I historiens morgen kapitel 5. Fra side 46.     Fra side 71 i den engelske utgave.tilbake

Min brors vokter

Kain og Abel, Adams sønner, hadde forskjellig karakter. Abel hadde et sinnelag preget av lojaliter mot Gud. Han så rettferdighet og barmhjertighet uttrykt i den måten Skaperen hadde behandlet den falne slekt på. Derfor tok han med takknemlighet imot håpet om gjenløsning. Men Kain var opprørsk og knurret mot Gud over forbannelsen som han hadde uttalt over jorden og over hele menneskeslekten som følge av Adams synd. Han lot tankene følge i de samme spor som hadde ført til at Satan falt. Han gav etter for lysten til selvopphøyelse og tvilte på Guds rettferdighet og autoriter.

De to brødrene ble prøvet slik Adam var blitt prøvet før dem, for å vise om de ville tro Guds ord og følge der. De kjente den veien Gud hadde åpnet for å frelse menneskene, og de forstod offersystemet som Gud hadde gitt påbud om. De visste at de gjennom ofringene skulle gi uttrykk for sin tro på den frelser som de var et forbilde på, og samtidig erkjenne sin totale avhengighet av ham for å få tilgivelse. De visste også at de ved å følge Guds plan for deres gjenløsning, viste sin lydighet mot hans vilje. Uten blodsutgytelse kunne de ikke oppnå Guds tilgivelse. De skulle vitne om sin tro på Kristi blod som den lovede forsoning ved å ofre et førstefødt lam. I tillegg til dette skulle førstegrøden fra jordens avkastning legges frem for Herren som takkoffer.

De to brødrene bygget sine altere på samme måte, og hver av dem brakte et offer. I samsvar med Herrens vilje bar Abel frem et offerlam fra saueflokken. "Og Herten så til Abel og hans offer." Ild falt ned fra himmelen og brente opp hans offerlam. Men Kain aktet ikke på Guds uttrykkelige befaling og bar frem et offer av markens grøde. Men det kom ikke noe tegn fra himmelen på at det ble godtatt. Abel bad broten innstendig om å komme frem for Gud på den måten han hadde foreskrevet. Men hans inntrengende bønner resulterte bare i at Kain ble enda mer oppsatt på å følge sin egen vilje, for han var jo den eldste av de to. Han følte seg hevet over brorens formaninger og foraktet Abels råd.

Kain kom frem for Gud med misnøye og troløshet i hjertet. Han trodde ikke på det lovede offer eller på nødvendigheten av offersystemet. Hans offergave uttrykte ikke noen anger over synd. Han følte det som mange gjør i dag, at det ville være et tegn på personlig svakhet å følge nøyaktig den planen Gud hadde bestemt, og å gjøre seg helt og holdent avhengig av den lovede frelsers forsoning. Han valgte heller selvtilstrekkelighetens vei. Han ville komme med sine egne fortjenester. Han ville ikke ofre et lam og blande dets blod med sitt eget offer, men ville presentere sine egne produkter, frukten av sine egne gjerninger. Han bød dette frem som en særlig gunst overfor Gud, noe som skulle sikre ham Guds anerkjennelse. Kain var lydig da han bygget et alter og bar frem et offer. Men det ble med en delvis lydighet. Det vesentlige var utelatt, erkjennelsen av ar han trengte en forsoner.

Når det gjaldt fødsel og religiøs opplæring, var disse brødrene like. Begge var syndere, og begge erkjente at Gud hadde krav på ærefrykt og tilbedelse. I det ytre så det ut som om de hadde samme religion inntil et visst punkt. Men utover det var forskjellen mellom dem stor. "Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain."! Abel forstod de store prinsipper i gjenløsningsplanen. Han så seg selv som en synder, og han så at synden og dens straff, døden, stod mellom hans sjel og samfunner med Gud. Så bar han frem slaktofferet, og anerkjente på den måten kravene i den loven han hadde overtrådt. Gjennom det utgytte blodet så han frem til Kristus, det fullkomne offerlam, som skulle dø på Golgata kors. Han stolte på den forsoning som skulle finne sted der. Derfor fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig. Hans offer var godtatt.

Kain hadde samme anledning som Abel til å få kunnskap om disse sannheter og til å akseptere dem. Han var ikke offer for en vilkårlig bestemmelse. Den ene broten var ikke utvalgt til å bli antatt av Gud og den andre til å bli forkastet. Abel valgte selv troen og lydigheten. Kain valgte vantro og opprør. Dette avgjorde hele saken.

Kain og Abel representerer to slags mennesker som vil eksistere i verden like til tidens ende. Den ene gruppen benyttet seg av Guds frelses tilbud, den andre våger å stole på sine egne fortjenester. Deres offer bygger ikke på noen guddommelig midlertjeneste, og er ute av stand til å bringe mennesket i harmoni med Gud. Det er utelukkende gjennom Kristi fortjeneste at våre synder kan bli tilgitt. De som ikke føler noe behov for Kristi blod, og som mener at de kan sikre seg Herrens anerkjennelse ved egne gjerninger uten Guds nåde, gjør det samme feilgrep som Kain. Dersom de ikke påberoper seg det rensende blodet, er de under fordømmelse. Det finnes ingen annen utvei. Det er ikke lagt noen annen plan for menneskets frigjørelse fra syndens trelldom.

De gudsdyrkere som følger Kains eksempel, utgjør langt den største del av menneskene i verden. Praktisk talt hver eneste falsk religion har vært basert på den samme grunnsetning, nemlig at mennesket kan stole på sine egne anstrengelser til frelse. Noen hevder at det menneskeslekten trenger, er utvikling, ikke forsoning, at mennesket kan foredle, høyne og forbedre seg selv. På samme måte som Kain mente at han kunne sikre seg Guds gunst ved et blodløst offer, regner de med å kunne heve menneskeheten opp til den guddommelige standard uavhengig av forsoningen. Kains liv viset hva resultatet vil bli, hvordan det går med mennesket uten Kristus. Menneskeheten har ingen evne til å gjenføde seg selv. Den stiler ikke oppover mot det guddommelige, men nedover mot det sataniske. Kristus er vårt eneste håp. "Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved."'

Sann tro, som helt og fullt stoler på Kristus, vil ytre seg i lydighet mot alle Guds krav. Helt fra Adams tid til i dag har striden dreier seg om lydighet mot Guds lov. Til alle tider har det vært noen som har påstått at de er berettiger til gunst hos Gud, selv om de tilsidesetter noen av hans bud. Men Skriften sier at "gjennom gjerningene blir troen fullendt". "Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død." "Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham."

Da Kain så at hans offer var forkastet, ble han sint på Gud og på Abel. Det ergret ham at Gud ikke tok imot menneskets erstatning for der offer Gud hadde forordnet. Han var også arg på broren som hadde valgt å lyde Gud i stedet for å ta del i opprøret mot ham. Tross Kains likegyldighet overfor Guds befaling ble han ikke overlatt til seg selv. Herren forsøkte å tale fornuft med det menneske som hadde vist seg så urimelig. Han sa til Kain: "Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg?" Guds advarsel ble formidler av en himmelsk budbærer: "Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den."

Kain måtte selv treffe sitt valg. Hvis han satte sin lit til den lovede frelsers fortjeneste og rettet seg etter Guds krav, ville han kunne nyte himmelens gunst. Men hvis man fortsatte i vantro og overtredelse, ville han ikke ha noen grunn til å beklage seg over at Herren forkastet ham.

I stedet for å erkjenne sin synd fortsatte Kain å klage over hvor uretferdig Gud var mot ham, og gav frirr løp for sin misunnelse og sitt har mot Abel. I sinne bebreidet han broren og egget til strid angående Guds handlemåte med dem. I ydmykhet, men likevel med fasthet og uten frykt, forsvarte Abel Guds rettferdighet og godhet. Han påpekte Kains feilgrep og prøvde å overbevise ham om at uretten var å finne i hans eget liv. Han minnet om Guds barmhjertighet da han sparte deres foreldres liv i stedet for å straffe dem med øyeblikkelig død. Han hevdet at Gud elsket dem, for ellers kunne han ikke la sin Sønn som var uskyldig og hellig, lide den straff som de gjorde seg fortjent til.

Men alt dette fikk bare Kains sinne til å brenne enda hetere. Fornuften og samvittigheten sa at Abel hadde rett. Men han var rasende over at han som før hadde fulgt hans råd, nå drister seg til å trosse ham, og over at ingen var enig med ham i hans opprør. I raseri drepte han broren.

Når Kain hatet sin bror og drepte ham, var det ikke fordi Abel hadde handlet galt, men "fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige". Slik har onde mennesker allrid hatet dem som var bedre enn de selv. Abels lydighet og urokkelige tro var en stadig irettesettelse til Kam. "For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt."' Jo klarere lys som reflekteres fra karakteren hos Guds trofaste tjenere, desto tydeligere blir de ugudeliges synder åpenbart, og desto mer opp satt vil de bli på å ødelegge dem som forsryrrer deres fred.

Mordet på Abel var det første eksempel på det fiendskap Gud hadde sagt ville eksistere mellom slangen og kvinnens ætt, mellom Satan og hans undersåtter på den ene siden, og Kristus og hans etterfølgere på den annen. Da Satan fikk mennesket til å synde, vant han herredømmet over menneskene. Men Kristus ville sette dem i stand til å befri seg fra hans åk.

Hver gang et menneske ved tro på Guds Lam nekter å tjene synden, blir Satans vrede tent. Abels hellige liv motbeviste Satans påstand om at det er umulig for mennesket å holde Guds lov. Nå var Kain behersket av den onde. Da han så at han ikke kunne få kontroll over Abel, ble han så rasende at han tok hans liv. Slik går det overalt hvor det finnes noen som vil tale Guds sak og vitne om at hans lover rettferdig. Den ondes ånd vil reise seg til kamp mot dem.

Det er denne ånd som gjennom tidene har rent kjetrerbålene der Kristi disipler har girt sitt liv. Grusomhetene som ble øvet mot Jesu etterfølgere, var satt i scene av Satan og hans hær fordi de ikke kunne tvinge dem til å underkaste seg deres herredømme. Men dette er den slagne fiendes raseri. Hver eneste kristen martyr døde som seiervinner. Profeten sier: "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden."

Kain måtte snart stå til ansvar for sin forbrytelse. "Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?" Kain hadde gått så vidt i sin synd at han ikke lenger merket Guds stadige nærvær eller fattet hans storhet og allvitenhet. Derfor tydde han til løgn for å skjule sin skyld.

Igjen Sa Gud til Kain: "Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden." Gud hadde gitt Kain anledning til å bekjenne sin synd. Han hadde fått tid til å tenke seg om. Han visste hvor uhyrlig den handling var som han hadde begått, og hvilken løgn han hadde uttalt for å skjule den. Men fremdeles var han opprørsk, og dommen ble ikke utsatt lenger. Den samme guddommelige røst som hadde tryglet og formant, uttalte nå de forferdelige ord: "Og nå skal du være bannlyst fra den jord som lot opp sin munn og tok imot din brors blod av din hånd! Når du dyrker jorden, skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden."

Med sine forbrytelser hadde Kain egentlig fortjent dødsdom. Men en barmhjertig skaper sparte likevel hans liv og gav ham nye anledninger til å omvende seg. Men Kain forherdet seg og oppfordret til opprør mot Guds autoriret. Han ble stamfar til en slekt av skamløse, gudsforlatte syndere. Under Satans førerskap fristet han andre. Hans eksempel og demoraliserende innflytelse førte til at jorden ble så fordervet og full av vold, at den måtte ødelegges.

Når Gud sparte livet til den første mordet, var det en undervisning om den store striden mellom godt og ondt. Historien om Kain og hans etterkommere er et eksempel på hva følgen ville ha vært om syndere hadde fått lov til å leve evig og fortsette sitt opprør mot Gud. Guds overbærenhet gjorde at de onde bare ble dristigere og mer trassige i sin ondskap.

Femten århundrer etter at Gud hadde felt sin dom over Kain, var universet vitne til fruktene av hans innflytelse og eksempel, idet jorden ble oversvømmet av forbrytelse og last. Dermed ble det åpenbart at dødsdommen over den falne slekt var både rettferdig og barmhjertig. Jo lenger mennesker levde i synd, desto mer fordervet ble de. Guds dom som forkortet en tilværelse i hemningsløs ondskap og befridde verden for innflytelsen fra dem som hadde forherdet seg i opprør, var en velsignelse snarere enn en forbannelse.

Satan arbeider hele tiden intenst i tusen forkledninger for å stille Guds karakter og hans styresett i et falskt lys. Han arbeider grundig og planmessig og urfolder en forbausende makt for å holde verdens innbyggere fanger av sitt bedrag. Men Gud som er evig og allvis, ser enden fra begynnelsen, og hans planer i behandlingen av det onde er vidtrekkende og omfattende. Hans mål var ikke bare å slå ned opprøret, men å åpenbare dets natur for universet. Guds plan utfoldet seg gradvis. Den viste både hans rettferdighet og barmhjertighet og forsvarte fullt ut hans visdom og rettferdige handlemåte med det onde.

De syndfrie innbyggerne på andre kloder fulgte spent med i det som foregikk på jorden. Tilstanden i verden før vannflommen viste resultatet av Lucifers styreform, som han i sin rid hadde forsøkt å etablere i himmelen ved å forkaste Kristi myndighet og avskaffe Guds lov. De skamløse synderne som levde før vannflommen, var typen på undersåtter som Satan hersket over. Deres tanker og påfunn var hele tiden onde. Hver følelse, hver impuls og hver fantasiforesrilling var i strid med de guddommelige prinsipper for fellesskap, fred og kjærlighet. De var slående vitnesbyrd om den totale fordervelse som blir følgen av Satans plan om å fjerne det hegn som Guds lover for hans skapninger.

Gjennom de kjensgjerninger som bringes for dagen etter hvert som den store strid utfolder seg, åpenbarer Gud prinsippene i sitt styresett, som er blitt fordreid og forfalsket av Satan og alle dem han har ført bak lyset. Guds rettferdigher vil til sist bli anerkjent i hele verden, selv om der vil bli for sent til å redde opprørerne. Gud har hele universets sympati og anerkjennelse på sin side, idet hans store plan nærmer seg fullbyrdelsen. Denne anerkjennelsen vil også stå fast når opprøret til slutt skal fjernes. Alle vil innse at de som har forkastet de goddommelige lovbud, har stilt seg på Satans side mot Kristus.

Når denne verdens fyrste blir dømt, og de som har gjort felles sak med ham, skal dele hans skjebne, vil alle i universet utbryte idet de er vitne til domsfullbyrdelsen: "Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge."

neste kapitel