Opprør i leiren

(297)Straffedommen over israelittene la en midlertidig demper på deres klage og opprørstrang. Men opprørsånden var fremdeles lever de, og den fikk bitre følger. De tidligere tilfeller av opprør var hovedsakelig et resultat av en akutt stemningsbølge. Men nå ble det dannet en sammensvergelse for å ta makten fra de ledere som Gud selv hadde utpekt. rett

(297)Hovedpersonen bak denne sammensvergelsen var Korah, en levitt som hørte til Kahat-slekten og var en fetter av Moses. Han var en evnerik mann med stor innflytelse. Han var knyttet til tabernakeltjenesten, men var misfornøyd med sin status og strebet etter presteverdigheten. Presteembetet hadde tidligere tilfalt den førstefødte sønn i hver familie. Nå var det blitt betrodd Aron og hans hus. Dette hadde ført til misunnelse og misnøye. I det skjulte hadde Korah motarbeider Moses og Aron, men hadde ikke våget å gjøre åpent opprør. Men til slutt unnfanget han den dristige plan å styrte både den borgerlige og den religiøse myndighet. rett

(297)Det var ikke vanskelig å finne noen som var enig med ham. På sørsiden av tabernaklet, like i nærheten av teltene til Korah og kahatittene, holdt Rubens stamme til. Datan og Abiram, to av stammehøvdingene, hadde teltene sine tett opp til Korahs telt. De gikk villig med på hans ærgjerrige planer. Som etterkommere etter Jakobs eldste sønn påstod de at det var deres rett å utøve borgerlig myndighet, og de ble enige om å dele presteverdigheten med Korah. rett

(297)Stemningen blant folket gjorde at Korahs planer vant gehør. Den bitre skuffelsen førte til at tvilen, misunnelsen og hatet blusset opp på ny, og de rettet nye klagemål mot den-tålmodige lederen. Stadig vekk glemte de at de var i Guds varetekt, at paktens engel var detes usynlige leder, at Kristus gikk fotan dem i skystøtten og at Moses fikk all veiledning fra ham. rett

(298)De ville ikke godta den fryktelige dommen at de alle måtte dø i ørkenen. Derfor var de snare til å gripe et hvilket som helst påskudd til å tro at det ikke var Gud, men Moses som ledet og som hadde felt dommen over dem. Selv om den saktmodigste mann på jotden gjorde sitt ytterste for å få bukt med folkets stivsinn og manglende vilje til å underkaste seg, hjalp det ikke. Heller ikke de mange tomrom i tekkene og de mange savnede som viste Guds mishag over deres tidligere frafall, fikk dem på bedre tanker. På ny gav de etter for fristelse. rett

(298)Det enkle liv Moses hadde levd som sauegjeter, hadde vært langt fredeligere og lykkeligere enn hans nåværende rolle som leder for denne veldige flokken av opprørske elementer. Men der kunne ikke påvirke hans valg. I stedet for gjeter staven hadde han fått et maktseptet som han ikke kunne legge ned før Gud gav ham avløsning. rett

(298)Han som leser hemmelighetene i hverr enesre menneskehjerte, visste hva Korah og tilhengerne hans planla. Gud hadde advart og undervist sitt folk på en slik måte at de burde ha unngått å bli bedratt av slike intrigemakere. De hadde sett hvordan Guds straffedom rammet Mirjam fordi hun var misunnelig og førte klagemål mot Moses. Herren hadde erklært at Moses var mer enn en profet: "Munn til munn taler jeg med ham." Og han føyde til: "Hvordan kunne I da våge å tale ille om Moses, min tjener?" Dette gjaldt ikke bare Aron og Mirjam, men hele Israel. rett

(298)Korah og hans medsammensvorne var priviligerte personer som hadde vært vitne til særlige åpenbaringer av Herrens kraft og storhet. De var blant dem som hadde vært sammen med Moses på fjellet og sett Guds herlighet. Men siden den gang hadde det skjedd en forandring. De hadde latt seg friste, ganske lite til å begynne med, senere mer og mer etter hvert som fristelsen fikk næring. Til slutt fikk Satan fullstendig makt over dem slik at de fikk mot til å spre utilfredshet. De lot som de var svært interessert i folkets vel og snakket til å begynne med lavmelt seg imellom om sin misnøye, senere også til de ledende menn i Israel. Deres insinuasjoner ble så velvillig mottatt at de fikk mot til å gå enda videre. Til slutt trodde de selv at de var drevet av nidkjærhet for Gud. rett

(298)De klarte å få to hundre og femti høvdinger med seg. De var kjente menn i Israel. Med disse sterke og innflytelsesrike personer bak seg kjente de seg over bevist om at de kunne foreta radikale endringer i ledelsen og innføre store for bedringer i forvaltningen Som Moses og Aron stod for. rett

(298)Ærgjerrigheten førte til misunnelse, og misunnelsen til oppstand. De hadde drøftet seg imellom om Moses egentlig hadde krav på så stor myndighet og ære, inntil de mente at hvem som helst av dem kunne fylle stillingen like godt som han. Videre innbilte de seg selv og hverandre at Moses og Aron selv hadde skaffet seg den posisjon de hadde. De misfornøyde påstod at de to lederne hadde opphøyet seg selv over Herrens menighet ved å rane til seg prestetjenesten og forvaltningen, til tross for at deres slekt ikke hadde noen privilegier fremfor andre. De var ikke mer hellige enn den øvrige befolkning og burde ha nøyet seg med å være på høyde med sine brødre. For disse var ikke mindre begunstiget når det gjaldt Guds spesielle nærvær og beskyttelse. rett

(299)Det neste målet for dem som hadde sammensverget seg, var å få folket med seg. Folk setter aldri så stor pris på sympati og ros som når de har urett og fottjener irettesettelse. På den måten var det at Korah og hans tilhengere vant gehør og sikret seg støtte hos folket. De hevdet at det slett ikke var folkets misnøye som hadde nedkalt Guds vrede over dem. De sa at folket ikke hadde gjort noe galt, men hare forlangt det de hadde krav på. Derimot var Moses en hensynsløs hersker som hadde refset folket og kalt dem syndere, mens de i virkeligheten var er hellig folk som hadde Herren iblant seg. rett

(299)Korah minnet dem om deres ferd gjennom ørkenen der de hadde vært i alvorlige vanskeligheter, og hvor mange hadde omkommet på grunn av misnøye og ulydighet. Tilhørerne syntes det var innlysende at de kunne ha unngått vanskelighetene hvis bare Moses hadde opptrådt annerledes. De var enige om at han hadde skylden for deres ulykker, og at de var blitt hindret i å komme inn i Kanaan på grunn av hans og Arons dårlige måte å lede på. Om bare Korah ble deres leder, ville reisen lykkes. Han oppmuntrer dem ved å legge vekt på alt det gode de gjorde, fremfor å refse syndene deres. I steder for å vandre omkring i ørkenen ville de dra direkte tilløftets land. rett

(299)Blant de misnøyde i menigheten var det et samhold som aldri før. Det som Korah oppnådde ved å henvende seg til folket, gav næring til hans selvtillit og styrket hans tro på at Israels frihet ville komme i fare hvis Moses uten videre fikk beholde den myndighet han hadde ranet til seg. Han hevdet også at Gud hadde åpenbart hele saken for ham og gitt ham fullmakt til å foreta utskiftninger i ledelsen før det ble for sent. rett

(299)Likevel var det mange som ikke aksepterte Korahs anklager mot Moses. De tenkte på hans tålmodige og selvoppofrende innsats og følte seg urolige. De prøvde å finne et eller annet selvisk motiv for den store interesse han hadde lagt for dagen, og gjentok den gamle beskyldningen om at han hadde ført dem ut i ørkenen for å ta fra dem det de eide. rett

(300)Til å begynne med foregikk alt i der skjulte. Men da bevegelsen var blitt så sterk at lederne følte tidspunktet var inne til å fremkalle et åpent brudd, stod Korab frem og beskyldte Moses og Aron for å ha tilranet seg en myndighet som Korab og hans tilhengere hadde like mye krav på. De klaget også ovet at folket hadde mistet sin frihet og uavhengighet. "Nå får det være nok," sa de. "Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I eder da over Herrens menighet?" rett

(300)Moses hadde ingen anelse om denne planlagte sammensvergelsen, og da han ble klar over hvor alvorlig situasjonen var, søkte han Gud i bønn. Etter bønnen var han fortsatt sorgfull, men rolig og fattet. Gud hadde lovet å være med ham. "I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til seg; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til seg." Avgjørelsen skulle utsettes til neste dag for at alle skulle få tid til å tenke seg om. Da skulle de som gjorde krav på å bli prester, komme hver med sitt røkelseskar og ofre røkelse ved tabernaklet i menighetens nærvær. rett

(300)Loven sa uttrykkelig at bare de som var innviet til det hellige embetet, skulle gjøre tjeneste i helligdommen. Endog Nadab og Abihu som selv var prester, ble drept fordi de våget å benytte "fremmed ild" i strid med Guds befaling. Moses oppfordret sine anklagere til å la Gud avgjøre saken. rett

(300)Moses henvendte seg nå til Korah og de andre levittene og sa til dem: "Er det for lite for eder at Israels Gud har utskiIr eder fra Israels menighet for å la eder komme nær til seg, så I skal utføre tjeneste ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den? Han har latt deg komme nær til, og med deg alle dine brødre, Levis barn; og nå attrår I endog prestedømmet! Derfor er du og hele din flokk opprørere mot Herren; for hva er Aron, at I knurrer mot ham?" rett

(300)Datan og Abiram hadde ikke vært så dristige som Korah. I håp om at de ikke var blitt fullstendig fordervet, selv om de var kommet med i sammensvergelsen, kalte Moses dem til seg for å få vite hva de anklaget ham for. Men de ville ikke komme og nektet å anerkjenne hans myndighet. Mens hele forsamlingen hørte på, svarre de: "Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre deg til hersker over oss? Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie; tenker du du kan synkverve disse folk? Vi kommer ikke." rett

(300)Slik omtalte de der landet hvor de hadde vært slaver. Det var de samme uttrykk Herren hadde brukt for å beskrive det landet han hadde lovet å gi dem i arv. De sa om Moses at han gav seg ut for å stå under Guds ledelse for på den måten å befeste sin egen myndighet. De ville ikke lenger finne seg i å bli ført omkring i blinde, i det ene øyeblikket mot Kanaan, og så tilbake til ørkenen igjen, slik det passet inn i hans ærgjerrige planer. Han som hadde vært en kjærlig far og tålmodig hyrde, ble fremstilt som en tyrann og maktraner. De gav ham skylden for at de ikke fikk komme inn i Kanaan, selv om det var på grunn av deres egen synd. Det var tydelig at folket srod på opprørernes side. Men Moses prøvde ikke å forsvare seg. I forsamlingens påhør kalte han høytidelig Gud til vitne på at hans motiver var rene og hans opprreden korrekt, og bad ham være dommer. rett

(301)Dagen etter møtte de to hundre og femti høvdinger frem med Korah i spissen, hver med sitt ildkar. De ble ført inn i forgården til tabernaklet, mens folket samlet seg utenfor for å se hva resultatet skulle bli. Det var ikke Moses som hadde kalt menigheten sammen for å være vitne til at Korah og hans tilhengere led nederlag. Men i blind formastelse hadde opprørerne kalt folket sammen for å være vitne til deres seier. En stor del av forsamlingen tok åpenlyst parti for Korah, som regnet med å vinne saken mot Aron. rett

(301)Mens de var samlet for Guds åsyn, "åpenbarte Herrens herlighet seg for menigheten". Gud gav Moses og Aron denne befaling: "Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øyeblikk." Men de falt ned på sitt ansikt og bad: "Gud, du Gud som rår over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om en mann synder?" rett

(301)Korah hadde trukket seg tilbake fra forsamlingen for å slutte seg til Datan og Abiram da Moses sammen med de sytti eldste gikk bort for å advare dem som hadde nektet å møte frem. Mengden fulgte etter. Før Moses bar frem sitt ærend, lot Gud ham si til folket: "Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noe av det som hører dem til, for at I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld!" Folket retter seg etter advarselen, for alle var engstelige for straffedommen som truet. Hovedmennene i opprøret ble sviktet av dem de hadde ført bak lyset, men de var fremdeles like forherdet. De stod i teltåpningen sammen med sin familie og trosset den guddommelige advarsel. rett

(301)På vegne av Israels Gud erklærte Moses i hele menighetens påhør: "Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt meg til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt meg; men dersom Herren gjør noe som ikke før er hendt - dersom jorden lukker opp sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriker, da ver I at disse menn har forakret Herren." rett

(302)Hele Israel hadde sine øyne festet på Moses mens de i redsel og spenning ventet på hva som ville skje. Da han var ferdig med å tale, delte jorden seg, og opprørerne forsvant levende ned i avgrunnen med alt det de eide. "De omkom og ble utryddet av menigheten." Folket flykter fordi de følte seg medskyldige i deres synd. rett

(302)Men straffedommen var ennå ikke fullbyrdet. Ild skjøt ut fra skyen og fortærte de ro hundre og femti høvdinger som hadde ofrer røkelse. Ettersom de ikke hadde vært med å sette i gang opprører, ble de ikke tilintergjorr sammen med hovedmennene i sammensvergelsen. De fikk se hvordan der gikk med dem så de kunne gå i seg selv. Men de holdt forrsatt med opprørerne og måtte dele deres skjebne. rett

(302)Dersom Korah og hans tilhengere hadde angret og bedr om tilgivelse da Moses trygler Israel om å treffe forholdsregler for å unngå tilintetgjørelsen, kunne straffedommen ha vært unngått. Men deres staffer beseglet deres skjebne. Hele menigheten hadde del i deres skyld, for alle hadde i srørre eller mindre grad sympatisert med dem. Men Gud behandler opprørslederne annerledes enn de som hadde latt seg lede. De som var blitt villedet, fikk anledning til å angre. De hadde fårr et avgjørende bevis på at de hadde tarr feil, og at Moses hadde rett. Den utvetydige åpenbaring av Guds makt hadde fjerner all tvil. rett

(302)Jesus var den engelen som drog foran hebreerne, og han ønsket å redde dem fra undergangen. Ennå kunne de få tilgivelse. Straffedommen fra Gud var overhengende, den var en oppfordring til dem om å vende om. Himmelen hadde grepet inn på en måte som ikke var til å ta feil av, og opprøret ble stanset. Hvis de hadde benytter anledningen da Gud grep inn, kunne de ha blitt redder. I redsel prøvde de å flykre fra straffedommen, men de var ikke blitt kurerr for sin opprørsrrang. De vendte til bake til sine reir den kvelden, lamslått av skrekk, men uten å angre. rett

(302)Så lenge hadde Korah og hans tilhengere smigrer dem, at de til slutt virkelig trodde om seg selv at de var gode mennesker, og at Moses hadde gjort dem urett. Skulle de nå vedgå åpent at Korah og hans tilhengere hadde ratt feil og at Moses hadde rett, ville de også bli nødt til å innrømme at der var Gud som hadde besremt at de måtre dø i ørkenen. Så langt var de ikke villige til å gå, og prøvde derfor å overbevise seg selv om at Moses hadde narret dem. De innbilte seg at en nyordning var under utvikling, der de ville få anerkjennelse i stedet for irettesettelse, og velvære i sredet for engstelse og bekymring. De som var omkommet, hadde smigtet folket og vist velvilje og fotståelse. Folket gikk detfot ut fra at Korah og hans følgesvennet var gode mennesket, og at Moses hadde skylden for at ødeleggelsen hadde tammet dem. rett

(303)Det er neppe mulig for mennesket å vise en større hån mot Gud enn å fotakte og forkaste de redskaper han benytter for å frelse dem. Israelittene var ikke bare skyldige i dette, de hadde også lagt planer om å drepe Moses og Aron. Likevel innså de ikke nødvendigheten av å søke tilgivelse hos Gud fot sin synd. I stedet for å benytte den prøvetiden Gud hadde gitt dem til å angre sin synd, tilbrakte de natten med å finne ut hvordan de best kunne trosse de vitnesbyrd som pekte dem ut som de mest skyldige. De hatet fremdeles de menn Gud hadde utvalgt, og innstilte seg på å trosse deres myndighet. Satan var også på pletten for å forvirre deres dømmekraft og føre dem i avgrunnen. rett

(303)Hele Israel hadde flyktet i redsel da de hørre ropet fra de dødsdømte syndere som ble dratt ned i avgrunnen. For de sa: "Jorden kunne sluke oss og." "Men dagen etter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det et I som har slått Herrens folk i hjel." Igjen var de klar til å gjøre vold mot sine trofaste, selvoppofrende ledere. Da kom Herrens herlighet til syne i skyen over tabernaklet, og en røst fra skyen talte til Moses og Aron: "Gå borr fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øyeblikk." rett

(303)Moses hadde ikke syndet. Derfor hadde han ikke noen grunn til å flykte i redsel og overlate folket til sin skjebne. Han ble stående i ro og viste i denne avgjørende krisetime at han hadde en sann hyrdes omsorg for den flokken som var betrodd ham. Ved å gå i forbønn for folket holdt han hevnens arm tilbake, og hindret dermed at det opprørske og ulydige Israel ble fullstendig tilintetgjort. rett

(303)Men vredens engel var allerede dratt ut, og pesten utførte sitt dødbringende verk. Etter pålegg fra sin bror tok Aron et ildkar og skyndte seg midt inn i forsamlingen for å gjøre soning for dem. "Han stod der mellom de døde og de levende." Mens røkelsen steg opp, stod Moses i tabernaklet og bad til Gud, og hjemsøkelsen opphørte. Men da var allerede fjorten tusen israelitter omkommet. Det var et vitnesbyrd om den syndeskyld som er et resultat av knurring og opprør mot Gud. rett

(303)Det ble videre gjort klart at prestedømmet var knyttet til Arons familie. Gud påla hvet stamme å skaffe en stav som de skulle skrive stammenavnet på. Arons navn ble skrevet på staven for Levis stamme. Stavene ble lagt i tabernaklet "foran vitnesbyrdet". Hvis en av stavene blomstret, var det tegn på at Herren hadde valgt den stammen til å være prester. "Da nå Moses dagen etter kom inn i vitnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav - den som var for Levis hus - hadde spiret; den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler." Staven ble vist frem for folket, og siden ble den lagt i tabernaklet som et vitnesbyrd for fremtidige slekter. Dette mirakel avgjorde tvistemålet om hvem som skulle utføre prestetjeneste. rett

(304)Der var nå fastslått med sikkerhet at Moses og Aron hadde talt med guddommelig autoritet, og folket var nødt til å godta den ubehagelige sannhet at de skulle dø i ørkenen. "Se, vi omkommer, vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen," utbrør de. De bekjente at de hadde syndet da de gjorde opprør mot sine ledere, og at Korah og hans menn hadde lidt en rettferdig straff. rett

(304)Korahs opprør er en fremstilling i forminsket målestokk av det som i hin tid førte til Satans opprør i himmelen. Det var stolthet og ærgjerrighet som drev Lucifer til å kritisere Guds styresett og forsøke å velte den orden Gud hadde grunnlagt i himmelen. Etter sitt fall har det vært Satans hensikt å innpode den samme misunnelse og misnøye i menneskene, og det samme ærgjerrige jag etter stillinger og ære. Slik arbeidet han med Korah, Datan og Abiram. Han egget deres trang til selvopphøyelse og fikk dem til å nære misunnelse, mistro og opp-rørstrang. Satan fikk dem til å forkaste Gud som deres leder ved at de forkastet de personer Gud hadde utValgt. Men samtidig som de knurret mot Moses og Aron og spottet Gud, var de så forblindet at de betraktet seg selv som rettferdige, og mente at de som hadde irettesatt dem, var drevet av Satan. rett

(304)De samme onder som var årsak til Korahs ulykke, eksisterer fremdeles. Overalt møter vi stOlthet og ærgjerrighet. Når disse egenskaper får næring, åpner de døren for misunnelse og maktbegjær. Mennesket blir fremmed for Gud, og umerkelig trekkes det inn i Satans rekker. I likhet med Korah og hans tilhengere er det mange i dag, endog blant bekjennende kristne, som bare er opptatt av å opphøye seg selv. For å sikre seg folkets støtte og gunst, viker de ikke tilbake for å fordreie sannheten, baktale Herrens tjenere og tillegge dem de samme lave motiver som de selv har. Den som stadig gjentar en usannhet, endog på tross av klare beviser, vil til slutt oppfatte den som sannhet. Mens de anstrenger seg for å bryte ned folkets tillit til de personer Gud har utValgt, mener de selv at de utretter noe godt, og at de tjener Gud. rett

(304)Hebreerne var ikke villige til å rette seg etter de påbud og retningslinjer Gud hadde gitt. De ble utålmodige når handlefriheten ble begrenset, og tålte ikke å bli irettesatt. Det var grunnen til at de kuurret mor Moses. Hvis de hadde fått frie tøyler til å gjøre som de selv ønsket, ville det også ha-blitt mindre klage. Gjennom hele historien har Guds tjenere møtt den samme innstilling. rett

(304)Når menneskene gir etter for sine syndige impulser, får Satan adgang til deres sinn, og de går fra det ene sradium av ondskap til det nesre. Når de forkaster lyset, blir sinnet formørket og hjertet forherdet. Dermed blir der lettere for dem å ta der neste skritt på syndens vei og forkaste et enda klarere lys. Til slutt er det blitt en vane å gjøre det som er galt. Synden forekommer ikke lenger så syndig. Den som trofast forkynner Guds ord, og dermed påpeker deres synder, blir lagt for hat. Fordi de er uvillige til å bringe det offer som en reform krever, vender de seg mot Herrens tjener og stempler hans irertesettelser som harde og uberettigede. Likesom Korah kunngjør de at det ikke er folker som har feil, men han som irettesetter. De som er misunnelige og utilfredse, beroliger samvittigheten ved å ty til et slikt bedrag. De samarbeider om å så splid i menigheten og svekke hendene til dem som gjerne vil være med å bygge opp. rett

(305)Det har alltid vakt mistanke når de som Gud har valgt til å lede sitt verk, har hatt fremgang. De som er misunnelige og kritikksyke, oppfatter alt på en feilaktig måte. Slik var det da Luther, Wesley og de andre reformatorer levde, og slik er det også i dag. rett

(305)Korah ville ikke ha handlet som han gjorde om han hadde visst at alle de påbud og irettesettelser Israel fikk, kom fra Gud. Men han burde ha visst det. Gud hadde gitt overveldende beviser for at han ledet Israel. Men Korah og hans likesinnede forkastet lyset så lenge at de til slutt ikke lot seg overbevise av selv de tydeligste åpenbarelser av Guds kraft. De mente at alt sammen var av menneskelig eller djevelsk opprinnelse. Det samme gjorde folket. rett

(305)Dagen etter at Korah og hans tilhengere var blitt utslettet, kom de til Moses og Aron og sa: "Det er I som har slått Herrens folk i hjel." De hadde fått det klareste bevis på Guds mishag med deres opptreden da de personer som hadde villedet dem, ble utryddet. Likevel våger de å påstå at Satan stod bak den straffedom som Gud hadde ført over dem, og at Moses og Aron hadde brakt død og ulykke over gode og hellige mennesker ved hjelp av onde makter. Det var dette som beseglet dommen over dem. De hadde syndet mot Den Hellige Ånd, en synd som forherder menneskehjertet og gjør det upåvirkelig overfor Guds nåde. "Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende." Frelseren uttalte dette da jødene tilskrev Beelsebul de velgjerninger han selv hadde utført i Guds kraft. Det er gjennom Den Hellige Ånd at Gud har forbindelse med menneskene. De som med fritt forsett forkaster denne makt som satanisk, har avskåret forbindelsen mellom sjelen og himmelen. rett

(305)Gud virker gjennom sin Ånd for å refse synderen og overbevise ham om hans synd. Dersom Åndens gjerning blir forkastet for godt, kan Gud ikke gjøre mer for mennesket. Hans nåde er uttømt. Overtrederen har brutt forbindelsen med Gud, og det finnes ikke lenger noe botemiddel mot synd. Gud har ikke andre måter å overbevise og omvende synderen på. "La ham fare!'" lyder Guds befaling. "Da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot." rett

neste kapitel