Gjennom elven på bar bunn

(366)Israelittene sørger dypt da de mister sin leder. Tretti dager ble satt til side for å ære hans minne med spesielle gudstjenester. Først da han var borte, fattet de fullt ut verdien av hans vise råd, hans faderlige omsorg og faste tro. Med en ny og dypere forståelse tenkte de på den verdifulle undervisning han hadde gitt dem mens han levde. rett

(366)Moses var død, men hans innflytelse levet videre. Den skulle foftserte og stadig fornyes i folkets hjerre. Minnet om hans hellige, uselviske liv ville lenge bli husket. Med sin stille, overbevisende kraft skulle det påvirke endog dem som ikke ville rette seg etter hans ord mens han lever. På samme måte som solstrålene opplyser fjelltoppene lenge etter at selve solen har stinker ned bak fjellene, vil de rene, hellige og gode menneskenes handlinger lyse i verden lenge etter at de selv er gått bort. Deres gjerninger, deres ord og eksempel vi! leve evig. "Den rettferdige skal være i evig minne." rett

(366)Selv om folket sørget dypt over sitt store tap, visste de at de ikke var latt alene. Skystøtten hvilte over tabernaklet om dagen og ildstøtten om natten, som en forsikring om at Gud ville være deres veileder og hjelper, dersom de ville rette seg etter hans bud. rett

(366)Josva var nå Israels anerkjente leder. Han var hovedsakelig kjent som en krigsmann, og hans evner og egenskaper var særlig verdifulle i denne perioden av folkets historie. Han var modig, besluttsom, utholdende, rask, ubestikkelig og uselvisk i sin omsorg for dem som var overlatt i hans varerekt. Fremfor alt var han drever av en levende tro på Gud. Slik var den mannen som Gud hadde valgt til å føre Israel inn i løfters land. Under ørkenvandringen hadde han vært Moses' høyre hånd. Han var stillferdig og beskjeden i all sin ferd, urokkelig når andre vaklet, fast bestemt på å hevde sannhet og rett selv om der var farlig. Han hadde vist seg skikket til å etterfølge Moses endog før Gud kalte ham til oppgaven. rett

(367)Med stor uro og mistro til seg selv hadde han sett frem til oppgaven som ventet. Men frykten forsvant da Gud gav ham denne forsikring: "Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg; jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær frimodig og sterk. For du skal skifte ut til arv blant dette folk det land som jeg tilsvor deres fedre å ville gi dem." "Hvert sted I setter eders fot på, gir jeg eder." Til Libanons høyder i det fjerne, til havet i vest og til Eufrat i øst hele landet skulle de få. rett

(367)Til dette løfte ble det føyd er pålegg: "Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre etter hele den lov som Moses, min tjener, lærte deg." Herren hadde sagt: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig frem." "Vik ikke fra den, hverken til høyre eller til venstre, så du kan gå viselig frem i alt det du tar deg fore." rett

(367)Israelittene lå fremdeles i leir på østsiden av Jordan. Elven var den første hindring før de kunne innta Kanaan. "Gjør deg nå rede og dra over Jordan her med hele dette folk til det land som jeg vil gi Israels barn!" Dette var Guds første befaling til Josva. De fikk ikke vite hvordan de skulle krysse elven. Men Josva visste at Gud ville gjøre det mulig for folket å gjennomføre alt han påla dem, og tillitsfullt begynte han å forberede fremrykningen. rett

(367)Noen få kilometer bortenfor elven - tvers overfor Israels leir - lå den store byen Jeriko som var sterkt befestet. Denne byen var faktisk nøkkelen til hele lander, og lå som en veldig hindring for Israels videre fremrykning. Josva sendte derfor to unge menn inn i byen for å skaffe opplysninger om befolkningen, om ressursene og om styrken av festningsverkene. Innbyggerne var redde og mistenksomme og holdt hele tiden vakt. Dette gjorde at israelittene var i stor fare. Men Rahab, en kvinne i Jeriko, reddet dem med fare for sitt eget liv. Til gjengjeld lovet speiderne å beskytte henne når byen ble inntatt. rett

(367)Utsendingene reddet seg ut av byen og kom tilbake med denne meldingen: "Herren har gitt hele landet i vår hånd; alle landets innbyggere holder endog på å forgå av angst for oss." Folk i byen hadde sagt til dem: "Vi har hørt at Herren tørket ut vannet i Det røde hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hva I gjorde med begge amoritterkongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann. Da vi hørte det, ble vårt hjerte fullt av angst, og nå et det ikke mere noen som har mot til å møte edet; fot Herren eders Gud han er Gud både i himmelen det oppe og på jorden het nede." rett

(368)Der ble nå gitt ordre om å forberede fremrykningen. Folket skulle sørge for mat fot tre dager, og hæren skulle gjøres kampklar. Alle gikk helhjertet inn for lederens planet og forsikret ham om sin tillit og støtte: "Alt det du har befalt oss, vil vi gjøte, og hvot du sendet oss, vil vi gå. Aldeles som vi lød Moses, vil vi lyde deg, bare Herren din Gud må være med deg, likesom han var med Moses." Folkeskaren forlot leiren i akasielundene ved Sittim og drog ned til bredden av Jordan. Alle visste at uten Guds hjelp kunne de ikke ha noe håp om å komme over elven. Dette var om våren, og på denne årstiden var det umulig å krysse elven på de vanlige vadestedene, fordi snøsmeltingen i fjellene fikk elven til å gå over sine bredder. rett

(368)Gud ønsket at overgangen ovet Jotdan skulle skje ved et mirakel. På hans befaling bød Josva folket å hellige seg. De skulle avstå fra all synd og kvitte seg med all ytre urenhet, "for i morgen vil Herren gjøre underfulle ting iblant eder". Paktens ark skulle bæres fotan folket. Når de så at prestene flyttet arken tegnet på Guds nærvær - fra plassen midt i leiren og bar den ned mot elven, skulle de bryte opp og følge etter. Det var nøyaktig forutsagt hvordan overfarten skulle foregå. Josva beskrev det på denne måten: "På dette sted skal I kjenne at den levende Gud er midt iblant eder og visselig skal drive bott for eder kanaanittene. . . . Se, han som er all jordens Herre, hans pakts.-ark går foran eder ut i Jordan." rett

(368)Til fastsatt tid begynte fremmarsjen. Prestene gikk foran og bar arken på skuldrene. Folket hadde fått beskjed om å holde seg i noe over en halv kilometers avstand bak arken. Alle fulgte spent med idet prestene beveger seg ned mot elvebredden. Folket så hvordan de med faste skritt bar den hellige arken ned mot den virvlende elvestrømmen inntil føttene berørte vannet. I samme øyeblikk ble elvevannet ovenfor demmet opp, mens vannet nedenfor rant videre så elveleiet kom til syne. rett

(368)På Guds befaling gikk prestene ut til midten av elveleiet. Der ble de stående mens hele folket gikk med i elven og over på den andre siden. På den måren ble det gjort klart for hele Israel at den makren som stanset vannmassene i Jordan, var den samme som hadde åpnet Rødehavet for fedrene førti år tidligere. Da hele folket var kommet over, ble også arken båret over til vestbredden. Ikke før hadde de brakt den i sikkerhet og "satt sine føtter på det tørre land", før det oppdemmede vannet fosset nedover som en uregjerlig flodbølge. rett

(369)Fremtidige sjelerer skulle ikke være uten vitnesbyrd om dette store mirakel. Mens prestene som bar arken, fremdeles stod midt i Jordan, gikk tolv mann ned i elveleiet. De var på forhånd blitt utpekt til dette. Like ved stedet der prestene stod, tok hver av dem en sten og bar den ovet til den vestlige bredden. Disse stenene skulle settes opp som et minnesmerke ved den første leirplassen på den siden av elven. Folket fikk pålegg om å fortelle sine barn og barnebarn hvordan Gud hadde utfridd dem. Eller som Josva sa: "For at alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd et sterk, og for at I alle daget skal frykte Herren eders Gud." rett

(369)Dette mirakel betydde meget så vel for hebreerne som for deres fiender. For Israel var det en forsikring om at Gud fortsatt ville være med dem og beskytte dem. Let var et bevis på at han ville arbeide for dem gjennom Josva, slik han hadde gjort gjennom Moses. En slik forsikring var nødvendig for å styrke motet hos dem når de begynte å innta landet. Det var denne umåtelige oppgaven som førti år tidligere hadde gjort fedrene motløse. Herren hadde sagt til Josva før de krysser Jordan: "På denne dag vil jeg begynne å gjøre deg stor fot hele Israels øyne, for at de skal vite at likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg." Lette løftet ble oppfylt ganske snart. "Den dag gjorde Herren Josva sror for hele Israels øyne, og de fryktet ham, likesom de hadde fryktet Moses alle hans livs dager." rett

(369)Denne åpenbaring av Guds makt skulle også øke nasjonenes frykt for Israel, og dermed gjøre det lettere for israelittene å vinne en fullstendig seier. Da de amorittiske og kanaanittiske kongene fikk vite at Gud hadde stanset vannet i Jordan for Israels barn, ble de grepet av frykt. Hebreerne hadde allerede slått de fem kongene i Midian, likeså den mektige amoritterkongen Sihon, foruten Og, kongen av Basan. Og etter at de nå hadde krysset den strie Jordan-elven. i den vetste flomtiden, ble folkene som bodde omkting, slått av skrekk. For kanaanittene og for hele Israel og fot Josva selv var dette et avgjort bevis på at den levende Gud, himmelens og jordens konge, var med sitt folk, og at han ikke ville svikte eller forlate dem. rett

(369)Israels første leirplass i Kanaans land lå et lite stykke fra Jordan. Og Josva "omskar Israels barn". "Mens Israels barn lå i leir ved Gilgal, holdt de påske." Omskjærelses-ritualet hadde ikke vært praktisert siden opprøret ved Kades. Dette hadde vært et stadig vitnesbyrd for Israel om at pakten med Gud var brutt, for omskjærelsen var pakts-symbolet. Påsken, som var innstiftet til minne om utfrielsen fra Egypt, var heller ikke blitt feiret. Det var på grunn av Herrens misnøye med at folket hadde villet vende tilbake til det landet der de hadde vært treller. Men nå skulle Israel ikke lenger være forkastet. Enda en gang anerkjente Gud dem som sitt folk. Paktstegnet ble gjenopprettet, og alle israelitter som var født i ørkenen, ble omskåret. Herren sa til Josva; "I dag har jeg veltet av eder skammen fra Egypten." Som en hentydning til dette ble leirstedet kalt Gilgal- "avveltning". rett

(370) "Den fjortende dag i måneden om aftenen" feirer de påske på sletten ved Jeriko. "Og dagen etter påsken åt de av landets grøde; usyret brød og tistet korn åt de den dag. Og mannaen hørte opp dagen etter, for nå åt de av landets grøde; Israels barn fikk ikke mere manna, men de åt det år av det som var avler i Kanaans land." De lange år i ørkenen var slutt, og Israel kunne endelig sette foten på Kanaans jord. rett

(369)Hedenske nasjoner hadde hånet Herren og hans folk fordi hebreerne hadde unnlatt å innta Kanaan straks etter utgangen av Egypt, slik de hadde regnet med. Fienden hadde gledet seg fordi Israel hadde vandret omkring i ørkenen så lenge. Hånlig hadde de antydet at hebreernes Gud ikke var i stand til å føte dem inn i løftets land. Men nå hadde Herren klart vist sin makt og sin omsotg for folket ved å bane vei for dem gjennom Jordan, og fienden kunne ikke lenger håne dem. rett

neste kapitel