I historiens morgen kapitel 47. Fra side 383.     Fra side 505 i den engelske utgave.tilbake

Et ord er et ord

Fra Sikem drog israelittene tilbake til leiren i Gilgal. Her fikk de litt senere uventer besøk av en deputasjon fra et folk som ønsket å slutte forbund med dem. De presenterte seg som utsendinger fra et fjerntliggende land, og deres utseende tydet på at så var tilfelle. Klærne var gamle og slitte, sandalene var lappet, nistematen var muggen, skinnsekkene var fillete, og lappet på en måte som vitnet om at de var blitt reparert i all hast underveis. De sa at deres landsmenn som bodde langt utenfor Kanaans grenser, hadde hørt om de miraklene som Gud hadde gjort for sitt folk. Derfor var de kommet for å slutte en overenskomst med israelittene.

Hebreerne var blitt advart mot å slutte forbund med avgudsdyrkerne i Kanaan, og folkets ledere begynte å tvile på om utsendingene snakket sant. "Kanskje I bor her inidt iblant oss," innvendte de. Men til dette svarte utsendingene: "Vi vil være eders tjenere." Josva spurte dem så like ut: "Hvem er I, og hvor kommer I fra?" De gjentok det de før hadde sagt, og tilføyde som bevis på at de snakket sant: "Her ser I vårt brød. Det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog av sted til eder. Men se nå hvor tørt og smuldret det er. Og her ser I våre vinsekker. De var nye da vi fylte dem, men nå er de sprukket. Og her ser I våre klær og sko. De er blitt utslitt på denne lange, lange reise." Dette gjorde utslaget. "Herren spurre de ikke til råds. Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve. Og menighetens høvdinger tilsvar dem det." Slik ble avtalen inngått. Tre dager senere kom sannheten frem. Da fikk israelittene vite at "de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblant dem". Gibeonittene visste at det var uråd å motstå hebreerne og hadde derfor brukt list for å redde livet.

Israelittene ble harme da de fikk vire at de var blitt bedratt. Harmen ble ikke mindre da de tre dager senere nådde frem til gibeonittenes byer som lå nesten midt i landet. "Da knurrer hele menigheten mor høvdingene." Men de nektet å bryte avtalen selv om den var inngått ved bedrag, for de hadde "tilsvaret dem fred ved Herren, Israels Gud". Derfor drepte de dem ikke. Gibeonittene på sin side hadde forpliktet seg til å gi opp avgudsdyrkelsen og i stedet tjene Jehova. Å spare deres liv ville da ikke være i strid med Guds befaling om å utrydde de avgudsdyrkende kanaanittene. Derfor hadde ikke hebreerne ved sin ed forpliktet seg til å begå synd. Selv om eden var avlagt på svikefull vis, skulle den respekteres.

Når man har gitt et løfte, bør man betrakte det som en hellig plikt å holde det, så Sant det ikke binder en til å gjøre noe som er galt. Hverken hensynet til vinning, gjengjeld eller egne interesser kan sette en forsikting eller et løfte ut av kraft. "Falske lepper er en vederstyggelighet for Herren." "Hvem skal stige opp på Herrens berg, og hvem skal stå på hans hellige sted?" Det skal den "som sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord"

Gibeonittene fikk beholde livet, men de skulle tjene ved helligdommen, der de ble satt til å utføre grov arbeidet. "Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vann bærere for menigheten og for Herrens alter." Med takknemlighet gikk de med på disse vilkår, for de var klar over at de hadde bårer seg ille at. De ville gi hva som helst for å beholde livet. "Nå er vi i din hånd," sa de til Josva. "Gjør med oss som det er godt og rett i dine øyne." Gjennom århundrer var deres etterkommere knyttet til tjenesten ved helligdommen.

I gibeonittenes område lå det fire byer. Folket hadde ikke noen konge, men ble styrt av en gruppe eldste. Den viktigste byen var Gibeon. Den "var en stor by, Som en av kongebyene, . . . og alle mennene der var djerve stridsmenn". At innbyggerne i en slik by måtte ty til en så ydmykende utvei for å redde livet, er et tydelig vitnesbyrd om hvilken skrekk israelittene hadde vakt hos innbyggerne i Kanaan. Det ville ha gått langt bedre for gibeonittene om de hadde behandlet israelittene på ærlig vis. Selv om de reddet livet ved å underkaste seg Israels Gud, resulterte deres bedragerske fremferd bare i vanære og trelldom.

Det var Guds plan at alle som ville oppgi hedenskapet og slutte seg til Israel, skulle få del i paktens velsignelser. De kom inn under betegnelsen "den fremmede som bor iblant eder". På noen få unntagelser nær skulle de ha del i de samme goder og privilegier Som Israel. Herren hadde sagt: "Når en fremmed bor hos eder i eders land, da skal I ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos eder, skal regnes som en innfødt blant eder, og du skal elske ham som deg selv." Angående påsken og ofringene gjaldt denne befaling: "I menigheten skal det være en lov for eder og for den fremmede som holder til hos eder. . . . For Herrens åsyn gjelder det samme for den fremmede som for eder selv."

Dette var de vilkår gibeonittene kunne ha blitt mottatt på om de ikke hadde tydd til list og bedrag. Det var en stor ydmykelse for borgerne i "en av kongebyene" hvor "alle var djerve stridsmenn", å bli gjort til vannhærere og vedhuggere gjennom generasjoner. Men de hadde selv tatt på seg fattigmanns klær i bedragersk hensikt. Nå måtte de fortsatt bære dem som tegn på evig trelldom. Fra slekt til slekt skulle deres trelldomskår vitne om at Gud hater falskhet.

Kongene i Kanaan ble skremt da de så at gibeonittene hadde gitt seg inn under Israel. De tok straks skritt til å hevne seg på dem fordi de hadde sluttet fred med det folket som hadde trengt inn i landet. Under ledelse av Adonisedek, kongen av Jerusalem, sluttet fem av de kanaanittiske kongene seg sammen mot Gibeon. De handlet raskt. Gibeor:ittene var uforberedt til å forsvare seg. Derfor sendte de bud til Josva i Gilgal: "Slå ikke hånden av dine tjenere, kom opp til oss så :ort du kan, og berg oss og hjelp oss! For alle amoritter-kongene som bor i fjellbygdene, har slått seg sammen mot oss." Faren truet ikke bare gibeonittene, men også Israel. Denne byen kontrollerte overgangene til den sentrale og sørlige del av Palestina, og den burde holdes dersom landet skulle erobres.

Josva gjorde seg straks klar til å komme Gibeon til unnsetning. Innbyggerne i den beleirede byen var redde for at han ville avslå å hjelpe dem på grunn av den falskhet de hadde vist. Men Josva følte seg forpliktet til å beskytte dem fordi de hadde gitt seg inn under Israels herredømme og hadde begynt å tjene Gud. Denne gangen gjorde han ikke noe uten først å søke råd hos Gud, og Herren oppmuntret ham til å gjennomføre tiltaket. "Vær ikke redd dem! Jeg har gitt dem i dine heL der; ikke en av dem skal kunne stå seg mot deg." "Så drog Josva opp fra Gilgal med alt sitt krigsfolk og alle sine djerve stridsmenn." Han marsjerte hele natten med sine styrker og nådde frem til Gibeon om morgenen. Med nød og neppe hadde de allierte fyrstene rukket å få hæren i stilling rundt byen før Josva var over dem. Angrepet førte til totalt sammenbrudd for de kanaacittiske beleiringsstyrkene. Den veldige hæren flyktet oppover mot fjellovergangen til Bet-Horon. Da de hadde kommet helt opp i fjellpasset, satte de nedover den bratte skråningen på den andre siden. Her ble de overrasket av et voldsomt haglvær. "Da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen. . . . Det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo i hjel med sverdet."

Josva stod oppe på fjellryggen og så hvordan amorittene flyktet hals over hode for å søke ly i fjellfestningene. Han ble fort klar over at dagen ville bli for kort til å fullføre felttoget. Hvis ikke fienden ble fullstendig slått, ville de fylke seg ti! kamp igjen. "Og Josva talte til Herren, . . . og han sa så hele Israel hørte det: "Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! Og solen stod stille, og månen ble stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. . . . Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned."

Føt kvelden kom, hadde Gud oppfylt sitt løfte til Josva. Han hadde hele fiendens hær i sin hånd. Lenge skulle Israel huske denne dagens hendelser. "Aldri har det vætt noen dag som denne, hver ken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst; for Herren stred fot Israel." "Sol og måne trer inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd. I harme skrider du frem over jorden, i vrede trer du folkene ned. Du drar ut til frelse for ditt folk."

Guds Ånd inspirerte Josva til å be om at Israels Gud på ny ville vise sin makt. Derfor var denne bønnen ikke noe utslag av formastelse. Josva hadde fått løfte om at Gud ville overvinne disse fiender av Israel. Likevel gjorde han de alvorligste anstrengelser som om seieren ene og alene berodde på Istaels hær. Han gjorde alt som stod i menneskelig makt, og så bad han i tro om Guds hjelp. Hemmeligheten med ftemgang ligger i samspillet mellom guddommelig makt og menneskelig innsats. De Som oppnår de største resultatene, er de som stolet ubetinget på Den allmektiges arm. Den mannen som bød: "Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal!" var den samme som lå i timevis på jorden og bad i leiten ved Gi!gal. Bønnens menn er kraftens menn.

Dette mektige mirakel vitner om at all skapningen er under Skapetens kontroll. Satan ptøver å skjule fat menneskene at Gud styrer den fysiske verden, og at han hele tiden er i virksomhet. Dette miraklet er en irettesettelse til alle dem som opphøyet naturen over naturens Gud. Gud benytter naturkreftene fot å overvinne sine fiender. "Ild og hagl, sne og damp, stormvind, som settet hans ord i verk."' Da de hedenske amotittene satte seg fore å krysse Guds planer, grep Gud inn og lot "store stener falle ned" fra himmelen på Israels fiender. Vi er blitt informert om at en enda større kamp vil bli utkjempet ved avslutningen av jordens historie. Da har Herren "åpnet sitt rustkammet og tatt frem sin vtedes våpen". Til mennesket retter Gud dette spøtsmål: "Er du kommet til forrådskamrene for sneen, og har du sett forrådshusene fot haglet, som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?"' Åpenbaringsboken beskriver den ødeleggelsen som skal finne sted når "en høy røst. . . fra templet i himmelen" kunngjør: "Det et skjedd!" Videte sies det: "Og et svært hagl, som en hundre pund, falt ned fra himmelen på menneskene."

neste kapitel