I historiens morgen kapitel 48. Fra side 387.     Fra side 510 i den engelske utgave.tilbake

Arvelodd i løftets land

Etter seieren ved Bet-Horon ble den sørlige del av Kanaan hurtig erobrer. "Således tok Josva hele lander, både fjellbygdene og sydlandet og lavlander og liene. . . . Og alle disse konger og deres land tok Josva på en gang; for Herren, Israels Gud, stred for Israel. Deretrer vendte Josva med hele Israel tilbake til leiren ved Gilgal."

Stammene i Nord-Palestina ble skrekkslagne over den fremgang Israels hær hadde, og de slutter seg sammen mot dem. I spissen for denne alliansen stod Jabin, kongen i Hasor vest for Merom-sjøen. "Og de drog ut med alle sine hærer." Dette var den største hæren israelittene noen gang hadde stått overfor i Kanaan. Den var "tallrik som sanden på havets bredd, og hester og vogner i hopetall. Alle disse konger satte hverandre stevne; og de kom og leiret seg sammen ved Merom-vannet for å stride mot Israel". Igjen fikk Josva et oppmuntrende budskap: "Vær ikke redd dem! For i morgen ved denne tid legger jeg dem alle sammen ihjelslått for Israels åsyn."

I nærheten av Metom-vannet angrep Josva leiren til de allierte stammene og slo dem fullstendig. "Herren gav dem i Israels hånd; de slo dem og forfulgte dem, . . . og lot ingen bli i live eller slippe unna." Israelittene skulle ikke beholde hestene og vognene som hadde vært kanaanittenes stolthet. På Guds befaling ble vognene brent opp, og hestene ble uskadeliggjort så de ikke lenger kunne brukes til krigføring. Israelittene skulle ikke sette sin lit til vogner og hester, men til Herren.

Den ene etter den andre av byene ble erobret. Hasor, som var den viktigste festningen til de allierte stammene, ble brent. Krigen varte i mange år, men da den sluttet, var Josva herre over Kanaan. "Og landet hadde nå ro for krig." Selv om kanaanittenes makt var brutt, hadde de ikke misrer alt landområde. I vesr hadde filisrrene fremdeles en frukrbar sletre langs kysten, og i nord holdt sidonittene til. De hadde også herredømme over Libanon. Området som strakte seg sørover mot Egypt, var også i fiendens hender.

Men Josva skulle ikke fortsette krigen. Han skulle utføre en annen gjerning før han la ned sitt verv som Israels leder. Hele landet skulle deles mellom stammene. Det gjaldt både de områdene som alt var erobret, og de som ennå ikke var det. Den enkelte stammen skulle fullføre erobringen av det område den skulle få i arv. Hvis folket var tro mot Gud, ville han drive fienden ut fot dem. Han lovet dem til og med enda større landområder hvis de ville holde hans pakt.

Sammen med øverstepresten Eleaser og stamme høvdingene skulle Josva stå for utskiftningen av landet. Fordelingen skjedde ved loddtrekning. Moses hadde selv bestemt hvor grensene skulle gå når landet ble fordelt mellom stammene etter at det var inntatt. Han hadde også utpekt en representant fra hver stamme til å assistere ved fordelingen. Levis stamme som var kuyttet til helligdomstjenesten, var ikke med i tildelingen. I stedet fikk de førtiåtte byer i forskjellige deler av landet som sin arvelodd.

Før utskiftningen av landet begynte, kom Kaleb og lederne for hans stamme med et spesielt krav. Nest etter Josva var Kaleb nå den eldste mannen i Israel. Kaleb og Josva var de eneste blant speiderne som hadde kommet med en god rapport om løftets land, og hadde oppmuntret folket til å innta landet i Herrens navn. Kaleb minnet Josva om det løfte som den gang ble gitt som belønning for hans trofasthet: "Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt deg til Herren min Gud." Derfor bad han om å få eiendomsretten til Hebron. Her hadde Abraham, Isak og Jakob hatt sine hjem i mange år, og her lå Makpela-hulen hvor de lå begravet. I Hebron holdt de fryktede anakittene til. De var så storvokste at speiderne var blitt skremt og hadde tatt motet fra hele Israel. I tillit til Guds makt valgte Kaleb nettopp dette området som sin arvelodd. Han sa til Josva: "Nå ser du at Herren har gjort med meg som han sa, og latt meg leve i fem og førti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses. . . . Og i dag er jeg fem og åtti år gammel. Jeg er ennå like sterk som jeg var den dag Moses sendte meg ut; min styrke er den Samme nå som den var den gang, både i strid og til å gå ut og inn. Så gi meg nå denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv den gang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med meg, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt."

Lederne i Juda stamme sluttet opp om denne anmodningen. Kaleb var selv blitt utpekt til å representere denne stammen ved utskiftningen av lander. Men for at der ikke skulle se ut som om han hadde benyttet denne myndigheren til fordel for seg selv, valgte han å ra disse mennene med seg. Der han bad om, ble uten videre innvilget. Ingen var bedre skikker til å erobre denne sterke festningen enn Kaleb. "Da velsigner Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv" - "fordi han trolig holdt seg til Herren, Israels Gud". Kalebs tro var akkurat like stor nå som da han tok til motmæle mot den dårlige tapporten fra de andre speiderne. Han hadde trodd Guds løfte om at han ville gi sitt folk Kanaan til odel og eie, og hadde dermed stått helt og fullt på Guds side. Sammen med folket hadde han utholdt den lange ørkenvandringen og hadde delt skuffelser og bytder med de skyldige. Likevel klaget han ikke, men takker Gud som i sin nåde hadde bevart hans liv i ørkenen da hans brødre måtte dø.

Herren hadde bevart Kaleb i alle prøvelser, farer og plager under ørkenvandringen og gjennom krigsårene etter at de var kommet inn i Kanaan. Og nåi en alder av over åtti år var hans kraft usvekket. Han bad ikke om et landområde som alt var etobret, men om å få det stedet som speiderne hadde ment var umulig å innta. Med Guds hjelp ville han nå ta denne festningen fra kjempene som hadde fått istaelittene til å vakle i sin tro. Kalebs bønn var ikke diktert ut fra ønsket om personlig ære eller selvopphøyelse. Den tapre, gamle krigeren ville gjerne vise folket et eksempel som kunne ære Gud og inspirere stammene til fullt ut å underlegge seg det landet deres fedre hadde ansett som uinntagelig. Kaleb fikk den arvelodd som han førri år tidligere hadde ønsket seg. I tillit til at Gud var med ham, drev han "bort derfra de tre anakitter". Hans iver kjølnet ikke da han hadde sikret en arvelodd for seg selv og sitt hus. Han slo seg ikke til to for å nyte arven, men drog ut i nye oppdrag til gagn fot nasjonen og til æte for Gud.

Kujonene og opprøterne hadde satt livet til i ørkenen. Men de rettferdige speiderne fikk ete av drueklasene i Esko!. Hver enkelt av dem fikk igjen i forhold til sin tro. De vantro opplevde det de fryktet for. Stikk i strid med Guds løfte hadde de sagt at det var umulig å innta Kanaan, og de kom heller ikke inn i landet. Men de som ikke var så opptatt av vanskelighetene de ville møte, men satte sin lit til ham som hadde makt til å hjelpe dem, kom inn i det gode landet. "Ved sin tro vant de over kongeriker, ... slapp unna skarpe sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt." "Det som har seiret over verden, er vår tro."!

Det var også andte som gjotde krav på et bestemt område av landet, men som la for dagen en helt annen holdning enn Kaleb. Det var Josefs barn, Efraims stamme og halvdelen av Manasses stamme. De krevde en dabbelt atvelodd fordi de var så talltike. De hadde fått tildelt den tikeste delen av landet som innbefattet den fruktbate Satan-sletten. Men mange av de viktigste byene i dalen var ftemdeles i kanaanittenes hender. Derfor kvier de seg for de ansttengelser og farer som erobringen av disse områdene ville medføre. I stedet ønsket de et ekstra stykke av det amråde som alt var erobret.

Efraims stamme var en av de størsre i Israel. Josva hørre til denne stammen, og derfor mente stammemedlemmene at de hadde krav på å bli tatt spesielt hensyn til. "Hvorfor har du gitt meg bare en lodd og en arvedel, enda jeg er et stort folk?" spurre de. Men det var ikke mulig å få Josva til å bøye av fra å vise streng rettferdigher. Han svarte bare: "Er du så start et folk, så gå opp i skogen og rydd deg jord der i ferisittenes og refaittenes land, siden Efraims fjellbygd er far trang far deg." Svaret de gav, avslørte den virkelige årsaken til at de klaget. De hadde hverken tro eller mot til å drive kanaanittene ut. "Pjellbygden strekker ikke til for oss, og kanaanittene som bor i dalbygdene, har alle sammen jernvogner."

Gud hadde lavet å hjelpe sitt folk, og hvis efraimittene hadde hatt Kalebs mot og tro, ville ingen fiende ha kunnet stå seg mot dem. Josva avviste deres tydelige forsøk på å unngå vanskeligheter og farer: "Du er et stort folk og har stor styrke, . . . du skal drive bort kanaanittene, om de enn har jernvogner og er sterke." Han brukte deres egne argumenter mot dem. All den stund de hevder at de var et stort folk, kunne de også klare seg selv på samme måte som sine brødre. Når Gud var med dem, behøvde de ikke frykte de jernbeslåtte vognene.

Hittil hadde Gilgal vært nasjonens hovedsenter, der også tabernaklet hadde stått. Men nå skulle det flyttes til et mer permanent sted. Det var i Silo, en liten by innenfor Efraims område. Denne byen lå nesten midt i landet, og adkomsten var lett for alle stammene. I den delen av landet var fienden fullstendig overvunnet, og de som kom for å tilbe, ville ikke lide noen overlast. "Og hele Israels barns menighet samlet seg i Silo og reiste der sammenkomstens telt." De stammene Som fortsatt bodde i Gilgal da tabernaklet ble flyttet, fulgte med og slo seg ned i nærheten av Silo. Der ble de boende inntil de flyttet til det området stammene fikk tildelt.

Arken ble i Silo i tre hundre år. Da falt den i hendene på filistrene som følge av syndene i Elis familie. Silo ble da ødelagt, og arken ble aldri flyttet tilbake til tabernaklet der. Til slutt ble helligdomstjenesten overført til templet i Jerusalem, og Silo mistet sin betydning. Nå finnes det bare ruiner som viser hvor denne byen lå. Lang tid senere ble Silos skjebne brukt som en advarsel til Jerusalem: "Gå til min bolig som var i Silo, der jeg i førstningen lot mitt navn bo, og se hva jeg har gjort med det for mitt folk Israels ondskaps skyld! ... Så vil jeg gjøre med det hus som er kalt med mitt navn, og som I setter eders lit til, og med det sted jeg gav eder og eders fedre, således som jeg har gjort med Silo."'

Da de var "ferdig med å skifte ut landet", og alle stammene hadde fått tildelt sin arvelodd, la Josva frem sitt ønske. I likhet med Kaleb hadde han fått løfte om en særskilt arvelodd. Men han krevde ikke noe stort landområde, bare en enkelt by. "Etter Herrens befaling gav de ham den by han bad om, . . . og han bygget opp byen og bosatte seg der." Byen fikk navnet Timnat-Serah - "den delen som blir igjen" - som et stadig vitnesbyrd om erobrerens edle karakter og uselviske sinnelag. Han krevde ikke det beste av krigsbyttet for seg selv, men ventet inntil de fattigste blant folket hadde fått sin del.

Seks av de byene som var tildelt levittene - tre på hver side av Jordan ble utpekt som tilfluktsbyer. Hit kunne manndrapere søke tilflukt. Moses hadde påbudt at det skulle utpekes slike tilfluktsbyer "for at en manndraper som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit. Disse byer skal I ha til tilflukssteder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, for at han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten." Det hersket nemlig fra gammelt av en skikk med privat hevn. Ifølge denne skikken skulle den nærmeste slektning eller arving til den avdøde straffe drapsmannen. Hvis det ikke var tvil om skyldspørsmålet, var det ikke nødvendig å vente til dommerne hadde prøvet saken. Hevneren kunne forfølge forbryteren hvor som helst og drepe ham på stedet. Herren fant ikke tiden inne til å avskaffe denne skikken på det tidspunkter. Til gjengjeld sørget han for at manndrapere som hadde begått drap av vanvare, kunne redde livet.

Tilfluktsstedene lå slik til at de kunne nåes i løpet av en halv dag fra et hvilket som helst sted i landet. Veiene dit skulle holdes i god stand. Langs hele ruten skulle der settes opp skilter med ordet "Tilflukt" skrevet med store, tydelige bokstaver, så den som var på flukt, ikke behøvde å bli forsinket et eneste øyeblikk. Hvem som helst, enten han var hebreer, fremmed eller tilfeldig gjest, kunne søke tilflukt i disse byene. Den uskyldige måtte ikke bli drept som følge av en overilet handling. På den annen side skulle ikke de skyldige slippe straff. Flyktningen hadde krav på å få saken prøvet av de respektive myndigheter. Bare dersom han ble funnet uskyldig i overlagt drap, skulle han få beskyttelse i tilfluktsbyen. De skyldige ble utlevert til hevneren. De som hadde krav på beskyttelse, kunne føle seg trygge bare innenfor de anviste områdene. Den som beveger seg utenfor disse stedene, og ble funnet av blodhevneren, måtte bøte med livet fordi han hadde tilsidesatt Herrens forskrifter. Først når øverstepresten døde, kunne de som hadde søkt ly i tilfluktsbyene, vende tilbake til sin eiendom.

En som var anklaget for drap, skulle ikke dømmes etter utsagn fra bare ett vitne, selv om indisiene mot ham var sterke. Herren hadde sagt: "Om en slår noen i hjel, skal manndraperen etter vitners utsagn lide døden; men ett vitne er ikke nok til at noen dømmes til døden." Det var Kristus som gav Moses disse retningslinjer som skulle gjelde for Israel. Da han siden var på jorden sammen med disiplene og lærte dem hvordan man skal behandle dem som gjør feil, gjentok han at ett menneskes vitneutsagn ikke er nok til å frikjenne eller dømme. Stridsspørsmål skal ikke avgjøres på grunnlag av et enkelt menneskes synspunkter. I alle slike saker krevdes der to eller flere samstemmige vitners utsagn, og disse skulle dele ansvaret, "for ved to eller tre vitners ord står enhver sak fast".

Hvis en mordanklaget person ble kjent skyldig, kunne han ikke redde livet hverken ved soning eller løsepenger. "Den Som utøser menneskers blod, ved mennesket skal hans blod utøses." "I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skallare liver." "Om noen bærer seg så formasrelig at at han dreper sin neste med svik, da skal du ta ham om der så var fra mitt alter: han skal dø." "I skal ikke vanhellige der land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for der blod som urøses der, uren ved dens blod som urøser der."' Nasjonens renhet og sikkerhet krevde at morderens synd ble straffet hardt. Bare Gud kan gi mennesker liv, og der må betraktes som hellig.

Tilfluktsbyene i der gamle Israel var er symbol på den tilflukt Jesus Kristus skaffet til veie. Den samme barmhjerrige frelser som utpekte tilfluktsbyene, har ved sitt eget blod sørget for et sikkert tilfluktssted for dem som har overtrådt hans lov. Der kan de søke ly mor den annen død. Den som kommer til ham for å be om tilgivelse, kan ingen make rive fra ham. "Så er der da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." "Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss," for at vi "skulle ha en mektig trøst, vi som har søkt redning ved å gripe det håp som ligger foran oss"

Den som løp til en tilfluktsby, skulle ikke stanse underveis. Han måtre forlate både familie og arbeid og hadde ikke tid til å ta avskjed med sine kjære. Det gjaldt liver, og alle andre hensyn måtte vike for dette ene - å komme i sikkerhet. Han glemre trettheten og enser ikke sine vanskeligherer. Ikke et øyeblikk våger flyktningen å sakne farten før han var innenfor bymuren.

Synderen er prisgitt evig død inntil han finner ly hos Krisrus. Å nøle eller være likeglad kunne koste flyktningen livet. På samme måte kan utsettelse og likegyldighet bli skjebnesvangert for sjelen. Satan, den store motstander, er på sporet av enhver som overtrer Guds hellige lov. Den som ikke er klar over faren, og ikke gjør alvorlige anstrengelser for å søke ly hos ham som kan gi evig tilflukt, vil bli et bytte for ødeleggeren.

Hvis en fange dristet seg utenfor tilfluktsbyen, var han prisgitt blodhevneren. Slik fikk folket innprentet nødvendigheten av å holde seg strengt til de retningslinjer som Gud i sin visdom hadde gitt for å beskytte dem. Det er ikke nok at synderen tro, på Kristus for å få syndstilgivelse. I tillit og lydighet må han bli i ham. "Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot."

To av stammene i Israel, Gad og Ruben sammen med halve Manasses stamme, hadde fått sin arv før de gikk over Jordan. De vidstrakte høyslettene og frodige skogene i Gilead og Basan, som gav slike beitemuligheter for saueflokker og kvegdrifter som selve Kanaan ikke kunne oppvise maken til, virket tiltrekkende på et hyrdefolk. Disse stammene ønsket å slå seg ned her. De forpliktet seg til å stille et visst antall våpenføre menn til å gå sammen med sine brødre over Jordan for å kjempe side om side med dem inntil alle hadde fått sin arvelodd. Dette løftet hadde de holdt.

Da de ti stammene drog inn i Kanaan, var det førti tusen av "Rubens barn og Gads barn og den halve Manasse stamme" som "drog fullt rustet frem foran Israels barn", og "frem for Herrens åsyn til kamp på Jerikos ødemarker". I årevis hadde de kjempet tappert side om side med sine brødre. Nå var tiden kommet da de skulle ta sitt eget land i eie. De hadde kjempet side om side med sine brødre og hadde også fått sin del av byttet. Nå vendte de tilbake med "store rikdommer, med store mengder av fe, med sølv og gull og kobber og jern og med klær i stor mengde". Alt dette skulle de dele med dem som var blitt igjen med sin familie og sine dyr. De ville nå bli boende borte fra helligdommen, og det var med bange anelser Josva så dem dra av sted. Han visste at de i sin isolerte tilværelse ville bli sterkt fristet til å etterligne skikkene hos de hedenske stammene som bodde langs grensen.

Mens Josva og de andre ledere ennå var tynget av disse tankene, fikk de en underlig melding. De hørte at Rubens barn, Gads barn og halve Manasses stamme hadde bygget et alter som var maken til brennofferalterer i Silo i nærheten av det stedet det den mirakuløse kryssing av Jordan hadde funnet sted. Ifølge Guds lov var det forbundet med dødsstraff å opprette noe annet senter for gudstjeneste enn helligdommen. Hvis dette var hensikren med alteret, og det fikk lov til å stå, ville folket bli ledet bott fra den sanne tro.

Folkets representanter kom sammen i Silo. I opphisselse og harme foreslo de at de skulle gå til krig mot de skyldige. Men de som var mer sindige, fikk ordnet det slik at det ble sendt en delegasjon til disse stammene for å få nærmere forklaring på deres opptreden. Det ble valgt ti høvdinger, en for hver stamme. I spissen for dem stod Pinehas som hadde utmerket seg ved sin nidkjærhet ved Peor. Disse tre stammene hadde begått et feilgtep ved å foreta seg noe som vakre en så alvorlig mistanke, uten å fot klare grunnen. Utsendingene gikk ut fra som en selvfølge at deres brødre var skyldige, og irettesatte dem skarpt. De anklaget dem for opprør mot Herren, og bad dem huske på hvordan straffedommer hadde rammet Israel da de sluttet forbund med Ba'al-Peor. På vegne av hele Israel sa Pinehas til Gads og Rubens barn at hvis de hadde noe imot å bo i et land der det ikke var noe offeralter, ville deres brødre på den andre siden av elven med glede dele sin eiendom og sine privilegier med dem.

De som stod anklaget, svarte at alteret ikke var planlagt for ofringer. Det skulle bare stå der som et vitne om at de hadde samme tro som sine brødre i Kanaan, selv om elven skilte dem. De var blitt engstelige for at deres ettet. kommere en gang i fremtiden kunne bli utelukket fra tabernaklet, som om de ikke tilhørte Israel. I så fall ville dette alteret som var bygget etter mønster av Herrens alter i Silo, være et vitnesbyrd om at de som bygget det, også tjente den levende Gud. Utsendingene var tilfredse med denne fotklaringen og brakte straks nyheten tilbake til sine oppdxagsgivere. Alle tanker på krig ble oppgitt, og hele folket gledet seg og takket Gud. Gads og Rubens barn satte nå en inskripsjon på alteret, som forklarte hvorfor de hadde bygget det: "Et vitne er det mellom oss om at Herren er Gud." Slik prøvde de å forebygge misforståelse i fremtiden og å fjerne alt som kunne bli årsak til fristelse.

En liten misforståelse kan ofte være årsak til alvorlige vanskeligheter selv blant mennesker med de besre motiver. Hvis det ikke vises høflighet og forståelse i slike tilfellet, kan det få de alvorligste og mest skjebnesvangre følger. De ti stammene husket hvordan Gud i Akans tilfelle hadde straffet folket fordi de ikke hadde vætt på vakt og oppdaget de syndene som var alminnelige blant dem. Nå bestemte de seg for å handle raskt og bestemt. I forsøket på å unngå å gjøte det samme feilgrep om igjen, gikk de til den motsatte ytterlighet. I stedet for å komme med en høflig forespøtsel til sine brødre fot å få vite kjensgjerningene, fordømte de dem. Hvis medlemmene av Gads og Rubens stammer hadde svart på samme måte, ville det ha ført til krig. Det er viktig ikke å se gjennom fingrene med synd. Men det er like vikrig å unngå å dømme hardt og nære grunnløs mistanke.

Mange er svært følsomme overfor den minste klander når det gjelder deres egen handlemåte, samtidig som de er altfor harde med dem de mener har begått feilgrep. Det har aldri lykkes å få noen til å avstå fra det onde ved å kritisere og bebreide dem. Derimot er mange blitt drevet enda lenger bort fra de rette stier ved slik behandling, og har forherdet seg stikk i strid med sin overbevisning. Ved å være vennlig, høflig og overbærende kan man redde dem som begår feil, og på den måten skjule en mangfoldighet av synder.

Den klokskap som Rubens stamme og deres medbrødre la for dagen, bør tjene som eksempel. Selv om de ble misforstått og irettesatt da de anstrengte seg for å fremme den sanne tro, ble de ikke bitre. Med høflig tålmodighet hørte de på de anklagene deres brødre kom med, før de forsøkte å forsvare seg. Da tiden var inne, forklarte de sine motiver og beviste at de var uskyldige. Slik endte striden som hadde truet med å få så alvorlige følger. Den ble bilagt i all vennskapelighet.

Når en person har retten på sin side, har han råd til å være behersket og hensynsfull, selv når han blir utsatt for falsk anklage. Gud vet om alt som mennesker misforstår og mistolker, og vi kan trygt legge vår sak i hans hender. Like sikkert som han brakre Akans skyld frem i lyset, vil han forsvare dem som setter sin lit til ham. De som drives av Kristi Ånd, vil eie den kjærlighet som er langmodig og vennlig.

Gud vil at enhet og broderkjærlighet skal råde blant hans folk. Like før Kristus ble korsfestet, bad han om at hans disipler måtte være ett, likesom han er ett med Faderen, så verden kunne tro at Gud hadde sendt ham. Denne gripende og vidunderlige bønn gjelder til alle tider, også i dag. Derfor sa han: "Men jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg." Vi bør alltid strebe etter å komme frem til denne enhet uten å oppgi et eceste av sannhetens prinsipper. Dette er tegnet på at vi er Kristi disipler. Jesus sa: "Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle forstå at dere er mine disipler." Apostelen Peter gir menigheten denne formaning: "Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som brødre, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne. For dere er selv kaie til å få velsignelse."'

neste kapitel