I historiens morgen kapitel 57. Fra side 444.     Fra side 581 i den engelske utgave.tilbake

Herrens ord var dyrt i de dager

Elis hus skulle ha enda en advarsel. Gud kunne ikke lenger meddele seg til øvetstepresten og sønnene hans. Deres synder var som en tert sky som skilte dem fra Den Hellige Ånd. Men midt i all den ondskap som Samuel var omgitt av, fortsatte han å være tro mot Herren. Som profet for Den høyeste ble det betrodd ham å kunngjøre dommen for Elis hus.

"Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite. Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom - hans øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se, og Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var - da ropte Herren på Samuel."

Samuel trodde at der var stemmen til Eli han hørte, og skyndte seg bort dit presten lå. Så sa han: "Her er jeg; du ropte jo på meg." Men han svarte: "Jeg ropte ikke; gå tilbake og legg deg!" Tre ganger ble det ropt på Samuel, og tre ganger svarte han på samme måte. Nå var Eli overbevist om at det hemmelighetsfulle kaller var fra Gud. Herren hadde gått utenom sin utvalgte, hvithårede tjener og i stedet meddelt seg til et barn. Dette var i seg selv en bitter, men fortjent refselse til Eli og hans hus. Eli ble likevel ikke misunnelig. Han gav Samuel beskjed om at hvis. det ble ropt på ham igjen, skulle han svare: "Tal, Herre, din tjener hører!" Enda en gang hørtes stemmen, og gutten svarte: "Tal, din tjener hører!" Så overveldet var han over at den store Gud ville henvende seg til ham, at han ikke husket nøyaktig det Eli hadde bedt ham om å si.

"Da sa Herren til Samuel: Nå vil jeg gjøre noe i Israel så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det. På den dag vil jeg la komme over en annen mann, skal Gud [øvrigheten] dømme ham; men når en mann synder mor Herren, hvem skal da be for ham?" Hvis de bare hadde forbrutt seg mor sine medmennesker, kunne de ha fått tilgivelse ved at dommeren sørger for at de sonet straffen og beralte erstarning. Og hvis de ikke hadde gjorr seg skyldige i overlagt synd, kunne de ha brakr et syndoffer. Men deres syndet hadde så nær sammenheng med deres tjenesre Som prester for Den høyeste, fordi de skulle bære frem offer for synd. Derfor ble Guds verk så vanhelliger og vanærer i folkers øyne, at der ikke fantes soning for dem. Ikke engang deres egen far våger å gå i forbønn for dem, selv om han var øverstepresr. Han kunne ikke beskytte dem mot vreden fra en hellig Gud. De størsre av alle syndere er de som skaper ringeakt for de midler himmelen har skaffet til veie for å frelse mennesker "de forkaster selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott".

Elis hus skulle ha enda en advarsel. Gud kunne ikke lenger meddele seg til øverstepresten og sønnene hans. Deres synder var som en tert sky som skilte dem fra Den Hellige Ånd. Men midt i all den ondskap som Samuel var omgitt av, fortsatte han å være tro mot Herren. Som profet for Den høyeste ble der betrodd ham å kunngjøre dommen for Elis hus.

"Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite. Så var der en dag mens Eli lå i sitt rom - hans øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se, og Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var - da ropte Herren på Samuel."

Samuel trodde at der var stemmen til Eli han hørte, og skyndte seg bort dit presten lå. Så sa han: "Her er jeg; du ropre jo på meg." Men han svarte: "Jeg ropte ikke; gå til bake og legg deg!" Tre ganger ble det ropt på Samuel, og tre ganget svarre han på samme måte. Nå var Eli overbevist om at det hemmelighetsfulle kallet var fra Gud. Herren hadde gått utenom sin utvalgte, hvithårede tjener og i steder meddelt seg til et barn. Dette var i seg selv en hitter, men fortjent refselse til Eli og hans hus. Eli ble likevel ikke misunnelig. Han gav Samuel beskjed om at hvis det ble ropt på ham igjen, skulle han svare: "Tal, Herre, din tjener hører!" Enda en gang hørtes stemmen, og gutten svarte: "Tal, din tjener hører!" Så overveldet var han over at den store Gud ville henvende seg til ham, at han ikke husker nøyaktig det Eli hadde bedt ham om å si.

"Da sa Herren til Samuel: Nå vil jeg gjøre noe i Israel så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det. På den dag vil jeg la komme over Eli alt det jeg hat talt om hans hus, fra først til sist. For jeg har kunngjort ham at jeg vil dømme hans hus for alltid fot den misgjernings skyld at han visste at hans sønner førte forbannelse over seg, men allikevel ikke holdt dem i age. Og derfor har jeg svorer Elis ætt: Aldri i evighet skal Elis æres misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med matoffer."

"Samuel kjente ennå ikke Herren; fot Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham" - før han fikk dette budskapet fra Gud. Han visste altså ikke om at Gud åpenbarte seg så direkte som han gjorde for profetene. Herren hadde til hensikt å åpenbare seg på uventer måte, og at Eli skulle få vite om det når Samuel undrer seg og spurte ham.

Samuel ble både redd og forbauser på grunn av det skremmende budskapet han hadde mottatt. Neste morgen utførte han sine plikter på vanlig måte, men han bar på en tung byrde. Herren hadde ikke pålagt ham å åpenbare den forferdelige dommen. Derfor var han taus, og han prøvde å unngå å møte Eli. Han skalv ved tanken på at Eli kunne stille ham spørsmål, så han ble nødt til å røpe Guds dom over ham som han aktet og æret. Eli var klar over at Samuel hadde fått er budskap om en eller annen sror ulykke over ham og hans hus. Han kalte Samuel til seg og bad ham forrelle nøyakrig det som Herren hadde åpenbart. Gutren gjorde der han ble bedr om, og den gamle mannen bøyde seg ydmykt under den forferdelige dommen, idet han sa: "Han er Herren; han gjøre hva der er godt i hans øyne."

Men Eli viste ikke frukten av sann omvendelse. Han bekjente sin skyld, men han avstod ikke fra synden. Herren ventet i flere år med å fullbyrde den dommen han hadde kunngjort. Mye kunne ha vært gjort i de årene for å råde bot påfortidens feilgrep. Men den aldrende presten tok ingen effektive forholdsregler for å rette på den ondskap som besudler Herrens helligdom, og som førte tusener av israelitter i ulykke. Guds langmodigher gjorde at Hofni og Pinehas forherdet seg og syndet enda grovere enn før.

Eli lot hele nasjonen få vite om advarselen og irerresettelsen som hans hus hadde fått. Ved dette håpet han i noen grad å motvirke den onde innflytelsen av sin tidligere forsømmelse. Men i likher med prestene brydde heller ikke folket seg om advarslene. Nabofolkene var ikke uvitende om den ondskap som var alminnelig i Israel, og avgudsdyrkelse og forbrytelse grep også om seg blant dem. De følte ikke lenget noen syndeskyld, slik de ville ha gjort om Israel hadde vært tro mot Gud. Men gjengjeldelsens dag nærmet seg. De hadde tilsidesatt Guds myndighet, forsømt og foraktet gudstjenesten, og nå måtte han gripe inn.

"Israel drog ut for å stride mot filistrene; de leirer seg ved Eben-Eser, og filistrene leiret seg i Afek Israelittene innledet dette krigsfoktet uten å spørre Gud til råds og uren medvirkning fra hverken prest eller profet. "Og filistrene stilte seg i fylking mot Israel, og striden bredte seg ut, og Israel ble slått av filistrene; og filistrene felte på slagmarken omkring fire tusen mann." Da den slagne og motløse hæren vendte tilbake til leiren, sa de eldste i Israel: "Hvorfor har Herren i dag latt oss bli slått av filistrene?"

Nasjonen var moden for Herrens dom. Men folket forstod ikke at deres egne synder var årsak til ulykken. Derfor sa de: "La oss hente Herrens pakts-ark til oss fra Silo, så den kan komme hit iblant oss og frelse oss av våre fienders hånd." Herren hadde hverken påbudt eller tillatt at arken skulle føres ut til hæren. Men israelitrene var så skråsikre på seieren at de satte i et veldig jubelrop da Elis sønner bar arken inn i leiren.

Filistrene idenrifiserte arken med Israels Gud. De trodde at alle de mektige gjerninger Gud hadde utført for sitt folk, skyldtes dens magiske kraft. Da de hørte gledesropet idet arken ble ført frem, sa de: "Hva er dette for et stort fryde rop i hebreernes leir? Og de fikk vite at Herrens ark var kommet til leiren. Da ble filistrene redde; for de tenkte: Gud er kommet til leiren. Og de sa: Ve oss! Sådant har ikke hendt før. Ve oss! Hvem skal fri oss av disse veldige guders hånd? Dette er de guder som slo Egypten med alle slags plager i ørkenen. Ta mot til eder og vær menn, I filistrer, for at I ikke skal komme til å trelle for hebreerne, likesom de har treller for eder' Vær menn og strid!"

Filistrene gjorde et voldsomt angrep, og israelittene led et smertelig nederlag. Tretti tusen mann lå igjen på slagmarken. Guds ark var tatt, og Elis to sønner falt mens de forsøkte å forsvare den. Dette var enda et vitnesbyrd til fremtidige slekter om at Herren ikke vil la sitt folks synder være ustraffet. Jo bedre menneskene kjenner Guds vilje, desto større synd får de som ringeakter den.

Israel var blitt rammet av den største ulykke som landet kunne bli utsatt for. Guds ark var blitt tatt og var nå i fiendens hender. Da symbolet på Guds nærvær og kraft var borte, forsvant også herligheten fra Israel. De vidunderligste åpenbaringet av Guds sannhet og makt var knyttet til denne hellige kisten. I tidligere tider hadde de vunnet mirakuløse seire når den var i deres midte. Den gylne kjeruben bredte vingene ut over den, og den ubeskrivelige herligheten fra sjekina, det synlige symbolet på den høyeste Gud, hadde hvilt over den i Det aller-helligste. Men denne gang hadde den ikke gitt seier. Den hadde ikke forsvart folket, og hele Israel sørger.

De var ikke klar over at deres tro bare var en tom bekjennelse, og at den ikke lenger hadde noen virkning hos Gud. Guds lov som lå i arken, var også et symbol på hans nærvær. Men de hadde vist forakt for lovens bud, ringeaktet dens krav og gjort Den Hellige Ånd sorg. Derfor hadde han veket fra dem. Så lenge folket var lydig mot Guds hellige bud, var Herren til stede og virket med sin grenseløse makt. Men når de så på arken uten å sette den i forbindelse med Gud, og ikke respekterte hans åpenbarte vilje ved å lyde hans lov, kunne den ikke utrette stort mer enn en vanlig kiste. De betrakret arken på samme vis som avgudsdyrkerne pleide å se på sine avguder, som om de i seg selv hadde kraft til å utfri. De overtrådte den loven som lå i arken, for når de tilbad arken, førte det til formalisme, hykleri og avgudsdyrkelse. Deres synd hadde skilt dem fra Gud, og han kunne ikke gi dem seier før de angret sin synd og avstod fra den.

Det var ikke nok at Israel hadde arken og helligdommen midt iblant seg. Det hjalp heller ikke at prestene bar frem ofrene, og at israelittene ble kalt Guds folk. Herren bønnhører ikke dem som nærer urett i sitt hjerte. "Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet."

Eli Som var gammel og blind, ble igjen i Silo da hæren drog ut i krig. Det var med bange anelser han venter på utfallet av kampen, "for hans hjerte var fullt av angst for Guds ark". Han hadde tatt plass ved inngangen til tabernaklet. Der sart han ved veikanten dag etter dag og ventet i spenning på at det skulle komme r en budbærer fra slagmarken. Til slutt kom en mann av Benjamins stamme løpende oppover skråningen mot byen, "med sønderrevne klær og med jord på sitr hode". Han løp forbi den gamle mannen ved veikanten uren å legge merke til ham. Da han kom inn i byen, fortalte han de forventningsfulle innbyggerne om nederlaget og de mange som hadde falt i kampen.

Lyden av gråt og klage nådde også den gamle mannen ved tabernakel-porten. Budbæreren ble ført frem for Eli og sa til ham; "Israel er flykter for filistrene, og det har vært et stort mannefall blant folket; dine sønner, Hofni og Pinehas, har og mistet livet." Eli kunne tåle alt dette, hvor ille det enn var, for han hadde ventet der. Men så føyde budbæreren til; "Og Guds ark er tatt." Da for det en skygge av ubeskrivelig angst over ansiktet til Eli. Tanken på at hans synd hadde ført en slik vanære over Gud og vært årsak til at han måtte trekke sitt nærvær tilbake fra Israel, var mer enn han kunne bære. Han mistet all kraft, falt ned fra stolen, "brakk nakke benet og døde".

Til tross for Pinehas' gudløshet var hans hustru en gudfryktig kvinne. Da hun fikk høre at både svigerfaren og mannen hadde mistet livet, og fremfor alt at arken var tatt, døde også hun. Hun følte at alt håp var ute. Barnet som hun fødte i denne motgangens time, kalte hun Ikabod - "ingen herlighet". Før hun døde, sa hun; "Bortveket er herligheten fra Israel, fordi Guds ark var tatt."

Men Herren hadde ikke forkastet sitt folk fullstendig. Heller ikke ville han i lengden tåle hedningenes triumf. Han hadde benyttet filistrene som sitt redskap til å straffe Israel, og nå benyttet han arken til å straffe filistrene med. I tidligere rider hadde den vært kjennetegner på Guds nærvær, og da hadde den betydd styrke og anseelse for hans lydige folk. Men hans usynlige nærvær skulle enda en gang vise sin virkning og bringe frykt og ødeleggelse over dem som overtrådte hans hellige lov. Herren bruker ofte sine bitreste fiender til å straffe utroskap hos det folket som bekjenuer seg til å tjene ham. En kort stund kan de gudløse triumfere over straffen og lidelsen som rammer Israel, men så må de selv møte straffen fra en hellig Gud som hater synd. Overalt hvor synden rår grunnen, vil Guds straffedom falle raskt og sikkert.

Filistrene førte arken i triumf til Asdod, en av de fem største byene deres, og plasserte den i templer til guden Dagon. De innbilte seg at den kraften som hittil hadde fulgt med arken, nå ville bli overført til dem. Når kraften fra arken og Dagan ble forener, ville der gjøre dem uovervinnelige. Men da de gikk inn i templet dagen etter, ble de lamslått. Der lå Dagon nesegrus på jorden foran Guds ark. I ærbødighet løftet prestene avguden opp og satte den tilbake på plass.

Neste morgen lå den igjen på jorden foran arken, og denne gangen var den slått i stykker. Den øvre delen av avguden ligner et menneske, mens den nedre delen hadde likhet med en fisk. Den menneskelignende delen var borte, bare fiskekroppen var på plass. Både prestene og folket var skrekkslagne. De betrakter denne overnaturlige hendelsen som et varsel om at hebreernes Gud ville tilintetgjøre både dem selv og avgudene deres. Derfor flyttet de arken ut av templet og satte den inn i et hus for seg selv.

Innbyggerne i Asdot ble hjemsøkt av en smertefull og alvorlig sykdom. Folker husket de plagene som Israels Gud i sin tid sendte over egypterne, og de satte sine prøvelser i forbindelse med arken. Derfor bestemte de seg for å flytte den til Gat. Så ble også denne byen hjemsøkt av plagene, og innbyggerne sendte arken videre til Ekron. Folket der tok imot den med redsel, idet de ropte: "De har flyttet Israels Guds ark hit til meg for å drepe meg og mirt folk!" De bønnfalt sine guder om beskyttelse, akkurat som innbyggerne i Asdot og Gar hadde gjort. Men ødeleggelsens verk fortsatte inntil "skriket fra byen steg opp til himmelen". Folket turde ikke lenger beholde arken i bebodde strøk og satte den derfor ut på åpen mark. Men da ble landet hjemsøkt av mus som ødela avlingene både i lager husene og ute på marken. Landet var nå truet av fullstendig ødeleggelse på grunn av sykdom og hungersnød.

I syv lange måneder ble arken værende hos filistrene uten at israelittene gjorde noe for å få den tilbake. Men nå var filisrrene blitt like ivrige etter å bli kvitt den som de før hadde vært etter å få tak i den. Så langt fra å bli noen kilde til styrke for dem, var den blitt en byrde og en trykkende forbannelse. De visste ikke lenger sin arme råd, for Guds straffedom fulgte dem overalt. Folket henvendte seg da til høvdingene og til prestene og spåmennene, og spurre i fortvilelse: "Hva skal vi gjøre med Herrens ark? Si oss hvordan vi skal sende den fra oss tilbake til dens plass!" De fikk da der råd å sende den tilbake sammen med er stort skyldoffer. "Da skal I bli legt, og I skal få vite hvorfor hans hånd ikke viker fra eder."

For å avverge eller fjerne en plage var det i gammel tid skikk blant hedningene å benytte gull, sølv eller annet materiale og lage et bilde av det som var årsak til ødelggelsen, eller av den kroppsdelen som spesielt var blitt rammet. Så plasserte de bildet på en støtte eller på er særlig iøynefallende sted for at det skulle beskytte dem mot de onder der forestilte.

Den dag i dag finner man lignende skikker blant enkelte hedenske folk. Når en person som lider av en bestemt sykdom, oppsøker avgudstemplet for å bli helbredet, har han med seg et bilde av den syke kroppsdelen og ofrer der til avguden. Det var denne overtroen som fikk filisterhøvdingene til å pålegge folket å lage etterligninger av der som plaget dem, "fem byller av gull og fem mus av gull, etter tallet på filistrenes høvdinger; for det er en og sarmne plage som har rammet alle, også deres høvdinger".

Vismennene var klar over at det knyttet seg en mystisk makt til arken, en makt de ikke hadde noe å stille opp mot. Likevel rådet de ikke folket til å vende seg bort fra avgudsdyrkelsen og i steder tjene Herren. Fremdeles hatet de Israels Gud, selv om de var nødt til å anerkjenne hans autoritet på grunn av de harde straffedommene han hadde sendt over dem.

Gjennom straffedommer kan syndere bli overbevist om at det er nytteløst å kjempe mot Gud. De er kanskje nødt til å kapitulere for hans makt, men i hjerter fortsetter de sin motstand mot ham. En slik underkasteIse kan ikke frelse en synder. Mennesker må overgi seg til Gud og bli ydmyket ved hans nåde før han kan godta deres anger.

Gud viser stor langmodighet med de ugudelige. Både de avguderiske filistrene og de troløse israelittene hadde fått del i Guds gaver. Disse utakknemlige og opprørske menneskene hadde mottatt utallige nådegaver fra himmelen uten å legge merke til dem. Hver eneste velsignelse talte til dem om giveren, men de btydde seg i!tke om hans kjærlighet. Gud var meget tålmodig med menneskene. Men når de hårdnakket turer frem i sin ubotferdighet, trakk han sin beskyttende hånd tilbake fta dem. De nektet å lytte til Guds stemme når han talte gjennom skaperverket og gjennom de advarsler, råd og formaninger han hadde gitt i sitt ord. Til slutt ble han nødt til å tale til dem gjennom straffedommer.

Noen blant filistrene satte seg imot at arken skulle sendes tilbake. Å anerkjenne Israels Guds makt på denne måten ville være altfor ydmykende for de stolte filistrene. Men "prestene og spåmennene" advarte folket mot å forherde seg slik farao og egypterne hadde gjort, og på den måten utsette seg for enda større lidelser.

En plan ble nå foreslått som vant alles samtykke og straks ble satt i verk. Arken sammen med er skyldoffer av gull ble anbrakt på en ny vogn for å unngå at den kom i berøring med noe urent. Foran vognen ble der spent to nybære kyr som aldri tidligere hadde hatt åk på seg. Kalvene ble stengt inne, og kyrne fikk lov til å gå hvor de ville. Hvis vognen med arken beveget seg i retning av Betsemes, som var den nærmeste av levittenes byer, ville filistrene oppfatte det som bevis på at der var Israels Gud som hadde ført den store ulykken over dem.

"Men hvis ikke, så vet vi at det ikke er hans hånd som har rammet oss; da er det bare et tilfelle at dette har hendt oss."

Ikke før var kyrne sluppet løs, før de forlot kalvene og fulgte den korteste veien til Betsemes. Uten å bli ledet av menneskehånd fortsatte de tålmodige dyrene i samme rerning. Gud holdt sin hånd over arken, og den nådde frem i god behold. Det var midt i hvetehøsten, og folket i Betsemes var nettopp i ferd med å høste kornet i dalen. "Og da de så opp, fikk de se arken, og de ble glade da de så den. Da vognen kom inn på betsemesitten Josvas mark, stanser den der. Der lå en stor sten. Da hogg de treverket i vognen i stykker og ofret kyrne som brennoffer for Herren." Filisterhøvdingene hadde fulgt med arken "like til Bersemes-bygden", og hadde vært vitne til den mottagelsen den fikk. Deretter drog de tilbake til Ekron. Pesten hadde opphørt, og nå var de overbevist om at ulykken hadde vært en straff fra Israels Gud.

Mennene i Betsemes kunngjorde vidt og bredt at arken var hos dem, og folk fra strøkene omkring strømmet til for å feire begivenheten. Arken ble anbrakt på den stenen som først tjente som alter, og også andre kom og ofret til Herren foran den. Hvis disse menneskene hadde angret sin synd, ville Gud ha velsigner dem. Men de var ikke nøye med å holde hans lov. Selv om de gleder seg over at arken var kommer tilbake, og trodde at den var er tegn på bedre tider, hadde de ikke den rette forståelsen av dens hellighet. I steder for å gjøre i stand er passende sted der de kunne oppbevare den, lot de den bli stående ute på marken. De fortsatte å stirre nysgjerrig på den hellige kisten og snakke sammen om den merkelige måten den var kommet tilbake på. Og så begynte de å undre seg over hemmeligheten til den spesielle kraften den utstrålte. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd, så de fjernet dekket og dristet seg til å åpne den.

Hele Israel hadde fått beskjed om å ha respekt og ærefrykt for arken. Når levittene skulle flytte den fra sted til sted, måtte de ikke engang se på den. øverstepresten fikk lov å se Guds ark bare en gang om året. Selv de hedenske filistrene hadde ikke dristet seg til å fjerne teppene rundt den. Usynlige engler fra himmelen var alltid til stede når den ble flyttet til en annen plass. Folket i Betsemes ble omgående straffet for sin respektløshet, og mange fikk en brå død.

De Som overlevde, angret likevel ikke sin synd, men nærte i stedet en overtroisk frykt for arken. Innbyggerne i Betsernes var ivrige etter å bli kvitt arken, men de våget ikke å fjerne den. Derfor sendte de bud til innbyggerne i Kirjat Jearim og bad dem komme og hente den. Folket der var glade for å få arken til sitt område. De visste at den var pantet på Guds velvilje mot de trofasre og lydige Guds barn. Under høytidelig jubel førte de arken til deres egen by og plasserte den i huset til Abinadab, en levitt. Han satte sønnen Eleaser til å passe på den, og der ble den stående i mange år.

I årene som var gått siden Herren første gang åpen barre seg for Samuel, sønnen til Hanna, hadde hele nasjonen anerkjent hans kall til profetgjerningen. Han hadde trofast overbrakt Guds advarsel til Elis hus, selv om det var en tung plikt. Dermed hadde han bevist sin pålitelighet som Guds budbærer. "Og Herren var med ham, og han lot ikke noe av alle sine ord falle til jorden. Da skjønte hele Israel fra Dan til Beerseba at Samuel var betrodd å være profet for Herren."

Israel som nasjon vedble likevel å dyrke avguder. Som straff ble de fortsatt undertrykket av filistrene. I denne tiden besøkte Samuel byene og landsbyene over hele landet for å prøve å vende folkets hjertet til fedrenes Gud. Hans anstrengelser gav resultater. Israelittene hadde tålt undertrykkelse fra sine fiender gjennom tyve år. "Da sukket hele Israels hus etter Herren." Samuel gav dem dette råd: "Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-bildene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene!" Samuel underviste folket i praktisk gudsfrykt og oppfordret dem til å tjene Gud helhjertet, slik Kristus fremholdt da han var på jorden. Uten Kristi nåde ville de religiøse seremoniene ikke hatt noen verdi for det gamle Israel. Det samme er tilfelle for det nye Israel.

Vi trenger en slik dyptgripende vekkelse som det gamle Israel opplevde. Anger er det første steg alle må ta som ønsker å vende om til Gud. Ingen kan gjøre dette for en annen. Hver enkelt av oss må ydmyke seg for Gud og kvitte seg med sine avguder. Når vi har gjort alt det som står til oss, vil Herren åpenbare sin frelse for oss.

Ved samarbeid mellom de forskjellige stammehøvdingene ble en stor folkemengde samlet i Mispa. Her ble det kunngjort en høytidelig faste. Folket ydmyket seg dypt og bekjente sine synder. Som et uttrykk for at de var fast bestemt på å rette seg etter den undervisning de hadde fått, gav de Samuel dommermyndighet. Filistrene oppfattet dette møtet som et krigsråd, og rykket ut med en stor hær for å spre israelittene før planene kunne settes ut i livet. Da israelittene hørte at filistrene nærmet seg, ble de grepet av redsel og sa til Samuel: "Hold ikke opp med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!"

Samuel var nettopp i ferd med å bære frem et lam som brennoffer da filistrene gikk til angrep. Men Den allmektige som hadde steget ned på Sinai midt i ild og røk og torden, og som hadde skilt Rødehaver og baner vei gjennom Jordan elven for Israels barn, åpenbarte igjen sin makt. En forferdelig storm brøt løs over angrepshæren, og snart var jorden dekket av døde krigere. Imens stod israelittene tause og ærbødige og skalv i håp og frykt. Da de så at fienden ble slått, var de klar over at Gud hadde godtatt deres anger. De var helt uforberedt på å føre krig, men nå grep de våpnene til de falne filistrene og forfulgte den flyktende hæren helt til Bet-Kar. Israel vant denne avgjørende seier på den samme slagmark der de tyve år tidligere var blitt slått av filistrene, da prestene ble drept og Herrens ark ble tatt.

Så vel for nasjoner som for der enkelte menneske gjelder det at lydighetens vei til Gud fører til trygghet og lykke, mens overtredelsens vei fører til ulykke og nederlag. Filistrene var nå slått så grundig at de måtte gi tilbake de befestede byene de hadde tatt fra Israel, og de avholdt seg fra fiendtlige handlinger i mange år. Andre nasjoner fulgte deres eksempel, og israelittene hadde fred så lenge Samuel styrte.

For at denne begivenheren ikke skulle bli glemt, reiste Samuel en minnesten mellom Mispa og Sen. Han kalte den Ehen-Eser - "hjelpe-sten", og sa: "Hittil har Herren hjulpet oss."

neste kapitel