Velferd for alle

(404)For å gjøre der lettere for folket å ta del i de religiøse sammenkomstene, og for å hjelpe de fattige, ble der oppkrevd en ekstra tiende av all inntekt. Herren hadde sagt om den første tienden: ""All tiende i Israel har jeg gitt levis barn til arv.' Men om tiende nummer to gav han dette pålegg: ""Og for Herrens, din Guds åsyn, på det sred han utvelger til å la sitt navn bo der, skal du ere tienden av ditt korn og din most og din olje og det førstefødte av ditt storfe og av ditt småfe, for at du kan lære å frykte Herren din Gud alle dager."' rett

(404)I to år skulle de bringe denne tienden, eller en tilsvarende sum i kontantet, til der sted hvor helligdommen lå. Når de hadde gitt Gud et takkoffer, og ptesten hadde fått den delen han skulle ha, skulle de benytte resten til en religiøs fest som levittene, de fremmede, de farløse og enkene skulle ta del i. Slik var der sørget for både takkoffer og bespisning ved de årlige høytider. Samtidig kom folket i kontakt med prestene og levittene som underviste og oppmuntret dem i deres gudsdyrkelse. Men hvert tredje år skulle denne spesielle tienden brukes hjemme til underhold av levittene og de fattige, slik Moses hadde kunngjort: ""Så de kan ete seg mette hos deg i dine byer." Denne tienden skulle brukes til godgjørenhet og gjestfrihet. rett

(404)Det var også sørger for de fattige på andre måter. Ved siden av hensynet til Guds egne krav var det ikke noe som Moselovene la mer vekt på enn der å vise gavmildhet, vennlighet og gjestfrihet overfor de fattige. Selv om Gud hadde lovet å sørge for sitt folk, mente han ikke at fattigdom dermed ville være helt ukjent blant dem. Han sa tvert imot at det alltid ville være fattige i landet. Alltid ville det være noen som appellerte til deres sympati, godhet og velvilje. Da som nå var det mennesker som ble utsatt for ulykke, sykdom og tap av eiendom. Men så lenge de retter seg etter Guds undervisning, ville det ikke være noen blant dem som tigget eller mangler mat. rett

(404)Guds lov gav de fattige rett til en viss del av markens grøde. Når en person var sulten, hadde han lov til å gå ut på åkeren til naboen, eller inn i frukthagen og vingården hans, og spise seg mett på korn eller frukt. Det var i samsvar med denne ordningen at Jesu disipler plukket aks og spiste da de gikk igjennom en åker på en sabbat. Alt som ble liggende igjen etter innhøstningen på åkrer, i hager og vingårder, tilhørte de fattige. Moses hadde kunngjort: "Når du høster inn kornet på din åker, og du glemmer et kornband på åkeren, da skal du ikke vende tilbake for å hente det. ... Når du slår dine oliven ned, skal du ikke baketter gjennomsøke grenene. ... Når du høster din vingård, skal du ikke holde ettersanking; den fremmede, den farløse og enken skal ha det. Du skal komme i hu at du var trell i Egyptens land." rett

(405)Hvert syvende år ble der sørget spesielt for de fattige. Dette var det såkalte sabbatsåret som begynte etter innhøstningen. Ved såtiden, som var like etter innhøstningen, skulle folk det året la være å så. De skulle heller ikke beskjære vingårdene om våren, og de skulle ikke vente seg hverken kornhøst eller vinhøst det året. De skulle spise det som vokste vilt, mens det Var friskt, men de skulle ikke lagre noe av det. Avkastningen det året skulle tilhøre den fremmede, den farløse og enken, og også dyrene på marken.' Men hvordan skulle de klare seg gjennom det året de ikke fikk noen avling, når de ikke høstet mer enn de trengte i de vanlige årene? Gud hadde lovet å sørge rikelig for dem: "Da vil jeg sende min velsignelse over eder i det sjette år, så det gir grøde for tre år. r det åttende år skal r så, men ennå ete av den gamle grøde; like til det niende års grøde kommer, skal r ete gammelt korn." rett

(405)Feiringen av sabbatsåret skulle gagne både landet "Og folket. Jorden ville gi langt større avling etter at den hadde ligget brakk et år. Folk slapp det harde slitet ute på åkeren. Selv om det var forskjellig slags arbeid de kunne gjøre i denne tiden også, hadde alle mer tid til rådighet for å samle krefter til arbeidet i årene som fulgte. De fikk mer tid til ettertanke og bønn og til å sette seg inn i de lover og retningslinjer som Herren hadde gitt, og til å undervise sin familie. rett

(405)I sabbatsåret skulle de hebraiske slaver settes fri, og de skulle ikke sendes tomhendt bort. Herren hadde sagt: "Når du gir ham fri, skal du ikke la ham gå tomhendt fra deg. Du skal sørge vel for ham med gaver av ditt småfe og fra din treskeplass og fra din vinperse; av det som Herren din Gud har velsignet deg med, skal du gi ham." En lønnstager måtte få oppgjør med det samme: "Du skal ikke gjøre urett mot en nødlidende og fattig dagarbeider, enten han er en av dine brødre eller en av de fremmede som bor i ditt land, rundt om i dine byer; på dagen skal du gi ham hans lønn, og før solen går ned; for han er fattig og stunder etter sin lønn." rett

(406)Det ble også gitt spesielle regler for hvordan man skulle behandle treller som hadde flyktet: "Du skal ikke sende en trell tilbake til hans herre når han er rømt fra sin herre og har flykret til deg. Han skal bli hos deg i ditt land på det sted han urvelger seg i en av dine byer, hvor der rykkes ham best; du skal ikke være hård imot ham." I det syvende år fikk de fattige ettergitt sin gjeld. Hebreerne ble stadig oppfordret til å hjelpe sine brødre som hadde der vanskelig, ved å låne dem penger uten å ta renter. Det var uttrykkelig forbudt å utnytte en fattig mann. "Når din bror blir fattig og ikke lenger kan holde seg oppe, da skal du støtte ham; som en fremmed og en innerst skal han leve hos deg. Du må ikke ta tente eller overmål av ham. Men du skal frykte din Gud, så din bror kan leve med deg. Du skal ikke låne ham penger mot rente og ikke kreve noe i tillegg for den mat du låner ham." rett

(406)Dersom gjelden ikke ble betalt før ettergivelses-året, kunne utlåneren ikke kreve pengene tilbake. Folket fikk uttrykkelig pålegg om ikke å nekte sine brødte nødvendig hjelp av den grunn. "Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre, . . . da skal du ikke være hardhjertet og lukke din hånd for din fattige bror. . . . Vokt deg at det ikke kommer en ond tanke opp i ditt hjerte, så du sier: Nå er det snart det syvende år, ettergivelses-året, og du ser med onde øyne på din fattige bror og ikke gir ham noe! For da kommer han til å klage over deg til Herreu, og du fører synd over deg." "Por fattige kommer det allrid til å være i landet; derfor byr jeg deg og sier: Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land." Du skal rett

(406)Etter syv sabbatsår, altså "syv ganger syv år", kom det store frigivelses-åretjubelåret. Da "skal du la basunen lyde gjennom landet. . . . Og I skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle dem som bor der; det skal være et jubelår for eder, og I skal komme tilbake, enhver til sin eiendom og enhver til sin slekt". På den tiende dag i den syvende måned, på soningsdagen, skulle jubelåret innvarsles ved trompetsignaler. De kunne høres i hele landet, og overalt hvor det jødiske folk bodde, brakte de bud om det store frigivelsesåret. På den store soningsdagen ble Israels synder sonet, og med glede bød folket jubelåret velkommen. rett

(406)Likesom i sabbatsåret skulle det da ikke såes eller høstes. Alt det jorden kastet av seg, skulle tilhøre de fattige. Visse grupper hebraiske slaver - alle som ikke var blitt frigitt i sabbatsåret - ble nå satt fri. Men det som i første rekke særmerket jubelåret, var at all jordeiendom igjen skulle overdras til den familien som tidligere hadde eiet den. Gud hadde påbudt at landet skulle fordeles ved loddtrekning. Etter utskiftningen hadde ingen lov til å overdra sin eiendom til andte. Heller ikke skulle noen selge sitt jordstykke med mindre fattigdom drev ham til det. Når som helst han eller noen av hans slekt ønsket å kjøpe det tilbake, kunne eieren ikke nekte det. Hvis det ikke var innløst før jubelåret, skulle det da gå tilbake til den tidligere eier eller hans arvinger. rett

(407)Herren sa til Israel: "Jorden må ikke selges for alle tider; for meg hører landet til, I er fremmede og gjester hos meg." Det skulle innskjerpes overfor folket at landet tilhørte Gud, og at de bare eier det midlertidig. Han var den egentlige og opprinnelige eier, og han ville at de skulle ta spesielt hensyn til de fattige og ulykkelige. Det skulle gjøres klart for alle at de fattige har like stor rett til en plass på Guds jord som de mer velstående. På den måten sørger Gud for å minske lidelse og bringe håp og solskinn til de fattige og ulykkelige. rett

(407)Herren ønsket å hindre at menneskene traktet etter rikdom og makt. Det ville få uheldige følger dersom en folkegruppe stadig øker sin rikdom, mens andre levet i fattigdom og elendighet: Uten en viss tilbakeholdenhet ville de rike få monopol på makten og behandle de fattige som mindreverdige individer, selv om de var like meget verd i Guds øyne. Følelsen av å være undertrykt ville vekke opprørstrangen hos de fattige gruppene. Deres fortvilelse og desperasjon ville bidra til å demoralisere samfunnet og bane vei for alle slags forbrytelser. De retningslinjene Gud gav, hadde til hensikt å fremme sosial likhet. Bestemmelsene om sabbatsåret og jubelåret ville i stor grad råde bot på de feilgrep som i mellomtiden hadde skjedd i nasjonens sosiale og politiske liv. rett

(407)Disse tiltakene skulle gagne de rike like mye som de fattige. De ville legge en demper på griskhet og tendensen til selvopphøyelse, og fremelske trangen til godgjørenhet. Etter hvert som det ble mer fordragelighet og tillit mellom alle folkegrupper, ville samfunnsforholdene bli bedre og mer stabile. Vi er alle vevet sammen i menneskehetens store vev. Alt det vi kan gjøre for å gagne andre og høyne deres kår, vil bli til velsignelse for oss selv. Loven om gjensidig avhengighet gjelder alle grupper i samfunnet. Arbeidstageren er ikke mer avhengig av arbeidsgiveren enn omvendt. Mens den ene gruppen gjerne vil ha del i de rikes velstand, er disse på sin side avhengige av den innsats, de evner og den arbeidskraft som denne gruppen rår over. rett

(407)Israel hadde fått løfte om store velsignelser hvis de ville være lydige mot Herrens befalinger. "Da vil jeg gi eder regn i rette tid, og jorden skal gi sin grøde, og markens trær skal gi sin frukt. Og tresketiden skal vare hos eder like til vinhøsten, og vinhøsten skal vare inntil kornet såes, og I skal ete eder mette av brødet som I hat avlet, og bo trygt i eders land. Og jeg vil gi fred i landet, og I skal hvile i ro, og ingen skal forferde eder; jeg vil rydde ut de ville dyr av landet, og sverd skal ikke fare gjennom eders land. . . . Jeg vil vandre midt iblant eder, og jeg vil være eders Gud, og I skal være mitt folk. . . . Men dersom I ikke lyder meg og ikke holder alle disse bud, . . . da vil også jeg gjøre således mor eder: . . . Til ingen nytte skal I så eders sæd, eders fiender skal ete den opp. Og jeg vil sette mitt åsyn mot eder, og eders fiender skal slå eder, og de som hater eder, skal herske over eder, og I skal flykte skjønt ingen forfølger eder." rett

(408)Mange insisterer på at ille mennesker skal ha like stor del i de timelige velsignelser fra Gud. Men dette var ikke Skaperens hensikt. Ulike kår er et av midlene Gud bruker for å prøve karakteren og utvikle den. Men han ønsket at de som har mange av denne verdens goder, skal betrakte seg som forvaltete over hans gaver, som de skal bruke for å hjelpe dem som lider nød. rett

(408)Kristus har sagt at vi alltid vil ha de fattige iblant oss. Han stiller seg solidarisk med sitt folk som lider. Vår gjenløser har medlidenhet med de fattigste og ringeste av sine børn. Han sier at de er hans representanter. Han har plassert dem iblant oss for å vekke den samme kjærlighet i oss som han selv har overfor dem som lider og er underrrykker. Kristus betrakter den medfølelse og hjelpsomhet vi viser dem, som om den var blitt vist ham. Om vi behandler dem med grusomhet eller likegladhet, oppfatter han det som om det gjaldt ham selv. rett

(408)Verden ville ha sett helt annerledes ut i dag både moralsk, åndelig og materielt hvis den loven Som Gud gav til gagn for de fattige, fremdeles var blitt holdt. Da ville selviskhet og stolthet ikke være så fremtredende som nå, men enhver ville interessere seg for andres lykke og velferd. Mye av den nød og elendighet som finnes i mange land, ville simpelthen ikke kunne eksisrere. rett

(408)De prinsippene Gud har gitt, ville ha hindret de forferdelige onder som gjennom alle tider har vært følgen av at de rike har undertrykket de fattige, og at de fattige har næret hat og mistanke til de rike. Disse retningslinjene ville ha utelukket opphopning av store rikdommer, og at noen levde i urimelig luksus. De ville samtidig ha gjort det umulig at titusener av mennesker som for en ussel betaling må slite for å gjøre det mulig å skape disse kolossale formuer, levde i uvitenhet og elendighet. De ville skape en fredelig løsning på de problemer som truer med å fylle verden med anarki og blodsutgyrelse. rett

neste kapitel