesket og opphøye Guds lovs autotitet og hellighet. All kontakt mellom himmelen og den falne slekt har skjedd gjennom Kristus. Det var Guds Sønn som gav våre første foreldre løfte om gjenløsning. Det var han som åpenbarte seg for patriarkene. Adam, Noah, Abraham, Isak, Jakob og Moses forstod evangeliet. De venter frelsen gjennom menneskets stedfortreder og borgsmann. Disse hellige menn i gammel tid hadde samfunn med Frelseren som skulle komme til vår verden i menneskelig skikkelse, og noen av dem samtalte med Kristus ansikt til ansikt. rett

(273)Kristus var ikke bare Israels leder i ørkenen - den engelen som bar Guds navn og Som i skystøtten gikk foran folket. Men der var han som gav loven til Israel. Midt i den høytidsfulle herlighet som omgav Sinai, forkynte Krisrus sin fars lov i hele folkets påhør. Det var han som gav Moses loven som var skrevet på stentavlene. Der var han som talte til folket gjennom proferene. Idet aposrelen Perer skriver til menigheten, sier han: "Denne frelse var der profetene grunnet på og utforsket, da de profetene om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, sikret til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet" Det er Krisri stemme som taler til oss i Det gamle testamente. "Jesu vitnesbyrd er Ånden som er i profetordet." rett

(273)I sin undervisning ledet Jesus folkers tanker til Det gamle testamente. Han sa til jødene: "Dere ransaker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og nettopp de vimer om meg." På denne tiden var bøkene i Det gamle testamente den eneste del av Bibelen som ennå eksisterre. Videre sa han: "De har Moses og profetene; de får høre dem." Og han føyde til: "Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde."' rett

(273)Det var Kristus som gav seremoniIoven- Selv erter at den hadde mister sin gyldighet, fremstiire Paulus den for jødene i dens sanne stilling og betydning, og påviste hvilken plass den hadde i gjenløsningsplanen og i Krisri gjerning. Den store apostelen erklærte at dette var en opphøyer lov som vitner om sin guddommelige opphavsmann. Den høytidelige tjeneste i helligdommen var et forbilde på de sannheter som skulle åpenbares for slekt etter slekt. Røkelsesskyen som steg opp sammen med Israels bønner, var er symbol på Kristi rettferdighet, den eneste som kan gjøre synderens bønn akseptabel for Gud. Blodofferet på alterer vitnet om at det skulle komme en gjenløser, og fra Det allerhelligste strålte det synlige tegnet på Guds nærvær. Gjennom århundrer i mørke og frafall ble troen holdt levende helt til den lovede Messias kom. rett

(273)Jesus var sitt folks lys og verdens lys før han kom til vår jord i menneskelig skikkelse. Det første lysglimt som trengte igjennom der mørket som synden hadde hyllet verden inn i, kom fra Kristus. Han er kilden til enhver himmelsk lysstråle som siden har falt på jordens innbyggere. I frelsesplanen er Kristus Alfa og Omega, den første og den siste. rett

(274)Etter at Frelseren utgjøt sitt blod til soning for våre synder, for så å fare opp til himmelen og "for vår skyld tre fram for Guds ansikt", har lyset skint fra Golgatas kors og fra helligdommen i himmelen. Men dette klare lyset må ikke få oss til å ringeakte det lyset som i gammel tid skinte gjennom de forbilder som pekte frem mot Frelseren som skulle komme. Kristi evangelium kaster lys over den jødiske gudstjenesteform og gir seremoniloven innhold og mening. Etter som nye sannheter blir åpenbart, og man får mer lys over det som har vætt, åpenbares Guds karakter og hensikten med hans handlemåte overfor sitt utvalgte folk. Hver ny lysstråle vi mottar, gir en klarere forståelse av gjenløsningsplanen som er Guds middel til menneskenes frelse. Vi ser ny skjønnhet og kraft i det inspirerte ord, og vi studerer det med dypere og større interesse. rett

(274)Mange mener at Gud satte en skillevegg mellom hebreerne og verden omkring, og at hans omhu og kjærlighet i stor utstrekning ble holdt borte fra resten av menneskeheten for å komme Israel til gode. Men det var ikke Guds mening at hans folk skulle lage et skille mellom seg selv og sine medmennesker. Guds uendelige kjærlighet omfattet alle mennesker. Selv om de hadde forkastet ham, ønsket han hele tiden å åpenbare seg for dem og gi dem del i sin kjærlighet og nåde. På en spesiell måte velsigner han det utvalgte folk for at de skulle være til velsignelse for andre. rett

(274)Gud kalte Abraham og gav ham ære og velstand. Hans troskap var et lys for folk i de land han oppholdt seg. Abraham isolerte seg ikke fra menneskene om. kring seg. Han hadde et vennskapelig forhold til kongene i nabolandene, og noen av dem behandlet ham med stor respekt. Hans rettskaffenhet og uselviskhet, hans tapperhet og velvilje var er uttrykk for Guds karakter. I Mesopotamia, Kanaan, Egypt, ja endog blant innbyggerne i Sodoma ble himmelens Gud åpenbart gjennom hans representant. rett

(274)Slik åpenbarte Gud seg også gjennom Josef for folket i Egypt og alle de lande som hadde forbindelse med dette mektige riket. Hvorfor sørget Herren for at Josef fikk en så høy posisjon blant egypterne? Han kunne ha fullført sin hensikt med Jakobs sønner på en annen måte. Men han ønsket å gjøre Josef til et lys, og han plasserte ham i kongens palass for at lyset fra himmelen skulle nå vidt og bredt. Josef representerte Kristus gjennom sin visdom og rerrlinjethet, sin renhet og vennlighet i livets hverdag og sin dype interesse for folkets beste - et folk av avgudsdyrkere. Dette hedenske folk fikk se Skaperens og Gjenløserens kjærlighet i livet til ham som var deres velgjører, og som hele Egypt vendte seg til i takknemlighet og anerkjennelse. På samme måte skulle Moses være et lys ved hoffet i det største riket på jorden. Hensikten var at alle som ville, skulle få lære å kjenne den sanne og levende Gud. Egypterne fikk del i alt derte lyset før Guds straffedommer rammet dem. rett

(275)Da Israel ble utfridd fra Egypt, bredte kunnskapen om Guds makt seg vidt og bredt. Det krigerske folket i festningsbyen Jeriko skalv av frykt. "Da vi hørte det, ble vårt hjerte fullt av angst," sa Rahab, "og nå er det ikke mere noen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede." Århundrer etter urgangen av Egypt minnet filistrenes prester sitt folk om plagene i Egypt og advarte dem mot å kjempe mot Israels Gud. Da Gud kalte Israels folk og velsignet og opphøyet dem, var det ikke fordi de alene skulle få del i hans velsignelser ved å lyde hans lov. Gjennom dem ønsket han å åpenbare seg for alle jordens folk. Det var for å gjennomføre dette at han påla dem å holde seg atskilt fra de avgudsdyrkende nasjonet omkring dem. rett

(275)Gud avskydde avgudsdytkelse og alle de synder som følger i dens spor. Derfor påla han sitt folk ikke å blande seg med andre folkeslag, "gjøre deres gjerninget" og dermed glemme Gud. Han forbød dem å gifte seg med avgudsdyrkere for at de ikke skulle bli dratt bort fra ham. Det var like nødvendig da som nå at Guds folk holdt seg rent og "uplettet av verden". De må holde seg fri fra verdens ånd, for den er i strid med sannhet og rettferdighet. Men det har aldri vært Guds mening at hans folk skulle stenge seg ute fra verden i selvrettferdig isolasjon, så de ikke kunne ha noen innflytelse på den. rett

(275)I likhet med sin mester er Kristi etterfølgere i enhver tidsalder kalt til å være verdens lys. Frelseren sa: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en der ikke under en bøtte, men i en stake, så lyser det for alle i huset", det vil si i verden. Og så føyde han til: "Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!" Det var nettopp dette Noah, Abraham, Josef og Moses gjorde, og det var dette Gud ønsker at Israel skulle gjøre. rett

(275)Deres onde, vantro hjerte som var under Satans kontroll, fikk dem til å skjule lyset i stedet for å la det skinne for folkeslagene omkring. Det var den samme holdning Som fikk dem til enten å følge hedningenes fordervede skikket ellet å isolere seg i eksklusiv stolthet som om Guds omsorg bare gjaldt dem. rett

(275)Likesom Bibelen omtaler to lover, den ene uforanderlig og evig, den andre midlertidig, omtaler den også to pakter. Nådens pakt ble først opprettet med menneskene i Eden etter syndefallet da Gud lovet at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode. Denne pakten var et tilbud til alle mennesker om tilgivelse og Guds nådige hjelp til å vise lydighet gjennom troen på Kristus. Den lovet dem også evig liv på betingelse av troskap mot Guds lov. Slik mottok patriarkene håpet om frelse. rett

(276)Denne pakten ble fornyer med Abraham gjennom dette løfte: "I din ætt skal alle jordens folk velsignes." Dette løfre pekte hen til Kristus. Slik oppfattet Abrahaen det. Han satte sin lit til Kristus for å få syndstilgivelse. Det var denne troen som ble regnet ham til rettferdighet. Også pakren med Abraham slo fast Guds lovs autoritet. Herren åpenbarre seg for Abraham og sa: "Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig." Gud sa om sin trofaste tjener: "Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover." Og han sa til ham: "Jeg vil opprette en pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud fot din ætt etter deg." rett

(276)Denne pakten var blitt opprettet med Adam og fornyet med Abraham. Men den kunne først bli stadfestet ved Kristi død. Den hadde eksistert i kraft av Guds løfte helt siden han første gang antydet muligheten for en gjenløsning, og den var blitt mottatt i tro. Men da Kristus stadfestet den, ble den betegnet Som en ny pakt. Guds lov var grunnlaget for denne pakten. Det var en ordning med sikte på å bringe menneskene tilbake til samfunn med Gud og gjøre det mulig for dem å lyde hans lov. rett

(276)Skriften omtaler også en annen ovetenskomst under betegnelsen "den gamle pakt". Den ble opprettet mellom Gud og Israel ved Sinai og stadfestet ved blod av offerdyr. Pakten med Abraham ble stadfestet ved Kristi blod. Den er blitt kalt den "annen" eller den "nye" pakt, fotdi blodet som beseglet den, ble utgytt på et senere tidspunkt enn blodet i den første pakt. At den nye pakt var gyldig på Abtahams tid, fremgår av det faktum at Gud stadfestet den både med sitt løfte og med en ed, "to ting som ikke kan forandres". rett

(276)Men når pakten med Abrahaen inneholdt løftet om gjenløsning, hvorfor ble det så opprettet en annen pakt ved Sinai? Undet trelldommen hadde folket i stor utstrekning mistet kunnskapen om Gud og om prinsippene i pakten med Abtahaen. Da Gud fridde dem ut fra Egypt, prøvde han å åpenbare sin makt og nåde for dem for å få dem til å elske ham og stole på ham. Han førte dem ned til Rødehavet hvor der syntes umulig å unnslippe egypterne som forfulgte dem. Dette skulle få dem til å innse sin fullstendige hjelpeløshet og sitt behov av Guds hjelp. Deretter utfridde han dem. Slik ble de fylt med kjærlighet, takknemlighet og tillit til at han kunne hjelpe dem. Han hadde knyttet dem til seg som detes befrier fra timelig trelldom. rett

(277)Men det var en enda større sannhet som måtre prentes inn i detes sinn. De hadde vært omgitt av avgudsdyrkelse og moralsk fordervelse. Derfor hadde de ikke lenger noe klart begrep om Guds hellighet og sin egen store syndighet og manglende evne til ved egen hjelp å vise lydighet mot Guds lov. De følte heller ikke behovet av en frelser. Alt dette var ting de måtte lære. rett

(277)Gud førte dem til Sinai der han åpenbarte sin herlighet og gav ,dem sin lov med løfte om store velsignelset dersom de var lydige. "Dersom I nå lyder min røst og holdet min pakt, da skal I være min eiendom ftemfotalle folk; fot hele jorden høret meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk" rett

(277)Men folket var ikke klar over sin egen syndighet og at det var umulig for dem å holde Guds lov uten Kristi hjelp. Uten betenkeligheter inngikk de derfor pakten med Gud. De mente at de selv var i stand til å frembringe rettferdighet. Derfor sa de: "Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde."" De hadde vært vitne til at loven ble forkynt med veldig utfoldelse av Guds majestet, og hadde stått og skjelvet av redsel foran fjellet. Likevel gikk det bare noen få uker før de brøt pakten med ham og tilbad et utskåret bilde. De kunne ikke regne med Guds nåde gjennom en pakt de hadde brutt. Når de nå innså sin syndighet og sitt behov for tilgivelse, følte de at de behøvde den Frelseren som åpenbarte seg i pakten med Abraham og som ofringene pekte frem til. Ved tro og kjærlighet ble de nå knyttet til Gud som deres befrier fra syndens trelldom. Først nå var de beredt til å verdsette velsignelsene i den nye pakt. rett

(277)Vilkårene for den gamle pakt var: Vær lydig, så skal du leve. "Det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem." Men "forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem". Den nye pakt var grunnet på "bedre løftet" - syndstilgivelse og Guds nåde til å fornye hjertet slik at der kommer i harmoni med prinsippene i hans hellige lov. "Dette er den pakt jeg vil oppretre med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerre. . . . Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu." rett

(277)Den samme loven som ble skrevet på stentavlene, vil Den Hellige Ånd skrive på hjertets tavler. I stedet for å streve med å grunne vår egen rettferdighet, tar vi imot Kristi rettferdighet. Hans blod soner vår synd. Hans lydighet blir tilregnet oss. Da blir hjerter fornyet ved Den Hellige Ånd og frembringer "Åndens frukter". Gjennom Kristi nåde skal vi leve i lydighet mot Guds lov som er skrevet i vårt hjerte. Når vi har Kristi Ånd, vil vi vandre som han vandret. Gjennom profeten sa han om seg selv: "Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lover i mitt hjerte." Og da han levde blant menneskene, sa han: "Han som har sendt meg, er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det der er ham til behag."" rett

(278)Apostelen Paulus git en klar fremstilling av forholdet mellom troen og loven under den nye pakt: "Da vi altså er rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." "Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven." "Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud." Loven kunne ikke rettferdiggjøre mennesket, for i sin syndige natur kunne mennesket ikke holde loven. "For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskets skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden." rett

(278)Guds verk er det Samme gjennom alle tider, selv om det er forskjellige utviklingstrinn og ulike måter som han åpenbarer sin makt på for å møte menneskenes behov til forskjellige tider. Hele tiden fra det første evangeliske løfte ble gitt, ned gjennom patriarkenes samtid og den jødiske epoke like til vår egen tid, har det funnet sted en gradvis utfoldelse av Guds frelsesplan. Men den Frelseren som ble forbilledlig fremstilt gjennom ritualene og seremoniene i den jødiske lov, er den samme som åpenbarer seg i evangeliet. Skyen som tilhyllet hans guddommelige skikkelse, er fjernet, tåkeskjæret og skyggene er forsvunnet, og Jesus, verdens forsoner, har stått frem. Han som forkynte loven fra Sinai og gav Moses forskriftene i seremoniloven, er den samme som holdt bergprekenen. rett

(278)De store prinsippene om kjærlighet til Gud som han fremholdt som selve grunnlaget fot loven og profetene, er ikke noe annet enn en gjentagelse av det han gjennom Moses kunngjorde for det hebraiske folk: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en. Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjette og av all din sjel og av all din makt." "Du skal elske din neste som deg selv." Det er det samme som forkynnes både i Det gamle og Der nye testamente. Guds kraver de samme. Grunnprinsippene i hans styresett hat ikke forandret seg. Alt har sitt utspring i ham, for "hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke."" rett

neste kapitel