I historiens morgen kapitel 33. Fra side 279.     Fra side 374 i den engelske utgave.tilbake

Med kurs for Kanaan

Byggingen av tabernaklet ble først påbegynt etter at Israel hadde vært ved Sinai en tid, og det hellige byggverker ble fullført i begynnelsen av det andre året etter utgangen av Egypt. Deretter ble presrene innvier, påsken feiret, folket innskrever i manntall, og forskjellige forordninger i forbindelse med det borgerlige og religiøse liv ble gjennomført. Derfor ble de værende ved Sinai nesten et helt år. Her fikk deres gudsdyrkelse sin bestemte form, lover ble gitt for den borgerlige forvaltning, og det ble satr i verk en mer effektiv organisasjon som en forberedelse for deres bosetting i Kanaans land.

Styreformen i Israel var preget av grundighet. Den var på samme tid både omfattende og enkel. Den orden som så tydelig kommer til uttrykk i Guds fullkomne skaperverk, kjennetegnet også det hebraiske samfunnssystem. Gud var midtpunktet for myndighet og forvaltning. Moses var den synlige lederen som Gud hadde satt til å håndheve lovene på sine vegne. Blant de eldste i stammene ble det senere valgt et råd på sytti medlemmer som skulle bistå Moses i den alminnelige saksbehandling. Dernest kom presrene som rådspurte Herren i helligdommen. Høvdinger srod i spissen for de forskjellige stammene. Under disse var der andre ledere, "noen over tusen og noen over hundre og noen over femti og noen over ti". Og endelig var det embetsmenn som skulle ta seg av spesielle oppgavet.

Leirområdet var ordnet etter er bestemt system. Det var delt inn i tre avdelinger, hver med sin spesielle funksjon. I midten lå tabernaklet, den usynlige kongens bolig. Nærmest rundt tabernaklet bodde prestene og levittene, og utenfor dette området holdt alle de andre stammene til.

Levittene var bettodd å ta vare på tabernaklet og alt som hørte til det, både mens de lå i leit og nåt de var på teise. Nåt leiten btøt opp, skulle de ta ned det hellige teltet, og nåt de slo leit på ny, var det de som satte det opp igjen. Under dødsstraff var det forbudt for andre å nærme seg tabernaklet. Levittene var delt inn i tre grupper som var etterkommere av levis tre sønner, hver med sin spesielle oppgave. Nærmest inngangen til tabernaklet lå teltene til Moses og Aron. På sørsiden holdt kahatittene til. Deres oppgave var å sørge for arken og det øvrige innbo i tabernaklet. På nordsiden lå leiren til merarittene. De hadde ansvar for støttepelene, fotsrykkene, bordene osv. Bak tabernaklet holdt gersonittene til. De hadde ansvar for tepper, teltduker og forheng.

Det var gitt detaljerte instrukser om hvilket ansvar de enkelte stammer skulle ha. De skulle marsjere og slå leir under sitt spesielle merke, slik Herren hadde gitt befaling om: "Israels barn skal leire seg, hvet ved sitt banner, ved sin families hærmerke; de skal leire seg midt imot sammenkomstens telt, rundt omkring det." "De skal bryte opp etter som de har leiret seg, hver på sin plass under sitt banner." Den blandede gruppen av fremmede som hadde fulgt med israelittene fra Egypt, fikk ikke lov til å bo sammen med Israels stammer, men måtte holde til i utkanten av leiren. Deres etterkommere kunne ikke innlemmes i menigheten før i tredje slektledd.

Den mest omhyggelige renslighet og den strengeste orden var påbudt ovetalt i leiren og omkring den. Grundige sanitære forholdsregler ble satt i verk. Enhver som av en eller annen grunn var uren, hadde ikke adgang til leiren. Disse forholdsregler var absolutt nødvendige for helsetilstanden i en så tallrik folkegruppe- Det var også nødvendig å opprettholde fullkommen orden og renslighet med tanke på at Gud skulle bo iblant dem. "Herren din Gud vandrer midt i din leir for å utfri deg og gi dine fiender i din vold, og din leit skal være hellig."

Israel foretok ingen teiser uten at "Herrens pakts ark dtog fotan dem. . . for å søke et hvilested for dem." Den hellige arken som inneholdt Guds lov, og som ble båret av Kahats sønner, skulle lede toget.Foran gikk Moses og Aron, og bak dem gikk prester med sølvtrompeter. Disse prestene mottok instrukser fra Moses og brakte dem videte til folket ved hjelp av trompersignaler. Etter hvert som trompetsignalene lød, skulle lederen for hver stamme gi nøyaktig beskjed om alle bevegelser som skulle foretas. Den som unnlot å etterkomme insttuksen, fikk dødsstraff.

Gud er en ordens Gud. Det hersker fullkommen orden i alt som har forbindelse med himmelen. Lojalitet og gjennomført disiplin preger alt det englene foretar seg. Fremgang kan bare oppnås ved orden og samarbeid. Gud krever orden og system i dag like meget som på Israels tid. Alle som virker for ham, må gjøre det på en forstandig måte, ikke likegyldig og tilfeldig. Han ønsker at gjerningen skal gjøres med troskap og nøyaktighet, så han kan godkjenne den.

Gud selv ledet israelittene på alle deres vandringer. Stedet der de skulle slå leir, ble anvist ved at skystøttensenket seg, og den hvilte over tabernaklet så lenge de ble der. Når de skulle fortsette reisen, hevet den seg høyt over det hellige teltet. Det ble fremsagt en høytidelig bønn når de slo leir og når de brøt opp. "Når arken brøt opp, sa Moses: Reis deg, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater deg, flyr for ditt åsyn! Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, Herre, til Israels titusen tusener."

Det var bare elleve dagsreiser fra Sinai til Kades ved grensen til Kanaan. Det var i forventning om å nå hurtig frem til det gode landet at Israel fortsatte ferden da skystøtten gav regn til oppbrudd. Gud hadde utført mirakler da han førre dem ut av Egypt. Hvilke velsignelser kunne de ikke nå vente seg når de hadde sluttet pakt om å godta ham som sin herre, og selv var blitt anerkjent som Den høyestes utvalgte folk!

Likevel var det mange som nølte med å forlate det stedet hvor de så lenge hadde ligget i leir. De hadde nesten begynt å betrakte det som sitt hjem. I ly av disse veldige fjellveggene hadde Gud samlet sitt folk, borte fra alle andre folkeslag, for å gjenta sin hellige lov for dem. De var betatt av det hellige fjellet der Guds herlighet så ofte hadde kommet til syne over de grålige toppene og de vakre berghamrene. Dette landskapet var så nøye knyttet til Guds og hellige englers nærvær at det føltes som helligbrøde å forlate det uten videre eller endog med glede.

Meo da trompersignalet lød, brøt hele leiren opp. Tabernaklet hadde deo sentrale plassen, og hver stamme var på sitt fastsatte sted under sitt eget bannet. Alles øyne var rettet mot skyen for å se hvor den skulle lede dem. Da den beveget seg i østlig retning, der det bare fantes mørke og øde fjellmasser, ble mange grepet av sorg og tvil.

Veien førte gjennom bergkløfter og øde områder og ble stadig vanskeligere og mer ulendt. Overalt omkring dem strakte den store ørkenen seg, "et land med ødemarker, fullt av kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen mann har faret, og intet menneske har bodd." Så langt øyet kunne nå, var fjellkløftene fylt av menn, kvinner og barn med trekkdyr og vogner og lange rekker av storfe og småfe. Ferden foregikk langsomt og var meget besværlig.

Etter det langvarige oppholdet i leiren var folket ikke forberedt på farene og vanskelighetene de ville møte på reisen. Da ferden hadde vart i tre dager, hørtes høylydte klager. Der begynte med de fremmede blandingsfolkene. Mange blant dem hadde ikke helr og fullt sluttet seg til israelittene og prøvde hele tiden å finne noe å klage over. De var misnøyde med reiseruten og den måten Moses ledet dem på, selv om de var fullstendig klar over at både han og de selv bare fulgte etter skystøtten. Misnøyen er smittsom, og snart spredte den seg til hele leiren.

Igjen begynte de å mase om å få kjørt å spise. Selv om de var rikelig forsynt med manna, var de ikke tilfreds. Under trelldommen i Egypt hadde israelittene vært nødt til å greie seg med mat av enkleste og usleste slag. Men savn og hardt arbeid hadde gjorr dem nøysomme. Annerledes var det med mange av egypterne som var i deres følge. De hadde vært vant med er overdådig kosthold, og de var de førsre til å klage. Samtidig med mannaen som de fikk like før de nådde frem til Sinai, hadde Herren latr dem få kjøtr som svar på deres jammer og klage. Men det var en engangsforeteelse.

Gud kunne like lett ha skaffet dem kjøtt som manna. Men når han la bånd på dem, var det til deres eget beste. Han ønsket å gi dem mat som passet bedre til deres behov enn det pirrende kosthold de var vant med i Egypt. Men den forvenre appetitten måtte formes i mer naturlig retning så de kunne lære å sette pris på det kostholdet som var bestemt for menneskene fra begynnelsen, og som bestod av markens grøde som Gud gav Adam og Eva i Edens hage. Der var grunnen til at israelittene i så stor utstrekning måtre unnvære animalsk kost.

Satan fristet dem til å betrakte disse restriksjonene som urettferdige og grusomme. Han fikk dem til å begjære forbudte ting fordi han var klar over at en uhemmet tilfredsstillelse av appetitten ville fremelske sanselighet. Dermed kunne han lettere få folket under sin kontroll. Han som er opphavsmannen til sykdom og ulykke, vil angtipe menneskene der han lettest kan oppnå sin hensikt. Fra der øyeblikket da han fikk Eva til å spise av den forbudre frukten, har han i vesentlig grad benyttet fristelser som appellerer til appetitten for å forlede mennesker til synd. Der var der samme middel han brukte for å få Israel til å knurre mot Gud. Manglende måtehold i mat og drikke skaper trang til å tilfredsstille de primitive instinkter, og resulterer i at menneskene blir likegyldige overfor alle moralske forpliktelser. Når de blir fristet, har de liten motstandskraft.

Gud førte israelittene ut av Egypt for at de skulle bosette seg i Kanaans land som et rent, hellig og lykkelig folk. For å nå dette målet påla han dem en disiplin som var til gagn både for dem selv og deres etterkommere. Dersom de hadde vært villige til å holde appetitten under kontroll, og vært lydige mot de fornuftige rerningslinjene han gav, ville svakhet og sykdom ha vært ukjent blant dem, og deres etterkommere ville ha hatt både fysisk og mental styrke. De ville ha hatt en klar oppfatning av sannhet og plikt, en skarp forstand og en sunn dømmekraft. Men deres uvillighet til å underkaste seg de krav og begrensninger som Gud la på dem, hindret dem for en stor del i å nå det høye nivå han ønsket for dem, og i å motta de velsignelser han gjerne ville gi dem.

Vi leser i Salmenes bok: "De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat etter sin lyst. Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild opptentes mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel."

Uro og misnøye hadde ofte forekommet på ferden til Sinai. Men Gud hadde båret over med folket på grunn av deres uvitenhet og hadde ikke ført straffedommer over dem for deres synd. Men i mellomtiden hadde han åpenbart seg for dem ved Horeb-fjellet. De hadde mottatt stort lys da de var vitne til Guds spesielle majestet, makt og nåde. Da de nå viste vantro og misnøye, pådrog de seg desto større skyld. De hadde endog sluttet pakt med Gud om å anerkjenne ham som sin konge og vise lydighet mot hans autoritet. I denne situasjon var deres knurring ensbetydende med opprør. De måtte derfor straffes raskt og effekrivt dersom Israel skulle unngå anarki og oppløsning. "Ild fra Herren slo ned mellom dem og fortærte noen ytterst i leiren." De mest skyldige blant dem som klaget, ble drept av lyn som slo ut fra skyen. I sin redsel tryglet de Moses om å be til Herren for dem. Dette gjorde han, og ilden sloknet.

Til minne om denne straffedommen kalte han stedet Tabera - "en brann".

Men snart var ondskapen verre enn før. I stedet for å få dem som overlevde til å ydmyke seg og vende om, var det som om straffedommen bare øket misnøyen. Overalt var folk samlet utenfor teltåpningen der de gråt og klaget.

"Den sammenløpne hop som fulgte med dem, ble grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre seg og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. Men nå vansmekter vår sjel, for her er ingenting; vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen." Slik ytret de sin misnøye med den maten Skaperen hadde gitt dem, og det til tross for de mange beviser på at den dekket alle deres behov. Trass i alle påkjenninger de ble utsatt for, fantes det ikke en eneste svakelig person i noen av stammene.

Moses ble nesten fortvilet. Han hadde tryglet Gud om at folket ikke måtte bli tilintetgjort, selv om hans egne ettetkommere detmed kunne ha blitt til en stor nasjon. I sin kjærlighet til folket hadde han bedt om at hans eget navn heller måtte slettes av livets bok, enn at folket skulle omkomme. Han hadde satt alt på spill fot deres skyld, og dette var takken han fikk. De gav ham skylden for alle sine vanskeligherer, endog de innbilre besværligheter. Den stadige klagingen gjorde at byrden av ansvar og omsorg som han vaklet under, ble dobbelt så tung. I sin bitre nød var Moses fristet til endog å nære mistillit til Gud. Hans bønn var nesren som en anklage: "Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folk på meg? ... Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer grårende til meg og sier: Gi oss kjøtt å ere! Jeg makrer ikke å bære hele dette folk alene; det er meg for tungt."

Herren hørte denne bønnen og påla ham å kalle sammen sytti eldste blant Israel, menn som ikke bare var tilårskomne, men som også hadde verdighet, sunn dømmekraft og rik erfaring. "Og du skal ta dem med deg til sammenkoms.tens telt, og la dem stille seg opp der sammen med deg. Så vil jeg komme ned og tale med deg der, og jeg vil ta av den ånd som er over deg, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, og du ikke skal bære den alene."

Herren lot Moses selv velge ut de mest trofaste og dyktige menn til å være med å dele ansvaret. Deres innflytelse ville bidra til å berolige folket og dempe opprørstrangen blant dem. Men dette valget skulle føre til triste konsekvenser. Dersom Moses hadde vist en tro som stod i forhold til de bevisene han hadde sett på Guds makt og godhet, ville de aldri ha blitt valgt. Men hans egne byrder og oppgaver forekom ham så store at han nesten glemte at han selv bare var et redskap for Gud. Det fantes ingen som helst unnskyldning for at han skulle ta del i den klagingen som var en slik forbannelse for Israel. Hvis han hadde stolt fullt og fast på Gud, ville Herren fortsatt ha leder ham og gitt ham krafr til å klare enhver krisesituasjon.

Gud påla Moses å underrette folket om det som han nå ville gjøre for dem. "Hellige eder til i morgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nå vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ere. Ikke bare en dag skal I ete det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager, men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I forakter Herren, som er midt iblant eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten?"

Da svarre Moses; "Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ere en hel måned! Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?" Men Herren irerresatte ham for hans vantro: "Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det vil gå deg som jeg har sagt, eller ikke."

Moses gjentok for menigheten hva Herren hadde sagt, og kunngjorde at de sytti eldste var utpekt. Det oppdraget Moses gav disse utvalgte menn, kan godt tjene som mønster på den rettskaffenhet som burde prege vår tids lovgivere og dommere. "Hør på de saker som eders brødre har seg imellom, og døm med tettfetdighet mellom en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham! I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til."

Så kalte Moses de sytti sammen ved tabernaklet. "Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord." Likesom disiplene på pinsedagen ble de tilført "kraft fra det høye". Gud ønsket på denne måten å forberede dem for deres gjerning og å ære dem i nærvær av hele menigheten, for at folket skulle ha tillit til de menn Gud selv hadde valgt til å styre sammen med Moses.

Igjen kom det klart til syne hvor uselvisk og storsinnet Moses egentlig var. To av de sytti var så ydmyke at de ikke følte seg verdige til å bære et så stort ansvar. Derfor møtte de ikke opp sammen med de andre foran tabernaklet. Men Guds Ånd kom over dem der de var, og også de fikk den profetiske gave. Da Josva fikk vite dette, ville han gripe inn, for han mente at et slikt avvik kunne føte til splittelse. Ivrig som han var etter å forsvare Moses' anseelse, sa han: "Min herre, Moses, forbyd dem det!" Men Moses svarte: "Er du nidkjær for miu skyld? Gid alle Herrens folk var profeter, gid Herren ville legge sin Ånd på dem! "

En sterk vind fra havet førte nå store flokker av vaktler inn over leirområdet. Disse fuglene lå strødd i mengdevis over leiren "omkring en dagsteise på den eue kant og omkting en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate". Hele dagen og natten og den følgende dag var folket travelt opptatt med å samle inn den maten som var blitt skaffet til veie for dem på en så mirakuløs måte. "Den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer." Alt det som ikke ble spist med det samme, ble tørket. Som Gud hadde sagt, varte forsyningen en hel måned.

Når Gud gav folket noe som ikke var til deres beste, var det fordi de absolutt ville ha det. De var ikke tilfreds med det som virkelig ville gagne dem. De envise kravene deres ble oppfylt, men de måtte også ta følgene. De frårset hemningsløst, og straffen lot ikke vente på seg. "Herren lot det bli et meget stort mannefall blant folket." Mange bukket under som følge av kraftig feber.

Men de som hadde den største skylden, omkom så snart de smakte på den maten de hadde så lyst på.Ved Haserot hadde de sin første leirplass ertet Tabera. Her ventet det Moses en enda bitrere prøvelse. Aron og Mirjam hadde ærefulle verv som ledere i Israel. Begge hadde den profetiske gave, og Gud hadde latt dem arbeide sammen med Moses da hebreerne ble utfridd fra fangenskapet i Egypt. Herrens ord ved profeten Mika lyder slik: "Jeg førte deg opp fra Egyptens land og løste deg ut av trellehuset, og sendte Moses, Aron og Mirjam til førere for deg."' Mirjams karakterstyrke kom for dagen allerede da hun som barn stod ved bredden av Nilen og holdt øye med den lille kurven som Moses var gjemt i. Gud hadde benyttet hennes takt og selvbeherskelse som et middel til å bevare sitt folks befrier. Mirjam var en stor musiker- og dikterbegavelse. Hun hadde ledet kvinnene i Israel under sangen og dansen ved Rødehavet. Bare Moses og Aron var i større grad enn Mirjam gjenstand for folkets aktelse og himmelens ære.

Men det samme ondet som førte til disharmoni i himmelen, fant også grobunn i hjertet til denne kvinnen i Israel, og det var ikke vanskelig å finne en som delte hennes misnøye.

Mirjam og Aron var ikke blitt rådspurt da de sytti eldste ble utpekt, og nå ble de misunnelige på Moses. Fordi Moses hadde vært så snar til å ta imot råd fra Jetro da han besøkte leiren mens israelittene var på vei mot Sinai, var de redde for at svigerfaren skulle ha større innflytelse på ham enn de selv hadde. Nå mente de at Moses ikke tok tilstrekkelig hensyn til deres stilling og myndighet da eldsterådet ble dannet. De to hadde aldri følt den byrde av ansvar og omsorg som hvilte på Moses. Men fordi de var blitt valgr til å hjelpe ham, mente de at de hadde like stort lederansvar som han, og at det ikke var behov for flere medhjelpere.

I større grad enn noen annen forstod Moses betydningen av den gjerning som var blitt betrodd ham. Han var klar over sin egen svakhet, og han gjorde Gud til sin rådgiver. Aron hadde større tillit til seg selv og stolte mindre på Gud.

Han sviktet da han fikk et ansvar, og avslørte sin karaktersvakhet da han ned verdiget seg til å føye folket under avgudsdyrkeIsen ved Sinai. Men Mirjam og Aron var så blindet av misunnelse og ærgjerrighet at de glemte denne hendelsen. Gud hadde vist Aron stor ære ved å betro det hellige presteembetet til han familie. Også dette gav næring til hans ønske om selvopphøyelse. Mirjam og Aron gav uttrykk for det på denne måten: "Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og?" De mente om seg selv at de hadde fått del i like meget guddommelig gunst som Moses, og følte derfor at de hadde rett til den samme status og myndighet.

Fordi Mirjam var misfornøyd, fant hun grunn til å kritisere forhold som Gud hadde godkjent. Hun hadde imot ekteskapet til Moses. Hun følte det som en fornærmelse mot familiens og nasjonens ære at han hadde valgt en fremmed kvinne til hustru i stedet for en blant hebreerne, og hun behandlet Sippora med dårlig skjult forakt.

Selv om hustruen til Moses blir omtalt som en etiopisk kvinne, var hun midianitt og dermed etterkommer av Abraham. I det ytre skilre hun seg fra hebreerne ved at hun hadde en noe mørkere hudfarge. Selv om Sippora ikke var israelitt, tilbad hun den sanne Gud. Hun var blyg og tilbakeholden, men vennlig og omsorgsfull, og det smerter henne å se at noen hadde det vondt. Det var derfor Moses hadde latt henne dra tilbake til Midian da de var på vei til Egypt. Han ville skåne henne for å bli vitne til plagene som skulle ramme egypterne.

Da Sippora kom tilbake til sin mann i ørkenen, så hun hvordan arbeidsbyrden hadde tært på kreftene hans. Hun fortalte Jetro om sine bekymringer, og han foreslo da visse forholdsregler som kunne lette byrdene for Moses. Dette var den viktigste årsaken til Mirjams motvilje mot Sippera. Det plaget henne at hun og Aron var forbigått, og hun la skylden på hustruen til Moses. Hun mente det var på grunn av hennes innflytelse at Moses ikke hadde tatt dem med på råd som før. Hvis Aron hadde stått fast på det som var rett, kunne han ha stanset det onde. Men i stedet for å gjøre Mirjam oppmerksom på at hun viste en syndig opptreden, tok han hennes parti. Han hørte på klagene hennes og ble delaktig i hennes misunnelse.

Moses fant seg i deres anklager uten å protestere. Erfaringen i de mange år med slit og venting i Midian, og den ydmykhet og tålmodighet han hadde tilegnet seg der, bidrog til at han tålmodig fant seg i folkets vantro og utilfredshet og den stolthet og misunnelse som hans nærmeste medarbeidete la for dagen.

"Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden." Dette var grunnen til at han fikk mer guddommelig visdom og hjelp enn noen andre. Skriften sier om Herren: "Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei.""

Herren kan lede de ydmyke fordi de er lærevillige og tar imot undervisning. De har et oppriktig ønske om å kjenne Herrens vilje og å følge den. Frelseren har gitt dette løfte: "Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud." Og han sier gjennom aposrelen Jakob: "Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser." Men dette løftet gjelder bare dem som er villige til å følge Herren helt og fullt. Gud tvinger ikke menneskets vilje. Derfor kan han ikke lede dem som er for stolte til å ta imot undervisning, men er oppsatt på å gjøre som de selv vil. Om den som er tvesinnet, Som vil ha sin egen vilje samtidig som han bekjenner seg til å gjøre Guds vilje, leser vi: "Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren. "

Gud hadde utvalgt Moses, og han hadde gitt ham sin Ånd. Ved å klage inntok nå Mirjam og Aron en illojal holdning ikke bare overfor sin lovlig innsatte leder, men overfor Gud selv. Disse intrigemakerne fikk så beskjed om å møte frem ved tabernaklet der de ble stilt ansikt til ansikt med Moses. "Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til telret, og han kalte på Aron og Mirjam."

At de hadde den profetiske gave, ble ikke dratt i tvil, for Gud kunne tale til dem i syner og drømmer. Likevel talre Gud mer direkte til Moses som han sa var "tro i hele mitt hus". Ham talte Gud ansikt til ansikt med. "Hvorledes kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener? Og Herrens vrede opprentes mot dem, og han gikk bort." Skyen forsvant fra tabernaklet som tegn på Guds mishag, og i samme øyeblikk ble "Mirjam spedalsk, hvit som sne". Aron gikk fri, men straffen som rammet Mirjam, var en hard anklage. Da de slik var blitt ydmyket, bekjente Aron deres synd og bad om at søsteren måtre bli befridd for den dødelige sykdommen. Som svar på bønnen fra ham og Moses ble Mirjarn renset for spedalskheten, men hun ble utelukket fra leiren i syv dager. Først da hun var sendt bort fra leiren, lot Gud sitt velbehag på ny hvile over tabernaklet. I ærbødighet for hennes høye stilling og i sorg over den ulykke som hadde rammet henne, ble hele folket værende i Hazerot.

Dette utslag av Herrens mishag skulle tjene som en advarsel til hele Israel og legge en demper på deres økende utilfredshet og manglende respekt for de overordnede.. Hvis Mirjam ikke hadde fått så hard straff for den misunnelse og utilfredshet hun la for dagen, ville det ha fått alvorlige følger. Misunnelse er et av de mest sataniske trekk som finnes i menneskehjerret, og noe av det som har den mesr ødeleggende virkning. Vismannen sier: "Vrede er fryktelig; og harme er som en flom; men hvem kan stå seg mot avind?" Det var misunnelse som først skapte disharmoni i himmelen, og den har siden ført til meget ondt blant menneskene. "Hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er der uorden og alt som er ondt."

Det er ikke noen ubetydelig synd å snakke ondt om andre og å gjøre seg til dommer over deres motiver og handlinger. "Den som taler ondt om en bror eller dømmer en bror, han taler ondt om loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den." Der finnes baxe en dommer, nemlig han "som skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørker, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne." Den som påtar seg å dømme eller fordømme sine medmennesker, utøver en myndighet som bare tilkommer Skaperen.

Bibelen advarer spesielt mot å rette tankeløs anklage mot dem som Gud har kalt til å være hans sendebud. Apostelen Peter sier om en gruppe mennesker som har gitt seg synden i vold: "Disse mennesker er frekke og selvsikre, og uten å skjelve spotter de englemakter. Ikke engang engler, som står enda høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de anklager dem for Herren." Paulus gir dette råd til dem som har ansvar i menigheten: "Anklager mot en eldste skal du ikke godta hvis det ikke finnes to eller tre vitner." Han som har gitt mennesker det tunge ansvar å være ledere og lærere for hans folk, vil holde sitt folk ansvarlig for den måten de behandler hans tjenere på. De skal ære dem som Gud ærer. Straffedommen som rammet Mirjam, burde være en advarsel til alle som er misunnelige, og som kritiserer dem Gud har betrodd det store ansvar å lede sitt verk.

neste kapitel