Gideon - Israels redningsmann

(414)Etter at stammene hadde bosatt seg i Kanaan, gjorde de ikke noe iherdig forsøk på å fullføre erobringen av landet. De var tilfreds med det området de hadde vunnet. Iveren kjølner og krigen opphørte. "Da Israel ble sterkt, gjorde de kanaanitrene arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort." rett

(414)Herren hadde trofast oppfylt løftene han hadde gitt Israel. Josva hadde brutt kanaanitrenes makt og hadde delt landet mellom stammene. Nå stod der bare tilbake å drive resten av innbyggerne ut. Dette kunne skje bare i tillir til Guds hjelp. Men det var her de svikret. Ved å alliere seg med kanaanittene handler de stikk i strid med Herrens befaling. De forsømte å oppfylle betingelsene fot Guds løfte om å gi dem Kanaan. rett

(414)Helt fra første gang Gud talte til dem fra Sinai, hadde han advart dem mot avgudsdyrkelse. Like etter at loven var blitt forkynt, gav Moses er spesielt budskap fra Gud angående innbyggerne i Kanaan: "Du skal ikke tilbe deres guder eller tjene dem; du skal ikke gjøre som de gjør; men du skal rive deres avgudsbilder ned og slå deres sten støtter i stykker. I skal tjene Herren eders Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil holde sykdom borte fra deg."' rett

(414)Gud lover at han ville undertvinge fienden, hvis de ville være lydige mot ham. "Redsel for meg vil jeg sende foran deg og forvirre alle de folk du kommer til, og jeg villa alle dine fiender flykte for deg. Og jeg vil sende hvepser foran deg, og de skal jage hevittene, kanaanittene og hetittene bort fra deg. Jeg vil ikke jage dem bort fra deg på ett år, for at ikke landet skal bli øde og de ville dyr bli for mange for deg; litt etter litt vil jeg jage dem borr fra deg, inntil du blir så stort er folk at du kan ta landet i eie. ... Jeg vil gi landets innbyggere i eders hånd, og du skal jage dem bort fra deg. Du skal ikke gjøre noen pakt med dem eller med deres guder. De skal ikke bo i ditt land, for at de ikke skal forføre deg til å synde mot meg, for du ville da tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg."' Før sin død hadde Moses i dypt alvor stadig gjentatt dette pålegg, og senere gjorde Josva det samme. rett

(415)Gud hadde latt sitt folk bo i Kanaan for at de skulle danne et mektig bolverk mot ondskapens flodbølge. Hvis Israel var tro mot Gud, ville han la dem gå fra seier til seier og gi dem makt over nasjoner som var større og sterkere enn kanaanittene. Slik lød hans løfte: "For tar I vare på alle disse bud som jeg byr eder å holde, . . . da skal Herren drive ut alle disse folk for eder, og I skal jage bort folk som er større og tallrikere enn I selv. Hvert sted I trår på med eders fot, skal høre eder til; fra ørkenen og Libanon, fra den store elv, elven Frat, og til havet i vest skal eders landemerker nå. Ingen skal kunne stå seg imot eder; redsel for eder og frykt for eder skal Herren eders Gud la komme over hele det land I trår på, således som han har sagt til eder."' rett

(415)Men på tross av sitt høye kall valgte de et liv i makelighet og tilfredsstillelse av selvet. De benyttet ikke anledningen til å erobre resten av landet, og ble gjennom flere slektledd plaget av de avguderiske folkeslagene som var blitt igjen. Som profeten hadde forutsagt, ble de som "torner" i øynene på dem og "brodder" i siden. Israelittene "blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger. De gifter seg med kanaanittene, og avgudsdyrkelsen spredte seg som en pest gjennom landet. "De tjente deres avguder, og disse ble dem til en snare, og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene, . . . og landet ble vanhelliget ved blod. . . . Da opptentes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv." rett

(415)Avgudsdyrkelsen fikk bare liten innpass så lenge det slektledd som Josva hadde undervist, ennå levde. Men foreldrene hadde beredt veien for barnas frafall. De som inntok Kanaan, respekterte ikke Herrens påbud. Dermed sådde de en sæd som skulle bære bitre frukter gjennom mange slektledd. På grunn av sine enkle livsvaner var hebreerne et sunt folk. Men deres samkvem med hedningene fikk dem til å gi etter for appetitten og lidenskapene, og førte til at de ble gradvis svekket både fysisk, mentalt og moralsk. Syndene deres skilte dem fra Gud. Hans styrke vek fra dem, og de kunne ikke lenger stå seg mot fienden. Slik kom de selv under de samme nasjoner som de med Guds hjelp kunne ha overvunnet. rett

(415) "De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land." Han "førte dem som en hjord i ørkenen". "De vakte hans harme med sine offer hauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne bilder." "Han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde oppslått blant menneskene. Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin hetlighet i fiendens hånd."' Likevel forlot han ikke sitt folk for godt. Det fantes alltid en rest som var tro mot ham. Fra tid til annen oppreiste Gud tapre menn som kjempet mot avgudsdyrkelsen og utfridde israelittene fra deres fiender. Men så snart befrieren var død og folket ikke lenger stod under hans myndighet, vendte de gradvis tilbake til avgudsdyrkelsen. Slik ble historien om frafall og straff, syndsbekjennelse og utfrieise gjentatt gang på gang. rett

(416)Israel ble først undertrykt av kongene av Mesopotamia og Moab, senere av filistrene, og så av kanaanittene i Hasor undet ledelse av Sisera. Orniel, Samgar og Ehud ble kalt til å være folkets befriere. Likeså Debora og Barak. "Og Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Herren gav dem i Midians hånd." Hittil hadde undertrykkernes hånd ikke hvilt så tungt på stammene øst for Jordan, men i dette tilfelle gikk det først ut over dem. rett

(416)Amalekittene sør for Kanaan, og midianittene langs østgrensen og ørkenstrøkene bakenfor, var fremdeles Israels uforsonlige fiender. På Moses' tid var midianittene nesten utryddet, men siden hadde de vokset både i styrke og antall. De tørstet etter hevn, og da Gud trakk sin beskyttelse tilbake fra Israel, fikk de sin anledning. Det var ikke bare stammene øst for Jordan som led under deres herjinger, men hele landet. De ville, barbariske ørkenstammene kom "som gresshopper i mengde" og strømmet inn i landet med sine flokker av småfe og storfe. Som en altfortærende landeplage spredte de seg ut over landet helr fra Jordanelven til sletten der filistrene bodde. De kom så snart grøden begynte å bli moden, og ble værende i landet til den siste avlingen var høstet inn. De røver med seg det som fantes på marken, og plyndret og mishandlet innbyggerne før de drog tilbake til ørkenen. Israelittene som bodde ute på landet, var nødt til å forlate hjemmene sine og flytte inn til byene som var omgitt av murer. De søkte også tilflukt i festninger og endog i huler og bak forskansninger mellom fjellene. I syv år varte denne undertrykkelsen. Da gav folket i sin nød akt på Herrens irettesettelse. De bekjente sine synder, og Gud lot på ny en befrier stå frem. rett

(416)Gideon var sønn av Joas og tilhørte Manasses stamme. Slekten som denne familien tilhørte, hadde ikke noen førerstilling i folket, men Joas' familie utmerket seg ved sitt mot og sin rettskaffenhet. Om hans tapre sønner er det blitt sagt at hver av dem var "som en kongesønn å se til". Han hadde mistet alle sønnene så nær som en i kampen mot midianittene. Men han hadde til gjengjeld satt skrekk i invasjonshæren. Gud kalte nå Gideon til å befri hans folk. Han holdt nettopp på med å treske hvete. Han hadde gjemt bort litt korn, men våget ikke å treske det på det vanlige treskegulvet. Derfor gikk han ut til et sted i nærheten av vin persen. Det var ennå lenge til druehøsten, og derfor var det ingen som ofret noen tanke på vingårdene. Mens Gideon arbeidet stille og ubemerket, tenkte han med sorg på forholdene i Israel og funderte på hvordan folket kunne bli befridd for undertrykkernes åk. rett

(417)Plutselig viste "Herrens engel" seg for ham og sa: "Herren er med deg, du djerve kjempe." Gideon svarre: "Hør på meg, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss, og hvor er alle hans undergjerninger som våre fedre har fortalt oss om, idet de sa: Førte ikke Herren oss opp av Egypten? Men nå har Herren forlatt oss og gitt oss i midianittenes hånd." Budbæreren fra himmelen svarte: "Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd; har jeg ikke sendt deg?" rett

(417)Gideon ønsket er tegn på at den som snakket med ham, var paktens engel som i tidligere tider hadde kjempet for Israel. Engler fra Gud hadde en gang stanset og snakket med Abraham, og de hadde vært hans gjester. Nå bad Gideon den himmelske budbæreren om å være hans gjest. Han skyndte seg bort til teltet, og av sitt knappe forråd stelte han i stand et kje og usyrede kaker som han satte frem for ham. Men engelen sa: "Ta kjøtret og de usyrede kaker og legg det på stenen der, og hell suppen over." Gideon gjorde det han ble bedt om, og nå fikk han det tegnet han hadde ønsket. Engelen rørte ved kjøttet og kakene med staven han holdt i hånden. Straks slo en flamme ut fra stenen og brente opp offeret. Dermed forsvant engelen. rett

(417)Joas, far til Gideon, tok del i sine landsmenns frafall. Han hadde bygget et stort alter for Ba'al i Ofra der han bodde. Dit kom innbyggerne i byen for å tilbe. Nå fikk Gideon pålegg om å ødelegge dette alteret, og i stedet bygge et alter for Herren på klippen der offeret var blitt fortært. Her skulle han så bære frem er offer. Denne spesielle tjenesten var overlatt til prestene og måtte bare foregå på alteret i Silo. Men han som hadde innstiftet offertjenesten, og som alle ofrene pekte frem til, hadde også myndighet og makt til å endre forskriftene. Befrielsen av Israel skulle innledes med en høytidelig protest mot Ba'al.dyrkelsen. Gideon måtte erklære krig mot avgudsdyrkelsen før han kunne dra i krig mot folkets fiender. rett

(417)Gideon gjorde nøyaktig som Gud hadde sagt. Han var klar over at han ville møte motstand hvis han prøvde å gjøre der åpenlyst. Derfor gjorde han alt i hemmelighet. Med hjelp av sine tjenere utførte han oppdraget i løpet av en eneste natt. Stort var raseriet blant mennene i Ofra da de kom neste morgen for å tilbe Ba'al. De ville ha tatt Gideon av dage hvis ikke Joas, som hadde hørt om engelens besøk, hadde tatt sønnen i forsvar. Joas sa til dem: "Vil I stride for Ba'al, vil I hjelpe ham? Den som Strider for ham, skal miste livet innen i morgen. rett

(418)Er han Gud, da la ham stride for seg selv, siden de har revet ned hans alter," Dersom Ba'al ikke var i stand til å forsvare sitt eget alter, hvordan skulle han så kunne beskytte dem som bad til ham? Alle ranker på hevn mot Gideon ble oppgitt. Og da han blåste i krigsbasunen, var mennene fra Ofra blant de første til å fylke seg omkring ham. Han sendte ilbud til Manasse, sin egen stamme, og likeså til Aser, Sebulon og Nafrali, og alle fulgre oppfordringen. rett

(418)Men Gideon våget ikke å stille seg i spissen for hæren uten enda et bevis på at Gud hadde kalt ham til denne oppgaven, og at han ville være med ham. rett

(418)Derfor bad han: "Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne avklipte ullen på treskeplassen; dersom der da kommer dugg på ullen alene, og hele marken er tørr, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt." Om morgenen var ullen våt, mens gresset var tørt. Men nå våkner der en ny tvil hos ham, for ullen har den egenskap at den absorberer fuktigheten som finnes i luften omkring. Derfor var denne prøven kanskje ikke helt avgjørende. Så bad han om at det motsatte måtte skje, og at hans forsiktighet ikke måtte vekke Guds mishag. Gud oppfylte bønnen hans. rett

(418)Etter denne oppmuntringen drog Gideon ut med hæren for å ta kampen opp mot fienden. "Og alle midianittene og amalekittene og østens barn slo seg sammen og drog over Jordan, og leiret seg i Jisreel-dalen." Gideon hadde bare trettiro tusen mann, og spredt ut foran seg hadde han den umåtelige fiende hæren. Da sa Herren til ham: "Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg. La nå utrope for folket: Den Som er fryktsom og redd, kan vende om og fare hjem igjen fra Gilead-fjellet!" De som ikke var villige til å trosse farer og vanskeligheter, eller som var opptatt av verdslige interesser og derfor ikke kunne gå helhjertet inn for Guds sak, ville ikke gjøre Israels hær sterkere. I virkeligheten ville de svekke den. rett

(418)Det var en lov i Israel at før hæren gikk til kamp, skulle følgende kunngjøring sendes ut: "Er her noen mann som har bygget et hus og ikke innvidd det, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, for at han ikke skal dø i striden og en annen innvie det. Og er her noen mann som har plantet en vingård og ennå ikke tatt den i bruk, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, for at han ikke skal dø i striden og en annen ta den i bruk. Og er her noen mann som har trolovet seg med en kvinne, men ennå ikke tatt henne til ekte, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, for at han ikke skal dø i striden og en annen ekre henne." Videre skulle tilsynsmennene kunngjøre for folket: "Er her noen mann som er redd og motfallen, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, fot at ikke hans brødtes hjerte skal bli misttøstig, likesom hans eget hjerte et." rett

(419)Gideon hadde unnlatt å sende ut denne kunngjøringen fordi hæren hans var så liten sammenlignet med fienden. Derfor ble han ytterst forbauser da han fikk vite at den tvert imot var for stor. Men Herren så stoltheten og vantroen i sitt folks hjerte. Riktignok hadde de villig møtt frem da Gideon gav sin flammende appell. Men mange ble grepet av frykt da de så midianittenes veldige hær. Når seieren var vunnet, ville disse ha tatt æren til seg selv i stedet for å takke Herren. rett

(419)Gideon gjorde som Herren befalte. Det var med tungt hjerte han så at tjuero tusen, eller mer enn to tredjedeler av hæren, drog hjem. Igjen kom Herrens ord til ham: "Ennå er det for mange folk; la dem gå ned til vannet, så vil jeg prøve dem for deg der, og den som jeg sier skal gå med deg, han skal gå med deg; men hver den som jeg sier ikke skal gå med deg, skal ikke gå." Da folket ble ført ned til vannet, trodde de at de skulle gå til angrep straks. Noen få rok i farten litt vann i hånden og drakk det mens de gikk videre. Men nesten alle la seg på kne og gav seg i ro og mak til å drikke fra bekken. De som tok litt vann opp med hånden, var bare tre hundre av ti rusen. Disse ble utvalgt mens resten fikk dra hjem. rett

(419)Karakteren blir ofre satt på prøve med de enkleste midler. De som i farens stund var mest opptatt med å tilfredsstille sin egen trang, var ikke de menn man kunne stole på i et knipetak. Gud har ingen plass i sitt verk for den dorske og nytelsessyke. Han valgte de få som ikke lot sine egne ønsker hindre dem i å gjøre sin plikt. De tre hundre utvalgte eide ikke bare mot og selvkontroll. De var også troens menn. De hadde ikke gjort seg urene med avgudsdyrkelse. De lot Gud få lede, og han ville bruke dem til å utfri Israel. Fremgang avhenger ikke av kvantitet. Gud kan frelse ved hjelp av få, like så vel som ved mange. Han blir ikke så mye æret ved de store tall som ved sine tjeneres karakter. rett

(419)Israelittene hadde tatt oppstilling på et høydedrag med utsikt over dalen der fiendehæren hadde sin leir. "Men midianittene og amalekittene og alle østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på deres kameler; de var tallrike som sanden på havets bredd." Gideon skalv ved tanken på kampen dagen etter. Men om natten sa Herren til ham at han skulle ta med seg sin rjener Pura og gå ned til midianittenes leir. Der ville han få høre noe oppmuntrende. Gideon gikk da ned, og mens han ventet i mørket og stillheten, hørte han at en soldat fortalte en drøm til en kamerat. "Og se, et byggbrød kom rullende mot midianittenes leir, og da det kom til teltet, støtte det til det, så det falt; det kastet det overende, og teltet lå der." Svaret kameraten gav, gjorde et sterkt inntrykk på ham som lytter i mørker: "Dette er ikke noe annet enn israelitten Gideons, Joas' sønns sverd; Gud har gitt midianittene og hele leiren rett

(419)i hans hånd." Gideon gjenkjente Guds røst som talte til ham gjennom disse ukjente midianirrene. Så gikk han tilbake til de få menn han hadde under sin kommando, og sa: "Stå opp! Herren har gitt midianittenes leir i eders hånd." rett

(420)Gud viste ham nå en angrepsplan som han straks gikk i gang med å utføre. De tre hundre mann ble delt inn i tre grupper. Hver mann fikk utlevert en trompet og en fakkel som han gjemte i en leirkrukke. Mennene ble stilt opp slik at de kunne rykke frem mor midianittenes leir fra forskjellige kanter. Da Gideon i narrens mulm og mørke blåste i krigshorner, blåste alle tre avdelingene i tromperene sine. De knusre krukkene og svingte med faklene ider de løp mor fienden og isremte der forferdelige krigsroper; "For Herren og for Gideon!" Den sovende hæren var plutselig lys våken. Lyser fra de flammende faklene kunne sees overalt i leiren. Fra alle kanter hørtes lyden av tromperene og roper fra angriperne. Midianirrene trodde de hadde falt i hendene på en overveldende styrke og ble greper av panikk. Med ville redselssktik flykter de for livet. De forveksler sine egne kamerater med fienden og meier hverandre ned. rett

(420)Tusener av de israelirrene Som var blitt sendt hjem, vendte tilbake da det ryktes at Israel hadde vunnet seier, og deltok i forfølgelsen av fienden som var på vill flukt. Midianitrene flykter i retning av Jordan i håp om å nå sitt eget landområde på den andre siden av elven. Men Gideon sendre bud til Efraims stamme og oppfordrer dem til å sranse flyktningene ved vadestedene i sør. Sammen med sine tre hundre mann, som var både trette og sultne, gikk Gideon over elven like i hælene på de midianirrene som hadde rukker å komme Over til den andre siden. Han innhenter de to fyrstene Sebah og Salmunna Som hadde leder hæren og hadde flyktet med femren tusen mann. Hæren ble fullsrendig splittet, og lederne ble tatt til fange og drept. Ikke mindre enn 120 tusen av fiendens soldater fair i dette avgjørende slager. Midianittenes makt var knust, og de ble aldri mer i stand til å føre krig mor Israel. Nyheten spredre seg om at Israels Gud igjen hadde kjemper for sitr folk. Nabofolkene ble grepet av en ubeskrivelig redsel da de hørte at der tapre krigerfolket var blitt overvunnet med så enkle midler. rett

(420)Den mannen Gud hadde valgt til å lede felttoget mot midianittene, hadde ingen fremtredende stilling i Israel. Han var hverken høvding, prest eller levitt. Han følte seg Som den ringeste i sin fars hus. Men Gud så at han var modig og rettskaffen. Han stolte ikke på seg selv, men lot Herren lede. Gud velger ikke alltid de mest begavede menn til sitt verk, men velger dem han best kan bruke. "Ydmykhet går forut fot ære."' Herren kan oppnå de beste resultater gjennom dem som tydeligst innser sin utilstrekkelighet, og derfor setter hele sin lit til ham som sin leder og som kilden til sin styrke. Han vil gjøre dem sterke ved å forene sin styrke med deres svakhet. Han vil gjøre dem vise ved å legge sin visdom til deres uvitenhet. rett

(421)Dersom Guds folk la vekt på sann ydmykhet, ville han kunne gjøre langt mer for dem. Men det er få som ikke blir selviske og glemmer sin avhengighet av Gud når de blir betrodd et stort ansvar eller har fremgang. Dette er grunnen til at Herren går forbi dem som er store, begavede og fremtredende i verdens øyne når han velger personer til sitt verk. Altfor ofte er de stolte og selvtilstrekkelige og føler at de kan klare seg uten hans hjelp. rett

(421)Det var Guds makt som gjorde at fienden ble overvunnet da Josvas hær blåste i trompetene mens de marsjerte rundt Jeriko, og da den lille flokken som Gideon ledet, lot hornet gjalle rundt leiren til midianittene. Når menneskene ikke regner med Guds makt og visdom, vil selv de mest sinnrike planer slå feil, mens de metodene som ser minst lovende ut, vil lykkes dersom Gud har anvist dem, og hvis menneskene benytter dem i ydmykhet og tro. Tillit til Gud og lydighet mot hans vilje har like stor betydning for den kristne i hans åndelige krigføring som for Gideon og Josva i deres kamp mot kanaanittene. Gud ønsket at Israel skulle stole på ham og tillitsfullt søke hans hjelp i enhver krisesituasjon. Det var derfor han gang på gang åpenbarte sin makt for dem. Han er like villig i dag til å samarbeide med sitt folk og utføre store ting gjennom svake redskaper. Hele himmelen venter på at vi skal be om visdom og styrke. Gud "kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår".' rett

(421)Da Gideon vendte tilbake etter å ha forfulgt fienden, møtte han kritikk og anklage fra sine landsmenn. Og da han oppfordret mennene i Israel til å føre krig mot midianittene, ble Efrairns stamme hjemme. De så på det som et vågestykke, og da Gideon ikke kom med noen spesiell oppfordring til dem, benyttet de det som er påskudd til ikke å gjøre felles sak med sine brødre. rett

(421)Da efraimirrene fikk høre om israelittenes seier, ble de misunnelige fordi de ikke hadde noen del i den. Etter at midianittene var jaget på flukt, holdt de vakt langs vadestedene ved Jordan og hindrer dermed flyktningene i å slippe unna. På den måten lyktes det å utrydde et stort antall fiender, blant dem de to høvdingene Oreb og Se'eb. Dermed rok efraimittene del i den siste fase av krigen og hjalp til med å gjøre seieren fullstendig. Ikke desto mindre var de misunnelige og sinte på Gideon som om han hadde handler fullstendig på egen hånd. De regner ikke med Guds andel i seieren og satte ikke pris på at han i sin nåde hadde utfridd dem ved sin makt. Dette viste at de ikke var vetdige til å væte hans spesielle redskapet. rett

(421)Da de kom tilbake med seietstrofeene, sa de i sinne til Gideon: "Hva har du gjort imot oss! Hvorfot sendte du ikke bud etter oss da du drog i strid mot midianittene?" Gideon svarte: "Hva har jeg gjort her som kan lignes med det I har gjort? Er ikke Efraims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst? I eders hånd gav Gud midianittenes fytster, Oreb og Se'eb, og hva har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det I har gjort?" Deres misunnelse kunne lett ha ført til en ordstrid som kunne endt med åpen kamp og blodsutgytelse. Men Gideons ydmyke svar dempet vreden hos efraimittene, og de drog hjem i fred. Gideon stod urokkelig på prinsippene, og i krig var han den "djerve kjempe". Men samtidig var han meget taktfull. rett

(422)I takknemlighet over befrielsen fra midianitrene foreslo folket at Gideon skulle bli konge over dem, og at tronen skulle gå i arv til hans etterkommere. Dette forslag var i direkte strid med prinsippene for teokratiet. Gud var konge over Israel. Å sette et menneske på tronen ville væte å forkaste Gud som konge. Gideon var klar over dette, og svaret han gav, viser hvor sanne og edle hans motiver var. "Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal ikke herske over eder; Herren skal herske over eder." rett

(422)Men Gideon falt i en annen snare som brakte ulykke både over hans eget hus og over Israel. Den perioden av uvirksomhet som følger etter en innbitt kamp, er ofte farligere enn selve krigen. Denne faren ble Gideon nå utsatt for. Han hadde ikke ro på seg. Hittil hadde han villig retter seg etter de pålegg Gud hadde gitt. Men nå begynte han å legge planer på egen hånd i stedet for å vente på at Gud skulle ta ledelsen. Når Herren har vunnet en avgjørende seier, vil Satan fordoble sine anstrengelser for å ødelegge Guds verk. Slik ble Gideon inngitt tanker og planer som førte Israel på avveier. rett

(422)Gideon hadde fått befaling om å ofre på den klippen der engelen hadde vist seg for ham. Og nå trodde han at han var blitt utsett til å gjøre prestetjeneste. Uten å vente på guddommelig godkjennelse besluttet han å finne et passende sted der han kunne innstifte en gudstjenesteordning i likhet med den som ble fulgt i tabernaklet. Han nøt stor popularitet blant folk, og derfor hadde han oppfordret dem til å gi ham alle gull-øreringene de hadde tatt fra midianittene, som hans del av byttet. Folket skaffet også mange andre kostbarheter, blant annet de rikt utsmykte draktene til de midianittiske fyrstene. Av dette materialet laget Gideon en efod og en brystplate av det slaget som øverstepresten bat. Men hans handlemåte skulle vise seg å bli en snare for ham selv, hans familie og for hele Israel. Denne gudsrjenesten, som Gud ikke hadde godkjent, resulterte i at mange til sist forlot Herren og begynte å tilbe avguder. Etter at Gideon var død, sluttet store skarer seg til frafallet, også hans egen familie. Den samme mannen som en gang hadde utryddet avgudsdyrkelsen blant folket, ledet dem nå bort fra Gud. rett

(422)Det er bare få som er klar over rekkevidden av sine ord og handlinger. Ofte kan foreldrenes feil ha de mest katastrofale følger for barna og barnebarna lenge etter at de selv er lagt i graven. Ethvert menneske øver en innflytelse på sine medmennesker og vil bli holdt ansvarlig for virkningene av denne innflytelsen. Ord og handlinger har en veldig makt, og vår påvirkning her og nå vil gjøre seg gjeldende inn i evigheten. Innflytelsen fra våre ord og handlinger vil falle tilbake på oss selv i form av velsignelse eller forbannelse. Dette viser livets alvor og burde få oss til å be Gud ydmykt om å lede oss med sin visdom. Selv mennesker i de høyeste stillinger kan lede andre på villspor. De klokeste kan ta feil, og de sterkeste kan snuble. Hele tiden trenger vi lys ovenfra som kan vise vei. Vi er trygge bare når vi overgir oss helt og fullt til ham som sa; "Følg meg!" rett

(423)Da Gideon var død, kom israelittene "ikke i hu Herren sin Gud, som hadde frelst dem av alle deres fienders hånd rundt omkring, og heller ikke viste de Jerubba'als, Gideons, hus noen kjærlighet til gjengjeld for alt det gode han hadde gjort mot Israel". Folket glemte alt det de skyldte Gideon, deres dommer og frigjører, og kåret hans illegitime sønn Abimelek til konge. For å beholde makten myrdet han alle sønnene til Gideon unntagen en. Når mennesker oppgit sin gudsfrykt, varer det ikke lenge før de viker av fra hederlighet og rettskaffenhet. Men når de verdsetter Herrens nåde, vil de også innta en riktig holdning til mennesker som i likhet med Gideon har vært til velsignelse for hans folk. Israels grusomme behandling av Gideons familie var bare det man måtte vente av et folk som viste en slik utakknemlighet overfor Gud. rett

(423)Da Abimelek døde, ble folket igjen styrt av dommere som fryktet Herren og satte en stopper for avgudsdyrkelsen. Men det varte ikke lenge før de igjen gav seg til å følge skikkene til hedningefolkene omkting. Blant stammene i nord var det mange som dyrket syrernes og sidoniernes guder. I sørvest var det filistrenes avguder, og i øst var det avgudene i Moab og Ammon som drog Israel bort fra deres fedres Gud. Men straffen for frafallet lot ikke vente lenge på seg. Ammonittene undertvang de østlige stammene. Så satte de over Jordan og trengte inn i området som tilhørte Juda og Efraim. Fra slettelandet ved havet i vest kom filistrene og brente og plyndrer overalt hvor de drog frem. Igjen syntes Israel å være prisgitt sine skånselsløse fiender. rett

(424)På ny søkte de hjelp hos ham som de hadde sviktet og vanæret. "Da ropte Israels barn til Herren og sa; Vi har syndet mot deg; vi hat forlatt våt Gud og dyrket Ba'alene." Men angeren var ikke ekte og skyldtes ikke sorg over synd. De sørget over lidelsene de ble utsatt for på grunn av sin synd, ikke over at de hadde vanæret Gud ved å overtre hans hellige lov. Sann anger er noe mer enn sorg over synd. Det er å vende ryggen til det onde. Herren svarte dem gjennom en av profetene: "Har jeg ikke frelst eder fra egypterne og amotittene og Ammons barn og filistrene? Og da sidonierne og Amalek og Maon undertrykte eder, og I ropte til meg, frelste jeg eder av deres hånd. Men I forlot meg og dyrket andre guder, derfor vil jeg ikke frelse eder mer. Gå bort og top til de guder I har valgt eder! La dem frelse eder, nå da I er i slik trengsel!" rett

(424)Disse alvorlige ordene får oss til å renke på en annen begivenhet - den endelige dommedag - da de Som har forkastet Guds barmhjertighet og ringeaktet hans nåde, skal stå ansikt til ansikt med hans rettferdighet. De som har benytret sin tid, sine midler og sine evner til å tjene denne verdens guder, skal stå til regnskap for denne domstol. De har svikter sin trofaste venn og i stedet valgt bekvemmelighet og verdslige fornøyelser. De mente nok å tjene Gud igjen en gang i fremtiden, men verden med sin dårskap og sitt bedrag tok hele deres oppmerksomhet. Lettsindige fornøyelser, forfengelighet og fråtseri gjorde hjertet hardt og samvittigheten ufølsom så de ikke hørte sannhetens stemme. De forkastet pliktens vei og foraktet de evige verdier. Til slutt mistet de helt lysten til å ofre noe for ham som har gitt så mye for menneskene. Men når høsten kommer, vil de få igjen det de har sådd. rett

(424)Herren sier: "Fordi jeg ropte, og I ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi I forsmådde alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, ... når det I reddes for, kommer som et uvær, og eders ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over eder. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke; de skal søke meg, men ikke finne meg. Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes. . . . Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke."" rett

(424)Nå ydmyket israelittene seg for Herren. "Og de hadde de fremmede guder bort fra seg og tjente Herren." Herren fikk medlidenhet med folket, og "da kunne han ikke tåle å se på Israels nød". Gud er langmodig og barmhjertig. Straks hans folk kvittet seg med de synder som hadde stengt ham ute, hørte han deres bønner og begynte straks å hjelpe dem. rett

(424)Der stod frem en befriet som hette letta. Han var fra Gilead og førte krig mot amorittene og knuste deres makt. I atten år hadde Israel vært undertrykt av sine fiender. Likevel glemte de den undervisning lidelsen hadde gitt dem. Folket vendte tilbake til den samme ondskap som før, og derfor tillot Herren at de fortsatt ble undertrykt av filistrene som var deres mektige fiender. Dette grusomme folket plaget dem gjennom mange år, og til tider var de fullstendig i detes vold. Israelittene hadde blandet seg med avgudsdyrkeroe. De hadde tatt del i deres forlystelser og deres gudsdyrkelse inntil de tilsynelatende var ett med dem i ånd og interesser. Filistrene hadde gitt seg ut for å være israelittenes venner. Nå ble de deres bitreste fiender og forsøkte på alle måter å utrydde dem. rett

(424)Kristne mennesker handler ofre på samme måte som Israel. De gir etter for innflyrelsen fra verden og følger dens seder og skikker for å gjøre seg til venns med de ugudelige. Men til slutt vil det vise seg at disse som utgav seg som venner, er deres farligste fiender. Bibelen gjør det helt klart at det ikke kan være noe fellesskap mellom Guds folk og verden. "Det må ikke undre dere, brødre, om verden hater dere." Frelseren sier: "Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først."" rett

(424)Under dekke av falskt vennskap virker Satan gjennom de ugudelige for å lokke Guds folk til å synde og på den måten skille dem fra ham. Når de ikke lenger står under Guds beskyttelse, sørger Satan for at hans redskaper vender seg mot dem for å tilintetgjøre dem. rett

neste kapitel