På valgets skillevei

(396)Erobringskrigene var slutt. Josva hadde trukket seg tilbake til sitt fredfulle hjem i Timnat-Serah. "Da det nå var gått en lang tid, etter at Herren hadde gitt Israel to for alle dets fiender rundt om, og Josva var blitr gammel og kommet langt ut i årene, da kalte Josva til seg hele Israel, dets eldste, dets høvdinger, dets dommere og dets tilsynsmenn." rett

(396)Det var gått noen år siden folket hadde bosatt seg i de områdene de var blitt tildelt, og nå begynte de samme synder å florere som Israel tidligere var blitt straffet for. Josva merket at alderdommen begynte å ta på kreftene, og han var klar over at arbeidsdagen snart var slutt. Men ranken på folkets fremtid gjorde ham urolig. Det var med en sterkere interesse enn den som en far føler, at han talte til folket idet de samlet seg omkring sin aldrende leder. "I har sett alt hva Herren eders Gud har gjort med alle disse folk Som han drev ut for eder; for det var Herren eders Gud som stred for eder." Kanaanittene var rikrignok blitt undertvunget. Likevel hadde de fremdeles en betydelig del av det landet som Israel hadde fått løfte om. Josva formante folket til ikke å slå seg til ro og glemme Herrens befaling om å gjøre det helt av med disse avgudsdyrkende nasjoner. rett

(396)Israelittene var stort sett trege med å fullføre oppdraget om å drive hedningene ut av landet. Stammene hadde spredt seg til sine respektive områder. Hæren var blitt oppløst, og det ble betraktet Som et vanskelig og tvilsomt foretagende å gjenoppra krigen. Men Josva sa rett ut: "Herren eders Gud skal selv støre dem ut og drive dem bort for eder, og I skal ta deres land i eie, således som Herren eders Gud har sagt til eder. Så vær nå faste i å holde og gjøre alr der som er skrever i Mose lovhok, så I ikke viker derfra hverken til høyre eller til venstre." rett

(397)Josva minnet folket om at de selv hadde sett hvordan Gud trofast hadde oppfylt sine løftet til dem i den utstrekning de hadde tetter seg ettet betingelsene. "Så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke er eneste otd et blitt til iuret av alle de gode ord Herren eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet." Men på samme måte som Herren hadde oppfylt sine løfter, ville han også oppfylle sine trusler. "Likesom alle de gode ord Herren eders Gud har talt til eder, er oppfylt på eder, således skal Herren la alle de onde ord oppfylles på eder. . . . Når I bryter Herrens, eders Guds pakr, . . . da skal Herrens vrede opptennes mot eder, og I skal snarlig bli utrydder av der gode land han har gitt eder." rett

(397)Satan fører mange bak lyset med den besnærende teori at Gud elsker sitt folk så høyt at han unnskylder deres synd. Han påstår at truslene fra Gud skal tjene en bestemt hensikt i hans moralske styresett, men at han aldri vil gjøre alvor av dem. I hele sin handlemåte med sine skapninger har Gud opprettholdt rettferdighetens prinsipper ved å åpenbare syndens sanne natur og at den alltid fører til ulykke og død. rett

(397)Betingelsesløs syndstilgivelse har aldri eksistert og vil heller aldri gjøre det. Der ville være der samme som å oppgi de prinsipper for rettferdigher som danner grunnvollen for Guds styreform, noe som ville fylle universet med frykt. Gud har tydelig pekt på følgene av synd. Dersom hans advarsler ikke var sanne, hvordan kunne vi da være sikre på at hans løfter ville bli oppfylt? Den såkalte velvilje som tilsidesetter rettferdigheten, er ikke velvilje, men svakhet. Gud er livgiveren. Fra begynnelsen har alle hans lover tatt sikte på å tjene livet. Men synden brøt forstyrrende inn i den orden Gud hadde grunnlagt, og harmonien ble brutt. Så lenge synden eksisterer, er lidelse og død uunngåelig. Det er bare fordi Gjenløseren har båret syndens forbannelse i vårt sted at mennesket kan ha håp om å unngå dens uhyggelige følger. rett

(397)Før Josva døde, kalte han igjen stammehøvdingene sammen i Sikem. Ikke noe annet sted i hele landet gjemte så mange hellige minner. Det fikk dem til å tenke på pakren Gud hadde opprettet med Abraham og Jakob, og deres egne høytidelige løfter da de drog inn i Kanaan. Her stod de to fjellene Ebal og Garisim som tause vitner om de løfter som de nå var samler for å fornye i nærvær av sin gamle leder som snart skulle dø. Overalt så de beviser på det som Gud hadde gjort for dem. Han hadde gitt dem et land de ikke selv hadde opparbeidet, byer de ikke hadde bygget, og vingårder og olivenlunder de ikke hadde plantet. Enda en gang minnet Josva om Israels historie og regnet opp Guds vidunderlige velsignelser, for at alle skulle bli klar over hans kjærlighet og nåde og få lyst til å tjene ham "i oppriktighet og troskap". rett

(398)Under Josvas ledelse var arken blitt ført opp fra Silo. Det var en høytidelig anledning, og dette symbolet på Guds nærvær ville forsterke det inntrykk Josva ønsket å gjøre på folket. Etter at han hadde minnet om Guds godhet mot Israel, oppfordret han folket i Guds navn til å velge hvem de ville tjene. I noen grad ble avgudsdyrkeIsen fremdeles praktisert i det skjulte. Nå forsøkte Josva å få dem til å treffe en avgjørelse som ville gjøre slutt på denne synd i Israel. "Synes I ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem I vil tjene." Josva ønsket å få dem til å tjene Gud, ikke av tvang, men av fri vilje. Kjærlighet til Gud er selve grunn vollen for all sann religion. Å tjene ham bare i håp om lønn eller av frykt for straff, gagner ikke. Åpent frafall ville ikke være mer avskyelig for Gud enn hykleri og en rent utvortes gudsdyrkelse. rett

(398)Den aldrende lederen bad folket inntrengende om grundig å overveie det han hadde lagt frem for dem, og bli klar over om de virkelig ønsket å leve på samme måte som de fordervede og avguderiske nabofolkene. Hvis de ikke brydde seg om å tjene Herren, han Som var kilden til all kraft og velsignelse, måtte de nå velge hvem de ville tjene - "enten de guder eders fedre dyrket" og som Abraham ble kalt til å forlate, "eller amorittenes guder, i hvis land I bor". Amorittenes guder hadde ikke kunnet beskytte de folk som tilbad dem. På grunn av sine avskyelige og nedverdigende synder var den onde nasjonen blitt tilintetgjort, og Guds folk hadde fått det gode landet de en gang hadde hatt. Det ville være tåpelig av Israel å velge de guder som det hadde kostet amorittene livet å dyrke. Derfor sa Josva: "Jeg og mitt hus vi vil tjene Herren." Folket ble grepet av den samme hellige nidkjærhet som preget deres leder, og de svarte uten å nøle: "Det være langt fra oss å forlate Herren for å dyrke fremmede guder!" rett

(398)Da svarte Josva: "I kan ikke tjene Herren, for han er en hellig Gud. . . . Han vil ikke bære over med eders overtredelser og synder." Før det kunne bli noen varig reformasjon, måtte folket bli klar over at i egen kraft ville det være helt umulig for dem å være lydige mot Gud. De hadde overtrådt hans lov. Den dømte dem som lovbrytere, men tilbød ingen utvei. Så lenge de stolte på sin egen styrke og sin egen rettferdighet, var det umulig for dem å oppnå syndstilgivelse. De kunne ikke oppfylle kravene i Guds fullkomne lov, og deres forsikringer om at de ville tjene ham, var derfor ingenting verd. Det var bare ved tro på Kristus at de kunne få syndstilgivelse og motta kraft til å lyde Guds lov. De måtte slutte å stole på sine egne prestasjoner for å bli frelst. De måtte stole helt og fullt på den lovede frelsers fortjeneste om de skulle bli antatt av Gud. Josva prøvde å få tilhøterne til å veie sine ord nøye, og unngå å love noe som de ikke var innstilt på å holde. i dypt alvor gjentok de det de hadde sagt: "Nei, Herren vil vi tjene." Undet høytidelige fotmet bekreftet de at de hadde valgt Herren, og gjentok enda en gang troskapsløftet: "Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde." rett

(399) "Den dag gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem." Deretter skrev han et paktsdokument og la det ved siden av arken sammen med lovboken. Han reiste også en stenstøtte til minnesmerke, idet han sa: "Se, denne sten skal være et vitne mot oss, for den har hørt alle de ord Herren har talt med oss; og den skal være et vitne mot eder, for at I ikke skal fornekte eders Gud." "Så lot Josva folket fare, hver til sin arvelodd." rett

(399)Josvas gjerning for Israel var slutt. Han hadde "fulgt Herren helt". I Bibelen er han omtalt som "Josva, Nuns sønn, Herrens tjener". Det edleste vitnesbyrd om hans karakter som folkets leder er beretningen om den slekt som høstet frukren av hans arbeid: "Og Israel rjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva." rett

neste kapitel