Da Jerikos murer falt

(371)Hebreerne var nå kommet inn i Kanaan, men de hadde ennå ikke erobret landet. Menneskelig setr ville det kreve en lang og hard kamp å vinne fullstendig herredømme. Innbyggerne var sterke og mektige, og de stod klar til å motsette seg ethvert invasjonsforsøk. Stammene hadde sluttet seg sammen for å møte faren som truet. De hadde hester og jernbeslåtte stridsvogner. Dessuten hadde de den store fordel at de var krigsvante og kjent med terrenget. Men landet var sterkt befestet. Der hadde "store byer med murer som når til himmelen". Israels eneste håp om seier var forsikringen om en styrke som de ikke selv hadde. rett

(371)Den store, rike byen Jeriko var en av de sterkeste festningene i landet. Den lå bare et lite stykke fra leiren deres i Gilgal. Byen lå i utkanten av en fruktbar slette som bugner av alle slags tropiske vekster. Luksus og last florerte i templene og palassene. Denne stolte byen bak de sterke festningsverkene var en tross mot Israels Gud. Jeriko var et hovedsenter for en avgudsdyrkelse som var spesielt viet månegudinnen Astarte. Alt det råeste og mest nedverdigende i kanaanittenes religion hadde sitt sentrum i Jeriko. Israelittene, som ennå hadde følgene av sin synd ved Bet-Peor friskt i minne, kunne ikke annet enn å se på denne hedenske byen med redsel og avsky. rett

(371)Josva betraktet inntagelsen av Jeriko som det første skritt mot erobringen av Kanaan. Men først og fremst ville han ha en forsikring om guddommelig ledelse, og det fikk han. Da han hadde gått utenfor leiren for å meditere og for å be Israels Gud om å gå foran sitt folk, oppdager han en væpnet kriger. Han var høyreist og respektinngytende og stod "med et draget sverd i sin hånd". Josva spurte: "Hører du til oss eller til våre fiender?" Svaret lød: "Jeg er høvdingen over Herrens hær; nå er jeg kommet." Josva fikk det samme pålegg som Moses hadde fått ved Horeb: "Dra skoen av din fot! For det sted du ståt på, er hellig." Dermed var han klar over hvem den fremmede var. Det var Kristus, den opp høyde, som stod foran Israels leder. I dyp ærefrykt bøyde Josva seg og tilbad. Så fikk han forsikringen: "Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de djerve stridsmenn i din hånd." Samtidig fikk han vite hvordan byen skulle inntas. rett

(372)Lydig mot Guds befaling mønstrer Josva Israels hær. De skulle ikke gå til angrep, men bare marsjere rundt byen med Guds ark og blåse i trompeter. Forrest gikk en utvalgt tropp soldater. Men de skulle ikke slå fienden med egen styrke og kløkt, men i lydighet mot Guds befaling. Etter dem gikk syv prester med trompeter. Så kom Guds ark som var omgitt av en glans av guddommelig herlighet. Den ble båret av prester som var kledt i drakter som tilkjennegav deres hellige embete. Til slutt kom Israels hærskarer, hver stamme under sitt særskilte banner. Det var dette toger som marsjerre rundt den dødsdømte byen. Det hørres ingen annen lyd enn trampingen fra der veldige folketoget og de høytidelige rrompetsignalene som gav gjenlyd mellom fjellene og forplantet seg gjennom gatene i byen. Da de hadde gått rundt byen en gang, gikk de i taushet tilbake til leiren og satte arken på plass i tabernaklet. rett

(372)Med undring og angst la vaktpostene i byen merke til hver eneste bevegelse og gav rapport til myndighetene. De skjønte ikke meningen med dette oppbudet. Men da de så den veldige flokken som sammen med prestene marsjerte rundt byen en gang hver dag med den hellige arken, ble folket og deres egne prester grepet av redsel over der de var vitne til. De undersøkte de veldige forsvarsverkene på ny og følte seg sikre på at de kunne motstå selv det kraftigste angrep. Mange latterliggjorde tanken på at disse merkverdige demonstrasjonene skulle kunne skade dem på noen måte. Åndre ble grepet av ærefrykt ved synet av prosesjonen som gikk rundt byen hver dag. De husker at Rødehaver hadde delt seg fot dette folket, og at en vei hadde åpner seg for dem tvers gjennom Jotdanelven. De kunne ikke vite hvor mange mirakler Gud fremdeles ville gjøre for dem. Seks dager i trekk gikk israelittene rundt byen. Da det lysnet den syvende dagen, mønstret Josva Herrens hær. Nå fikk de beskjed om å marsjere syv ganger rundt Jeriko. Når de så hørte lyden fra trompetene, skulle alle stemme i et høyt rop, for Gud hadde gitt byen i deres hånd. rett

(372)Den veldige hæren marsjerte høytidelig rundt de dødsdømte murene. Alt var stille, bortsett fra lyden av de taktfaste skritt fra mange føtter og av hornsignalene som nå og da brøt morgenstillheten. De massive murene syntes å kunne trosse ethvert angrep. Etter den første rundturen så vaktmennene på muren at det fulgte en annen, tredje, fjerde, femte og sjette rundtur. Hvorfor foretok de slike merkelige manøvrer? Hva ville nå skje? De skulle ikke behøve å vente lenge på svaret. Da den syvende rundturen var slutt, stanset prosesjonen. Trompetene hadde vært tause en stund, men plutselig satte de i med et veldig drønn som fikk jorden til å riste. De solide stenmurene med sine tårn og skanseverk vaklet og falt i grus. Folket i Jeriko var lamslått av skrekk, og Israels hærskarer rykket inn i byen og tok den i besittelse. rett

(373)Israelittene vant ikke denne seieren i sin egen styrke. Erobringen var helt og fullt Herrens verk. Slik det skjedde med førstegrøden, skulle byen og alt som var i den, innvies som et offer til Gud. Det skulle gjøres klart for Israel at de ikke skulle kjempe for seg selv, men være redskaper til å iverksette Guds vilje. De skulle ikke trakte etter rikdom eller selvopphøyelse, men ære Gud, deres konge. Før byen ble inntatt, hadde de fått dette pålegg: "Byen med alt det som i den er, skal være vidd til Herren og bannlyst. . . . Men ta eder vel i vare for det som er bannlyst, at I ikke først slår med bann og så tar av det som er bannlyst, og således legger Israels leir under bann og fører den i ulykke." rett

(373) "Og de slo alt det som var i byen, med bann; både menn og kvinner, både unge og gamle, storfe og småfe og asener slo de med sverdets egg." Bare den trofaste Rahab med hennes hus ble spart. Det var en innfrielse av løftet speiderne hadde gitt henne. Selve byen ble brent med palassene og templene og de storslagne byggverk fulle av all slags luksus og kostbare tepper og klær. Det som ikke kunne brennes, "sølvet og gullet og alle ting som var av kobber og jern", skulle benyttes i tabernakeltjenesten. Endog selve stedet der byen hadde ligget, ble bannlyst. Jeriko skulle aldri bygges opp igjen som festningsverk. Straffedom ble uttalt over enhver som våget å bygge opp igjen de murene som Guds makt hadde jevnet med jorden. Det ble høytidelig kunngjort til hele Israel: "Forbannet for Herrens åsyn være den mann som tar seg fore å bygge opp igjen denne by Jeriko! Når han legger dens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter opp dens porter, skal det koste ham hans yngste." Den totale tilintetgjørelsen av folket i Jeriko var bare en fullbyrdeIse av befalingen Gud tidligere hadde gitt gjennom Moses angående innbyggerne i Kanaan: "Da skal du slå dem med bann." "I de byer som hører disse folk til, . . . der skal du ikke la noe som drar ånde, bli i live."' rett

(373)Mange syntes at disse påbud står i strid med den kjærlighetens og barmhjertighetens ånd som blir innskjerpet andre steder i Bibelen. Men i virkeligheten var de diktert av en uendelig visdom og godhet. Gud var i ferd med å etablere Israel i Kanaan og danne et folk og et styresett som skulle åpenbare hans rike på jorden. De skulle ikke bare være arvtagere til den sanne religion, men skulle gjøre dens prinsipper kjent i hele verden. Kanaanittene hadde hengitt seg til det laveste og mest nedverdigende hedenskap. Detfor var det nødvendig å rense lander for det som ville hindre gjennomføringen av Guds nådige hensikt. rett

(374)Innbyggerne i Kanaan hadde fått rikelig anledning til å vende om. Førti år ridligere hadde ferden gjennom Røelehaver og straffedommene over Egypt vist hvilken suveren makt Israels Gud har. Da kongene i Midian, Gilead og Basan ble slått, var der et ytterligere bevis på at Jehova stod ovet alle guder. De straffedommer som rammet Israel fordi de tok del i de avskyelige ritualene til ære for Ba'al-Pear, åpenbarte helligheten i hans karakter og hans avsky fot urenhet. Innbyggetne i Jeriko kjente til alle disse begivenhetene, og i likhet med Rahab var mange overbevist om at Herren, Israels Gud, var "Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede". I likhet med menneskene før vannflommen var kanaanittene bare opptatt med å vanære himmelen og forderve jorden. Både kjærlighet og rettferdighet krevde en hurtig fullbyrdeise av dommen over dem som gjorde opprør mot Gud og var menneskers fiender. Det var lett for himmelens hær å velte Jerikos murer og ødelegge den stolte byen med festningsverkene som førti år tidligere hadde gjort de vantro speiderne skrekkslagne. rett

(374)Men den allmektige Gud i Israel hadde sagt: "Jeg har gitt Jeriko. . . i din hånd." Mot dette ord var menneskelig styrke maktesløs. "På grunn av tro falt Jerikos murer." Høvdingen over Herrens hær meddelte seg bare til Josva. Han åpenbarte seg ikke for hele menigheten, og det var opp til dem selv å tro eller tvile på Josvas ord, etterkomme de pålegg han formidlet i Herrens navn, eller avvise hans myndighet. De kunne ikke se engleskaren som var med dem under Guds Sønns ledelse. De kunne ha tenkt som så: "Hva skal disse meningsløse manøvrene tjene til? Hvor latterlig det er å gå rundt bymuren dag etter dag og blåse i bukkehorn! Det kan da ikke ha noen virkning på disse tårnhøye festningsverkene!" Men hensikten med å fortsette denne seremonien så lenge før murene endelig falt, var å gi israelittene anledning til å øve tro. rett

(374)Der skulle gjøres klart for dem at deres styrke ikke var avhengig av menneskelig visdom og makt, men utelukkende av Gud, deres eneste frelse. På den måten skulle de venne seg til å stole helt og fullt på sin guddommelige leder. rett

(374)Gud vil gjøre store ting for dem som stoler på ham. Når de som bekjenner seg til å være hans folk, ikke har større styrke, er det fordi de stoler for meget på sin egen kløkt, og ikke gir Herren anledning til å åpenbare sin makt for dem. Han vil hjelpe sine troende barn i enhver vanskelighet hvis de bare vil sette hele sin lit til ham og være lydige. rett

(374)Kort etter Jerikos fall besluttet Josva å angripe Ai, en liten by mellom fjellene noen få kilometer vest for Jordan-dalen. Speiderne som ble sendt dit, kunne forreIle at byen hadde få innbyggere, og at det var nok med en liten hær for å innta den. Den store seieren Gud hadde vunnet for israelittene, hadde gjort dem selvsikre. De følte seg overmodige fordi han hadde lovet dem Kanaans land, og de glemte at bare Guds hjelp kunne gi dem seier. Josva planla å innta Ai uren at han søkte råd hos Gud. rett

(375)Israelittene hadde begynt å tenke stort om sin egen styrke, og de så med forakt på fienden. De ventet å vinne en task seier, og mente at det var nok med tre tusen mann for å innra byen. Soldatene var raske til å angripe uten å forsikre seg om at Gud var med dem. De rykket nesten helt frem til byporten, men der møtre de innbitt motstand. De fikk panikk da de så hvor tallrik og godt forberedt fiendens hær var, og flyktet i vill forvirring nedover den bratre skråningen. Kanaanittene satte etter "og forfulgte dem fra porten. . . og hugg dem ned i bakkene". rett

(375)Tallmessig var tapet ikke så stort, bare trettiseks mann. Men hele folket mistet motet på grunn av nederlaget. "Da ble folkets hjerte fullt av angst, og deres mot ble rent borte." Dette var første gang de møtte kanaanittene i åpen kamp, og når de ble jaget på flukt av dem som forsvarte en så liten by hva ville så skje når de senere stod overfor langt mektigere fiender? Josva betraktet den dårlige krigslykken som et utttykk for Guds mishag, og i sorg og fortvilelse rev han i stykker klærne "og falt ned på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark og ble liggende der helt til aftenen, både han og Israels eldste". rett

(375)Josva sa: "Akk Herre, Herre! Hvorfor førte du da dette folk over Jordan når du ville gi oss i amorittenes hånd og la oss gå til grunne? ... Hør meg, Herre! Hva skal jeg nå si, etter at Israel har vendt sine fiender ryggen? Når kanaanittene og alle landets innbyggere får høre det, vil de kringsette oss og rydde vårt navn ut av verden; og hva vil du da gjøre med ditt store navn?" Og Gud svarte: "Stå opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt? Israel har synder og brutt min pakt som jeg har oppretter med dem." Tiden var inne til å handle raskt og bestemt og ikke til å fortvile og klage. Det fantes skjult synd i leiren, og den måtte bringes frem i dagen og utryddes før Herren igjen kunne bo hos sitt folk og velsigne dem. "Skiller I eder ikke helt av med det bannlyste, vil jeg ikke lenger være med eder." rett

(375)En av dem som var utpekt til å fullbyrde Guds straffedom, hadde tilsidesatt Guds befaling, og hele folket ble holdt ansvarlig for denne mannens synd. "De har tatt av der bannlyste gods, de har stjålet og skjult det stjålne, de har gjemt det blant sine egne ting." Josva fikk beskjed om hvordan forbryteren skulle avsløres og straffes. De skulle kaste lodd for å finne den skyldige. Han ble ikke pekt ut direkte, men oppklaringen ble utsatt en stund for at folket skulle føle sitt ansvar for de synder som eksisterte blant dem, og for at de skulle ransake sitt hjerte og ydmyke seg for Gud. rett

(376)Tidlig om morgenen samlet Josva folket "stamme for stamme", og den høytidelige og inntrykksfulle seremonien tok til. Skritt for skritt gikk undersøkelsen sin gang. Den skyldige ble kretset inn mer og mer. Først ble stammen utpekt, så slekren, så husstanden, og endelig selve personen. Guds finger pekte ut Akan, sønn av Karmi av Juda stamme, som den skyldige. For å fastslå hans skyld uten skygge av tvil, og for å utelukke enhver påstand om at han ble utettferdig dømt, oppfordret Josva ham høytidelig til å si sannheten. Den ulykkelige mannen avla full tilståelse: "Det er sant, jeg hat syndet mot Hetren, Israels Gud. . . . Jeg så blant byttet en kostelig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullstang som veide femti sekel; disse ting fikk jeg lyst på og tok dem; de ligger nedgravd i jorden under mitt telr, sølvet underst." Det ble straks sendt folk bort til teltet hans. De fjernet jorden på det angitte stedet, "og der fant de tingene nedgravd i hans telt, sølvet underst. De tok dem ut av teltet og bar dem med seg til Josva og alle Israels barn og la dem frem for Herrens åsyn". rett

(376)Dommen ble avsagt og fullbyrdet straks. Og Josva sa: "For en ulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føre ulykke over deg!" Fordi folket ble holdt ansvarlig for Akans synd og hadde lidd under følgene, skulle de nå gjennom sine representantet være med å fullbyrde straffen. "Og hele Israel stenet ham." Så ble det reist en steintøys over Akan til vitne om synden og straffen for den. "Derfor kaltes dette sted Akor-dalen" - "ulykkens dal". Han står omtalt i Krønikeboken: "Akar som førte Israel i ulykke." rett

(376)Akan syndet på tross av de mest uttrykkelige og alvorlige advarsler og de tydeligste åpenbaringer av Guds makt. "Ta eder vel i vare for det som er bannlyst, at I ikke først slåt med bann og så tar av det som er bannlyst, og således legger Israels leir under bann og fører den i ulykke." Denne befalingen ble gitt like etter den mirakuløse overgangen over Jordan, og etter at folket var blitt omskåret som tegn på at de anerkjente pakten med Gud. Det var også etter denne kunngjøtingen at påsken ble feiret og at paktens engel, høvdingen over Herrens hær, åpenbarte seg. Etterpå ble Jeriko tilintetgjort. Det er en påminnelse om hva som vil skje med dem som overtrer Guds lov. Forbudet mot åfotsyne seg av krigsbyttet ble særlig alvorlig ut fra den kjensgjerning at bare Guds makt hadde gjort der mulig for Israel å seire, og at de ikke hadde inntatt Jeriko ved egen makt. Gud hadde uskadeliggjort denne festningen ved kraften i sitt ord. Det var han som hadde inntatt byen, og derfor skuIle byen og alt i den tilhøre ham. Blant Israels millioner var det bare en mann som i denne seierens og dommens time hadde våger å overtre Guds befaling. Akans begjær var blitt vekket ved synet av "en kostelig babylonisk kappe". Den ene synden førte den andre med seg, og han srjal det gullet og sølvet som tilhørte Herrens skattkammer. Han ranet Kanaans førstegrøde fra Gud. rett

(377)Den fryktelige synden som ble Akans skjebne, hadde sin rot i begjærlighet. Det er en av de vanligste synder, og en av dem som blir betrakter med størst likegyldighet. Mens andre synder blir avslørt og straffet, er det sjelden at noen blir irettesatt når de overtrer det tiende bud. Men Akans skjebne viser at begjærlighet er en meget stor synd, og at den får de frykteligste følger. Begjærlighet er et onde som utvikler seg gradvis. Akan hadde gitt etter for denne lysten så lenge at det var blitt en nesten ubrytelig vane hos ham. Bare tanken på å føre ulykke over Israel ville ha gjort ham redd. Men samvittigheten var blitt så lammet av synd at da han ble fristet, var han et lett bytte. rett

(377)Blir det ikke begått lignende synder i dag til tross for like tydelige advarsler? Vi har fått de samme klare pålegg om ikke å begjære, som dem Akan fikk om ikke å ta av byttet i Jeriko. Gud har stemplet begjær som avgudsdyrkelse. Hans advarsler lyder slik: "Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." "Pass dere for pengebegjær." "Pengejag må det ikke en gang være tale om hos dere."' Vi kjenner til den fryktelige straffen som rammet Akan, Judas, Ananias og Saffira. Og bak dem alle står Lucifer, "morgenrødens sønn", som traktet erter en høyere stilling, og for alltid mistet himmelens herligher og lykke. Men på tross av disse advarslene florerer begjærligheren. Overalt kan man se de heslige sporene etter den. Den sår misnøye og strid i familiene, får de fattige til å misunne og hate de rike, og tilskynder de rike til å undertrykke de fattige. Dette onde eksisterer ikke bare i verden, men også i menigheten. Selv der ser man ofte eksempler på selviskher, gjerrighet, uærlighet, mangel på nestekjærlighet, og bedrag overfor Gud når der gjelder "tienden og de hellige gaver". rett

(377)Det finnes dessverre mang en Akan blant aktverdige menighetsmedlemmer. Mange er de som frimodig kommer til Guds hus og tar plass ved Herrens bord, selv om det blant deres eiendeler finnes bannlyst gods. Mange er villige til å ofre sin gode samvittighet og sitt håp om himmelen for en kostelig babylonisk kappe. Åndre ofrer sin hederlighet og sine gode evner for en håndfull sølvpenger. De enser ikke ropet fra de fattige og dem som lider. Utbredelsen av evangeliet blir hindret, og verdslige mennesker ser med forakt på at det skjer ting som fører skam over den kristne tro. Likevel fortsetter bekjennende kristne å karre til seg. "Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra meg?" sier Herren. rett

(377)Akans synd førte ulykke over hele nasjonen. På grunn av ett menneskes synd vil Guds mishag hvile over menigheten inntil overtredelsen er funner og fjerner. Menighetens største fare er ikke erklærte motstandere, vantro mennesker og slike som sporrer Gud, men inkonsekvente kristendomsbekjennere. Det er disse som hindrer Guds velsignelse og svekker hans folk. Når menigheten er i vanskeligheter, og Guds fiender gleder seg over den kulde og åndelige tilbakegang som rår, skal medlemmene ikke sitte med hendene i fanget og klage over tingenes tilstand, men spørre seg selv om det finnes en Akan i leiren. Hverr eneste menighetsmedlem bør granske sitt eget hjerte og anstrenge seg for å finne de skjulte syndene som hindrer Guds nærvær. rett

(378)Akan ventet med å innrømme sin skyld til det var for sent. Han hadde sett hvordan den slagne og motløse hæren kom tilbake fra Ai, men likevel gikk han ikke frem og bekjente sin synd. Han hadde sett at Josva og de eldste bøyde seg mot jorden i ubeskrivelig sorg. Hvis han da hadde bekjent sin synd, ville det ha vært uttrykk for sann anger. Men han tidde stille. Han hadde hørt kunngjøringen om at det hadde skjedd en stor forbrytelse, og hadde til og med hørt hva den gikk ut på. Men han holdt tett. Så kom den høytidelige undersøkelsen. Han skalv av redsel da han så at hans egen stamme ble utpekt, deretter hans slekt og husstand. Men først da Guds finger var rettet mot ham personlig, gikk han til bekjennelse. Først da synden ikke lenger kunne holdes skjult, sa han sannheten. rett

(378)Ofte skjer det lignende bekjennelser i dag. Det er en uhyre forskjell mellom å innrømme kjensgjeninger etter at de er bevist, og å bekjenne synder som bare vi selv og Gud vet om. Akan ville ikke ha tilstått hvis han ikke hadde håpet å unngå følgen av sin forbrytelse. Men tilståelsen viste bare at straffen var rettferdig. Det var irgen sann anger over synd, ikke noe tegn til endret livsførsel, ingen avsky for det onde. Slik vil de skyldige gå til bekjennelse når de skal stå for Guds domstol, etter at hvert menneske har fått sin sak avgjort til liv eller død. Syndens følger vil få hvert enkelt menneske til å innrømme sin synd. En fryktelig skyldfølelse og en forferdelig angst for dommen vil tvinge frem denne bekjennelsen. Men en slik bekjennelse kan ikke redde synderen. rett

(378)Likesom Akan er det mange som føler seg trygge så lenge de kan skjule sine synder for andre mennesker, og de trøster seg med at Gud ikke vil være så streng i bedømmelsen av deres synd. Men synden vil innhente dem først når det for evig vil være for sent til at noe offer kan rense dem. Når himmelens bøker åpnes, vil dommeren ikke behøve å si noe for å kunngjøre menneskets skyld. Et eneste gjennomtrengende og anklagende blikk er nok til at synderen blir minnet om hver eneste handling i livet. Det vil ikke være som på Josvas tid da den skyldige ble ettersøkt fra stammen til familien, for han vil selv innrømme sin skyld. Da skal hele verden få kjennskap til de synder som har vært skjult for mennesker. rett

neste kapitel