I historiens morgen kapitel 40. Fra side 333.     Fra side 438 i den engelske utgave.tilbake

Profet på avveier

Etter at israelittene hadde erobret Basan, drog de tilbake til Jordan-elven og slo leir i nærheten av det stedet hvor elven renner ut i Dødehavet, like overfor Jeriko-sletten. Her skulle de forberede seg til inntoget i Kanaan. De var like ved grensen til Moab, og moabittene var slått av skrekk over at invasjonshæren var så truende nær.

Israel hadde ikke på noen måte forulempet moabitrene, men med dystre forutanelser hadde de lagt merke til alt som var skjedd i landene omkring. Hebreerne hadde slått amorittene, som i sin tid hadde tvunget moabittene ut av landet. Men nå hadde hebreerne herredømme over dette området. Hæren fra Basan hadde måttet kapitulere for den mystiske makt som var skjult i skystøtten, og hebreerne hadde inntatt de sterke festningsverkene. Moabittene våget ikke å angripe dem. Det var håpløst å kalle folk til våpen mot de overnaturlige krefter som var i virksomhet på Israels side. Men i likhet med farao bestemte de seg for å motarbeide Guds verk ved hjelp av trolldom. De ville nedkalle en forbannelse over Israel.

Folket i Moab var nært knyttet til midianittene både nasjonalt og religiøst. Balak, kongen av Moab, satte skrekk i broderfolket og sikret seg deres samarbeid i kampen mot Israel. Slik lød hans budskap: "Nå vil denne store flokk ete opp alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter opp markens grønne urter."

Bileam, som var fra Mesopotamia, ble ansett for å være i besittelse av overnaturlige krefter, og hans ry hadde nådd Moabs land. De bestemte seg for å be ham om hjelp. "Moabs eldste drog av sted sammen med Midians eldste" for å sikre seg hans spådomsevner og trolldomsmakt i kampen mot Israel. Utsendin. gene la straks ut på den lange reisen over fjell og ørkenland til Mesopotamia. Da de fant Bileam, overbrakte de budskapet fra kongen: "Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret seg midt imot meg. Så kom nå og forbann dette folket for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet."

Bileam hadde en gang vært en god mann og en Guds profet. Men han hadde falt fra Herren og var blitt et bytte for begjærlighet. Likevel bekjente han seg fremdeles til å være Den høyestes tjener. Han var ikke uvitende om det som Gud hadde gjort for Israel, og da budbærerne bar frem sitt ærend, var han fullstendig klar over at det var hans plikt å avvise belønningen fra Balak og sende bud. bærerne bort. Men han lekte med fristelsen og innbød dem å bli der natten over, ettersom han ikke kunne gi noe endelig svar før han hadde rådspurt Herren.

Bileam visste godt at en forbannelse fra ham ikke kunne skade Israel. Gud var på deres side, og så lenge de var tro mot ham, kunne ingen makt på jorden eller i helvete stå seg mot dem. Men det smigret hans stolthet å høre disse ord fra utsendingene: "Den du velsigner, er velsignet; og den du forbanner, er forbannet." De kostelige gavene som de ville bestikke ham med, og utsikten til å bli opphøyet og æret, vakte hans begjær, og han tok imot gavene. Samtidig som han gav seg ut for å vise streng lydighet mot Guds vilje, prøvde han å føye seg etter Balaks ønsker.

Om natten sa Guds engel til Bileam: "Du skal ikke gå med dem; du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet." Motstrebende sendte Bileam budbærerne bort neste morgen, men han fortalte dem ikke hva Gud hadde sagt. Ergerlig over at utsikten til vinning og ære plutselig var borte, utbrøt han: "Dra hjem til eders land! For Herren vil ikke gi meg lov til å følge med eder." Bileam "elsket den lønn han kunne få for sin urett".' Begjærlighetens synd, som er avgudsdyrkelse i Guds øyne, hadde gjort ham til en hykler, og på grunn av denne ene feilen hadde Satan fått full kontroll. Dette skulle bli hans bane.

Fristeren tilbyr stadig verdslig vinning og ære for å lokke mennesker bort fra å tjene Gud. Han forteller dem at det er deres overdrevne samvittighetsfullhet som hindrer deres fremgang. På den måten blir mange tilskynder til å vike av fra rettskaffenhetens vei. Ett skritt i gal retning fører gjerne et annet med seg, og folk blir mer og mer dristige. Når de først har gitt seg gjerrigheten og maktbegjæret i vold, er de parat til å gjøre hva som helst. Mange lurer seg selv med at de midlertidig kan slå av på ærlighetens prinsipper for å skaffe seg en eller annen verdslig fordel, og at de kan slå inn på rettferdighetens vei igjen når de har nådd sitt mål. Slike mennesker vikler seg inn i Sarans snare og redder seg sjelden ut igjen.

Sendemennene meddelte Balak at profeten hadde nektet å følge med dem, men de forralte ikke at der var Gud som hadde forbudt ham å reise. Kongen gikk ut fra at Bileams avslag bare skyldtes at han ville ha større belønning. Derfor sendte han enda flere og mer ansette høvdinger enn første gang. De lover ham store æresbevisninger og hadde fullmakt til å gå med på et hvilket som helst vilkår profeten måtte stille. Balaks inntrengende budskap til Bilearn lød slik: "Kjære, la deg ikke hindre fra å komme til meg! Jeg vil vise deg stor ære, og alt det du sier til meg, vil jeg gjøre; så kom og forbann dette folk for meg!"

For annen gang ble Bileam satt på prøve. Da han svarte sendemennene, gav han inntrykk av å være svært samvittighetsfull og rettlinjet. Han forsikret dem om at hverken gull eller sølv kunne bevege ham til å gå på tvers av Herrens vilje. Men han ville gjerne oppfylle kongens ønske. Selv om Gud allerede hadde kunngjort sin vilje for ham, bad han dem om å vente så han kunne rådspørre Gud, som om den evige Gud bare var et menneske som kunne overtales.

Den natten åpenbarte Gud seg for Bileam på ny og sa: "Dersom disse menn er kommet for å hente deg, så gjør deg ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn hva jeg sier til deg." Så langt lot Gud Bileam følge sin egen vilje fordi han insisterte på det. Han prøvde ikke å gjøre Guds vilje, men valgte sin egen kurs, og forsøkte å sikre seg Herrens godkjennelse.

Det finnes tusenvis av mennesker den dag i dag som har det på samme måte. De ville ikke ha noen vanskelighet med å forstå hva som er deres plikt, om den bare var i samsvar med deres egne ønsker. Pliktens vei er tydelig angitt i Bibelen. Den kan oppfattes ut fra omstendighetene og ved hjelp av fornuften. Men fordi disse tilskyndelsene går på tvers av deres lyster og tilbøyeligheter, setter de dem ofte til side og later som om de ber Gud om å vise dem hva de skal gjøre. De ber lenge og alvorlig om lys, og er tilsynelatende meget samvittighets fulle. Men Gud lar seg ikke spotte. Ofte lar han slike mennesker få sin vilje, men de må også ta konsekvensene. "Mitt folk hørte ikke min røst, og Israel ville ikke lyde meg. Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd." Når en person ser sitt ansvar, bør han ikke be Gud om å bli fritatt for å gjøre sin plikt. Han bør heller i ydmykhet be Gud om styrke og visdom til å utføre den.

Moabittene var et degenerert og avguderisk folk. Men i forhold til det lyset de hadde fått, var de mindre skyldige i himmelens øyne enn Bileam. Han gav seg ut fot å være Guds profet. Alt han sa, ble derfor tillagt guddommelig autotitet. Av den grunn fikk han ikke lov til å si hva han selv fant fot godt, men måtte overbringe det budskapet som Gud ville gi ham. "Gjør ikke annet enn hva jeg sier til deg." Slik lød Herrens befaling.

Bileam hadde fått tillatelse til å gå med budbærerne fra Moab hvis de kom for å hente ham om morgenen, men de ble utålmodige på grunn av de stadige utsettelsene. Da de også ventet avslag fra ham neste dag, drog de av gårde uten å forhandle med ham. Dermed hadde han ikke lenger noen unnskyldning for å føye Balak. Men Bileam var oppsatt på å sikre seg belønningen. Så tok han det dyret han pleide å ri på, og satte av sted. Han var redd for at den guddommelige tillatelsen skulle bli trukket tilbake, så han skyndte seg av gårde for ikke å gå glipp av belønningen som han var så ivrig etter å få.

"Og Herrens engel stilte seg på veien for å stå ham imot." Dyret så den guddommelige budbringer som var usynlig for mannen. Derfor bøyde det av fra veien og gikk ut på marken. Med harde slag fikk han dyret tilbake på veien. Da de kom til et sted der veien førte gjennom et smalt fjellpass, viste engelen seg igjen. Dyret gjorde sitt beste for å vike unna den truende skikkelsen, og presset dermed foten til Bileam inn mot fjellveggen. Bileam var blind for den himmelske utsendingen som stilte seg imellom. Han var ikke klar over at Gud grep inn og hindret ham. Derfor ble han sint, slo eselet nådeløst og tvang det videre.

Igjen befant de seg "på et trangt sted, hvot der ingen råd var til å bøye av, hverken til høyre eller til venstre". Det stakkars dyret skalv av frykt, stoppet brått og falt til jorden under sin rytter. Bileams raseri var grenseløst, og med staven slo han dyret enda grusommere enn første gang. Da åpnet Gud munnen på eselet, og det "umælende esel talte med et menneskes stemme og stanset profeten i hans galskap". "Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?" Spurte eselet.

Bileam var rasende over at han slik ble forsinket på reisen, og svatte derfor som om han snakket til et menneske: "Du har hatt meg til narr. Hadde jeg bare er sverd i min hånd, så ville jeg slå deg i hjel." Denne mannen som gav seg ut for å være trollmann, var på vei til å lyse forbannelse over et helt folk for å lamme det. Og så hadde han ikke makt nok til å drepe det dyret han red på.

Nå ble Bileams øyne åpnet, og han fikk se Guds engel som stod det med dtaget sverd, klar til å drepe ham. I redsel "bøyde han seg og falt ned på sitt ansikt". Engelen sa til ham: "Hvorfor har du nå tre ganger slått din aseninne? Se, jeg har gått ut for å stå deg imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse. Aseninnen så meg og har nå tre ganger høyet av veien for meg; hvis den ikke hadde bøyet av veien for meg, så hadde jeg nå slått deg i hjel, men latt den leve."

Bileam kunne takke det stakkars dyret som han hadde mishandlet så grusomt, for at han fremdeles var i live. Den mannen som gav seg ut for å være Herrens profet som kunne se "den Allmekriges syner", var i den grad forblindet av griskhet og ærgjerrighet at han ikke kunne se Guds engel som dyret så. "Denne verdens Gud har blindet de vantros sinn.'" Mange er de som er blinde på den måten. De jager av sted på forbudte stier. De overtrer Guds lov og merker ikke at Gud og hans engler står dem imot. Likesom Bileam er de forbitret på dem som vil hindre dem fra å bli ødelagt.

Måten som Bileam behandlet dyret på, viste hvilken ånd som drev ham. "Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt." Få mennesker fatter hvilken stor synd det er å mishandle eller vanskjøtte dyr. Han som skapte mennesket, skapte også dyrene, og "hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger" Dyrene ble skapt for menneskenes skyld, men menneskene har ingen rett til å påføre dem lidelse ved hard behandling eller ved grov utnyttelse.

Det er som følge av menneskets synd at "alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag". Lidelse og død ble resultaret, ikke bare for menneskeslekten, men også for dyrene. I stedet for å øke den lidelsens byrde som overtredelse har påført Guds skapninger, bør mennesket heller prøve å lette den. Den som mishandler dyr bare fordi han har makt over dem, er både en kujon og en tyrann. Tilbøyeligheten til å påføre andre lidelse, enten den rammer medmennesker eller umælende dyr, er djevelsk. Mange innbiller seg at deres grusomhet aldri vil bli kjent, fordi de arme dyrene ikke kan røpe noe. Men dersom disse menneskene fikk øynene åpnet slik det hendte med Bileam, ville de se at en Guds engel var til stede, og han vil vitne mot dem i himmelens rettssal. Det blir skrevet rapport i himmelen, og en dag vil det bli avsagt dom over dem som mishandler Guds skapninger.

Da Bileam så Guds sendebud, utbrøt han med forferdelse: "Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du stod imot meg på veien; men hvis det er deg imot, så vil jeg vende tilbake." Herren lot ham dra videre, men gav ham beskjed om at han førte kontroll med alt han sa. Gud ville gi Moab bevis for at hebreerne var under guddommelig beskyttelse. Dette skjedde med all tydelighet da han lot moabittene se at Bileam ikke engang kunne uttale en forbannelse mot dem uten Guds tillatelse.

Da kongen av Moab fikk vite at Bileam var i anmarsj, drog han med et stort følge til grensen av landet for å ta imot ham. Kongen uttrykte sin forbauselse over at Bileam hadde drøyer med å komme, når han skulle få så stor belønning. Men profeten svarte: "Nå ser du jeg er kommet til deg; men ståt det vel i min makt å tale noe? Det ord Gud legger i min munn, det må jeg tale." Bileam beklaget dypt denne begrensning av handlefriheten. Han fryktet for at han ikke kunne gjennomføre sitt forsett, for han var underlagt Herrens kontroll.

Kongen og rikers fremste menn førte så Bileam med pomp og prakt opp til offerstedet for Ba'al, der han kunne stå og se ut over Israels leir. Israelittene hadde ingen anelse om det som skjedde like i nærheten av dem. De var heller ikke fullt klar over at de stod under Guds beskyttelse dag og natt. Guds folk er sløve til å fatte, og langsomme til å forstå hans store kjærlighet og nåde. Ville de ikke ha blitt fylt med takknemlighet over Guds kjærlighet, og med ærefrykt for hans majestet og makt, hvis de hadde kunnet se hvordan hans store guddomsmakt til stadighet er i virksomhet for deres skyld?

Bileam hadde et visst kjennskap til offersystemet hos hebreerne. Nå håpet han å kunne sikre seg Guds velbehag og gjennomføre sine syndige planer ved å overgå dem i kostbare offergaver. Denne innstillingen som preget de avgudsdyrkende moabitter, fikk etter hvert makten over ham. Hans visdom var blitt til dårskap, hans åndelige syn var blitt sløvet, og han hadde blindet seg selv ved å gi etter for Satans makt.

Bileam gav beskjed om å bygge syv altere, og han brakte et offer på hvert av dem. Så trakk han seg tilbake til "en bar høyde" for å møte Gud. Han hadde lovet å fortelle Balak det som Herren ville meddele ham. Kongen av Moab stod ved siden av alteret sammen med sine fyrster og høvdinger, mens folket ivrig samlet seg omkring dem for å vente på profeten. Til sist kom han, og folket ventet å høre de ordene som for alltid skulle lamme den forunderlige makten som var i virksomhet for å hjelpe de forhatte israelittene. Så sa han:

"Fra Aram henter meg Balak, fra østens fjell Moabs konge: Kom og forbann for meg Jakob! Kom og tal ondt over Israel! Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over? For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høydene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke. Hvem teller Jakobs ætt, talløs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel? Min sjel dø de oppriktiges død, og mitt endeligt vorde som deres!"

Bileam innrømmer at han var kommet for å forbanne Israel. Men de ordene han uttalte, stod i skarp kontrast til følelsene i hans hjerte. Han ble tvunget til å velsigne, mens hans indre var fylt med forbannelser.

Idet Bileam så ut over Israels leir, ble han forbauset over all den velstand han var vitne til. Israelittene var blitt fremstilt som en barbarisk, uorganisert hop som i flokkevis overfalt og plyndret landet og var en pest og en plage for folkene omkring. Men her så han det helt motsatte. Det var fullstendig orden i den store leiren, og alt bar preg av gjennomført disiplin. Han så hvordan Israel var gjenstand for gunst hos Gud, og at de var hans utvalgte folk. De skulle ikke bare være på høyde med andre nasjoner, men være høyt hevet over dem. "Se, det et et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke."

Da dette ble uttalt, hadde israelittene fremdeles ikke noe fast tilholdssted, og Bileam kjente ikke deres særegne folkekarakter eller deres seder og skikker. Likevel skulle denne profetien få en slående oppfyllelse i Israels historie. Gjennom hele fangenskapet og i alle århundrer etter atspredelsen har de fortsatt med å være et særskilt folk. Slik er det også med Guds folk, det sanne Israel. De er spredt omkring blant alle folkeslag som pilegrimer på jorden, men deres borgerskap er i himmelen.

Det Bileam fikk se, var ikke bare hebreernes historie som en nasjon. Han fikk også se hvordan det sanne Israel vokste og hadde fremgang like til tidenes ende. Han så hvordan Gud velsignet dem som elsket og fryktet ham. Han så hvordan Gud støttet dem med sin arm når de gikk gjennom dødsskyggens mørke dal, og han var vitne til hvordan de oppstod av graven, kronet med herlighet, ære og udødelighet. Han så hvordan de forløste gledet seg i den evige herlighet på den nye jord. Mens han betraktet alt dette, utbrøt han: "Hvem teller Jakobs ætt, talløs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel?" Da han så herlighetens krone på hver panne, og den gleden som strålte fra alle ansikter, og mens han så frem til deres evige tilværelse i ublandet lykke, bad han denne høytidelige bønn: "Min sjel dø de oppriktiges død, og mitt endeligt vorde som deres."

Hvis Bileam hadde tatt imot det lyset som Gud gav ham, ville han nå ha omsatt sine ord i handling og brutt enhver forbindelse med Moab. Han ville ikke lenger ha trukket veksler på Guds nåde, men ville ha vendt om til ham i dyp anger. Men Bileam elsket urettferdighetens lønn, og han var fast bestemt på å sikre seg den.

Balak hadde ventet på en forbannelse som ville ramme Israel som en fortærende pest. Men da han hørte det profeten sa, utbrøt han i harme: "Hva har du gjort mot meg? Til å forbanne mine fiender hentet jeg deg, og se, du har velsignet." Som en dyd av nødvendighet påstod Bileam at han bare hadde tatt samvittighetsfullt hensyn til Guds vilje, og at han bare hadde uttalt det som han var blitt tvunget til av en guddommelig makt. Derfor svarte han: "Skulle jeg ikke akte på det Herren legger i min munn, og tale det?"

Men selv nå kunne ikke Balak gi opp sitt forsett. Han mente at det var synet av den veldige leiren til hebreerne som hadde satt slik skrekk i Bileam at han ikke våget å uttale noen forbannelse mot dem. Derfor besluttet kongen å føte ham til et sted hvor bare en liten del av folkeskaren var synlig. Hvis han kunne få Bileam til å forbanne en del av folket om gangen, ville hele leiren snart være prisgitt ødeleggelsen. På toppen av et høydedtag som het Pisga, ble det så gjort et nytt forsøk. Igjen ble det reist syv altere, og det ble ofret på samme måte som første gang. Kongen og høvdingene ble stående på offerplassen mens Bileam gikk bort for å møte Gud. På ny fikk profeten et budskap fra Herren som han ikke kunne forandre eller holde tilbake.

Da han så kom tilbake til gruppen som stod og ventet, spurte de ham: "Hva har Herren talt?" Også denne gangen ble kongen og fyrstene grepet av redsel over svaret: "Gud er ikke et menneske at han skulle lyve, ei heller et menneskes barn at han skulle angre; skulle han si noe og ikke gjøre der, skulle han tale og ikke sette det i verk? Se, å velsigne ble meg gitt; han har velsigner, og jeg kan ikke omstøte det. Ei skuer han urert i Jakob, ei ser han elendighet i Israel; Herren hans Gud er med ham, og konge jubel lyder der."

Bileam selv var dypt grepet av disse åpenbaringer, og han utbrøt: "ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunster i Israel Den store trollmannen hadde prøvet å bruke sin trolldomsmakt i samsvar med moabittenes ønske. Men når der gjaldt denne spesielle begivenheten, skulle det sies om Israel: "Hva har Herren gjort?" Så lenge de stod under Guds beskyttelse, kunne ikke noe folk og ikke noen nasjon overvinne dem, selv ikke ved hjelp av all Satans makt. Hele jorden ville undre seg over den mirakuløse måten Gud ledet sitt folk på.

Bileam var fast bestemt på å gå syndens ærend, men han var så fullstendig kontrollert av Guds makt at han i steder for å forbanne, uttalte de rikeste og vakreste løfter i er opphøyet og gripende poetisk språk. Guds omsorg for Israel ved denne anledning var en forsikring til alle hans lydige og trofaste barn til alle tider. Når Satan tilskyndet onde mennesker til å baktale, plage og utrydde Guds folk, ville de tenke på denne begivenheten, og deres tro ville bli sryrket.

Skuffet og motløs ropte kongen av Moab: "Du skal hverken forbanne eller velsigne det!" Fremdeles hadde han et svakt håp, og bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Denne gangen førte han Bileam opp på Peor-fjellet. Der var det er tempel som var innviet til den umoralske dyrkelsen av Ba'al som var deres gud. Her ble det bygget like mange altere som tidligere, og det samme antall ofre ble båret frem. Men nå gikk ikke Bileam for seg selv for å få vite Guds vilje, og han gav seg ikke ut for å være noen trollmann. Han stilte seg bate ved siden av altrene og speidet ut over Israels leir. Igjen hvilte Guds Ånd over ham. Fra hans lepper kom dette guddommelige budskap:

Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliget, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet! Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mekrigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! ... Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg."

Lykken og fremgangen blant Guds folk blir her skildrer i noen av de vakresre illustrasjoner fra naturens billedbok. Profeten sammenligner Israel med ftuktbare daler som bugner av grøde, med blomsttende hager som blir vannet fra kilder som aldri svikter, og med det duftende aloetreer og det mektige sedertreet.

Dette siste bildet er et av de vakreste og mest slående som finnes i det inspirette ord. Sederen fra Libanon srod høyt i ære blant alle østens folk. Den gruppen som dette treet tilhører, finnes overalt på jorden hvor mennesker ferdes. Disse trærne vokser helt fra de arktiske strøk og like til tropene. De trives der det er varmt, men kan også trosse kulden. Langs elvebredden vokset de frodig og reiser seg majestetisk i det tørre ørkenlandet. Røttene trenger dypt ned mellom stenene og trosser stormen. Bladene er grønne og friske når alle andre trær srår nakne i vinterkulden. Sedertreet fra Libanon utmerker seg fremfor alle andre trær ved sin styrke, fasthet og holdbarher. Dette treet blir brukt som symbol på dem som er "skjult med Kristus i Gud". Sktiften siet om den rettferdige: "Som en seder på Libanon vokser han." Gud har gjort sederen til konge over skogens trær. "Sedrene i Guds have stilte ham ikke i skyggen, syptesser var ikke å ligne med hans kvister, og lønnetrær var ikke som hans grener."' Gang på gang blir sederen brukt som et symbol på kongeriket. Når Skriften benytter den som et bilde på rettferdighet, viser det hvordan himmelen ser på dem som gjør Guds vilje.

Bileam forutsa at Israels konge ville bli større og mektigere enn Agag. Dette var navnet på kongene hos amalekittene som på den tiden var en meget mektig nasjon. Men dersom Israel ville være tro mot Gud, skulle de overvinne alle sine fiender. Guds Sønn var Israels konge. En dag skulle han reise sin trone på jorden, og han skulle urøve sin makt over alle jordiske riker.

Mens Balak lytter til profetens ord, ble han overveldet av skuffelse, frykt og harme. Det ergret ham at Bileam ikke gav ham noe som helst håp om et gunstig svar, når alt syntes å gå ham imot. Han foraktet profetens bedrageriske fremgangsmåte og så ned på ham fordi han hadde gått på akkord. I harme utbrøt han: "Far nå hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise deg ære, men du ser Herren har nektet deg den." Bileam svarte at kongen var blitt varslet på forhånd om at han bare kunne tale det Som Gud gav ham.

Før Bileam vendte tilbake til sitt folk, uttalte han en meget vakker og opphøyer profeti om verdens frelser og om hvordan Guds fiender til slutt ville bli tilintetgjort. "Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, er spir løfter seg fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufredsætten." Til slutt forutsa han den fullstendige ødeleggelsen av Moab og Edom, Amalek og kenittene, og fjernet dermed den siste rest av håp hos Moabs konge.

Så vendte Bileam hjem igjen fra sin selvvalgte misjon. Håpet om rikdom og ære hadde slått feil, og han hadde falt i unåde hos kongen. Dessuten visste han at han hadde pådratt seg Guds mishag. Da han kom hjem, forlot Guds Ånd ham og øvde ikke lenger noen innflytelse over ham. Begjærligheten, som midlertidig var holdt i sjakk, tok nå makten over ham. Han var rede til å bruke et hvilket som helst middel for å sikte seg den belønning Balak hadde lovet. Bileam visste at Israels fremgang var avhengig av om de var lydige mot deres Gud, og at de kunne overvinnes bare hvis de ble forledet til å synde. Han bestemte seg for å sikre seg Balaks gunst ved å vise moabittene hvordan de kunne nedkalle en forbannelse over Israel.

Øyeblikkelig drog han tilbake til Moabs land og la sine planer frem for kongen. Moabittene var overbevist om at så lenge Israel forble tro mot Gud, ville han beskytte dem. Bileams plan gikk ut på å skille Israel fra Gud ved å lokke folket til avgudsdyrkelse. Hvis han kunne få dem til å ta del i den tøylesløse tilbedelsen av Baal og Astarte, ville deres allmektige beskytter bli deres fiende.

Dermed ville de snart falle som offer for de brutale, krigerske nasjoner omkring dem. Kongen godtok straks planen, og Bileam ble værende der for å hjelpe til med å sette den i verk.

Bileam så hvordan hans djevelske plan lyktes og at Guds forbannelse rammet Israel. Tusener ble drept som følge av hans straffedom. Men den guddommelige rettferdighet som straffet synden i Israel, sparte heller ikke dem som hadde leder folket ut i fristelse. Bileam ble drept i krigen mellom Israel og midianittene. Han hadde hatt en forutanelse om at hans liv snart var slutt, da han sa: "Min sjel dø de oppriktiges død, og mitt endelige vorde som deres."

Men han hadde ikke valgt å leve som de oppriktige, og han fikk samme lodd som Guds fiender. Bileams skjebne har mange likhetspunkter med det som hendte Judas, og deres karakter har også meget til felles. Begge forsøkte å tjene både Gud og Mammon, men det mislyktes totalt. Bileam anerkjente den sanne Gud, og bekjente seg endog til å tjene ham. Judas trodde på Jesus som Messias, og sluttet seg derfor til hans følgesvenner. Bileam håpet at han kunne skaffe seg rikdom og verdslig ære ved å tjene Gud., Da det ikke lyktes, snublet han og falt, og det ble hans bane. På grunn av sin forbindelse med Jesus ventet Judas rikdom og anerkjennelse i et jordisk rike som han trodde at Messias skulle opprette. Da håpet brast, falt han fra og gikk til grunne. Både Bileam og Judas hadde fått del i et stort lys og spesielle privilegier. Men en eneste synd som de gav næring til, forgiftet hele deres karakter og førre dem i ødeleggelse.

Det er farlig å gi næring til et ukristelig karaktertrekk. En eneste synd som man kjeler for, vil litt etter litt bryte ned karakteren, og alle edle trekk vil komme under innflyreIse av den onde tilbøyeligheten. Hvis samvittigheten er uten beskyttelse på et eneste punkt, og man gir etter for en eneste ond vane, eller bare en enkelt gang forsømmer å oppfylle pliktens krav, svekkes sjelens forsvar, og døren åpnes for Satan til å komme inn og lede oss vill. Vårt eneste vern er å be hver dag av et opprikrig hjerte slik David gjorde: "Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trinn vakler ikke."

neste kapitel