I historiens morgen kapitel 4. Fra side 39.     Fra side 63 i den engelske utgave.tilbake

Guds redningsaksjon

Menneskets fall fylte himmelen med sorg. Den verden Gud hadde skapt, var forstyrret av syndens forbannelse og bebodd av mennesker som var overgitt til ulykke og død. Der var ingen mulig utvei for dem som hadde overtrådt loven. Englene opphørre med sin lovsang. Gjennom alle himmelens haller var det sorg over den ødeleggelse som synden hadde forårsaket.

Guds Sønn, himmelens herre, hadde dyp medfølelse med den falne slekt. Uendelig medlidenhet rørte hans hjerte da han betraktet sorgen og smerten i den falne verden. Men Guds kjærlighet hadde unnfanget en plan til frelse for menneskene. Guds overtrådte lov krevde livet av synderen. I hele universet fantes det bare en som på menneskets vegne kunne tilfredsstille lovens krav. Denne loven er nemlig like hellig som Gud selv. Derfor kunne bare en som var Gud lik, gjøre soning for overtredelsen. Ingen andre enn Krisrus kunne løskjøpe mennesket fra lovens forbannelse og igjen bringe det i harmoni med himmelen. Han ville ta på seg skylden som synden hadde forårsaket, en synd så anstøtelig for den hellige Gud at den måtte skille Faderen fra Sønnen. Kristus måtte stige ned i sorgens avgrunn for å redde den fortapte menneskeslekt.

Hos Faderen talte han synderens sak. Imens ventet den himmelske hærskare med ubeskrivelig interesse på resultatet. Dette "freds råd",' denne hemmelige rådslagning mellom Faderen og Sønnen for de falne menneskebarn, varte lenge. Frelsesplanen var blitt lagt før jorden ble skapt. Krisrus er nemlig Lammet som ble slaktet "fra verdens grunnvoll ble lagt".' Likevel var det en kamp for universets konge å gi sin Sønn i døden for den falne menneskeslekt. "For så høyt hat Gud elsket verden ar han gav sin Sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."' Hvilken ufattelig gjenløsningsplan - Guds kjærlighet til en verden som ikke elsker ham! Hvem kan lodde dybden i en slik kjærlighet som er mer enn noen kan fatte? Gjennom endeløse tidsaldre vil udødelige vesener undres i tilbedelse, idet de prøver å trenge inn i dette kjærlighetens mysterium.

Gud åpenbarte seg gjennom Kristus og "forsonte verden med seg selv".' Mennesket var blitt så fornedret av synden at det ikke i seg selv kunne komme i harmoni med ham som hadde en ren og god natur. Men etter at Kristus hadde kjøpt mennesket fri fra lovens forbannelse, kunne han gi det del i guddommelig kraft som skulle virke sammen med den menneskelige anstrengelse. Ved å bekjenne sin synd for Gud og ved å tro på Kristus kunne de falne Adams barn igjen bli Guds barn.

Den eneste planen som kunne sikre menneskets frelse, innbefattet hele himmelen i et uendelig offer. Englene var først ikke i stand til å glede seg da Kristus la frem gjenløsningsplanen for dem. For de så hvilken ubeskrivelig lidelse det ville koste deres kjære herre å frelse menneskene. I sorg og undring lyttet de til hans ord idet han forralte dem at han måtte forlate himmelens renher og fred, glede, herlighet og udødelighet, og komme til en fordervet jord for å urholde sorg, skam og død. Han skulle stå mellom synderen og syndens straff. Men bare et fåtall ville ra imot ham som Guds Sønn. Han skulle forlate sin høye stilling som himmelens majestet, komme ned til jorden, ydmyke seg som menneske og ved egen erfaring stifte bekjentskap med de sorger og fristelser som mennesket må gjennomleve. Alt dette ville være nødvendig for at han kunne hjelpe dem som ble fristet.

Når hans lærergjerning var slutt, skulle han overlates i onde menneskers hender, og bli offer for enhver forsmedelse og tortur som Satan kunne inspirere dem til å påføre ham. Han skulle lide den mest grusomme død, løftet opp mellom himmel og jord, naglet til et kors som en forbryter. Han skulle gjennomleve timer av dødsangst så forferdelig at englene ikke ville holde ut å se på det, men ville dekke ansiktet når Faderen vendte seg bort fra ham, mens overtrederens syndebyrde - vekten av hele verdens synd - hvilte på ham.

Englene kastet seg ned for hans føtter og tilbød å ofre seg for menneskene. Men en engels liv kunne ikke betale gjelden. Bare han som hadde skapt mennesket, hadde makt til å gjenløse det. Men englene skulle også få sin andel i frelsesverket. En kort stund skulle Kristus bli "stilt lavere enn englene",' og han skulle smake døden for alle. Når han påtok seg menneskelig natur, ville han ikke ha den samme styrke som dem, og de skulle tjene, styrke og trøste ham i hans lidelser. De skulle også være tjenende ånder "til tjeneste for dem som skulle arve frelse".' De skulle verne nådens barn mot de onde englers makt og mot det mørket Satan ville omgi dem med.

Når englene ble vitne til den angst og fornedrelse deres herre skulle gjennomgå, ville de bli fylt med sorg og harme, og nære er inderlig ønske om å fri ham ut av mordernes hender. Men de måtte ikke gripe inn for å hindre noe av det de kom til å se. Det var en del av gjenløsningsplanen at Kristus skulle bli utsatt for onde menneskers hån og forakt, og han godtok alt dette da han ble deres gjenløser.

Kristus forsikret englene at han ved sin død ville bli en løsepenge for mange og ødelegge ham som hadde døden i sin makt. Han ville erobre det rike Som mennesket hadde tapt ved sin overtredelse. De forløste skulle arve det sammen med ham og bo der til evig tid. Synd og syndere skulle bli utslettet slik at freden aldri mer skulle forstyrres hver ken i himmelen eller på jorden. Han bad englehæren om å erklære seg enig i frelsesplanen, som også Faderen hadde gått med på. De skulle glede seg over at falne mennesker ved hans død kunne bli forsoner med Gud.

Himmelen ble fylt med ubeskrivelig glede. Herligheten og gleden i en gjenfødt verden oppveide endog livets fyrstes angst og offer. Gjennom de himmelske haller gjenlød de første strofer av den sangen som skulle lyde over Betlehem: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag." Gleden var enda dypere nå enn da jorden ble skapt, mens "alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd".'

I den dom som ble uttalt over Satan i Edens hage, fikk mennesket den første anelse om gjenløsningen. Herren forkynte: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl." Denne dommen som ble uttalt i våre første foreldres påhør, inneholdt er løfte til dem. Samtidig med at den forutsa en kamp mellom mennesket og Satan, forkynte den at den store motstanders makt ville bli brutt. Adam og Eva stod som forbrytere for den rettferdige dommer og ventet på den dommen som overtredelsen medførte. Men før de fikk vite om sorgen og slitet Som skulle bli deres lodd, eller at de skulle bli til støv igjen, fikk de høre noe som gav dem håp. Selv om de måtte lide under den mektige fiendens makt, kunne de se frem til den endelige seier.

Da Satan fikk vite at det skulle herske fiendskap mellom ham og kvinnen og mellom hans ætt og hennes ætt, visste han at hans verk med å forderve menneskenaturen ville møte motstand, og at ved et eller annet middel ville mennesket bli satt i stand til å stå imot hans makt. Da frelsesplanen ble mer fullstendig åpenbart, gledet Satan seg sammen med sine engler fordi han, etter å ha fått mennesket til å falle, kunne bringe Guds Sønn ned fra hans opphøyde stilling. Han erklærte at hans planer hittil hadde lykkes på jorden, og at Kristus kunne bli beseiret når han tok på seg menneskets natur. Dermed ville menneskenes gjenløsning bli avverget.

Himmelske engler forklarte frelsesplanen mer inngående for våre første for. eldre. Adam og hans hustru fikk forsikring om at de tross sin store synd ikke ville bli hjelpeløst overlatt til Satans herredømme. Guds Sønn hadde tilbudt å sone for deres overtredelse med sitt eget liv. De ville få en prøvetid, og ved anger og tro på Kristus kunne de igjen bli Guds barn.

Det offer som Adams og Evas overtredelse krevde, åpenbarte helligheten i Guds lov, og klarere enn noen gang så de nå syndens forferdelige natur og dens uhyggelige følger. I sin knugende skyldfølelse bad de om at syndens straff ikke måtte falle på ham Som hadde vært kilden til all deres glede. Den måtte heller komme over dem selv og deres etterkommere.

De fikk vite at ettersom Guds lov danner grunnvollen for hans styreform både i himmelen og på jorden, kunne selv en engels liv ikke aksepteres som et offer for overtredelse. Heller ikke kunne et eneste bud oppheves eller forandres for å hjelpe mennesket i dets falne tilstand. Men Guds Sønn som hadde skapt mennesket, kunne gjøre soning for det. Adams overtredelse hadde ført til elendighet og død. Kristi offer ville bringe liv og udødelighet.

Ikke bare mennesket, men hele jorden var på grunn av synden kommet i den ondes makt, og måtte nå fornyes ved gjenløsningsplanen. Da Adam ble skapt, fikk han herredømmet over jorden. Men ved å gi etter for fristelse, kom han under Satans makt, for "det en ligger under for, er en også slave av".

Da mennesket ble Satans fange, gikk herredømmet over til seierherren. Dermed ble Satan "denne verdens gud". Han hadde ranet til seg det herredømmet over jorden som opprinnelig var gitt til Adam. Men da Kristus ved sitt offer betalte syndens straff, skulle han ikke bare løskjøpe mennesket, men også gjenopprette det herredømmet som mennesket hadde tapt. Alt som gikk tapt ved den første Adam, ville bli gjenopprettet ved den annen. Profeten uttrykker det slik: "Og du hjordens tårn, du Sions datters haug! Til deg skal det nå, ja, det skaI komme det forrige herredømme." Og apostelen PauIus ser frem til tiden da "forløsningen kommer for Guds folk".

Gud skapte jorden til å være et hjem for hellige, lykkelige mennesker, "han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk"" Dette vil bli virkelighet når jorden ved Guds kraft blir befridd for synd og sorg. Da skal den bli de frelstes evige hjem. "De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig." "Det skal ikke lenger finnes noe som er under forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham."

I sin uskyldige tilstand hadde Adam kunnet glede seg ved åpent samkvem med Skaperen. Men synden gjorde skilsmisse mellom Gud og mennesket. Nå kunne bare Kristi soningsverk bygge bro over den avgrunnsdype kløften. Det var ingen annen vei åpen for den frelsens velsignelse som skulle nå fra himmelen til jorden. Menneskene var fremdeles avskåret fra direkte adgang til Skaperen. Men gjennom Kristus og englene ville Gud ha forbindelse med dem.

Slik fikk Adam likevel innblikk i viktige begivenheter i menneskehetens historie, fra den tid da Guds dom ble avsagt i Eden, til vannflommen, og videre frem til Kristi første komme. Han ble klar over at Guds Sønns offer var tilstrekkelig til å frelse hele verden. Men mange ville velge et liv i synd, heller enn et liv i anger og lydighet. Forbrytelse ville øke fra slekt til slekt, og syndens forbannelse ville hvile tyngre og tyngre over menneskeheten, over dyrene og over selve jorden. Menneskenes levedager ville bli forkortet som følge av deres syndige levesett. Det ville gå nedover, ikke bare i ytre skikkelse og fysisk ut holdenhet, men også i moralsk og intellektuell kraft. Til slutt ville verden bli fylt med elendighet av alle slag.

Ved å tilfredsstille sine lyster og lidenskaper ville menneskene miste evnen til å fatte de store sannheter i gjenløsningsplanen. I troskap mot sin opprinnelige hensikt med å gi avkall på himmelens herlighet, ville Kristus fortsatt nære den dypeste interesse for menneskene og innby dem til å skjule sin svakhet i hans styrke og sine mangler i hans fullkommenhet. Han ville dekke alle behov hos dem som kom til ham i tro. Det ville alltid være noen få som bevarte kunnskapen om Gud og forble uberørt av den økende urettferdighet.

Gud påbød ofringene for stadig å minne menneskene om deres synder, og for at de skulle angre og bekjenne sin tro på den lovede gjenløser. Ofringene skulle innprente den alvorlige sannhet i menneskene at det var synden som brakte død. For Adam var det første offer en høyst smertefull seremoni. Han måtte løfte hånden for å ta liv som bare Gud kunne skape. Det var første gang han hadde vært vitne til døden. Han visste at hvis han hadde vært lydig mot Gud, hadde hverken mennesker eller dyr behøvd å dø. Nå måtte han slå i hjel det uskyldige offerdyret.

Idet han drepte offerdyret, skalv han med tanke på at Guds uskyldige lam skulle utgyte sitt blod på grunn av hans synd. Denne scenen gav ham en dypere og mer levende forståelse av hvor stor hans overtredelse var, idet intet mindte enn Guds Sønns død kunne sone den. Han tenkte med undring på den uendelige godhet som var rede til å betale en så høy løsesum for å frelse den skyldige. En stjerne av håp lyste opp i en mørk og sktemmende fremtid og mildnet den fullstendige trøstesløshet.

Men gjenløsningsplanen hadde en enda videre og dypere hensikt enn å frelse menneskene. Det var ikke utelukkende av den grunn at Kristus kom til vår jord. Det var ikke bare for at innbyggerne i vår lille verden skulle få en riktig oppfatning av Guds lov. Men det var for å rettferdiggjøre Guds karakter overfor universet. Det var dette resultat av sitt offer - innflytelsen på fornuftsvesener på andre kloder og på menneskene - Jesus så frem til da han like før korsfeste!sen sa: "Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg."

Kristi død for å frelse menneskene var ikke bare for å gjøre himmelen til gjengelig for mennesker, men skulle overfor hele universet rettferdiggjøre den måten Gud og hans Sønn hadde behandlet Satans opprør på. Kristi død på korset ville slå fast at Guds lover evig, og åpenbare syndens natur og de følger den fører med seg. Helt fra begynnelsen hadde striden dreiet seg om Guds lov. Satan hadde forsøkt å bevise at Gud var urettferdig, at hans lov var mangelfull, og at hensynet til universets beste krevde at den måtte forandres. Når han angrep loven, var det for å tilintetgjøre opphavsmannen. Denne kampen skulle vise om de guddommelige lovbud var mangelfulle og i behov av forandringer, eller om de var fullkomne og uforanderlige.

Da Satan ble utstøtt fra himmelen, besluttet han å gjøre jorden til sitt rike. Da han fristet Adam og Eva og vant over dem, trodde han at han hadde vunnet jorden til odel og eie. "De har valgt meg til å herske over seg," sa han, og hevdet at det var umulig for syndere å få tilgivelse. Derfor var den falne slekt hans rettmessige undersåtter, og verden tilhørte ham. Men Gud gav sin Sønn, sin egen likemann, til å bære straffen for overtredelse. Slik sørget han for en utvei så menneskene kunne vinne tilbake Herrens gunst og det Eden-hjemmet de hadde mistet. Kristus påtok seg å frelse menneskene og redde verden fra Satans grep. Den store striden som begynte i himmelen, skal avgjøres nettopp i den verden som Satan gjør krav på.

Hele universet undret seg over at Kristus skulle ydmyke seg for å frelse mennesket som hadde falt, han som hadde reist fra stjerne til stjerne, fra verden til verden og hatt tilsyn med alt, og i sitt forsyn sørget for alt levendes behov i sitt enorme skaperverk. At han skulle gå med på å forlate sin herlighet og ta på seg menneskelig natur, var et mystetium de syndfrie skapninger i andre verdener lengtet etter å trenge inn i. Da Kristus kom til våt jord i menneskelig skikkelse, var alle intenst interessett i å følge ham, idet han skritt for skritt vandret den blodbestenkre sti fra krybben til Golgata. Himmelen la merke til den hån og Spott han måtte døye, og visste at det var Satan som stod bak. Himmelens beboere merket seg hvert mottrekk som ble foretatt. Satan forsøkte hele tiden å ttekke menneskeslekten dypere og dypere ned i mørke, sorg og lidelse, mens Kristus på sin side øver sin innflytelse i motsatt retning.

De hellige skapninger var vitne til kampen mellom lys og mørke som stadig ble mer intens. Da Kristus i dødsangst på korset utbrøt: "Det er fullbrakt," lød det et seiersrop gjennom alle bebodde verdener og gjennom selve himmelen. Den store strid som lenge hadde pågått i denne verden, var nå avgjort, og Kristus var seierherre. Hans død hadde gitt avgjørende svar på spørsmålet om Faderen og Sønnen elsket menneskene så høyt at de ville vise selvfornekteIse og selvoppofreIse. Saran hadde vist sin sanne karakter som en løgner og manndraper. Det ble klart for enhver at hvis han hadde fått lov til å herske over de himmelske vesener, ville han ha vist den samme holdning som overfor de menneskene han hadde under sitt herredømme. Det lojale universet gav uttrykk for en samstemmig lovprisning av Guds ledelse.

Dersom loven kunne forandres, ville mennesket ha blitt frelst uten Kristi offer. Det faktum at det var nødvendig for Kristus å gi sitt liv for den falne slekt, er i seg selv et avgjørende bevis for at loven ikke på noen måte fritar synderen for dens krav. Det er blitt bevist at syndens lønn er døden. Da Kristus døde, var Satans skjebne beseglet. Men hvis loven ble avskaffet på korset, som mange hevder, led Guds kjære Sønn smerte og død bare for å gi Satan det han ønsket. Da ville ondskapens fyrste ha triumfert, for hans anklage mot Guds styresett ville ha blitt bekreftet. At Kristus bar straffen for menneskets lovovertredelse, et for alle fornuftsvesener et vitnesbyrd om at loven er uforanderlig og at Gud er rettferdig, nådig og selvfornektende. Hans grenseløse rettferdighet og barmhjertighet kommer til uttrykk i hans styresett.

neste kapitel