Tilbake til ørkenen

(307)Under ørkenvandringen som varte i nesten førti år, var Israels barn tapt for den øvrige verden. Moses uttrykker det slik: "Den tid vi var på vandring fra Kades-Barnea, til vi gikk over Sered-bekken, var åtte og tretti år, og da var hele den slekt - alle våpenføre menn - utdødd av leiren, som Herren hadde svoret at det skulle gå dem. Og Herrens hånd var også mot dem, så han rev dem bort av leiren, til det var ute med dem." rett

(307)I disse årene ble folket stadig minnet om at de var under guddommelig tukt. Under opprøret ved Kades hadde de forkastet Gud, og han hadde midlertidig forkastet dem. De hadde misligholdt pakten med ham. Derfor kunne de heller ikke motta paktens tegn, nemlig omskjærelsen. At de ønsket å vende tilbake til slaveriet i Egypt, viste at de var uverdige til friheten. Derfor skulle de heller ikke feire påsken som var innstiftet til minne om utfrieisen fra trelldommen. rett

(307)Men tabernakeltjenesten vitnet om at Gud ikke helt hadde glemt sitt folk. Han sørger hele tiden for dem. Moses summerte opp deres vandringsår på denne måten: "Herren din Gud har velsignet deg i alt det du har tatt deg fore, han har båret omsorg for deg på din vandring gjennom denne store ørken; i førti år har Herren din Gud nå vært med deg, du har ikke manglet noe."' Sangen som levittene fremførte, og som Nehemias har skrevet ned, gir en levende skildring av Guds omsorg for Israel selv i de årene da han hadde forkastet dem: "Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, ei heller vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den vei de skulle gå. Du gav dem din gode Ånd til å lære dem; du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet. I førti år forsørget du dem i ørkenen, . . . deres klær ble ikke utslitt, og deres føtter ble ikke hovne." rett

(308)Ørkenvandringen skulle ikke bare være en straffedom for folkers opprør og misnøye, men skulle også tjene til å oppdra den kommende slekt og forberede dem til å dra inn i løftets land. Derfor sa Moses: "Likesom en mann opptuktet sin sønn, således opptukter Herren din Gud deg." "Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke. Og han ydmyker deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som hverken du ellet dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn." rett

(308) "Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant ørkenens hyl; han verner om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten." "I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem; i sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager." Men det eneste vi hører om detes opphold i ørkenen, er eksempler på oppstand mot Herren. Korahs opprør førte til at fjorten tusen israelitter ble drept. Det forekom også tilfeller av forakt for Guds autoritet. rett

(308)En gang hendte det at sønnen til en israelittisk kvinne og en egypter fra de blandede folkeslag som hadde fulgt med israelittene fra Egypt, forlot sin anviste plass i leiren. Han gikk inn på israelittenes område og påstod at han hadde rett til å slå opp teltet der. Men dette var forbudt ifølge Guds lov, for etterkommere av egypterne var avskåret fra menigheten inntil tredje generasjon. Det oppstod et motsetningsforhold mellom ham og en israelitt, og da saken ble henvist til domstolen, tapte han den. rett

(309)Han ble rasende og forbannet dommeren, og i diskusjonens hete spottet han Guds navn. Straks ble han ført frem for Moses. På et tidligere tidspunkt var det blitt bestemt at "den som banner sin far eller sin mor, skal visselig late livet". rett

(309)Men det var ikke sagt hvordan et tilfelle som dette skulle behandles. Forbrytelsen var så forferdelig at man mente det var nødvendig med et spesielt påbud fra Gud. Mannen ble holdt i varetekt inntil Herrens avgjørelse forelå. Gud selv felte dommen, og den gikk ut på at overtrederen ble ført utenfor leiren og stenet til døde. De som hadde vært vitne til mannens synd, la hendene på hans hode og bekreftet at anklagen mot ham var sann. De kastet deretter de første stenene, og folket som stod omkring, tok del i fullbyrdelsen av dommen. rett

(309)Deretter ble det kunngjort en lov med henblikk på lignende forseelser: "Du en jødisk ordning. De påstår at hvis den skal holdes hellig, må overtredelse medføre dødsstraff. Men vi ser at gudsbespottelse ble straffet på samme måte som sabbatsovertredelse. Betyr det at også det tredje bud bare gjaldt jødene? Påbudet om dødsstraff gjaldt det tredje, femte, ja, nesten alle de ti bud like meget som det fjerde. Selv om overtredelse av Guds lov i dag kanskje ikke resulterer i fysisk straff, erklærer Gud i sitt ord at syndens lønn er døden. Men når dommen til sist skal fullbyrdes, vil man oppdage at døden rammer dem som overtrer Guds hellige bud. rett

(310)Hver uke gjennom alle de førti år i ørkenen ble folket minner om sin hellige forpliktelse til å holde sabbaten. Der skjedde ved mirakler med mannaen. Men selv dette fikk dem ikke til å være lydige. Selv om de ikke våger seg til å begå en så åpenlys og dristig overtredelse Som den som resulterte i en slik håndgripelig straff, var de likevel svært likegyldige med å holde det fjerde bud. Gud sier gjennom sin profet: "Mine sabbarer vanhelliger de grovelig.'" Dette var en av grunnene til at det første slektledd av ørkenvandrere ble lukket ute fra løftet' land. Men deres etterkommere tok ingen lærdom av dette. Gud hindrer dem ikke i å komme inn i Kanaan. Men på grunn av deres store likegyldighet overfor sabbaten, kunngjorde Gud at de ville bli spredt blant hedningene etter at de hadde bosatt seg i løftets land. rett

(310)Fra Kades hadde Israels barn vendt tilbake til ørkenen, og da tiden for ørken. oppholdet endelig tok slutt, "kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket ble noen tid i Kades." Her døde Mirjam og ble begravet. Dette ble skjebnen for millioner av mennesker som med store forhåpninger hadde dratt ut av Egypt. På bredden av Rødehavet hadde de sunget og danset i glede for å feire Herrens seier. Men de endte sin livslange vandring i en ørkengrav. rett

(310)Synden hadde hindret dem i å få drikke av velsigneisens beger. Ville det neste slektledd ta lærdom? "Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. ... Når han herjet blant dem, da spurte de etter ham og vendte om og søkte Gud og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høyeste Gud deres gjenløser." rett

(310)Likevel søkte de ikke Gud i oppriktighet. De bad nok om hans hjelp når fienden plaget dem, men "deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og fordervet ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om. . . . Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake." rett

neste kapitel