I historiens morgen kapitel 42. Fra side 352.     Fra side 462 i den engelske utgave.tilbake

Moses tar avskjed

5 Mos. 4-6; 28.
Herren forralte Moses at tiden snart var inne til å ta Kanaan i besittelse. Idet den gamle profeten stod på fjellet og så ut over Jordan og løftets land, var det med dyp interesse han betraktet sitt folks arv. Var det mulig at dommen over ham fordi han hadde syndet ved Kades, likevel kunne tilbakekalles? Med dypt alvor bad han: "Herre, Herre! Du har begynt å la din tjener se din storhet og din sterke hånd; for hvor er det en gud i himmelen og på jorden som kan gjøre sådanne gjerninger og storverk som du? La meg nå få dra over og se det gode land på hin side Jordan, dette gode fjelland og Libanon."

Svaret lød: "La det nå være nok, tal ikke mere til meg om dette! Gå opp på Pisgas topp og løft dine øyne mot vest og mot nord og mot syd og mot øst, og se vidt omkring deg! For over Jordan her skal du ikke komme." Uten å mukke bøyde Moses seg for det som Gud hadde bestemt. Hans store bekymring gjaldt nå Israel. Hvem ville føle en like stor interesse for deres ve og vel som han Fra dypet av sitt hjerte bad han: "Herre, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød, vil du ikke sette en mann over menigheten, som kan gå ut og inn foran dem, og Som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være sam får uten hyrde!"

Herren hørte bønnen fra sin tjener. Svaret kom slik: "Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann sam det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham frem for Eleasar, presten, og for hele menigheten og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne, og legg noe av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham." Josva hadde lenge samarbeidet med Moses, og fordi han var en mann med visdom, dyktighet og tro, ble han valgt til å være hans etterfølger.

Josva ble høytidelig innsatt som ftemtidig ledet for Israel ved at Moses la hendene på ham og overdrog det ansvarsfulle vervet til ham. Fra det øyeblikket skulle han være med å styte Istael. Hetten gav Moses i oppdrag å kunngjøte hans beslutning for menigheten. "Han skal stå frem for Eleasar, presten, og Eleasar skal for Herrens åsyn søke urims dom fot ham; etter hans ord skal de gå ut, og etter hans ord skal de gå inn, han selv med alle Israels barn og hele menigheten."'

Før Moses nedla sitt verv som den synlige ledet for Israel, fikk han pålegg om å gjenta for dem historien om utftielsen fra Egypt og om vandringen gjennom ørkenen. Han skulle også repetere loven som var blitt kunngjort fra Sinai. Blant dem som hadde vært til stede den gang da loven ble gitt, og som fremdeles levde, var det bare noen ganske få som var gamle nok til å forstå det høytidelige alvor i det som skjedde. Nå skulle de snart gå over Jotdan og ta løftets land i eie. Derfor ville Gud først legge frem for dem lovens krav og innskjerpe at lydighet var betingelsen for lykke og fremgang.

Moses stilte seg foran folket for å gi de siste advarsler og formaninger. Ansiktet hans gav gjenskinn av et hellig lys. Håret var hvitt av elde, men skikkelsen var tank, utseendet bar preg av usvekket sunnhet og styrke, og blikket var klart og skarpt. Dette var et stort øyeblikk. Dypt beveget talte han til dem om deres allmektige beskytter og om hans kjærlighet og barmhjertighet.

"Spør bare om de fremfarne dager, som var før din tid, like fra den dag da Gud skapre menneskene på jorden, og spør fra den ene ende av himmelen til den andre om det et hendt eller hørt noe som er så stort som dette, om noe folk har hørt Guds røst tale midt ut av ilden, således som du har gjort, og er blitt i live, eller om Gud har prøvd på å komme og ta seg et folk midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utsrrakt arm og store, forferdelige gjerninger, således som du med egne øyne har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten. Du har fått se alt dette, for at du skal vite at Herren han er Gud, og ingen uten han alene."

"Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant Herren behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blant alle folk; men fordi Herren elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte Herren eder ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuser, fra Faraos, egypterkongens hånd. Så vit da at Hetten din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakr og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud."

Israels barn hadde vært snare til å gi Moses skylden for sine vanskeligheter. Men nå forsvant mistanken om at han hadde vært drevet av stolthet, ærgjerrighet eller selviskhet, og de lyttet tillitsfullt til det han sa. Tro mot sin plikt laMoses frem for dem deres feilgrep og fedrenes overtredelser. De hadde ofte vært utålmodige og opprørske fordi de skulle vandre så lenge omkring i ørkenen. Men det var ikke Herrens skyld at erobringen av Kanaan ble utsatt. Det var mer smertelig for ham enn for dem at han ikke straks kunne la dem komme inn i løftets land, og på den måten åpenbare sin makt for alle folkeslag. Men på grunn av sin mistillit til Gud, og sin stolthet og vantro, var de ikke beredt til å dra inn i Kanaan. De ville ikke på noen måte fremtre som det folket som hadde Gud til herre, for de hadde ikke hans rene, edle og kjærlige karaktertrekk. Hvis deres fedre trofast hadde rettet seg etter Guds befalinger og tatt imot hans råd, ville de langt tidligere ha bosatt seg i Kanaan og vært et fremgangsrikt, hellig og lykkelig folk. Fordi det tok så lang tid før de kunne dra inn i der gode landet, ble Gud vanæret, og hans anseelse ble mindre i nabofolkenes øyne.

Moses forstod verdien og betydningen av Guds lov, og han forsikret folket om at ingen nasjon hadde slike vise, rettferdige og barmhjertige lover som hebreerne. "Se, jeg har lært eder lover og hud, således som Herren min Gud bød meg, for at I skal gjøre etter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regner for visdom og forstand hos edet av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk." Moses minnet dem om den dagen da de stod for Herrens åsyn ved Horeh, og nå rettet han denne appell til hele folket: "Hvor finnes der et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og hud som hele denne lov jeg legger frem for eder i dag?"

Utfordringen til Israel er like aktuell i dag. De lovene som Gud gav sitt folk den gang, vitner om større klokskap, og var bedre og mer humane enn lovene hos de mest siviliserte folk på jorden. Nasjonenes lover hærer preg av det uomvendte hjertets svakheter og lidenskaper. Men Guds lov hærer hans stempel. "Eder har Herren tatt og ført ut av jernovnen, av Egypten, for at I skal være hans eiendomsfolk." Moses skildret det landet de snart skulle gå inn i og som skulle bli deres hvis de var lydige mot Guds lov. Ordene må ha gjort et dypt inntrykk. på dem når de tenkte på at han som talte så levende om velsignelsene i det gode landet, ikke skulle få del i sitt folks arv på grunn av deres synd. Moses sa at Herren skulle føre dem inn i et godt land.

"Det land du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som Egyptens land, som I drog ut fra, hvor du sådde din sæd og så vannet jorden med din fot som en kålhave. Men det land I drar over til og skal ta i eie, et et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn." "Et land med rinnende bekker, med kilder og dype vann, Som veller frem i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintræt og fikenttær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du intet skal mangle, et land hvor stenene er jern, og hvor du kan hugge ut kobber av fjellene." "Der er et land som Herren din Gud bærer omsorg for; alltid hviler Herrens, din Guds øyne på det, fra årets begynnelse til dets ende."'

"Og når Herren din Gud fører deg inn i det land han har tilsvoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi deg - store og gode byer som du ikke har bygget, og hus fulle av alle gode ting, som du ikke har fylt, og uthugne brønner som du ikke har uthugget, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet når du da eter og blir mett, da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren." "Ta eder i vare at I ikke glemmer Herrens, eders Guds pakt." "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Herren sa at hvis de gjorde det som var ondt i hans øyne, ville det skje "at I visselig snart skal urryddes av det land som I nå drar inn i over Jordan og skal ta i eie".

Da Moses hadde gjentatt loven for folket, skrev han ned resten av de lovet, vedtekter og retningslinjet som Gud hadde gitt ham, foruten alle regler for offersystemet. Boken som inneholdt dette, ble overlevert rette vedkommende og oppbevart ved siden av arken. Fremdeles var Moses engstelig for at folket ville vike fra Gud. I en høytidelig og gripende tale la han frem for dem de velsignelser de skulle få om de bare var lydige, og de forbannelser som ville bli følgen av overtredelse.

"Dersom du nå høret på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst: Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken! Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe. . . . Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang! Hetren skalla dine fiender, som reiser seg mot deg, ligge under fot deg. . . . Herren skal byde velsignelsen å være hos deg i dine lader og å følge deg i alt det du tar deg fore."

"Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud og hans lovet, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg." "Og du skal bli til en redsel, til et ordspråk og til en spott blant alle de folk Herren fører deg til." "Herren skal spre deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjem, stokk og sten. Og blant disse folk skal du aldri ha ro, og der skal ingen hvile være for din for; Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærede øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår; du skal engstes natt og dag og aldri væte sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare aften! Og om aftenen skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne."

Inspirert av Den Hellige Ånd skuet Moses inn i fremtiden, og han beskrev de fryktelige begivenheter når Israel til sist skulle gå til grunne som en nasjon, og romerske krigshærer skulle ødelegge Jerusalem. "Herren skal føte et folk over deg langt hørte fra, fra jordens ende, et folk som kommer flyvende lik en ørn, et folk hvis tungemål du ikke forstår, et folk med hårdt ansikt, som ikke akter den gamle og ikke har medynk med den unge."

Han gaven levende skildring av hvordan landet skulle bli fullstendig ødelagt, og folket gjennomgå fryktelige lidelser, når Titus århundrer senere skulle beleire Jerusalem: "Det skal fottæte frukten av ditt fe og frukten av din jord, til du blir ødelagt. ... Det skal kringsette deg i alle dine byet, inntil dine høye og faste muret, som du settet din lit til, faller i hele ditt land. . . . Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtte, som Herren din Gud gir deg, så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre ovet deg." "Den kjælneste og mest forfinede av dine kvinner, som aldti prøvde på å sette sin fot på jorden for bate finhet og kjælenskap, skal se med onde øyne på mannen i sin favn og på sin sønn og sin datter, . . . for i mangel på alt skal hun fortære dem i lønndom; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over deg i dine byer."

Moses avsluttet med disse gripende ord: "Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt frem for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en" høy alder og få bli i det land som Herren tilsvot dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem."'

For å innprente disse sannheter enda sterkere i folkets bevissthet, formet han dem i hellige vers. Denne sangen er både histotisk og profetisk. Samtidig som den skildrer Guds vidunderlige handlemåte med folket i fortiden, forespeiler den de stote hendinger i fremtiden, de trofastes endelige seier når Kristus kommer tilbake i makt og herlighet. Folket skulle lære dette historiske diktverk utenat, og gi det videre til sine barn og barnebarn. Menigheten skulle synge det under gudstjenesten, og folket skulle gjenta det undet sitt daglige arbeid. Foreldrene hadde plikt til å innprente disse ordene i barnas morragelige sinn, slik at de aldri gikk av minne.

Ettersom israelittene i særskilt forstand skulle ta vare på Guds lov og holde den, var det spesielt viktig at de hadde en klar forståelse av budenes betydning og hvor viktig det var å vise lydighet. Dette skulle de også innprente i sine barn og barnebarn. Herren sa om sine bud: "Du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og nåt du står opp. . . . Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine potter."

Når barna i fremtiden spurte: "Hvorledes er det med de vitnesbyrd og de forskrifter og de bud som Herren vår Gud har gitr eder?" skulle foreldrene gjenta historien om Guds barmhjertige handlemåte med dem, hvordan han hadde utfridd dem for at de skulle holde hans lov, og de skulle si til barna: "Herren bød oss å holde alle disse lover, å frykte Herren vår Gud, for at det skulle gå oss vel alle dager, og han holde oss i live, som det er gått til denne dag. Og det skal tjene oss til rettferdighet, når vi akter vel på å holde alle disse bud for Herrens, vår Guds åsyn, således som han bød oss."

neste kapitel