Helg og høytid

(409)Hele Israel kom sammen tre ganger om året fot å tilbe ved helligdommen. En tid var Silo samlingssteder. Siden ble Jerusalem midtpunktet for nasjonens religiøse liv, og da drog stammene dit for å feire de store høytider. rett

(409)Israel var omgitt av ville, krigerske stammer som var ivrige etter å erobre landet. Likevel ble alle våpenføre menn, og ellers alle som var i stand til å reise så langt, oppfordret til å forlate sitt hjem tre ganger om årer og dra til samlingssredet som lå omtrent midt i landet. Hvem kunne så hindre fiendene i å gjøre hærverk i de ubevokrede hjemmene og ødelegge dem med ild og sverd? Hvem skulle beskytte landet mot en invasjon som ville resultete i at Israel ble ført i fangenskap av sine fiender? Gud hadde lovet å beskytte sitt folk. "Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrit dem." Mens israelittene drog opp til høytiden, ville Gud holde fienden borte. Han hadde gitt dette løfte: "Jeg vil jage hedningene borr for deg og utvide ditt land, og ingen skal attrå ditt land mens du går opp for å vise deg for Herren din Guds åsyn tre ganger om året.'" rett

(409)Den første av disse høytidene var påsken eller de usyrede brøds høytid. Den fant sted 1 måneden abib, som var den første måneden i det jødiske år og tilsvarte siste del av mars og første del av april. Vinterkulden var over, og senregnet hadde opphørt. Hele naturen fryder seg i vårens frodige skjønnhet. Gresset var grønt i åsene og dalene, og ville blomster pryder markene overalt. Det nærmet seg fullmåne, og kveldene var svale. Dette var den årstid den inspirerre sangeren skildret så vakkert: "For se, nå er vinteren omme, regnet har dradd forbi og er borre; blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turrelduens røst har latt seg høre i vårr land; fikenrreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter." rett

(410)Over hele landet var skarer av pilegrimer på vei mot Jerusalem. Hyrdene kom ned fra fjellene der de gjette saueflokkene, fiskerne kom fra Gennesaret-sjøen, bøndene fra gårdene, og elevene fra profetskoiene. Alle var på vei mot det stedet der Gud åpenbarte seg. Dag Setappene var korte, for de fleste gikk til fots. Mange sluttet seg til karavanene SOm ofte ble temmelig store før de nådde frem til den hellige byen. rett

(410)Israelittene gledet seg over den vakte naturen og var takknemlige til ham som var alle gode gavers giver. De sang de vakre hebraiske salmene som opphøyet Guds majestet og herlighet. Når signalhornet lød, tonet lovsangen fra hundrevis av stemmer til musikken fra cymbler: "Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem, . . . hvor stammene drar opp, Herrens stammer, . . . for å prise Herrens navn! ... rett

(410)Bed om fred for Jerusalem! La det gå (jern vel som elsker deg!" rett

(410)Når Israels folk så opp mot fjellene der hedningene pleide å tenne ild på altrene, sang de: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." rett

(410) "De som setter sin lit til Herren, er Som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig. Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nå av og inntil evig tid."' rett

(410)Idet folkeskarene beveget seg oppover høydedraget mot den hellige byen, så de med ærbødighet på de mange som var på vei til templet fot å tilbe. De så tøkelsen Som steg til værs, og da de hørte trompetsignalene fra levittene som kunngjorde at den hellige tjenesten skulle begynne, ble de grepet av øyeblikkets inspirasjon og sang: "Stor er Herren og høylavet i vår Guds stad, på hans hellige berg. Fagert hever det seg, en glede for all jorden er Sions berg, der ytterste Norden, den store konges stad." "Der være fred innen din voll ro i dine saler!" "Lukk opp rettferdighetens porter for meg! Jeg vil gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren." "Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem." rett

(410)Alle hjem i Jerusalem ble åpnet for pilegrimene, og de fikk gratis husly. Men plassen strakk ikke til for de mange tilreisende. Derfor ble det slått opp telt på hver ledig plass i byen og på høydedragene omkring. Om kvelden den fjortende dag i måneden ble påsken feiret. De høytidelige, inntrykksfulle seremoniene skulle minne folket om utfrielsen fra trelldommen i Egypt. Samtidig pekte de frem mot det offer som skulle fri dem fra syndens slaveri. Da Frelseren gav sitt liv på Golgata, mistet påsken sin betydning, og Herrens nattverd ble innstiftet til minne om den begivenhet som påsken hadde vært et forbilde på. rett

(411)Etter påsken ble de usyrede brøds høytid feiret, og den varte i syv dager. På den første og den syvende dagen ble det holdt en hellig sammenkomst. Ingen måtte gjøre vanlig arbeid disse dagene. Den andre dagen i høytiden ble førstegrøden av årets høst båret frem for Gud. Bygg var det tidligste kornslaget i Palesrina. Det tok til å modnes omkring den tiden da festen begynte. Presten svinget et kornband foran Guds alter for å gi til kjenne at alt tilhørte Herren. Innhøsrningen måtte ikke finne sted før denne seremonien var utført. rett

(411)Femti dager etter at førsregrøden var båret frem, var der pinse, som også ble kalt høstfesten og ukefesren. Som et uttrykk for takknemligher over det kornet som ble brukt til brød, ble to usyrede brød fremstilt for Herren. Pinsefesten varte bare en dag, og den ble benyttet til gudstjeneste. I den syvende måned kom løvhyrtefesten eller høst-takkefesten. Det var en takkefest for Guds rike gaver fra frukthagen, olivenlunden og vin gården. Der var den fornemste av årets fester. Jorden hadde gitt sin grøde, kornavlingen var brakt i hus, frukten, olivenoljen og vinen var lagret, og førstegrøden var båret frem. Og nå kom folket med sitt takkoffer til Gud som hadde velsignet dem så rikt. rett

(411)Denne høytid skulle fremfor alt være en gledesfest. Den kom like etter den store soningsdagen da folket hadde fått forsikring om at deres synder var blitt utslettet. De hadde fred med Gud og kom for å lovprise ham for hans godhet. Høstonna var unnagjort, og det nye arbeidsåret var enda ikke begynt. Folket var derfor fri for bekymringer og kunne hengi seg til øyeblikkets hellige, gledesfylte innflytelse. Selv om det bare var fedrene og sønnene som hadde plikt til å være til stede ved festene, skulle flest mulig av familien være med. Tjenestefolkene, levittene, de fremmede og de fattige skulle også bli innbudt til å ta del. rett

(411)Likesom påsken var også løvhyttefesten en minnefest. Den var innstiftet for å feire minnet om folkets pilegrimsvandring i ørkenen. Derfor skulle de dra mann av huse og bo i løvhytter som var laget av "fagre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og siljer som vokser ved bekkene". På den første dagen i høytiden ble det,holdt en "hellig sammenkomst", og etter de syv festdagene ble det holdt en lignende høytid på den åttende dag. rett

(411)Ved disse årlige sammenkomster ble både gamle og unge oppmuntret til å tjene Gud. Dette møtet mellom folk fra alle deler av landet styrket de bånd som bandt dem til Gud og til hverandre. Der ville bety mye for Guds folk også i dag om de feirer en løvhyttefest i glede og takknemlighet over de velsignelser Gud har gitt dem. Israels barn holdt en gledesfest for å minnes at Gud hadde utfridd deres fedre og på en mirakuløs måte bevart dem på reisen fra Egypt. Slik burde også vi med takknemlighet tenke på hvordan' Herren har ført oss ut fra vetden og villfarelsens mørke og inn i nådens og sannhetens dyrebare lys. rett

(412)De som bodde langt fra tabernaklet, må ha brukt mer enn en måned til de årlige høytidene. Denne store troskap mot Gud bør være en påminnelse om hvor betydningsfull gudstjenesten er, og hvor viktig det er at vi prioriterer de åndelige og evige interesser fremfor de selviske og verdslige. Vi lider et alvorlig tap når vi forsømmer den forrett vi har til å komme sammen for å styrke og oppmuntre hverandre i å tjene Gud. Sannheten i hans ord står ikke lenger så klart for oss. Vi blir ikke lenger opplyst og påvirket av den helliggjørende innflytelsen, og vårt åndelige liv blir svekket. Det kristne fellesskaper lider under mangelen på gjensidig sympati. Den som lukker seg inne i seg selv, fyller ikke den plass Gud har tiltenkt ham. Vi har alle den samme far, og vi er avhengige av hverandre for å være lykkelige. Vi er forpliktet overfor Gud og våre medmennesker. Når vi utvikler de sosiale elementer i vår natur på den rette måten, får vi interesse for våte medmennesker og finner glede i å gjøre noe for andre. rett

(412)Løvhyttefesten var ikke bare en minnehøytid, men også et forbilde. Den pekte ikke bare tilbake til ørkenvandringen, men var også en høst-takkefest for markens grøde som var kommet i hus. Samtidig viste den frem til den siste, store innhøstningsdagen når høstens herre skal sende høstfolkene ut og samle ugresset i bunter og brenne det, og samle hveten i låven. Da skal de onde bli tilintetgjort. De skal bli "som om de aldri hadde vært til". Og alle røster i hele universet skal forene seg i lovsang til Gud. "Hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt Som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet." rett

(412)Israelsfolket lovpriste Gud under løvhyttefesten når de tenkte på hvordan han i sin barmhjertighet hadde utfridd dem fra trelldommen i Egypt og vist omsorg for dem under pilegrimsvandringen i ørkenen. De kunne også fryde seg i bevisstheten om at Gud hadde tilgitt deres synd og tatt imot dem, takket være tjenesten på soningsdagen som nettopp var slutt. Men når Herrens gjenløste er blitt samlet inn i det himmelske Kanaan, skal de for alltid være befridd for forbannelsens trelleåk, for "vi vet at alt som er skapt;. stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag".' Da vil de bryte ut i en ubeskrivelig jubel. Kristi store soningsverk for menneskene er fullbyrdet, og deres synd er utsletter for alltid. rett

(412) "ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den ødemark skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd; Libanons herlighet er gitt dem, Karmels og Sarons prakt; de skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt." "Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opplates; da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken, og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder. . . . Og det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei, ingen men skal gå på den, men den høter hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. Det skal det ingen løve væte, og intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes det. Og Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly."' rett

neste kapitel