Gravferd uten følge

(358)I hele Guds handlemåte med sitt folk ser vi de mest slående beviser på at hans kjærlighet og barmhjertighet går hånd i hånd med hans strenge og upartiske rettferdighet. Det hebraiske folk er et eksempel på dette. Gud hadde gitt Israel store velsignelser. Hans inderlige godhet mot dem er illustrert på denne gripende måten: "Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham." Likevel straffer han dem raskt og bestemt for deres synd. rett

(358)Guds uendelige kjærlighet ble åpenbart da han gav sin enbårne Sønn for å frelse den fortapte menneskeslekten. Krisms kom til denne verden for å åpenbare sin fars karakter for menneskene, og hans handlemåte var preget av guddommelig ømhet og medlidenhet. Og likevel sier Kristus selv: "Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå."' Den samme stemmen som tålmodig og kjærlig ber synderen om å komme til Gud og få tilgivelse og fred, vil på dommens dag si til dem som forkaster hans nåde: "Gå bort fra meg, dere som er forbannet."' Bibelen fremstiller ikke bare Gud som en øm far, men også som en rettferdig dommer. Selv om han gleder seg over å vise barmhjertighet, og "forlater misgjerning og overttedelse og synd", lot han "ikke den skyldige ustraffet". rett

(358)Han som styrer alle nasjoner, hadde sagt at Moses ikke skulle føre Israels folk inn i det gode landet, og selv de inderligsre bønner fra Guds tjener kunne ikke endre hans avgjørelse. Moses visste at han måtte dø. Men hans omsorg for Israel avrok ikke er øyeblikk. Trofast hadde han gjort sitt ytterste med å fotberede menigheten på å ovetta arven som var lovet. På Guds befaling gikk Moses og Josva bort til tabernaklet, mens skystøtten flytter seg over inl1gangen. Her ble Josva høytidelig innsatt som folkets leder. rett

(358)Moses' gjerning som leder for Israel var slutt, men fremdeles glemte han seg selv i sin intetesse for folket. Mens folket var samlet, uttalte Moses disse ordene til sin etterfølget som en hellig oppmuntring i Guds navn: "Vær frimodig og sterk! For du skal føte Istaels barn inn i det land jeg har tilsvoret dem, og jeg vil være med deg." Så vendte Moses seg til de eldste og folkets ledere og påla dem å være trofaste og rette seg etter den veiledning han hadde gitt dem fra Gud. rett

(358)Mens folket så på den gamle mannen som snart skulle forlate dem, var der med dyp takknemlighet de husket hans faderlige omhu, hans vise råd og hans utretrelige slit. Ofte når deres synder hadde gjort dem fortjent til Guds rettferdige straff, hadde Moses gått i forbønn for dem og avverget straffedommen. En følelse av samvittighetsnag gjorde ikke sorgen mindre smertefull. Med bitterhet tenkte de på at det var deres egen ondskap som hadde provokert Moses til å synde, og derfor måtte han nå dø. rett

(359)Da Israel mistet den høyt aktede lederen, virket det som en hardere straff enn en hvilken som helst refselse de ville ha blitt utsatt for dersom Moses hadde levet videre og fortsatt sin gjerning. Gud ville ha dem til å innse at de ikke måtte legge så store vanskeligheter i veien for den fremtidige lederen, som de hadde gjort for Moses. Gud taler til sitt folk gjennom sine velsignelser. Men hvis de ikke vetdsetter dem, trekker han velsignelsene tilbake for å få folket til å innse sin synd og vende om til ham med hele sitt hjerte. rett

(359)Samme dag sa Gud til Moses: "Gå opp. . . på Nebo-fjellet . . . og se ut over Kanaans land, som jeg gir Israels barn til eiendom, og der på fjellet som du går opp på, skal du dø og samles til dine fedre." I lydighet mot Guds befaling hadde Moses ofte forlatt leiren nåt Gud ønsket å samtale med ham. Men denne gangen skulle han ut i et nytt og ukjent ærend. Han måtte dra av sted for å overgi sitt liv i Skaperens hender. rett

(359)Moses visste at han skulle dø alene. Ingen jordisk venn ville få lov til å være hos ham i hans siste stund. Det var noe ukjent og fryktinngytende han stod overfor, og som han vek tilbake for. Det verste fot ham var at han skulle skilles fra det folket som han hadde elsket og hatt omsorg for, det folket som han så lenge hadde knyttet sin intetesse og sitt liv til. Men han hadde lært å stole på Gud, og med usvekket tro overlot han seg selv og folket i hans varetekt. rett

(359)For siste gang stod Moses sammen med sitt folk. Igjen hvilte Guds Ånd over ham, og i det mest opphøyde og gripende språk uttalte han en velsignelse over hver av stammene. Til slutt uttalte han en velsignelse over dem alle: rett

(360) "Det et ingen som Gud, Jesurun! Han farer frem over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene. En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer; han driver fienden bort for deg og sier: Rydd ut! Og Israel bor trygt for seg selv, Jakobs øye er vendt mot et land med korn og most, ja, hans himmel drypper av dugg. Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som hat sin frelse i Herren, ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd! Dine fiender hykler for deg, mens du skrider frem over deres høyder." rett

(360)Så vendte Moses seg bort fra menigheten og gikk taus og alene opp langs fjellsiden. Han gikk "opp på Nebo-fjellet, på Pisgas topp". Fra denne fjelltoppen speidet han med usvekket syn ut over landskapet. Langt ut mot vest lå det store havet. I nord hever Herman-fjellet seg mot himmelen. I øst lå Moabs høyslette, og bortenfot sttakte Basan seg, steder hvor Israel hadde vunnet sin store seier. Mot sør lå ørkenen der de så lenge hadde vandret omkring. rett

(360)I sin ensomhet så Moses tilbake på sitt liv som hadde vært så fylt av omskiftelser og vanskeligheter, helt fra den dagen da han gav avkall på hofflivets glans og utsikten til kongeverdigheten i Egypt for å dele skjebne med Guds utvalgte folk. Han gjenopplevde de lange årene i ørkenen med saueflokkene til Jetro, engelen som viste seg i den btennende romebusken, og kallet han fikk om å utfri Israel. Igjen så han for seg de mektige mirakler Gud hadde utført for sitt folk, og tenkte på hans langmodighet og nåde i alle de år de hadde gått omkring i ørkenen og gjort opprør mot ham. Til tross for alt det Gud hadde gjort for dem, og på tross av hans egne bønner og anstrengelser, ble bare to av dem som var voksne da den veldige hærskaren forlot Egypt, funnet verdige til å dra inn i løftets land. Idet Moses nå så tilbake på resultatet av alt sitt strev, syntes det som om hans vanskeligheter og oppofrelse hadde vært nesten forgjeves. rett

(360)Likevel angret han ikke at han hadde tatt på seg de tunge byrdene. Han visste at Gud selv hadde kalt ham til gjerningen. Da Moses ble kalt til å utfri Israel fra slaveriet, vek han tilbake for ansvaret. Men da han tok på seg oppgaven, la han ikke byrden fra seg. Selv da Herren hadde foreslått å frita ham for ansvaret og tilintetgjøre det opprørske Israel, kunne han ikke gå med på det. Til tross for at prøvelsene hadde vært harde, hadde han vært gjenstand for Herrens spesielle gunst og godhet. Moses hadde høstet en rik erfaring undet oppholdet i øtkenen da han hadde vært vitne til hvordan Guds makt og herlighet var blitt åpenbart, og han selv var blitt omsluttet av hans kjærlighet. Han følte at han hadde handlet klokt da han valgte å lide ondt sammen med Guds folk fremfor å ha en kortvarig nytelse av synden. rett

(360)Idet han så tilbake på sin erfaring som leder for Guds folk, var det en feilakrig handling som sarre en mørk flekk på hans liv. Om bare den overrredelsen kunne fjernes, ville han ikke være uvillig til å dø. Han fikk forsikring om at Gud bare krevde at han skulle angre og tro på der offerlammer som var lover. På ny bekjente Moses sin synd og bad om tilgiveIse i Jesu navn. rett

(361)Så fikk han lov til å se løfters land som i er panorama. Hele lander lå urbredr foran ham, ikke vagt og utydelig i der fjerne, men klart og skarpt tegner der seg for hans blikk i all sin prakt. Han så der ikke slik der var i virkeligheren, men slik der ville bli som Israels eiendom og med Guds velsignelse. Det var som om han så en kopi av Eden. Han så fjell kledt med Libanons sedrer, åser som var grå av oliven og som dufter av vinranker, og store, fruktbare sletter som bugner av blomsrer. Han så rropiske palmer og bølgende åkrer med bygg og hvere. Der var solfylre daler med fuglesang og rislende bekker, og der var herlige byer, vakre hager, og sjøer fulle av "havers rikdom". På høydedragene beitet feet, og endog mellom fjellknausene samler ville bier forråd. rett

(361)Der var nettopp er slikt land Moses under inspirasjon av Guds Ånd hadde skildrer for Israel: "Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra der store dyp der nede, med der yppersre av der som solen fostrer, . . . med der herligste fra de eldgamle fjell, . . . med der ypperste fra jorden og dens fylde." rett

(361)Moses så det utvalgte folk etter at de hadde bosatt seg i Kanaan, og hver stamme hadde fått tildelt sitt område. Han fikk også se deres fremtid etter bosettingen i løfters land. De langvarige og tragiske begivenheret i forbindelse med frafallet og straffen som fulgte, ble rullet opp for ham. Han så hvordan de ble spredt blant hedningene på grunn av synd, og hvordan herligheten vek borr fra Israel mens de vakre byene lå i ruiner, og folket var fanger i fremmede land. Han så også hvordan de skulle få fedrelander tilbake, og at de til sist skulle komme under romernes herredømme. rett

(362)I sitt syn ble Moses ført videre ned gjennom ridene og fikk oppleve Frelserens førsre komme. Han så Jesus som er lite barn i Berlehem. Han hørre engleskaren som sang til Guds ære om fred på jorden. Han så stjernen som leder de vise menn fra østen til Jesus, og er stort lys fylte hans sinn da han husker disse proferiske ordene: "En stjerne stiger opp av Jakob, er spit løfter seg fra Israe1."' Han så de beskjedne kår Jesus levde under i Nasarer, hvordan han av kjærligher og medlidenher gikk omkring og helbreder. Han så hvordan en stolt og vanrro nasjon forkastet ham. Med forferdelse hørte han hvordan de skrøt av å holde Guds lov i ære, samtidig som de forakrer og forkasrer ham som hadde gitt loven. rett

(362)Han så Jesus på Oljeberget der han grårende sa farvel til den byen han elsker så høyt. Moses så hvotdan Israel til slutt ble forkastet. Slik skulle det altså gå med det folket som var blitt så rikt velsignet, som han hadde arbeidet, bedt og lidt for, og som han hadde vært villig til å ofre sitt navn i livets bok for. Og nå måtte han høre disse forferdelige ordene: "Huset deres blir forlatt'" Hjertet krympet seg i smerte, og tårene strømmer nedover kinnene da han tenkte på den sorgen som skulle ramme Guds Sønn. rett

(362)Han fulgte Frelseren til Getsemane og så hans sjelekamp, hvordan han ble forrådt, hånet, pisket og korsfestet. Moses så at likesom han hadde løfter opp slangen i ørkenen, måtte Guds Sønn løftes opp, for at hver den som tror på ham, "ikke skal gå fortapt, men ha evig liv": rett

(362)Moses ble fylt med sorg, harme og frykt da han så det hykleri og sataniske hat som den jødiske nasjon viste overfor sin gjenløser, den mektige engelen som hadde gått foran deres fedre. Han hørte at Kristus ropte i angst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"' Han så at han lå i Josefs nye grav. Håpløs.. hetens mørke syntes å ruge over verden. Men han skuet videre og så at Kristus oppstod som seierherre. Omgitt av en engleskare som tilbad, for han opp til himmelen i spissen for en mengde løslatte fanger. Han så portene åpne seg, og hørte himmelens hærskarer som hilste livets herre velkommen. rett

(362)Her ble det åpenbart for Moses at han selv skulle være i Frelserens følge og åpne de evige porter for ham. Mens han var vitne til detre, skinte ansiktet hans med en hellig stråleglans. Det han selv hadde ofret og gjennomgått, syntes så lite i sammenligning med det som Guds Sønn måtte gjennomgå. Det var så ubetydelig i forhold til den "rikdom av herlighet som er så uendelig mye større". Han fryder seg over at han var blitt aktet verdig til å ha del i Kristi lidelser, om enn i liten målestokk. rett

(362)Moses så Jesu disipler der de drog ut for å bringe frelsens evangelium til verden. Han så hvordan Israels barn "etter kjødet" var kommet til kort. De hadde totalt sviktet den høye misjon Gud hadde kalt dem til. I sin vantro hadde de forsømt å være lys for verden. De hadde ringeaktet Guds miskunnhet og gått glipp av velsignelsene ved å være hans utvalgte folk. Likevel hadde Gud ikke forkastet Abrahams ætt. Den herlige hensikt han ønsket å oppnå gjennom Istael, skulle likevel virkeliggjøtes. Alle som gjennom Kristus ble troens barn, ville bli regnet som Abrahams ættlinger, arvinger til løftet ifølge pakten. I likhet med Abraham skulle de være lovens voktete og kunngjøre Guds Sønns evangelium for verden. rett

(362)Moses så hvordan Jesu disipler brakte evangeliets lys til "dem som satt i mørke"," og at tusener fra hedningeiandene ville fylke seg under dets stråleglans. Mens han bettaktet denne scenen, gledet han seg over Israels fremgang. rett

(363)Nå skiftet bildet. Han hadde fått se hvordan Satan virket for å få jødene til å forkaste Kristus, mens de bekjente seg til å holde Herrens lov. Så fikk han se at den kristne verden skulle bli bedratt på samme måte, ved at folk bekjente seg til å tjene Krisrus, mens de forkastet Guds lov. Han hadde hørt ropet fra de rasende prestene og de eldste: "Bort med ham!" - "Korsfest ham! Korsfest ham!" Og nå hørte han at bekjennende kristne lærere ropte: "Bort med loven!" Han så hvordan sabbaten ble trampet på, mens en falsk helligdag ble satt i stedet. Igjen ble Moses fylt med forbauselse og skrekk. Hvordan kunne de som trodde på Krisrus, forkaste den loven som han selv hadde kunngjort fra det hellige berget? Hvordan kunne mennesker som fryktet Gud, tilsidesette den loven som var grunnvollen for hans sryre i himmelen og på jorden? rett

(363)Med glede så Moses at det likevel var noen få trofaste som æret og opphøyer Guds lov. Han så hvordan jordiske makter til sist skulle sette alt inn på åutrydde dem som holder Guds lov. Han så frem til den tid da Gud skal reise seg og straffe jordboerne for deres ugudelighet, mens de som har fryktet hans navn, skal bli beskyttet og skjult på hans vredes dag. Han hørte at Gud forkynte sin fredspakt med dem som har holdt hans lov, idet han lot sin røst høre fra sin hellige bolig, og himmelen og jorden skalv. Han så Kristi annet komme i herlighet, de dødes oppstandelse til evig liv, og hvordan de levende hellige ble forvandlet uten å smake døden. Med jubelsang drog de alle opp til Guds stad. rett

(363)Enda et fremtidsbilde stiger opp for hans blikk. Han ser hvordan jorden er befridd for forbannelse, vakrere enn løftets herlige land som han nyss hadde speidet ut over. Der finnes ingen synd, og døden kan ikke få innpass der. Dette er de frelstes evige hjem. Med ubeskrivelig glede betrakter Moses denne scenen, en enda herligere befrielse enn han hadde våget å håpe på. Pilegrimsferden på jorden er slutt for bestandig, og Guds Israel har endelig nådd sitt mål. rett

(363)Visjonen svant, og blikket fanget på ny inn Kanaans land som bredte seg ut i det fjerne. Så la han seg til hvile lik en trett krigsmann. "Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land etter Herrens ord. Og han begravde ham i dalen i Moabs land midt imot Bet-Peor, og ingen kjenner til denne dag hans grav." rett

(363)Det er fare for at mange av dem som ikke ville gi akt på rådene fra Moses mens han ennå var hos dem, ville gjøre seg skyldige i avgudsdyrkelse ved å tilbe hans legeme, dersom de hadde visst hvor graven var. Derfor er den skjult for menneskene. Guds engler gravla Herrens trofaste tjener og holdt vakt over den ensomme graven. "Men det stod ikke mete frem noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn - når en kommer i hu alle de tegn og under Herren hadde sendt ham til å gjøre i Egyptens land, med. . . hele den veldige kraft og alle de store, forferdelige gjerninger som Moses gjorde for hele Israels øyne." rett

(364)Dersom Moses ikke hadde gjort seg skyldig i den bestemte synden da han unnlot å gi Gud æren for vannet som strømmet ut fra klippen ved Kades, ville han ha fått dra inn i løftets land, og også blitt tatt opp til himmelen uten å behøve å dø. Men han skulle ikke være lenge i graven. Sammen med de englene som hadde begravet Moses, kom Jesus selv ned fra himmelen og vekket den hellige mannen opp av hans søvn. Satan hadde triumfert den gangen da han hadde fått Moses til å synde mot Gud, slik at han kom i dødens vold. Den store motstander hevder at det guddommelige utsagn: "Støver du, og til støv skal du vende tilbake",' gav ham eiendomsretten til de døde. Gravens makt var aldri før blitt brutt, og han påstod at alle som lå i graven, var hans fanger, og at de aldri skulle slippes ut av hans mørke fengsel. rett

(364)Nå skulle Kristus for første gang gi liv til en død. Idet livets fyrste og de lysende englene nærmet seg graven, var Satan redd for å miste sitt herrevelde. Sammen med de onde englene var han parat til å avvise enhver som ville trenge seg inn på det området han gjorde krav på som sitt eget. Han skrøt av at Guds tjener var blitt tatt til fange, og han erklærte at selv Moses ikke hadde kunnet holde Guds lov, men hadde ranet til seg den æren som tilkom Gud. Det var den samme synd som var årsak til at Satan ble bannlyst fra himmelen. På grunn av sin overtredelse hadde Moses kommet inn under Satans herredømme. Erkeforræderen gjentok de opprinnelige klagemål han hadde ført mot Guds styresett, og igjen anklaget han Gud for å være urettferdig mot ham. rett

(364)Kristus ned lot seg ikke til å ta opp noen diskusjon med Satan. Han kunne ha konfrontert ham med de grusomme følgene av hans bedrag i himmelen, og den ulykke det hadde påført så mange av dens beboere. Han kunne ha minnet ham om at det var hans løgn i Eden som hadde ført til at Adam hadde syndet, og at menneskeheten ble dødens bytte. Jesus kunne ha gjort Satan oppmerksom på at det var han Som hadde fristet Israel til å knurre og gjøre opprør, slik at endog Moses mistet tålmodigheten og ble overrumplet av synd i et ubevokret øyeblikk. Dermed fikk døden makt over ham. Men Kristus overlot alt til sin far idet han sa: "Måtte Herren straffe deg!" rett

(364)Frelseren tok ikke opp noe ordskifte med sin motstander, men begynte der og da sin gjerning med å gjøre den falne fienden maktesløs og gi de døde liv. Satan kunne ikke motsi dette beviset på Guds Sønns herredømme. Oppstandelsen var sikret for evig, og Satan måtte gi slipp på sitt bytte. De rettferdige som var døde, skulle leve igjen. rett

(365)På grunn av synd hadde Moses kommer inn under Satans velde. Så langt hans egen fortjeneste rakk, var han dødens rettmessige fange. Men han ble oppreist til udødelighet på grunn av Gjenløserens fortjeneste. Moses kom frem fra graven herliggjort, og sammen med sin frigjører steg han opp til Guds stad. rett

(365)Den kjærlighet og rettferdighet som Gud la for dagen i sin handlemåte med Moses, var uten sidestykke inntil han gav sin Sønn. Da Gud nektet Moses adgang til Kanaan, var det for å lære menneskene en lekse de aldri måtte glemme, nemlig at han forlanger absolutt lydighet, og at menneskene ikke må ta til seg selv den æren som Gud alene har krav på. Han kunne ikke oppfylle bønnen fra Moses om å få del i Israels arv, men han glemte ikke sin tjener. Himmelens Gud forstod den smerte Moses hadde utholdt. Han hadde lagt merke til hver eneste handling i de lange år fulle av strid og trengsel. På Pisgas topp kalte Herren Moses til en arvelodd som var uendelig mye mer herlig enn det jordiske Kanaan. rett

(365)På Forklarelsens berg var Moses sammen med Elias som var blitt tatt levende opp til himmelen. Faderen hadde sendt dem med lys og herlighet til sin Sønn. Slik ble den bønnen Moses hadde bedt mange århundrer i forveien, endelig oppfylt. Han stod på "herlighetens fjell" i det landet som hans folk hadde fått i arv, og vitnet om ham som var midtpunktet for alle løftene til Israel. Dette var siste gang dødelige mennesker fikk se den mannen som himmelen æret så høyt. rett

(365)Moses var et forbilde på Kristus. Han hadde selv sagt til Israel: "En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg; på ham skal I høre." Gud så at det var nødvendig å la Moses gå gjennom motgangens og fattigdommens skole for å gjøre ham beredt til å føre Israel til det jordiske Kanaan. Guds Israel som er på vei mot det himmelske Kanaan, har en leder som ikke trengte noen menneskelig undervisning som forberedelse for sin guddommelige misjon. Likevel ble også han gjort fullkommen gjennom lidelse. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes." Vår gjenløser la ikke for dagen noen menneskelig svakhet eller ufullkommenhet. Likevel døde han for å gi oss adgang tilløftets land. rett

(365) "Moses var tro i hele Guds hus, men som en tjener. Han skulle vitne om det som engang skulle forkynnes. Men Kristus var tro som Sønn, satt til å styre huset. Og hans hus er vi, så sant vi helt til slutt holder fast ved frimodigheten og det håp som er vår stolthet." rett

neste kapitel