I historiens morgen kapitel 46. Fra side 379.     Fra side 499 i den engelske utgave.tilbake

To fjell

Etter at dommen over Akan var fullbyrdet, fikk Josva pålegg om å mobilisere hæren og på ny rykke frem mot Ai. Herren var med sitt folk, og snart hadde de inntatt byen. Så ble all krigføring innstilt for en stund, og hele Israel tok del i en høytidelig gudstjeneste. De var alle ivrige etter å få bosette seg i Kanaan. Ennå hadde de hverken hus eller jord for seg og sine. For å oppnå dette måtte de drive kanaanittene ut av landet. Men selv denne viktige oppgaven måtte nå stilles i bero, for det var en enda større plikt som krevde deres oppmerksomhet.

Før de fikk motta arven, måtte de fornye sin troskapspakt med Gud. Da Moses gav sine siste formaninger, hadde han to ganger gitt påbud om å kalle stammene sammen på Ebal og Garisim i nærheten av Sikem, der de skulle gi løfte om at de ville anerkjenne Guds lov. For å etterkomme dette pålegg forlot hele folket leiren i Gilgal, ikke bare mennene, men også kvinnene og barna og de fremmede som fulgte med dem. Sammen drog de gjennom fiendens land til Sikem-dalen som lå nesten midt i landet. Selv om de var omgitt av ubeseirede fiender, var de under Guds beskyttelse så lenge de var tro mot ham. Likesom på Jakobs tid skjedde det at "en redsel fra Gud kom over byene rundt omkring dem" Men hebreerne led ingen overlast.

Stedet hvor den høytidelige seremonien skulle foregå, var allerede knyttet til fedrenes historie med hellige bånd. Der hadde Abraham reist sitt første alter for Gud i Kanaans land. Der hadde Abraham og Jakob slått opp teltene sine, og Jakob hadde kjøpt det jordstykket hvor stammene skulle begrave Josefs legeme. På samme sted fantes også den brønnen som Jakob hadde gravet, og det eiketreet der han hadde gravet ned avgudsbildene som ble funnet hos familien hans.

Stedet som ble utpekt, var et av de vakreste i hele Palestina. Det var i alle delet verdig til å være skueplassen for den storslåtte og gripende begivenhet som skulle finne sted. Den praktfulle dalen lå innbydende mellom de vakre åsene. Naturen vekslet med grønne marker og olivenlunder som fikk vann fra sprudlende bekker og var prydet med ville blomster. Ebal og Garisim hever seg påhver sin side av dalen, men de ligger ganske nær hverandre. Et utspring fra hvert av fjellene danner likesom en naturlig talerstol. Hvert ord som blir talt fra den ene siden, kan tydelig høres over på den andre siden, mens skråningene langs fjellsidene gir plass til en stor forsamling.

I samsvar med de instruksene Moses hadde gitt, ble det reist et monument av store stener på Ebal-fjellet. Disse stenene ble først dekket av et lag med kalk, og så ble loven risset inn. Der gjaldt både de ti bud som var blitt forkynt fra Sinai og siden skrevet på stentavler, og de lovene som Moses formidlet og som han senere skrev ned i en bok. Ved siden av dette monumentet ble det bygget et alter av uhogne sten der det ble ofret til Herren. Det hadde stor betydning at alteret ble bygget nettopp ved Ebal-fjellet der forbannelsen var blitt uttalt. Det var for å vise at Israel selv var årsak til at Guds vrede hadde rammet dem fordi de hadde overtrådt hans lov, og at han.straks ville ha straffet dem om det ikke hadde vært for Kristi forsoning som ble fremstilt ved offeret på alteret.

De seks stammene som var ætlinger av Lea og Rakel, tok plass på Garisim, mens de som nedstammet fra trellkvinnene, tok plass på Ebal sammen med Rubens og Sebulons stammer. På sletten mellom fjellene stilte prestene seg med pakrens ark. Da trompetsignalet lød, ble det stille, og fra sin plass ved siden av arken kunngjorde Josva de velsignelsene folket skulle få del i dersom de var lydige mot Guds lov. De stammene som stod på Garisim, svarte amen. Så leste han opp forbannelsene, og denne gangen svarte stammene som var samlet på Ebal. Det var et samstemmig svar fra en tusentalls forsamling. Etter dette fulgte opplesningen av Guds lov sammen med alle de lover og forordninger de hadde fått overlevert gjennom Moses.

Ved Sinai hadde Israel mottatt tibudsloven direkte fra Gud. De hellige budene som var skrevet med hans egen hånd, var fremdeles oppbevart i arken. Nå var de dessuten skrevet på et sted hvor alle kunne lese dem. Alle hadde anledning til å gjøre seg kjent med betingelsene i den pakten de skulle leve under i Kanaan. Hele folket skulle gi til kjenne at de godtok betingelsene i pakten, og de velsignelsene eller forbannelsene som ville bli følgen av å overholde eller forkaste den. loven ble ikke bare skrevet på minnestenene, men den ble også kunngjort av Josva i hele folkets påhør. Det hadde ikke gått mange uker siden Moses la frem hele Femte Mosebok for folket, og nå leste Josva loven fot dem.

Det var ikke bare mennene i Israel som hørte at loven ble lest, men også "kvinner og barn". For det var viktig at også de ble klar over sin plikt, og oppfylte den. Gud hadde gitt Israel klar beskjed: "Så legg eder da disse mine ord på hjerte og på sinne og bind dem som er regn på eders hånd og la dem være som en minneseddel på eders panne og lær eders barn dem, . . . for at eders og eders barns dager må bli mange i det land som Herren tilsvor eders fedre å ville gi dem, og I må leve der like så lenge som himmelen hvelver seg over jorden."

Hvert syvende år skulle hele loven leses opp for Israel slik Moses hadde befalt; "Hvert syvende år, i ettergivelsesåret, på løvsalenes høytid, når hele Israel møter frem for å vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utve1ger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte Herren eders Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov, og deres barn som ikke kjenner den, kan få høre den og lære å frykte Herren eders Gud alle de dager I lever i der land som vi nå drar til over Jordan og skal ta i eie."

Satan er hele tiden i virksomhet for å forfalske det som Gud har sagt, og for å forblinde menneskenes sinn og formørke deres forstand så de blir ledet til å synde. Derfor har Gud åpenbart sin vilje så tydelig at ingen behøver å ta feil. Herren søker hele tiden å dra menneskene til seg og beskytte dem for å hindre Satan i å utøve sin grusomme og forførende makt over dem. Gud har nedlatt seg til å tale til menneskene med sin egen røst og skrive sitt levende ord med sin egen hånd. Disse velsignede ordene som er fylt med liv og som utstråler sannher, er gitt til menneskene som en fullkommen veiledning. Fordi Satan hele tiden prøver å distrahere sinnet og lede interessen bort fra Herrens løfter og bud, er det desto mer nødvendig å sette alt inn på å huske dem og gjemme dem i hjertet.

Kristne ledere skulle legge større vekt på å undervise folk om bibelhistoriske kjensgjerninger og om Herrens advarsler og bud. De skulle gjøre der i et lettfattelig språk som selv barn kan forstå. Både predikanter og foreldre skulle betrakte det som sin plikt å undervise de unge i Skriften. Foreldre både kan og bør vekke bareas interesse for den mangfoldighet av kunnskap som finnes i Den hellige skrift. Men for å få sine sønner og døtre interessert i Guds ord, må de selv være det. De må kjerne Bibelens lære, og - som Gud påla Israel - tale om den "når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp". De som ønsket at barna skal elske og ære Gud, må tale om hans godhet, majestet og makt, slik der kommer til uttrykk i hans ord og i skaperverket.

Hvert kapittel og hvert vers i Bibelen er Guds tale til menneskene. Vi skulle binde hans forskrifter som et tegn på hendene og som en minneseddel på pannen. Hvis Guds folk studerer Bibelen og lever etter den, vil den lede dem slik israelittere ble leder ved en skystøtte om dagen og en ildstørre om natten.

neste kapitel