Misforstått farskjærlighet

(439)Eli var prest og dommer i Israel. Han innehadde de høyeste og mest ansvarsfulle verv blant Guds folk. Gud hadde utvalgt ham til å ivareta prestetjenestens hellige plikter og til å være den høyeste dømmende myndighet i landet. Derfor så folket opp til ham som et eksempel, og han øvet en stor innflytelse over stammene i Israel. rett

(439)Selv om han var utpekt til å styre folket, var han ikke i stand til å styre sin egen familie. Eli lot sønnene sine gjøre som de selv ville. Han ønsket fred og ro og brukte ikke sin myndighet til å rette på barnas dårlige vaner og tilbøyeligheter. Heller enn å gå i rette med dem og straffe dem, gav han etter for deres ønsker og lot dem få sin vilje. Han burde ha betraktet oppdragelsen av sønnene som en av sine viktigste plikter. I stedet anså han det for å være av underordnet betydning. rett

(439)Presten og dommeren i Israel var fullt klar over at det var hans plikt å tøyle og lede de barna Gud hadde betrodd ham. Men Eli gjorde ikke sin plikt, for da ville han ha kommet i konflikt med sønnene og måtte ha straffet dem og nektet dem forskjellige ting. Uten å tenke på de fryktelige følgene av sin handlemåte gav han barna alt det de ønsket seg, og forsømte dermed å gjøre dem skikket til å tjene Gud og påta seg livets plikter. rett

(439)Gud hadde sagt om Abraham: "Jeg har utvalgt ham for at han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet."! Men Eli lot barna ta makten over ham. Faren ble tjener for barna. At overtredelse fører til forbannelse, kom tydelig til uttrykk i den fordervelse og ondskap som kjennetegnet sønnenes atferd. De hadde ingen riktig forståelse av Guds karakter eller av lovens helligher. For dem var gudstjenesten en dagligdags ting. Fra barnsben hadde de vært i nær kontakt med helligdommen og tjenesten der. Men i stedet fot at dette skulle gjøre dem mer ærbødige, hadde de mistet all sans for dens hellighet og betydning. Faren retter ikke på sønnenes manglende aktelse for ham. Han grep ikke inn mot deres respektløshet ovetfor den høytidelige tjenesten i helligdommen. Da de ble voksne, var hele deres liv preget av vantroens og opprørets dødelige frukt. rett

(440)Selv om de var fullstendig uskikket til noe hellig embete, ble de innsatt som prester i helligdommen for å gjøre tjeneste fot Gud. Herren hadde gitt uttrykkelige instrukser med hensyn til offertjenesten. Men disse onde mennene viste også forakt for all myndighet i utførelsen av det hellige embete. De tok ikke hensyn til bestemmelsene om ofringene som skulle frembæres under ytterst høytidelige former. rett

(440)Ofringene som pekte frem til Kristi død, skulle bidra til å holde troen på en kommende gjenløser levende i folkers sinn. Derfor var det meget viktig at forskriftene Herren hadde gitt, ble overholdt meget nøye. Takkofrene var på en særlig måte et uttrykk for takksigelse til Gud. Når disse ofrene ble frembåret, skulle prestene bate brenne fetter på alteret. Selv hadde de rett til en bestemt del av offeret. Men størstedelen skulle gis tilbake til den som hadde brakt det, og som sammen med sine venner spiste det ved et offermåltid. På denne måten ble alles tanker i takknemlighet og tro vendt mot det store offerlam som skulle ta bort verdens synd. rett

(440)Sønnene til Eli forstod ikke alvoret i denne symbolske tjenesten, men tenkte bare på hvordan de selv kunne få mest mulig fordel av den. De var ikke tilfreds med den del av takkofferet som tilfalt dem, men krevde en ekstra del. Ettersom det ble brakt et betydelig antall ofre ved de årlige høytidene, benyttet prestene anledningen til å berike seg på folkets bekostning. Ikke nok med at de forlangte mer enn de hadde rett til, men de nekret endog å vente til fetter var blitt brent som et offer til Gud. De forlangte å få nettopp den del av offerdyret de helst ville ha, og hvis det ble avslått, truet de med å ta det med makt. rett

(440)Prestenes respektløse opptreden førte til at offertjenesten snart mistet sitt hellige og høytidelige preg, og folket "ringeaktet Herrens offer". Folket anerkjente ikke lenger det store motbilledlige offer som disse ofrene pekte frem til. "De unge menns synd var meget stor fot Herrens åsyn." rett

(440)Disse troløse prestene overtrådte også Guds lov og vanæret sitt hellige embete med sine nedverdigende handlinger. Like fullt fortsatte de å vanære Guds tabernakel. Mange blant folket ble harme over Hofnis og Pinehas' fordervelige vandel og holdt seg borte fra tabernaklet. Den hellige tjenesten som Gud hadde innstiftet, ble foraktet og forsømt fordi den ble satt i forbindelse med onde menneskers syndige atferd. De som elsker synden, ble enda mer dristige i sin ondskap. Gudløshet, last og endog avgudsdyrkelse grep om seg i en uhyggelig grad. rett

(441)Eli hadde gjort en stor feil ved i det hele tatt å tillate sine sønner å gjøre tjeneste i tabernaklet. Han fortsatte med å unnskylde deres slette livsførsel inntil han ikke lenger la merke til deres synder. Men til sist gikk de så vidt at han ikke lenger kunne lukke øynene for deres forbrytelser. Folket klaget over voldshandlingene, og øversrepresten ble sorgfull og fortvilet. Han våger simpelthen ikke å tie lenger. rett

(441)Sønnene hans var blitt oppdratt til bare å ta hensyn til seg selv, og nå hadde de ikke tanke for anner. De så at faren hadde der vondt, men der gjorde ikke noe inntrykk på deres harde hjerte. De hørte hans milde bebreidelser, men der hadde ingen virkning på dem. Heller ikke var de innstilt på å forandre kurs, selv om de ble advart om følgene. rett

(441)Hvis Eli hadde behandlet sønnene som de fortjente, ville han ha avsatt dem fra presteembetet og dømt dem til døden. For å slippe å bringe offentlig vanære og fordømmelse over dem, lot han dem heller beholde sine hellige tillitsverv. Han tillot dem å ture frem med sin korrupte vandel i forbindelse med Guds hellige tempeltjeneste, og å skade sannhetens sak på en måte som det ville ta mange år å rette opp. Israels dommer hadde forsømt sin oppgave, og nå tok Gud saken i sin egen hånd. rett

(441) "Og det kom en Guds mann til Eli, og sa til ham: Så sier Herren: Har jeg ikke åpenbart meg for din fars hus, da de var i Egypten og måtte tjene Faraos hus? Og jeg valgte ham blant alle Israels stammer til prest for meg, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse, bære livkjortel for mitt åsyn, og jeg gav din fars hus alle Israels barns ildoffer. Hvorfor trer I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mere enn meg, idet I mesker eder med det beste av hver offer gave som mitt folk, Israel, bærer frem. Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nå lyder Herrens ord: Det være langt fra meg! Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme. ... Og jeg vil oppreise for meg en trofast prest; han skal gjøre etter min hu og min vilje, og jeg vil bygge ham er hus som blir stående, og han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager." rett

(441)Eli ble anklaget for å ha æret sine sønner fremfor Herren. I stedet for å irettesette dem for deres vanhellige og syndige oppførsel, tillot Eli at folk ringeaktet offersystemer som Gud hadde innstiftet som en velsignelse for Israel. De som følger sine egne tilbøyeligheter i blind hengivenhet til sine barn, så de oppfyller alle deres selviske ønsker, og ikke bruker den myndigher Gud har gitt dem til å irettesette synd, viser at de ærer barna mer enn Gud. De er mer interessert i å verne deres gode navn og rykte enn å ære Gud. Det er mer om å gjøre for dem å behage barna enn å behage Herren og holde alt ondt borte fra tjenesten for ham. rett

(442)All den stund Eli var prest og dommer i Israel, holdt Gud ham ansvarlig for folks moralske og religiøse tilstand, især for karakteren hos sønnene hans. I begynnelsen burde han ha forsøkt å holde det onde i tømme ved hjelp av milde forholdsregler. Men dersom derte ikke førre frem, skulle han ha benytter strengere midler. Han pådrog seg Herrens mishag fordi han ikke refser synden og straffer synderen. En slik person kunne ikke bevare Israel rent. rett

(442)Noen har ikke mor nok til å refse der som er galt. Når de på grunn av manglende interesse ikke anstrenger seg for å bevare familien eller Guds menighet ren, må de stå til regnskap for de onde følger av sin pliktforsømmelse. Vi er like ansvarlige for der onde som vi kunne ha hindrer hos andre ved å benytte vår myndighet som foreldre eller hyrder, som om vi selv hadde begått de onde handlingene. rett

(442)Eli styrte ikke sitt hus slik Gud ønsker at er hjem skal ledes. Han fulgte sin egen mangelfulle dømmekraft. Den stolte faren så gjennom fingrene med sønnenes skavanker og feiltrinn mens de var små. Han trøsret seg med at de etter hvert ville vokse fra de onde tilbøyelighetene. rett

(442)Mange i dag gjør er lignende feilgrep. De tror at de kjenner en bedre måte å oppdra barna på enn den Gud har anvist i sitt ord. De fostrer gale tendenser hos de små, og sier til deres unnskyldning: "De er for små til å bli straffer. Vent til de blir større så der går an å snakke fornuft til dem." Slik får de dårlige vanene feste rot og prege karakteren. Barna får vokse opp uren disiplin, og utvikler karaktertrekk som blir en livslang forbannelse, og som også kan gå i arv til andre. rett

(442)Der finnes ikke noen større forbannelse for en familie enn å la de unge få gjøre som de selv vil. Mange foreldre etterkommer hvert ønske hos barna og føyer dem i der som de ver er til skade for dem. Dermed mister barna snart respekten for foreldrene og for Guds og menneskers myndighet, og de blir fanger av Satan. Innflyteisen fra en vanstyrt familie når langt og er en ulykke for hele samfunnet. Den bygger seg opp til en flodbølge av ondskap som forplanter seg til familier, samfunnsgrupper og myndigherer. rett

(442)På grunn av sin høye stilling hadde Eli en mer vidrrekkende innflytelse enn om han hadde vært en ganske alminnelig borger. Hans familieliv danner mønsrer for hele Israel. De skadelige følgene av hans likegyldigher og makelighet kom til syne i tusener av hjem som tok etter hans eksempel. Guds sannhet bringes i vanry hvis barn av foreldre som bekjenner seg til å være kristne, gjør det som er galt. Den sikreste prøve på et virkelig kristent hjem er den karakter som fostres under hjemmets innflytelse. rett

(443)Handlinger taler høyere enn selv den mest positive bekjennelse. Dersom bekjennende kristne ikke anstrenger seg til det ytterste for å oppdra barna slik at de blir et vitnesbyrd om fordelene ved å tro på Gud, men i stedet gir dem en slapp oppdragelse og viser ettergivenhet overfor deres onde ønsker, ligner de Eli. rett

(443)De bringer vanære over Kristi sak, og ulykke over seg selv og sin familie. Der er alltid til skade når foreldre forsømmer sin plikt. Men det er ti ganger verre når det forekommer blant dem som er valgt til å være veiledere for folket. Hvis disse ikke kan styre sitt eget hjem, fører de mange på villspor ved sitt dårlige eksempel. De har større skyld enn andre fordi de har større ansvar. rett

(443)Gud hadde lovet Aron at hans hus skulle ferdes for Guds ansikt i all fremtid. Men der var på betingelse av at de med udelt hjerte tok vare på helligdomstjenesten, æret Gud i all sin ferd og ikke pleiet sine egne interesser eller gav etter for onde tilbøyeligheter. rett

(443)Eli og sønnene hans var blitt satt på prøve, men Herren hadde funnet dem fullstendig uverdige til det opphøyde verv å være prester for ham. "Der være langt fra meg," hadde Gud sagt. Han kunne ikke gjøre det gode han hadde planlagt for dem, for de hadde unnlatt å gjøre sin del. rett

(443)De som har en hellig tjeneste, skulle ferdes slik at folk lærer å frykte Gud og ikke vil gjøre imot hans vilje. Når mennesker som er "utsendinger for Kristus,,' for å forkynne Guds budskap om nåde og forsoning, benytter sitt hellige kall som et skalkeskjul for selvisk og sanselig begjær, gjør de seg selv til Satans mest effektive redskaper. I likhet med Hofni og Pinehas får de folk til å ringeakte Herrens offer. De kan synde i hemmelighet en tid. Men når de til slutt viser sitt sanne ansikt, får andre menneskers tro et slikt grunnskudd at de ofte mister all tillit til kristendommen. De mistror alle som gir seg ut for å forkynne Guds ord. Det budskapet som Kristi sanne tjenere forkynner, blir også møtt med tVil. Gang på gang dukker dette spørsmålet opp: "Skal tro om denne mannen er lik ham som vi trodde så godt om, men som likevel var så ond?" Slik mister Herrens ord sin innflytelse over menneskene. rett

(443)Elis irettesettelse av sønnene inneholder en alvorlig og betydningsfull sannhet som alle som har en hellig tjeneste, burde tenke over. "Når en mann synder mor en annen mann, skal Gud [øvrigheten] dømme ham; men når en mann synder mor Herren, hvem skal da be for ham?" Hvis de bare hadde forbrutt seg mor sine medmennesker, kunne de ha fått tilgivelse ved at dommeren sørget for at de sonet straffen og betalte erstatning. Og hvis de ikke hadde gjort seg skyldige i overlagt synd, kunne de ha brakt et syndoffer. Men deres synder hadde så nær sammenheng med deres tjeneste som prester for Den høyeste, fordi de skulle bære frem offer fot synd. Derfor ble Guds verk så vanhelliget og vanæret i folkets øyne, at det ikke fames soning for dem. Ikke engang deres egen fat våget å gå i forbønn for dem, selv om han var øversteprest. Han kunne ikke beskytte dem mot vreden fra en hellig Gud. De største av alle syndere er de som skaperringeakt for de midler rummelen har skaffet til veie for å frelse mennesker "de forkastet selv Guds sønn på ny og gjør ham til spott". rett

neste kapitel