Klippen - symbolet på Kristus

(311)Den levende vannstrømmen som slukket tørsten for Israel i ørkenen, fløt første gang fra klippen ved Horeb som Moses slo på. Når de trengte vann under vandringen, ble behovet dekket ved et Guds mirakel. Men vannet fortsatte ikke å strømme fra Horeb. Uansett når behovet for vann meldte seg, veller det frem fra fjellkløfter tett ved leirområdet. rett

(311)Det var Kristus som med kraften fra sitt guddomsord fikk de forfriskende vannstrømmene til å velle frem for Israel. "De drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus." Han var kilden til alle timelige og åndelige velsignelser. Kristus, den sanne klippen, var med dem på alle deres vandringer. "Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennom det tørre land som en strøm." rett

(311)Klippen som ble slått, var et bilde på Kristus. Dette symbolet illustrerer de største åndelige sannheter. Likesom der livgivende vannet strømmet frem fra klippen som ble slått, flyrer frelsens vannstrømmer ut til en fortapt menneskehet fra Kristus som ble "slått av Gud" og "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger". Klippen var blitt slått en gang. "Slik er også Kristus ofret en gang for å ta bort manges synder." Frelseren skulle ikke ofres for annen gang. De som søker hans nåde, behøver bare å be i Jesu navn og utøse hjertets trang i angerfull bønn. En slik bønn vil minne herskarenes Gud om Jesu sår. Da vil det livgivende blod igjen flyte frem, symbolisert ved det levende vann som strømmet ut til redning for Israel. rett

(311)Etter at israelittene hadde bosatt seg i Kanaan, holdt de til visse tider en stor gledesfest til minne om det som skjedde i ørkenen da vannet strømmet ut fra klippen. På Kristi tid hadde denne feiringen utviklet seg til en imponerende seremoni som fant sted under løvhyttefesten, når folk fra hele landet var samlet i Jerusalem. Hver av de syv dagene festen varte, gikk prestene ut til Siloabrønnen for å dra opp vann i et gullkar, mens levittene spilte og sang. En stor mengde deltagere ved høytiden fulgte med for å komme ned til kilden og drikke av den mens jubeltonene lød: "Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder." Vannet som presten hadde dratt opp, ble deretter brakt til templet under trompetklang og høytidelig sang: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem."' Vannet ble tømt ut over brennofferalteret mens lovsangen runget og folkemengden tok del i jubelkoret til lyden av strengeinstrumenter og dype trompettoner. rett

(312)Frelseren benyttet denne symbolske tjenesten for å vende folkets sinn mot de velsignelser han var kommet for å bringe. "På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus frem og ropte: "Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann." Og Johannes føyer til: "Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få." rett

(312)Det forfriskende vannet som vellet opp i et tørt og ødslig land, som fikk ørkenen til å blomstre og gav liv til dem som holdt på å bukke under, er et symbol på Guds nåde som bare Kristus kan gi. Det er det levende vannet som renser, forfrisker og styrker sjelen. Den som har tatt imot Kristus, har en usvikelig kilde av nåde og kraft i sitt indre. Jesus gjør livet lettere og veien lysere for alle som oppriktig søker ham. Når hans kjærlighet mottas i hjertet, vil den velle frem i form av gode gjerninger til evig liv. Den bringer ikke bare velsignelser ti! vedkommende selv, men de levende vannstrømmer vil velle frem i ord og rettferdsgjerninger til liv for andre som tørster. rett

(312)Det samme bilde brukte Kristus i sin samtale med kvinnen ved Jakobs brønn i Samaria: "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller frem og gir evig liv."' Kristus sammenfatter de to forbildene. Han er klippen, og samtidig er han det levende vann. rett

(312)De samme vakre og uttrykksfulle symboler anvendes gjennom hele Bibelen. Århundrer før Jesus kom til verden, omtalte Moses ham som en "frelsens klippe" for Israel. I Salmenes bok omtales han som "min klippe og min gjenløser", "min sterke klippe", "en klippe, som ellers blir meg for høy", "en klippe til bolig", "mitt hjertes klippe", "min tilflukts klippe". David sang om hans nåde som "hvilens vann" som flyter gjennom de grønne enger der den himmelske hyrden leder sin hjord. "Av dine gleders strøm gir du dem å drikke. rett

(313)For hos deg er livets kilde." Og vismannen taler om "dype vann, visdoms kilde". For Jeremias er Kristus "kilden med det levende vann". For Sakarias er han "en åpnet kilde. . . mot synd og urenhet. rett

(313)Esaias beskriver ham som "en evig klippe" og som "skyggen av et veldig fjell i et tørstende land". Han gjengir det dyrebare løftet som så klart minner om den levende vannstrøm som rant til velsignelse for Israel: "De elendige og fattige søker etter vann, men det er ikke noe; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem; jeg, Istaels Gud, jeg vil ikke forlate dem." "Jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre." "For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken." Innbydelsen lyder: "Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene." Innbydelsen gjentas på det siste blad i Den hellige skrift. En elv med livets vann "klar som krystall" flyter frem fra Guds og Lammets trone. Guds kall lyder som et ekko gjennom tidsaldrene: "Den som vil, skal få livers vann for intet! " rett

(313)Like før skaren av hebreere nådde Kades, opphørte den levende vannstrøm som i så mange år hadde vellet ut tett ved leiren. Gud ønsket å sette sitt folk på en ny prøve. Han ville gi dem anledning til å vise om de ville stole på ham eller vise vantro i likhet med deres forfedre. rett

(313)De var nå kommet så langt at de kunne skimte høydedragene i Kanaan. Noen få dager til og de ville være ved grensen til løftets land. De var bare et lite stykke fra Edom som tilhørte Esaus etterkommere. Etter planen skulle de dra gjennom dette området. Moses hadde fått dette pålegg: "Vend eder nå mot nord! rett

(313)Og byd folket og si: I drar nå frem gjennom det land som tilhører eders brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; og de blir redde for eder. . . . Mat skal I kjøpe av dem for penger, så I kan ete, og vann skal I også kjøpe av dem for penger, så I kan drikke."' rett

(313)Denne rettledning skulle ha vært nok til å forklare hvorfor vannforsyningen opphørte. De skulle til å passere gjennom et vannrikt og fruktbart land med kurs mot Kanaan. Gud hadde lovet at de skulle få reise uhindret gjennom Edom, med anledning til å skaffe nok mat og vann til hele flokken. De burde ha gledet seg over at den mirakuløse vannstrømmen opphørte, for det viste at ørkenvandringen var slutt. Hadde de ikke vært blindet av vantro, ville de ha skjønt dette. Men det som skulle vært et tegn på at Gud var i ferd med å oppfylle sitt løfte, ble i stedet et påskudd til klage og tvil. Folket syntes å ha gitt opp alt håp om at Gud ville føre dem inn i Kanaan, og de gjorde høylytt krav på å få beholde de godene de hadde hatt i ørkenen. rett

(313)Før Gud lot dem dra inn i Kanaan, mårte de vise at de trodde hans løfte. Vannet tok slutt før de nådde frem til Edom. En kort tid fikk de anledning til å gå frem i tro, uavhengig av noe synlig bevis. Men denne første prøven fremkalte hos dem den samme opprørske og utakknemlige holdning som deres fedre hadde lagt for dagen. Knapt hadde ropet °!'I vann lydt i leiren, så hadde de glemt den hånden som i så mange år hadde skaffet dem alt det de trengte. I stedet for å be ham om hjelp, klaget de og ropte i fortvilelse: "Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn!" De ønsket altså at de hadde vært blant dem som ble utryddet under Korahs opprør. rett

(314)De ropte til Moses og Aron: "Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? Og hvorfor har I ført oss opp fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?" rett

(314)Lederne samlet seg foran inngangen til tabernaklet og bøyde seg mot jorden. "Da åpenbarte Herrens herlighet seg fot dem," og Moses fikk dette pålegg: "Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for detes øyne, så skal den gi vann fra seg; således skal du la vann strømme ut av klippen." rett

(314)De to brødrene gikk så ut til folkemengden. Moses hadde Herrens stav i hånden. De var begge kommet opp i årene og hadde lenge måttet tåle Israels opprør og gjenstridighet. Men nå mistet endog Moses tålmodigheten, og han ropte: "Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?" I stedet for å tale til klippen, slik Gud hadde pålagt ham, slo han to ganger på den med staven. rett

(314)Vannet strømmet frem i rikelig mengde, og alle fikk nok. Men det var begått et stort feilgrep. Moses hadde talt i opphisselse. Det han sa, var mer et uttrykk for menneskelig lidenskap enn hellig vrede over at Gud var blitt vanæret. "Nå, I gjenstridige!" hadde han sagt. Anklagen var sann, men selv sannheten må ikke uttales i vrede eller utålmodighet. Guds pålegg til Moses om å irettesette Israel for deres opprør, var smertefullt for ham, og også for folket. Men Gud hadde styrket ham til å utføre oppdraget. Da han selv pårok seg å anklage dem, gjorde han Den Hellige Ånd sorg og brakte ulykke over folket. Dermed gav han folket påskudd til å stille seg tvilende til om han tidligere hadde vært ledet av Gud, og til å finne unnskyldning for sine egne synder. Nå hadde også Moses krenket Gud, likesom de selv. De hevdet at han hele tiden hadde vist en klanderverdig opptreden, og nå hadde de funnet et kjærkomment påskudd til å forkaste alle de irettesettelser Gud hadde sendr gjennom sin tjener. rett

(315)Moses hadde vist mistillit til Gud. "Mon vi kan la vann strømme frem?" utbrøt han, som om Herren ikke aktet å gjøre det han hadde lovet. Guds anklagepunkt mot Moses og Aron var klart nok. "Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne." Da vannforsyningen opphørte, og folket begynte å knurre og gjøre opprør, sviktet deres egen tro på at Gud ville oppfylle sitt løfte. På grunn av vantro måtte det første slektledd dø i ørkenen. Men deres barn viste den samme holdning. Skulle også de gå glipp av løftet? rett

(315)Moses og Aron var trette og motløse og hadde derfor ikke anstrengt seg for å demme opp for folkestemningen. Hvis de selv hadde lagt for dagen en urokkelig tro på Gud, kunne de ha fremstilt saken for folket på en slik måte at de hadde bestått prøven. Ved en rask og besluttsom utøvelse av sin dommermyndighet knnne de ha dempet misnøyen blant folk. Det var deres plikt å gjøre alt som stod i deres makt for å rette på forholdene før de bad Gud om å gripe inn. En lang rekke onde følger ville ha vært unngått dersom de raskt og effektivt hadde grepet inn overfor folkets knurring ved Kades. rett

(315)Ved sin ubetenksomhet svekket Moses den undervisning Gud ønsket å gi. Klippen var et symbol på Kristus. Den var blitt slått en gang, likesom Kristus skulle ofres en gang. Neste gang var det bare nødvendig å tale til klippen, på samme måte som vi bare behøver å be om velsignelser i Jesu navn. At han slo på klippen for annen gang, ødela betydningen av dette vakre forbilde på Kristus. rett

(315)I tillegg til dette hadde Moses og Aron tillagt seg en makt som bare tilhører Gud. Det var nødvendig med et guddommelig inngrep, noe som gjorde situasjonen ytterst alvorlig. Lederne i Israel skulle ha benyttet denne anledningen til å inngyte folket ærbødighet for Gud og styrke deres tro på hans makt og godhet. I stedet ropte de i harme: "Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?" Dermed satte de seg i Guds sted, som om det stod til dem selv å utøve en slik makt, de som bare var skapninger som var belastet med menneskelige svakheter og lidenskaper. rett

(315)Moses var nedtrykt på grunn av folkets stadige knurring og opprør, og derfor hadde han tapt sin allmektige hjelper av syne. Men uten styrke fra Gud kom den menneskelige svakhet frem hos ham og satte flekker på hans rulleblad. Den mannen som helt til avslutningen av sin livsgjerning kunne ha stått urokkelig i sin renhet og uselviskhet, var blitt overmannet. Gud var blitt vanæret overfor Israels menighet på et tidspunkt da han skulle ha vært opphøyet og æret. rett

(315)Denne gang avsa ikke Gud noen dom over dem som med sin onde ferd hadde provokert Moses og Aron. Lederne hadde selv all skyld. De som var Guds representanter, hadde ikke gitt ham æren. Moses og Aron hadde følt seg forurettet. rett

(316)De hadde oversett den kjensgjerning at folkets knurring ikke var rerret mot dem, men mot Gud. Det var mens de var opptatt av sitt eget og følte medlidenhet med seg selv, at de falt i synd uten å være klar over det, og forsømte å stille folket til ansvar for dets store synd mot Gud. rett

(316)Bitter og dypt ydmykende var den dom som Herren i samme stund uttalte over Moses og Aron: "Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem." Sammen med det opprørske Israel måtte de dø før overgangen over Jordan. Hvis Moses og Aron hadde vist tendens til selvopphøyelse eller hadde motsatt seg Guds advarsel og refselse, ville deres skyld ha vært mye større. Men de kunne ikke anklages for overlagt synd. De var blitt overlistet av en plutselig fristelse, og de angret øyeblikkelig fra dyper av sitt hjerte. Herren godtok deres anger, men han kunne ikke oppheve straffen på grunn av de skadevirkninger deres synd da ville ha på folket. Moses la ikke skjul på hvilken dom som var uttalt over ham. Han fortalte folket at han ikke kunne lede dem inn i løftets land fordi han hadde unnlatt å gi Gud æren. Han bad dem legge merke til den harde straffen han hadde fått, og ut fra det tenke på hvordan Gud måtte betrakte deres knurring når han lot et enkelt menneske bære den straffen som de hadde nedkalt over seg selv på grunn av synd. Han fortaire hvordan han hadde tryglet Gud om å ettergi straffen, men at det var blitt avslått. "Herren var vred på meg for eders skyld, og han hørte ikke på meg." rett

(316)Hver gang det meldte seg vanskeligheter eller prøvelser, hadde israelittene vært snare til å beskylde Moses for å ha ført dem ut av Egypt, som om Gud ikke hadde noen del i det. Når de hadde klaget over vanskelighetene underveis og over lederne, hadde Moses sagt til dem at det var Gud de knurret mot, for det var han som hadde utfridd dem. Men da han i ubetenksomhet sa: "Mon vi kan la vann strømme frem?" var det en faktisk innrømmelse av deres beskyldning. Og den ville derfor styrke dem i deres vantro og rettferdiggjøre deres anklage. rett

(316)Nå ønsket Herren å fjerne dette inntrykk fra deres sinn en gang for alle ved å forby Moses å komme inn i løftets land. Dette var et klart vitnesbyrd om at det ikke var Moses som var deres leder, men den mektige engelen som Herren hadde omtalt på denne måten: "Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det land jeg har utsett for deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med eders overtredelser, for mitt navn er i ham." rett

(316) "Herren var vred på meg for eders skyld," sa Moses. Alles øyne var rettet mot ham. Hans synd falt tilbake på Gud som hadde valgt ham til leder for sitt folk. Hele menigheten visste at han hadde gjort seg skyldig i denne overtredelsen. Hvis Gud hadde sett gjennom fingrene med den, ville det ha gitt inntrykk av at dersom personer i ansvarsfulle stillinger blir provokert til vantro og utålmodighet, kan de unnskyldes. Men når det ble slått fast at Moses og Aron ikke kunne komme inn i Kanaan på grunn av denne ene synd, var folket klar over at Gud ikke gjør forskjell på personer, og at han vil straffe overtrederen. rett

(316)Israels historie skulle skrives til undervisning og advarsel for kommende slekter. Det var viktig at fremtidige generasjoner ble klar over at himmelens Gud er upartisk og at han aldri unnskylder synd. Men det er bare få mennesker som forstår hvor fryktelig synden er. Mange trøster seg med at Gud er for god til å straffe overtrederen. Men bihelhistorien viser klart at det nettopp er Guds godhet og kjærlighet som får ham til å behandle synden som et onde som er skjebnesvangert for freden og lykken i universet. rett

(317)Ikke engang Moses unngikk å bli straffet for sine feil, selv om han var rettskaffen og trofast. Gud hadde tilgitt folket større overtredelser, men han kunne ikke behandle synd hos lederne på samme måte som hos dem de ledet. Han hadde vist Moses større tillit enn noe annet menneske på jorden. Han hadde åpenbarr sin herlighet for ham, og gjennom ham hadde han gitt sine bud til Israel. Men det faktum at Moses hadde fått et så stort lys og så mye kunnskap, gjorde hans synd enda mer alvorlig. Tidligere troskap kan ikke sone en eneste feilaktig handling. Jo størte lys og jo flere privilegier en person har fått, desto tyngre blir hans ansvar, mer graverende hans feilgrep og hardere hans straff. rett

(317)Moses var ikke skyldig i noen stor forbrytelse etter menneskelig målestokk. Det var en ganske vanlig synd. I Salmenes bok sies det at "han talte tankeløst med sine leppen." Etter menneskelig vurdering kan dette syntes å være en ubetydelig ting. Men når Gud behandlet denne synden så strengt hos sin mest trofaste og betrodde tjener, vil han ikke unnskylde den hos andre. Selvopphøyelsens ånd, tendensen til å kritisere våre trosfeller, vekker Guds mishag. De som gir etter for slike onder, kaster tvil over Herrens verk og gir skeptikerne en unnskyldning for sin skepsis. Jo mer betrodd stilling en person har, desto større blir hans innflytelse, og desto mer nødvendig er det at han oppøver tålmodighet og ydmykhet. rett

(317)Satan triumferer hvis Guds barn, ikke minst de som innebar ansvarsfulle stillinger, lar seg forlede til å gi seg selv den ære som tilkommer Gud. Da har han vunnet en seier. Det var en slik synd som førte til hans eget fall, og det er på den måten han lykkes best i å lokke andre i ulykke. I sitt ord har Gud undervist oss om faren ved selvopphøyelse for at vi skal være på vakt mot den ondes planer. Hvert eneste karaktertrekk, hver eneste forstandsevne og tilbøyelighet må til enhver tid være under kontroll av Guds Ånd. Ingen av de velsignelser Gud gir mennesket, ikke en eneste av de prøvene han tillater, vil Satan unnlate å bruke som en anledning til å friste, plage og ødelegge sjelen, hvis vi gir ham en aldri så liten mulighet. Uansett hvor stort åndelig lys og hvor betydelige privilegier og velsignelser en person har fått, hør han alltid vandre ydmykt for Herren og i tro be om at Gud villede hver tanke og kontrollere hver impuls. rett

(318)Alle som bekjenner seg til å være gudfryktige, er hellig forpliktet til å vokte sinnet og vise selvkontroll selv når det røyner hardest. De byrder som var lagt på Moses, var uhyre store. Bare de færreste vil noensinne bli så hardt prøvet som han ble. Men dette var ikke noen unnskyldning for hans synd. Gud har stilt store hjelpekilder til rådighet for sitt folk, og hvis de stoler på hans styrke, vil de aldri være prisgitt omstendighetene. Selv den sterkeste fristelsen er ikke noen unnskyldning for synd. Uansett hvor sterkt press vi utsettes for, er det vi selv som begår overtredelsen. Ingen makt på jorden eller under jorden kan tvinge et menneske til å gjøre det onde. Satan angriper oss der vi er svake, men vi behøver ikke å bli overvunnet. Uansett hvor hardt og uventet angrepet er, så har Gud sørget for hjelp, og i hans kraft kan vi seire. rett

neste kapitel