I historiens morgen kapitel 41. Fra side 344.     Fra side 453 i den engelske utgave.tilbake

I fiendens leir

Med glad hjerte og fornyet tro på Gud hadde den seierrike israelittiske hær vendt tilbake fra Basan. De hadde allerede lagt under seg et verdifullt landområde, og de var sikre på at de snart skulle erobre Kanaan. Bare Jordan-elven lå mellom dem og løftets land. På den andre siden av elven var det en frodig, grønn slette som var gjennomstrømmet av små elver med vann fra sprudlende kilder. Praktfulle palmetrær kastet skygger over sletten. På vestsiden hevet Jerikos tårn og palasser seg. Byen var omgitt av så frodige palmelunder at den ble kalt "byen med palmetrærne".

På østsiden av Jordan, mellom elven og den høysletten de nylig hadde krysset, var det også en slette. Den strakte seg et godt stykke langs elven og var flere kilometer bred. Denne dalsenkningen lå lunt til og hadde et tropisk klima. Her blomstret akasietrærne som hadde gitt sletten navn. Den ble kalt "Sittim-dalen". Her slo israelittene leir, og i akasielundene langs elvebredden fant de et behagelig hvilested.

Men midt i disse behagelige omgivelser skulle de møte en mer dødelig fare enn krigshærer og ørkenens villdyr. Dette landet med de mange naturrikdommer var blitt moralsk fordervet av innbyggerne. Under den offentlige Ba'al-dyrkelsen ble de mest nedverdigende og ugudelige scener utspilt. Overalt fantes det steder som var beryktet for sitt avguderi og sin utsvevelse. Selve stedsnavnene bar vitnesbyrd om hvor ondt og fordervet folket var. Disse omgivelsene øvet en demoraliserende innflytelse på israelittene. Deres sinn ble fortrolig med umoralske tendenser som var synlige overalt. Et uvirksomt liv i makelighet hadde en nedbrytende virkning. Nesten uten at de selv merket det, gled de bort fra Gud og kom inn i en tilstand hvor de ble er lett bytte for frisrelse. Mens de lå i leir ved Jordan, forberedte Moses erobringen av Kanaan, og dette arbeidet la fullstendig beslag på ham. Denne ventetiden satte folket på en hard prøve, og før mange uker var gått, hadde de lidt et fryktelig moralsk nederlag.

I begynnelsen hadde det vært lite samkvem mellom israelittene og deres hedenske uaboer. Men etter hvert begynte midianittiske kvinner å snike seg inn i leiren. Dette vakte ingen større uro, og de gjennomførte sine planer så stillferdig at Moses ikke ble oppmerksom på forholdet. Målet for disse kvinnene var å få hebreerne til å overtre Guds lov, gjøre dem interessert i hedenske skikker og lokke dem til å ta del i avgudsdyrkelse. De passet på å skjule sine hensikter under dekke av vennskap, og ikke engang vaktpostene fattet mistanke til dem.

Etter Bileams forslag holdt kongen av Moab en stor fest til ære for gudene, og i hemmelighet ble det lagt planer om at Bileam skulle få israelittene til å være med på festen. Han ble ansett som en stor profet, og derfor hadde han ingen vanskeligheter med å gjennomføre planen. Mange av israelittene var til stede på festen sammen med ham. De våget seg inn på forbudt område og ble fanget i Satans garn. De ble fascinert av musikken og dansen og av de vakre prestinner, og gav avkall på troskapen mot Gud. Mens de festet og forlystet seg, ble sansene sløvet av vin, de mistet selvkontrollen og gav seg lidenskapen i vold. Når samvittigheten først var blitt skjemmet av utukt, var det lett å overtale dem til å bøye seg for avgudene. De ofrer på hedenske altere og tok del i de mest nedverdigende ritualer.

Det varte ikke lenge før giften hadde spredt seg som en dødelig sykdom i hele Israels leir. Disse menn som ville ha overvunnet sine fiender i åpen kamp, ble nå overvunnet av hedenske kvinners list. Folket syntes å være helt trollbundet. De ledende menn var blant de første som tok del i overtredelsen, og så mange var skyldige at frafallet berørte hele nasjonen. "Israel holdt seg til Ba'al-Peor."

Da Moses ble klar over det som var skjedd, hadde fiendens plan lykkes så godt at israelittene ikke bare tok del i den umoralske dyrkelsen på Peor-fjellet, men de hedenske ritualer ble endog praktisert i Israels leir. Den gamle lederen ble fylt med harme, og Guds vrede ble tent.

Det som Bileams besvergelser ikke hadde kunnet utrette, maktet folkets egen gudløse handling. Dette skilte dem fra Gud. Straffen rammet dem omgående og fikk folket til å innse hvor alvorlig deres synd var. En forferdelig pest brøt ut i leiren, og titusener døde momentant. Gud befalte at rettens håndhevere skulle sørge for at lederne for frafallet ble dømt til døden, og ordren ble øyeblikkelig etterkommer. De skyldige ble henrettet, og likene ble hengt opp til skrekk og advarsel for hele Israel. Den harde straffen folkets ledere fikk, skulle gi et uurslettelig innrrykk av Guds avsky for detes synd og av hans vrede mot dem.

Alle kjente med seg selv at straffen var rettferdig. Folket skyndte seg bort til tabetnaklet det de med tårer og i dyp anger bekjente sin synd. Slik stod de foran inngangen til helligdommen og gråt for Guds ansikt, mens pesten fortsatte dødens gjerning, og rettens håndhevete utførte sitt grusomme oppdrag.

Da kom Simri, en mann av høy rang i Israel, frekt inn i leiren sammen med en midianittisk skjøge, dattet av en høvding for en stammefamilie blant midianittene. Han førte henne inn i telter sitt. Aldri tidligere hadde lasten vært mer dristig og inngrodd. Under påvirkning av rusdrikk skrøt Simri av sin synd "som folket i Sodoma", og han var srolt av sin skamløshet.

Prestene og lederne hadde kastet seg ned for Guds ansikt i sorg og anger. Slik lå de "ved inngangen til sammenkomstens telt" og bønnfalt Herren om å spare sitt folk og ikke overgi sin arv til vanære. Da var det at denne høvding i Israel roret frem i sin synd for åpen scene. Det var nesten som om han trosset Guds gjengjeldelse og hånet folkets dommere. Pinehas, sønnesønn av øverstepresten Eleasar, reiste seg opp fra forsamlingen, tok et spyd og "gikk etter den israelittiske mann inn i koven" og drepte dem begge. Slik ble pesten stanset.

Presten som hadde fullbyrdet Guds dom, ble æret foran hele Israel, og prestedømmet ble stadfestet for ham og hans hus for all fremtid. Pinehas "har avvendt min vrede for Israels barn", lød budskapet fra Gud. "Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel; med ham og hans etterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn."

De straffedommer som kom over Israel for deres synd ved Sittim, utryddet de siste av den store folkemengden som nesten førti år tidligere var blitt dømt til å dø i ørkenen. Da det på Guds befaling ble holdt folketelling mens de lå i leir på sletten ved Jordan, viste det seg at ingen var igjen "av dem som ble mønstret av Moses og Aron, presten, den gang de mønstret Israels barn i Sinai ørken. For Herren hadde sagt at de skulle dø i ørkenen. Og det var ingen tilbake av dem uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn."!

Gud hadde straffet Israel fordi de hadde latt seg forføre av midianittene. Men de som hadde fristet dem, skulle også rammes av Guds rettferdige dom. Amalekittene som hadde angrepet Israel ved Refidim og overfalt bakrrappen, spesielt dem som var svake og trette, ble straffet først etter lang tid. Men midianittene som hadde fristet dem til å synde, fikk hurtig kjenne Guds straff fordi de var langt farligere fiender. "Ta hevn over midianittene fot det de har gjort mot Israels barn," var Guds befaling til Moses. "Dererrer skal du samles til dine fedre." Derre oppdrag ble srraks utførr. Fra hver av srammene ble det valgt ut rusen mann som ble sendr ut under ledelse av Pinehas. "Og de stred mot Midian, som Herren hadde befalt Moses. . . . Og blant dem de slo i hjel, var også Midians fem konger. ... Også Bileam, Bears sønn, slo de i hjel med sverdet." Etter pålegg fra Moses drepre de også de kvinnene som soldatene hadde tart til fange. De hadde størst skyld og var de farligste av Israels fiender.

Slik døde de som hadde lagt opp onde råd mot Guds folk. I Salmenes bok sies det på denne måten: "Hedningene er sunker i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulre." "For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlare sin arv; for dommen skal vende tilbake til rerrferdighet." Når menneskene "slår seg skarevis sammen mot rettferdiges sjel", da vil Herren la "deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem".' Da Bileam ble hentet for å forbanne Israel, var han ikke i stand til å skade dem med alle sine trolldomskunster, for Herren hadde ikke sett "urert i Jakob" og heller ikke "elendighet i Israe1". Men da de overtrådte Guds lov, idet de gav etter for fristelse, stod de ikke lenger under Guds beskyttelse. Når Guds folk trofast holder hans bud, kan det sies om dem: "Ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunsrer i Israel." Derfor bruker Satan hele sin makt og alle sine kunstgrep for å få dem til å synde. Hvis de som bekjenner seg til å ta vare på Guds lov, selvovertrer den, skiller de seg fra Gud og vil ikke kunne stå seg mor sine fiender.

Israelirtene kunne ikke overvinnes av midianittenes våpen eller trolldomskunst, men de ble er bytte for skjøgene i lander. En slik makt kan kvinner utøve for å fange og ødelegge mennesker når de tjener Satan. "Mange som har fått ulivssår, har hun feilet, og mangfoldige er de hun har slått i hjel."' Det var slik Sets barn ble lokket bort fra rettferdighetens vei, og den hellige slekt ble fordervet. Slik ble også Josef fristet. På den måten forrådte Samson sin styrke og lot Israels vern falle i hendene på filistrene. Her var det også David snublet og falt. Salomo, den viseste blant konger, som Gud tre ganger kalte den elskede, ble slave av sin egen lidenskap, og ofret sin rettvishet til den samme fortryllende makt.

"Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller."' Satan kjenner menneskehjertet ut og inn. Han har gransket det i tusener av år og kjenner svakhetene i alle menneskers karakter. Han har påvirket slekt etter slekt for å felle de sterkeste menn, fyrstene i Israel, med de samme frisrelser som viste seg så virkningsfulle ved Ba'al-Peor. Langs alle strender ved tidens hav ligger vrakene av karakterer som led skibbrudd på grunn av sanselig begjær.

Etter hvert som vi nærmer oss tidenes ende, og Guds folk står på grensen til det himmelske Kanaan, vil Satan fordoble sine anstrengelser for å hindre dem i å dra inn i løftets land. Han legger sine snarer for hvert eneste menneske. Det er ikke bare de uvitende og ukultiverte som trenger vern og veiledning. Satan vil friste folk i de høyeste stillinger og i de helligste embeter. Hvis han kan få dem til å skade sin sjel, kan han ødelegge mange. Han bruker de samme virkemidler som han brukte for tre tusen år siden. Ved hjelp av verdslig vennskap, skjønnhet og sjarme, fornøyelser, løssluppenhet, fest og svir, frister han mennesker til å overtre det syvende bud.

Satan forførte Israel til umoralsk løssluppenhet før han fikk dem til å dyrke avguder. De som vanærer Guds bilde og tilsøler hans tempel i sin egen person, vil ikke ha noen skrupler med å vanære Gud hvis det bare tilfredsstiller deres egen fordervede lyst. Å gi etter for sanselighet svekker sinnet og nedverdiger sjelen. De moralske og intellektuelle krefter blir avstumpet og lammet ved en løssluppen tilfredsstillelse av de dyriske tilbøyeligheter. Det er umulig for den Som er blitt slave av sine lidenskaper, å fatte de hellige forpliktelser i Guds lov, verdsette forsoningen eller forstå verdien av en menneskesjel. Godhet, renhet, sannhet, ærbødighet for Gud og sans for det som er hellig - alle de hellige følelser og edle ønsker som knytter mennesker til den himmelske verden brennes opp i begjærets flammer. Sjelen blir mørk og øde, en bolig for onde ånder og "en tilflukt for alle slags urene og avskyelige fugler". Mennesker som er dannet i Guds bilde, blir trukket ned på dyrets nivå.

Hebreerne ble forledet til å overtre Guds lov. De ble rammet av hans straffedommer fordi de hadde samkvem med avgudsdyrkere og tok del i deres fester. Også i dag tilskynder Satan Kristi etterfølgere til å omgås ugudelige mennesker og ta del i deres forlystelser. På den måten lykkes det for ham å lokke dem til synd. "Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent.'" Nå som før krever Gud at hans folk skal ta avstand fra verdens seder, skikker og levemåte. Bare når de trofast retter seg etter undervisningen i hans ord, kan dette skje. Ellers er det umulig.

Hebreerne ble advart mot å blande seg med hedningene. Men Guds folk i dag har fått like direkte og utvetydige forbud mot å ta etter de ugudeliges holdning og skikker. Det er til oss Kristus taler når han sier: "Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg." "Ver dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mor Gud? Den som vil væte verdens venn, blir Guds fiende." Kristi etterfølgere skal holde seg atskilt fra syndete, og bare ha samkvem med dem når de har anledning til å gjøte dem noe godt. Vi kan ikke være forsiktige nok når det gjelder å unngå innflytelsen fra slike som trekker oss bort fra Gud. Når vi ber: "Led oss ikke inn i fristelse," bør vi gjøre hva vi kan for å unngå fristelsen.

Det var da istaelittene hadde fred og trygghet utad, at de ble ledet til synd. De hadde ikke alltid Gud i tanke, men forsømte å be, og stolte på seg selv. I sin trygghet og nytelsestrang glemte de å holde vakt ved sjelens festning, og nedbrytende tanket fikk innpass. Det var forrædete innenfot murene som ødela prinsippenes festningsverk og forrådte Israel til Satan.

Slik prøver Satan fremdeles å ødelegge menneskesinnet. Før en kristen gjør seg skyldig i en åpenbar synd, hat det onde fått grobunn i hjertet i lang tid uten at andre har vært klat over det. Sinnet forandrer seg ikke på et øyeblikk fra å være tent og hellig til å bli fotdervet og forbrytersk. Vi forvandles ved beskuelse. Ved å gi næring til urene tanker, kan en person påvirke sinnet slik at han finner behag i synden som han før avskydde.

Satan benyttet alle midler for å gjøre forbrytelser og laster tiltalende. Man kan ikke ferdes i gatene i våre byer uten å støte på iøynefallende annonsering av forbtytelser som er skildret i en ellet annen roman, eller som skal oppføtes på et teater. Sinnet blit fortrolig med synd. Mennesker med en skamløs og nedverdigende livsførsel blir fremhevet i bladet og tidsskrifter, og alt som kan vekke lidenskapen, blir skildret på en utfordrende måte. Folk hører og leser så mye om usle forbrytelser at samvittigheten, som en gang var følsom og ville ha avskydd slike skildringer, blir forherdet, og de sluker slike ting med begjærlighet.

Mange av de fornøyelser som er populære i verden i dag, til og med blant bekjennende kristne, fører til samme resultat som de hedenske festene gjorde. Satan benytter de fleste av disse fornøyelsene for å føre mennesker i fordervelsen. I århundrer har han gjort bruk av dramaet i den hensikt å egge lidenskapene og forherlige lasten. Satan benytter også operaen med dens fascinerende scener og fengslende musikk, karnevalet, dansen og kortspillet i den hensikt å bryte ned prinsippenes skanser og åpne døren for sanselighet. Alle forbrytelser som appellerer til stoltheten og begjæret, og som får mennesket til å glemme Gud og tape de evige interesser av syne, er Satans middel til å legge menneskesjelen i lenker.

"Bevar ditt hjerte fremfor alt som bevares; for livet utgår fra det." Dette er vismannens råd. For som en mann "tenker i sin sjel, så er han"' Hjertet må fornyes av Guds nåde, ellers vil det være nytteløst å streve for å oppnå renhet i livet. Den som uavhengig av Kristi nåde prøver å bygge en edel, rettskaffen karakter, bygger sitt hus på sand. Det vil blåse overende i fristelsens stormer.

Davids bønn bør bli vår; "Gud, skap i meg et rent hjerte, og fornyen stadig ånd inneni meg! "' Når vi har fått del i den himmelske gave, må vi gå videre fremmot fullkommenheten, idet vi "gjennom Guds kraft blir bevart ved troen".

Men vi må selv gjøre noe for å motstå fristelsen. De som vil unngå å bli et bytte for Satans list, må holde vakt ved alle innfallsporter til sinnet. De må la være å lese, se eller høre det som vil fremkalle urene tanker. Man må ikke overlate tankelivet til tilfeldighetene, og la det være opptatt med et hvilket som helst emne sjelefienden bringer på bane.

Apostelen Peter sier; "Spenn derfor beltet fast om livet og vær våkne! ... La dere ikke lenger lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet.

Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd!" Og Paulus sier; "For øvrig, brødre; Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! "

Dette krever alvorlig bønn og uopphørlig vaktsomhet. Vi er stadig avhengige av innflytelsen fra Den Hellige Ånd som villede våre tanker oppover og venne sinnet til å befatte seg med rene og hellige ting. Vi må også flittig studere Guds ord. "Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord."

"I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde imot deg. " Gud straffer Israel fordi de syndet ved Ba'al-Peor. Selv om de samme synder kanskje ikke blir straffet like omgående i dag, er gjengjeldelsen ikke mindre uunngåelig. "Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham." Naturen har fastsatt en forferdelig straff for disse forbrytelser, og før eller siden vil straffen ramme enhver overtreder. Det er fremfor alt disse syndene som har ført til at menneskeslekten er blitt så fryktelig degenerert, og til den belastning av sykdom og elendighet som hviler som en forbannelse over verden. Menneskene kan nok skjule sine overtredelser for hverandre, men like fullt vil de høste resultatet i form av lidelse, sykdom, svekkelse ellet død. Og når dette liv er slutt, venter dommen og en straff som er evig i sin virkning. "De Som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike," men sammen med Satan og de onde englene skal de ha sin del i "ildsjøen" som et "den annen død".

"En fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje et hennes tunge; men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd." "La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus, for at du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år, for at ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møye komme i en annen manns hus, så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort." "Hennes hus synker ned i døden, og hennes veier bærer ned til dødningene; de som går inn til henne, kommer aldri tilbake og når aldri livets stier." Hennes gjester er i dødsrikets dyp."

neste kapitel