I historiens morgen kapitel 50. Fra side 400.     Fra side 525 i den engelske utgave.tilbake

Havesyke og giverglede

Hos hebreerne ble en tiendedel av inntekten benyttet til underhold av den offisielle gudstjenesten. Moses hadde kunngjort for Israel: "All landets tiende av jordens sæd og av trærnes frukt hører Herren til; den er helliget Herren. ... Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven hvert tiende stykke - skal være helliget Herren."

Hebreerne var imidlertid ikke de første som praktiserte tiendesystemet. Fra de tidligste tider hadde Herren sagt at tienden tilhørte ham, og dette kravet ble godtatt og etterlevet. Abraham betalte tiende til Melkisedek, den høyeste Guds prest. Da Jakob kom til Betel som flyktning, gav han Herren dette løfte: "Av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende."' Da Israelsriket skulle opprettes, ble tiendesysternet bekreftet på ny som en guddommelig ordning. Folkets lykke og fremgang var avhengig av om de overholdt denne bestemmelsen. Hensikten med å gi tiende og gaver var å lære menneskene den store sannheten at det er Gud som er kilden til alle velsignelser, og at mennesket står i takknemlighetsgjeld til ham for alle gode gavet han gir.

"Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting." Herren kunngjør: "For meg hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall." "Meg hører sølvet, og meg hører gullet til, sier Herren, hærskarenes Gud." Det er Gud som gir menneskene mulighet til å skaffe seg rikdom. Som en erkjennelse av at Gud er opphavet til alt godt, bestemte han at en viss del av hans rike gaver skulle leveres tilbake i form av offergaver til underhold av gudstjenesten. "All landers tiende. . . hører Herren til." Her benyttes den samme uttrykksmåten som vi finner i sabbatsbudet: "Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud.'" Gud har forbeholdt seg en bestemt del av menneskets tid og midler, og ingen kan beholde noe av derte for seg selv uten å pådra seg skyld.

Tienden skulle bare brukes av levittene, den stammen som var innvier til å gjøre tjeneste ved helligdommen. Men tienden var slett ikke folkets eneste bidrag til religiøse formål. Tabernaklet, og siden templet, ble bygget ved hjelp av frivillige gaver. For å skaffe midler til nødvendig vedlikehold og andre utgifter, påbød Moses at hver gang det ble holdr manntall, skulle alle gi en halv sekel til "tjenesten ved tabernaklet". På Nehemias' tid ble det gitt et årlig bidrag til dette formål. Fra tid til annen brakte folket syndoffer og takkoffer til Gud. Dette foregikk særlig vedde årlige høytider. Dessuten ble det sørget godt for de fattige.

Endog før tienden ble lagt til side, viste de at de anerkjente Guds krav. Det første som ble modent av markens grøde, ble helliget til ham. Den første nilen ved saueklippingen, den første hveten som ble tresket, det første av oljehøsten og vinhøsten skulle tilhøre Gud. Det samme gjaldt alle førstefødte blant husdyrene. De skulle også betale en løsesum for den førstefødte sønn. Førstegrøden skulle bringes frem for Herren ved helligdommen, og ble så overlevert til prestene som skulle bruke den. Slik ble folket stadig minnet om at det egentlig var Gud som eide markene deres og storfeet og småfeet. Det var han som gav dem solskinn og regn når de sådde og høstet. Alt det de eide, hadde han skapt. Han hadde gjort dem til husholdere over sin eiendom.

Når mennene i Israel kom til tabernaklet med førstegrøden fra åkrene, markene og vin gårdene, var dette et offentlig uttrykk for Guds godhet. Idet presten tok imot gaven, uttalte giveren: "Min far var en omvankende arameer." Deretrer skildret han Israels opphold i Egypt, og de trengsler som Gud hadde utfridd dem fra "med sterk hånd og med utrakt arm og med store, forferdelige gjerninger og med tegn og under". Så føyde han til: "Og han førre oss til dette sted og gav oss dette land, et land som flyter med melk og honning. Og her kommer jeg nå med førstegrøden av det lands frukter som du, Herre, har gitt meg."

Det som hebreerne skulle yte til religiøse og veldedige formål, utgjorde en fjerdedel av deres inntekt. Man skulle tro at de ville bli fattige av å gi så mye av sin inntekt. Men en av betingelsene for velstand var tverr imot at de trofast overholdt disse bestemmelsene. Dersom de var lydige, ville Gud oppfylle detre løfte: "Jeg vil true eteren for eders skyld, så den ikke ødelegger jordens avgrøde for eder. . . . Og alle folkene skal prise eder lykkelige; for da skal eders land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud."

På profeten Haggais tid skjedde det noe som tydelig viser hva følgen .ble når folket egenkjærlig beholdt de frivillige gaver som skulle gå til Guds sak. Da jødene hadde kommet tilbake fra fangenskapet i Babylon, begynte de å bygge opp igjen Herrens tempel. Men de møtte innbitt motstand fra sine fiendet og la derfor ned arbeidet. Samtidig oppstod det en alvorlig tørke som gjorde at de led nød, og de følte seg overbevist om at det ville bli umulig å fullføre byggingen av templet. "Det et ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge Herrens hus," sa de. Men da kom det et budskap til dem fra Herrens profet: "Er det tid for eder til å bo i eders bordkledde hus, mens dette hus ligger øde? Og nå sier Herren, hærskarenes Gud, så: Legg metke til hvorledes det går eder! I sår meget, men høster lite i hus; I eter, men blir ikke mette; I drikket, men blir ikke utørste; I kler eder, men ingen blir varm, og den som tjener for lønn, får sin lønn i en hullet pung."

Deretter fikk de vite årsaken: "I venter meget, og se, det blir til lite, og når I bærer det i hus, så blåset jeg det bott. Hvotfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger øde, mens I har det travelt hver med sitt hus. Derfor har himmelen lukket seg ovet edet, så den ikke gir dugg, og jorden har holdt sin grøde tilbake. Og jeg hat kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jotden bærer, og ovet folk og fe og over alt edets hendets arbeid."

"Kom noen i den tid til en haug med kornband som han tenkte skulle gi tyve mål, så ble det bare ti; kom noen til persekaret for å øse opp femti spann, så ble det bare tyve. Jeg slo eder med kornbrann og rust og hagl i all eders henders gjerning; men I vendte eder ikke til meg, sier Herren." Folket ble vekker av disse advarslene, og de gikk i gang med å bygge Guds hus. Da kom Herrens ord til dem: "Gi da akt på tiden fra denne dag og tilbake, fra den fire og tyvende dag i den niende måned like til den dag da Herrens tempel ble grunnlagt! ... Fra denne dag vil jeg velsigne."'

Vismannen siet: "Den ene strør ut og får enda mer; den andre holder tilbake mer enn rett et, og det blir dog bare fattigdom." Paulus understreker det samme i Det nye testamente: "Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse." "Gud er mektig til å gi dete all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning."

Det var Guds hensikt at Israels folk skulle være lysbærere for alle mennesker på jorden. De skulle opprettholde den rette form for gudsdyrkelse, og på den måten bære vitnesbyrd om den levende Guds eksistens og overhøyhet. Og de skulle støtte den som et uttrykk for sin kjærlighet og lojalitet overfor Herren. Han har gjort utbredelsen av lys og sannhet avhengig av innsats og offervilje fra dem som har fått del i den himmelske gaven. Han kunne ha gitt englene i oppdrag å forkynne hans sannhet. Han kunne ha kunngjort sin vilje med sin egen røst som da han forkynte loven ved Sinai. Men i sin uendelige kjærlighet og visdom har han kalt mennesker til å være sine medaIbeidere ved å la dem utføre hans gjerning.

På Israels tid var tienden og de frivillige gaver en nødvendighet for å opprettholde gudstjenesten. Skulle Guds folk i dag gi mindre? Kristus lærte at våre gaver til Gud bør stå i forhold til det lys og de privilegier vi nyter godt av. "Den som har fått mye, ventes det mye av." Da han sendte disiplene ut, sa han til dem: "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det."

Takknemligheten for de stadig større velsignelser og privilegier vi opplever, fremfor alt det store offer Guds Sønn brakte, burde komme til uttrykk i større gaver så andre kan få del i frelsens budskap. Etter hvert som evangeliet får mer utbredelse, er det behov for større ressurser enn tilfellet var i gammel tid. Dette gjør at ordningen med tiende og gaver er enda mer påkrevet nå enn blant de gamle hebreerne. Hvis Guds folk gav mer rundhåndet til hans sak i stedet for å ty til ukristelige og vanhellige metoder for å skaffe midler, ville Gud bli æret, og mange flere mennesker ville bli vunnet for Krisrus.

Den planen Moses fulgte for å skaffe midler til byggingen av tabernaklet, lyktes over all forventning. Det VaI ikke nødvendig å presse folk til å gi. Heller ikke benyttet han noen av de metodene som enkelte menigheter i vår tid tyr til. Han arrangerte ingen storslagne fester. Han tilbød heller ikke underholdning med dans og folkelig forlystelse. Heller ikke stelte han i stand basarer eller andre verdslige tiltak for å skaffe midler til å bygge Herrens tabernakel. Gud lot Moses be Israels barn om å bringe deres gaver. Han tok imot gaver fra alle som ofret av et villig hjerte. Det ble gitt så mange gaver at Moses måtte be dem om ikke å komme med mer, for de hadde gitt mer enn det var behov for.

Gud har gjort menneskene til sine husholdere. Han ønsker at evangeliet skal fremmes ved hjelp av de midler han har betrodd dem. De som er pålitelige husholdere, vil bli betrodd enda mer. Herren sier: "Den som ærer meg, vil jeg ære." "Gud elsker en glad giver." Når hans folk med takknemlighet bringer sine offergaver til ham, "ikke med ulyst eller av tvang", vil han velsigne dem slik han har lovet. "Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål. "

neste kapitel