Da festningsverkene falt

(328)Etter at israelittene hadde tatt veien sørover rundt Edom, drog de nordover igjen med kurs for løfrets land. Reiseruten gikk nå over en vidstrakt høyslette der det blåste en kjølig, frisk vind fra fjellene. Det var en kjærkommen forandring fra den tørre dalen de før hadde reist igjennom, og med friskt mot skyndte de seg videre. rett

(328)Etter å ha gått over Sered-bekken, drog de videre på østsiden av Moabs land, for befalingen lød: "Du må ikke angripe moabittene og ikke gi deg i strid med dem; jeg vil ikke gi deg noe av deres land til eiendom, for jeg har gitt Lors barn At til eiendom." Det samme ble gjentatt med hensyn til ammonittene som også var etterkommete av Lot. rett

(328)Herfra bar det videre nordovet, og snart nådde Israels hærskarer amorittenes land. Dette sterke og krigerske folket bodde opptinnelig i den sørlige delen av Kanaans land. Men da folketallet øket, gikk de over Jordan-elven, førte krig mot moabittene og la under seg en del av deres landområde. Her slo de seg ned og hersket suverent ovet hele laadet fra Arnon og nordover så langt som til Jabbok. Den reiseruten israelittene ønsket å følge til Jordan, gikk midt igjennom dette området. rett

(328)Moses sendte et vennlig budskap til amoritterkongen Sihon som oppholdt seg i hovedstaden. "La meg få dta gjennom ditt land! Jeg vil holde meg på veien, jeg vil ikke vike av, hverken til høyre eller til venstre. Mat kan du selge meg for penger, så jeg kan ete, og vann kan du også gi meg for penger, så jeg kan drikke. La meg bare få dra gjennom på min fot." Svaret var et bestemt nei, og amoritterhæren ble sendt ut for å stanse israelitten es invasjon. Den veldige hæren skremte israelittene som ikke var forberedt på å gå til kamp mot disse velutrostede og veldisiplinerte styrkene. Fienden hadde fordelen av å være krigsvante, så menneskelig sett ville det snart være ute med Israel. rett

(328)Men Moses holdt blikket festet på skystøtten. Han oppmuntret folket med at tegnet på Guds nærvær fremdeles var med dem. Samtidig påla han dem å gjøre alt det som stod i menneskelig makt for å forberede seg på krig. Deres fiender var ivrige etter å begynne kampen, sikre på at de ville utslette de dårlig forberedte israelittene. Men han som eier alle land, hadde befalt Israels leder: "Gjør eder rede, bryt opp og gå over Arnon-åen! Se, jeg har gitt amoritten Sihon, kongen i Heshon, og hans land i din hånd; gå nå i gang med å innta det, og gi deg i strid med ham! Fra denne dag vil jeg la redsel for deg og frykt for deg komme over alle folk under himmelen; alle som får høre om deg, skal skjelve og beve for deg." rett

(329)Disse nasjonene ved grensen til Kanaan ville ha blitt spart om de ikke hadde trosset Herrens ord og satt seg imot Israels fremmarsj. Herren hadde vært langmodig, vennlig og medynksfull selv mot disse hedningefolkene. Da Abraham i et syn hadde fått se at hans ætt, Israels barn, skulle være utlendinger i et fremmed land i fire hundre år, gav Herren ham dette løfte: "I det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennå ikke fylt sin ondskaps mål."! rett

(329)Amorittene var avgudsdyrkere som hadde forfeilet sitt liv på grunn av ondskap. Likevel sparre Gud dem i fire hundre år for å gi dem et umiskjennelig bevis på at han var den eneste sanne Gud, himmelens og jordens skaper. De kjente til alle de mirakler han gjorde da han førte Israel ut av Egypt. Det mangler ikke beviser. De kunne ha lært å kjenne sannheten hvis de bare hadde villet avstå fra avgudsdyrkelse og tøylesløshet. Men de forkastet lyset og holdt fast på avgudene. rett

(329)Da Herren for annen gang førte sitt folk til grensen av Kanaan, fikk disse hedenske folkeslag igjen bevis på hans makt. De så at Gud var med Israel da de vant over kong Arad og kanaanittene, og da han ved et mirakel reddet dem som holdt på å dø av slangebitt. Til tross for at israelittene ble nektet å dra igjennom Edom, og i stedet måtte velge den lange og vanskelige ruten langs Rødehavet, hadde de aldri vist noen fiendtlig holdning eller gjort skade på liv eller eiendom når de ved tidligere anledninger hadde reist gjennom Edom, Moab og Ammon. Da de nådde frem til grensen mot amorittene, bad de om tillatelse til å reise igjennom landet. De lovet å overholde de samme regler som hadde bestemt deres samkvem med andre folkeslag. Men da amoritterkongen avslo denne høflige anmodningen, og i stedet gjorde hæren kampklar, var ondskapens beger fullt, og Gud ville nå gripe inn og tilinretgjøre dem. rett

(329)Israelittene gikk over Arnon-elven og rykket frem mor fienden. Det kom til kamp, og Israels hær gikk av med seieren. De utnyttet situasjonen og hadde snart erobret hele amorittenes landområde. Det var høvdingen for Herrens hær som hadde overvunnet sitt folks fiender. Han ville ha gjorr det samme trettiåtte år tidligere, om bare Israel hadde stolt på ham. rett

(329)Fylt med håp og mot rykker Israels hær videre frem. Det bar hele tiden nordover, og snart kom de til et land der deres mot og tillit til Gud kunne settes på prøve. Foran dem lå det sterke og folkerike kongedømmet Basan, der det fantes mange store befestede byer som selv i dag vekker verdens beundring. Det var "seksti byer. . . med høye murer, dobbelte porter og bommer, foruten en stor mengde landsbyer". Husene var bygget av store, svarte stein av slike dimensjoner at bygningene kunne motstå ethvert angrep med datidens krigsredskaper. Landet var fullt av skumle huler, svimlende stup, bergkløfter og fjellfestninger. Innbyggerne i landet, som nedstammet fra en kjempeslekt, var så store og sterke og så beryktet for vold og grusomher at de var en skrekk for alle folkene omkring. Kongen i landet, som bar navnet Og, utmerket seg for sin størrelse og tapperhet, selv blant et folk av kjemper. rett

(330)Men skystøtten beveget seg fremover, og de hebraiske hærskarer fulgte etter og nådde frem til Edrei, der kjempekongen og hæren hans ventet på dem. Han hadde vært omhyggelig i valg av slagmark. Byen Edrei lå i utkanten av en høy slette som hevet seg bratt fra sletten nedenunder, og var dekket av forrevne, vulkanske klipper. Den var bare tilgjengelig langs smale, bratte stier som var nesten ufremkommelige. I tilfelle av nederlag kunne hæren hans gjemme seg mellom de mange klippeblokkene i dette øde landskapet, der fremmede umulig kunne forfølge dem. rett

(330)Sikker på seieren rykket kongen med en stor hær ut på den åpne sletten. Samtidig lød det utfordrende hånsord fra sletten ovenfor, der tusenvis av soldater ruster med spyd stod klar til kamp. Da hebreerne fikk øye på kjempeskikkelsen som rager høyt over alle soldatene, og så den veldige hæren som omgav ham, og den tilsynelatende uinntagelige festningen der tusener av soldater hadde gått i stilling, var det mange som skalv av frykt. Men Moses var rolig og besluttsom, for Herren hadde sagt om kongen av Basan: "Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittens konge, som bodde i Hesbon." rett

(330)Den urokkelige troen hos lederen gjorde at folket fikk tillit til Gud. De satte hele sin lit til Herrens allmektige arm, og han sviktet dem ikke. Hverken kjemper eller befestede byer, mektige hærer eller fjellfestninger kunne stå seg mot høvdingen over Herrens hær. Det var Herren som ledet felttoget, tok motet fra fienden og sikret seieren for Israel. Den kjempemessige kongen og hele hæren hans ble tilintetgjort, og israelittene erobret snart hele landet. Slik forsvant dette merkelige folket som hadde gitt seg urett og avskyelig avgudsdyrkelse i vold. rett

(331)Da Gilead og Basan ble erobret, var det mange som husket de begivenheter ved Kades nesten førti år tidligere, som hadde ført til at Israel ble dømt til den lange ørkenvandringen. De så at rapporten fra speiderne angående løftets land på mange måter var korrekt. Byene var meget store og omgitt av murer. Sammenlignet med kjempene som bodde der, var hebreerne bare dverger. Men de forstod også at fedrenes skjebnesvangre feilgrep bestod i at de ikke hadde stolt på Guds makt. Dette alene hadde hindret dem fra å dra inn i landet med det samme. rett

(331)Da de første gang forberedte seg på å dra inn i Kanaan, var det ikke forbundet med så store vanskeligheter som nå. Gud hadde lovet sitt folk at han ville dra foran og kjempe for dem, hvis de bare ville lyde ham. Han ville også sende hvepser som skulle drive innbyggerne ut av landet. På det tidspunktet hadde folkene enda ikke begynt å frykte for Israel, og hadde ikke gjort nevneverdige forberedelser for å stanse deres fremrykning. Men da Herren denne gang bød Israel å rykke frem, ble de møtt av våkne og mektige fiender, og måtte hamle opp med store og veltrente sryrker som var parat til å stanse dem. rett

(331)I kampen mot Og og Sihon ble folket stilt overfor den samme prøven som deres fedre da de sviktet så totalt. Men prøven var hardere nå enn den gang da Herren først hadde befalt folket å rykke frem. Vanskelighetene var meget større nå enn da de første gang nektet å etterkomme befalingen om å gå i Herrens navn. Slik prøver Gud fremdeles sitt folk. Hvis de svikter, fører han dem tilbake til det samme punkt, og denne gang blir prøven hardere og vanskeligere enn første gang. Slik fortsetter det inntil de består prøven. Dersom de fremdeles er gjenstridige, fjerner han lyset fra dem og lar dem bli i mørket. rett

(331)Hebreerne mintes nå hvordan de en gang tidligere var blitt slått og hadde mistet flere tusen mann da de drog i krig. Men da hadde de dratt ut stikk i strid med Guds- befaling. De hadde dratt i krig uten Moses, han som Gud hadde utpekr som deres leder, uten skystøtten som var symbolet på Guds nærvær, og uten arken. Men nå var Moses med dem, og han sryrket dem med ord som gav håp og tro. Guds Sønn, skjult i skystøtten, gikk i spissen, og den hellige arken ble ført frem sammen med hæren. rett

(331)Denne erfaringen har noe å lære oss. Israels mektige Gud er også vår Gud. Vi kan stole fullt og fast på ham, og hvis vi etterkommer hans pålegg, vil han hjelpe oss på en like tydelig måte som han hjalp sitt folk i gammel tid. Hvert eneste menneske som prøver å følge pliktens vei, vil til tider bli plaget av tvil og vantro. Somme tider vil veien bli så fylt med tilsynelatende uoverstigelige hindringer at det tar motet fra dem som gir etter for mismot. Men til slike sier Gud: Gå frem! Gjør din plikt for enhver pris! Vanskelighetene Som syntes så overveldende, og som fyller sinnet med ftykt, vil forsvinne når du går frem på lydighetens vei og ydmygt stoler på Gud. rett

neste kapitel