I historiens morgen kapitel 58. Fra side 454.     Fra side 592 i den engelske utgave.tilbake

Skolene i det gamle Israel

Det var Herren selv som ledet utdannelsen i Israel. Han la ikke vekt bare på de religiøse behov. Alt som hadde innvirkning på der åndelige og fysiske liv, var gjenstand for hans omsorg og ble berørt av hans lov.

Gud hadde pålagt hebreerne å undervise barna om hva han krevde av dem, og gjøre dem kjent med sin handlemåte med deres fedre. Dette var en av de spesielle pliktene som alle foreldre måtte ta alvorlig, og som ikke måtte overlates til andre. Barna skulle ikke undervises av andre enn sine egne foreldre. De skulle tenke på Gud under alle dagliglivets sysler. Hans mektige undergjerninger da han utfridde sitt folk, og løftene om en kommende forløser, skulle være samtaleemne i de israelittiske hjem. Bruken av symboler og illustrasjoner bidrog til å festne undervisningen i minnet. De store sannheter om Guds ledelse og om det evige liv ble forankret i barnesinnet. De skulle lære å se Gud både i naturen og i Ordets åpenbaring. Stjernehimmelen, trærne, blomstene, de mektige fjellene og de rislende bekkene - alt talte til dem om Skaperen. Den høytidelige offertjenesten og gudstjenesten i helligdommen, så vel som profetenes utsagn, var en åpenbaring av Gud.

Slik ble Moses opplært i sitt beskjedne hjem i Gasen. På samme måte ble Samuel undervist av den trofaSte Hanna, og David fikk en tilsvarende opplæring i sitt hjem i Betlehem. Det samme gjaldt Daniel før fangenskapet skilte ham fra hjemlandet. Slik tilbrakte Jesus sine første leveår i Nasaret. Timoteus fikk den Samme opplæring i Den hellige skrift av mormoren Lois og moren Eunikel.

For å gi videre utdannelse til de unge ble det oppretter proferskoler. Disse skolene var åpne for unge mennesker som ønsket et dypere kjennskap til Guds ord, og som søkte visdom fra det høye til å bli lærere i Israel. Profetskolene ble grunnlagt av Samuel. De skulle danne et bolverk mot fordervelsen som bredte seg i tiden, og tilgodese de unges moralske og åndelige ve og vel. De skulle også ta hensyn til nasjonens fremtidige tarv ved å utdanne gudfryktige ledere og rådgivere. For å føre dette ut i livet samlet Samuel grupper av unge menn som var gudfryktige, oppvakte og arbeidsomme. Disse ble kalt profetsønnet. Etter hvert som de søkte Gud og studerte hans ord og skaperverk, fikk de himmelsk visdom i tillegg. Lærerne hadde ikke bate et grundig kjennskap til guddommelig sannhet, men levde i nært samfunn med Gud og hadde mottatt en særlig fylde av hans Ånd. De nøt stor respekt og tillit blant folket både for sin lætdom og sin gudsfrykt.

På SamueIs tid var det to slike skoler i Israel. Den ene lå i Rama hvor profeten selv hørte hjemme, den andre i Kirjat-Jearim hvor arken var på den tiden. Senere ble det opptetter flere. Elevene i disse skolene underholdt seg selv ved jordbruk eller annet praktisk arbeid. I Israel ble dette ikke sett på som noe mindreverdig. Tvert imot ble det regnet som en forbrytelse å la barna vokse opp uten å få kjennskap til praktisk arbeid. Gud hadde påbudt at alle unge skulle lære et eller annet yrke, også de som ble utdannet til å gjøre prestetjeneste. Mange av lærerne skaffet seg sitt levebrød ved praktisk atbeid. Enda så sent som på apostlenes tid tjente Paulus og Akvilas til livets opphold ved å arbeide som teltmakere, og de var ikke mindre ansett av den grunn.

De viktigste fagene i disse skolene var Guds lov i forbindelse med de forskrifter som var gitt til Moses. Dessuten ble det undervist i Guds folks historie, religiøs musikk og poesi. Måten å undervise på var i høy grad forskjellig fra det som er vanlig i de teologiske skoler i dag, der mange av dem som blir uteksaminert, har mindre sann kunnskap om Gud og hans ord enn da de begynte. I datidens skoler var hovedhensikten med studiet å lære å kjenne Guds vilje og menneskets plikt overfor ham. Man la særlig vekt på å finne Guds spor i hans folks historie. De store sannheter som var fremstilt i forbildene, ble brakt frem i lyset så troens forstand kunne gripe hovedsaken i hele dette systemet - Guds lam som skulle ta bort verdens synd.

Disse skolene var preget av en åndelig atmosfære. Elevene lærte ikke bare bønnens nødvendighet, men også hvordan de skulle be og tre frem for Skaperen. Videre ble de opplært til å øve tro på ham og til å oppfatte og adlyde Andens undervisning. Gudfryktige menn brakte nytt og gammelt frem fra Guds skattkammer, og hans Ånd virket gjennom profetisk tale og åndelig sang. Musikken skulle tjene en hellig hensikt. Den skulle løfte tankene mot det som er rent, edelt og opphøyet og stemme sjelen til andakt og takknemlighet.

Det er stor forskjell på den måten musikken ble benyttet på den gang og det som ofte er tilfelle i dag. Mange bruker denne gaven til å opphøye selvet i stedet for å ære Gud. Kjærlighet til musikk kan få de ubetenksomme til å søke selskap med verdsligsinnede mennesker og gå til sammenkomster som Gud har forbudt sine barn å være med i. Der som er til stor velsignelse når det blir benyttet på den rette måten, kan dermed bli et av de mest effektive virkemidler til å lede sinnet bort fra pliktens vei og fra de evige ting.

Musikk er en del av gudstjenesten i Guds rike. I vår lovsang bør vi prøve å komme mest mulig i harmoni med det himmelske kor. Riktig sternmebruk er et vesentlig ledd i utdannelsen og bør ikke forsømmes. Sangen er like meget en del av gudstjenesten som bønnen. Hjerter må oppleve innholdet i sangen for at den kan fremføres på riktig måte.

Det er stor forskjell på de skolene der Guds profeter underviste, og våre moderne læreanstalter. Der er få skoler som ikke blir ledet etter verdens skikker og retningslinjer, og det er en sørgelig mangel på tilbakeholdenhet og fornuftig disiplin. Det eksisterer en skremmende uvitenhet om Guds ord blant bekjennende kristne. Overfladisk snakk og rendyrket sentimentalitet går for å være undervisning i etikk og religion. De unge lærer ikke noe om Guds rettferdighet og nåde, skjønnheten i et hellig liv, rettskaffenhetens sikre lønn, syndens heslighet og dens ufravikelige følger. Gjennom dårlige kamerater får de unge i stedet kjennskap til forbrytelse, utsvevelse og tøylesløshet.

Har vår tids pedagoger ingenring å lære av de skolene som hebreerne drev? Han som skapte mennesket, har også sørger for dets fysiske, åndelige og sjelelige utvikling. En vellykket utdannelse er derfor avhengig av menneskets troskap i å gjennomføre Skaperens plan. Sann utdannelse tar sikte på å gjenopprette Guds bilde i mennesket. I begynnelsen skapte Gud mennesket i sitt bilde og utstyrte det med edle egenskaper. Sinnet var likevektig, og alle evner og krefter var harmonisk avstemt. Men syndefallet hadde en fordervende virkning på disse egenskapene. Synden har maltraktert og nesten utsletter Guds bilde i mennesket. For å gjenopprette dette ble frelsesplanen lage, og mennesket fikk en prøvetid. Livets store hensikt er å bringe mennesket tilbake til den fullkommenhet der hadde da det ble skapt. Dette må være drivkraften i alle ting. Når der gjelder de unges utdannelse, påhviler det foreldre og lærere å tjene denne guddommelige hensikt. Da er de "Guds medarbeidere".'

De forskjellige evner Gud har utrustet mennesker med - både mentale, åndelige og legemlige - må benyttes på en slik måte at de oppnår den høyest mulige utvikling. Men vi må ikke gjøre dette for vår egen skyld, for Guds karakter er godhet og kjærlighet, og det er ham vi skal ligne. Hver eneste evne og egenskap som Skaperen har gitt oss, må vi benytte til hans ære og til beste for våre medmennesker. På den måten blir de brukt på den reneste, edleste og mest tilfredsstillende måte.

Hvis dette prinsippet ble viet den oppmerksomhet der har krav på, ville det skje en radikal endring i noen av de vanlige undervisningsmetoder. I stedet for å appellere til elevenes stolthet og ærgjerrighet, noe som skaper konkurranseholdning, ville lærerne fremelske trangen til det gode, sanne og vakre, og få dem til å hige etter ekte storhet. Elevene ville søke å utvikle de gaver Gud har gitt dem, ikke for å overgå de andre, men for å oppfylle Skaperens hensikt: å ligne ham. De ville ikke være tilfreds med bare å sette seg jordiske mål eller være drevet av trangen til selvopphøyelse, som forkrøpler sinnet og hemmer utviklingen. I stedet ville sinnet være retter mot Skaperen for å lære å kjenne ham og gjenspeile hans bilde.

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand." Den viktigste oppgaven i livet er karakterdanning, og kunnskapen om Gud er grunnvollen i all sann utdannelse. Å formidle denne kunnskap og å forme karakteren i harmoni med den, burde være målet for lærerens virksomhet. Guds lov gjenspeiler hans karakter. Derfor sies det i Salmenes bok: "Alle dine bud er rettferdighet." "Av dine befalinger får jeg forstand." Gud har åpenbart seg for oss i sitt ord og i sitt skaperverk. Vi skal lære å kjenne ham gjennom hans inspirerte bok og gjennom naturen.

Sinnet tilpasser seg gradvis de ting det vender seg til å dvele ved. Hvis sinnet bare er opptatt med hverdagslige ting, blir der svekket og forkrøplet. Og dersom hjernen aldri arbeider med vanskelige problemer, vil den etter hvert miste evnen til å utvikle seg. Bibelen er den mest betydningsfulle faktor i utdannelsen.

I Guds ord finnes det stoff for de dypeste tanker og den inderligste lengsel. Bibelen er den mest lærerike historiebok som finnes. Den er kommet direkte fra sannhetens kilde, og Gud har bevart den ren gjennom alle tider. Den kaster lys over den fjerne fortid som mennesker forgjeves prøver å utforske. I Guds ord møter vi den makt som grunnla jorden og spente ut himlene. Der finner vi slektens historie gjengitt uten menneskelig fordom og stolthet. Der kan vi lese hvordan de største menn som verden har sett, kjempet, led nederlag og seiret. Der åpenbares pliktens vei og målet for vårt liv. Sløret som skiller mellom den synlige og den usynlige verden, blir fjernet, og vi får se kampen mellom godt og ondt helt fra syndens oppkomst inntil sannheten og rettferdigheten til sist skal seire. Alt dette er bare en åpenbaring av Guds karakter. Når eleven ærbødig grunner på sannheten i Guds ord, blir hans tanker ett med Den eviges tanker. Et slikt studium vil ikke bare styrke og foredle karakteren, men vil også utvikle og styrke åndsevnene.

Den undervisning Bibelen gir, har livsviktig betydning for menneskets fremgang på alle områder i livet. Den peker på de prinsipper som en nasjon må bygge sin fremtid på, og som hele samfunnets ve og vel er avhengig av. De er et vern om familien og er en absolutt forutsetning for menneskers brukbarhet, lykke og fremgang i dette liv, og for at det skal få del i det evige liv. Bibelens undervisning utgjør en vesentlig del av forberedelsen for enhver livsstilling og for erhvert trinn i menneskets erfaring. Hvis menneskene ville granske og etterleve Guds ord, ville de få sterkere og klarere åndsevner enn om de fordypet seg i alle aspekter av menneskelig filosofi. De ville oppnå styrke og karakterfasthet, en klar fatteevne og en sunn dømmekraft. De ville ære Gud og være til velsignelse for verden.

Også gjennom naturfagstudium får vi kunnskap om Skaperen. Sann forskning er bare en tydning av Guds håndskrift i den materielle verden. Naturforskningen bringer frem nye beviser på Guds visdom og makt. Både naturens bok og det skrevne ord gir oss kunnskap om Gud når vi forstår dem på den riktige måten, fordi de forteller noe om de vise og gagnlige lover han arbeider gjennom.

Eleven bør veiledes slik at han ser Gud i hele skaperverker. Lærere burde følge den store Lærerens eksempel. Han benytter kjente ting fra naturen for å illustrere og forenkle undervisningen så tilhørerne lettere kunne forstå den. I sin undervisning henviste han til fuglene som sang i de løvrike trekronene, blomstene i dalen, de høyreiste trærne, de fruktbare slettene, kornet som spirer, der fattige jordsmonnet og solnedgangen med sitt gylne skjær over himmelen. De synlige ring som Skaperen hadde frembrakt, bandt han sammen med livets ord som han talte. Hver gang tilhørerne så de tingene han hadde henvist til, renkte de på de sannherer han i den forbindelse hadde undervist dem om.

Guddommens preg som er åpenbart i hans ord, kommer også til syne i de mekrige fjell, de fruktbare daler og de vidstrakte, dype verdenshav. Naturen raler til menneskene om Skaperens kjærlighet. Han har knyttet oss til seg ved hjelp av utallige ting i himmelen og på jorden. Verden er ikke bare sorg og elendigher. "Gud er kjærlighet", står det skrevet på hver knopp som åpner seg, på alle blomstenes kronblad og på hvert spirende gresstrå. Selv om syndens forbannelse har fått jorden til å frembringe torner og tistler, er det blomster på tistlene, og tornene er dekket med roser. Alt i naturen vitner om Guds faderlige omsorg og hans ønske om å gjøre sine barn lykkelige. Han har ikke gitt forbud og påbud bare for å vise sin myndighet. Han har sine barns ve og vel i ranke med alt det han gjør. Han forlanger ikke at de skal gi avkall på noe som det ville ha vært bedre for dem å beholde.

I visse kretser har man den oppfatning at kristentroen ikke betyr noe for helse og livslykke. Men dette er en av de største feiltagelser. Skriften sier: "Herrens frykt føter til liv, og mett får en gå til hvile uten å bli hjemsøkt av ulykke." "Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke? Hold din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den." Visdoms ord er nemlig "liv fot hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme".

Sann gudsftykt bringer mennesket i harmoni med Guds lover, både de fysiske, åndelige og moralske. Den inngir selvkonttoll, sinnsro og måtehold. Den foredler sinnet, kultiveret smaken og utviklet dømmekraften. Den gir sjelen del i himmelens renhet. Troen på Guds kjærlighet og allmektige ledelse letter byrdene av angst og bekymting. Den fyller hjertet med glede og tilfredshet, uansett hvordan ens lodd i livet er. Kristentroen bidrar direkte til å fremme helsen, forlenge livet og skjerpe sansen fot alle dets velsignelser. Den setter sjelen i forbindelse med et evig kildevell av lykke.

Jeg skulle ønske at alle som ikke har valgt å tjene Kristus, kunne fatte at han har noe uendelig mye bedre å tilby enn det de selv søker etter. Når mennesker tenker og handler i strid med Guds vilje, gjør de urett og stor skade mot seg selv. Gud vet hva som gagner hans skapninger, og han tenker alltid på deres ve og vel. Derfor er det umulig å finne virkelig lykke på den stien som han har forbudt dem å gå på. Overtredelsens vei fører til elendighet og ødeleggelse, men visdommens "veier er fagre veier, og alle dens stier fører tillykke".

Vi har mye å lære av både den fysiske og den åndelige undervisning som foregikk i hebreernes skoler. Men denne utdannelsen blir ikke verdsatt. Det er en intim forbindelse mellom kropp og sinn. Lydighet mot de lover som styrer kroppsfunksjonene, er en forutsetning for å nå et høyt moralsk og intellektuelt nivå. Hvis man ønsker å utvikle en sterk, avbalansert karakter, er det nødvendig å oppøve og utvikle både de sjelelige og fysiske krefter. Finnes det noe viktigere studium for de unge enn det som gir kunnskap om den vidunderlige organismen Gud har gitt oss, og de lover vi må rette oss etter for å bevare en god helse?

De unge i dag burde få opplæring i praktiske sysler på samme måte som i det gamle Israel. Alle unge burde lære et eller annet praktisk yrke så de kunne klare seg selv om det ble nødvendig. Det ville ikke bare gi trygghet i livets omskifteIset, men ville også ha stat betydning for deres fysiske, åndelige og moralske utvikling. Selv i de tilfeller det det sikkert ikke blir aktuelt for en person å tjene til livets opphold ved kroppsarbeid, hør han lære slikt arbeid. Mosjon er nødvendig for å ha en sterk fysikk og en god helse. Men den disiplin Som et godt planlagt arbeidsprogram krever, har ikke mindre betydning når det gjelder å styrke åndsevnene og foredle karakteren.

Alle som studerer, burde benytte en viss tid hver dag til kroppsatbeid, og dermed venne seg til å bli foretaksomme og selvhjulpne. Samtidig ville de bli skånet fot mange onde og nedverdigende vanet som ofte kommer av lediggang. Dette er helt i samsvar med det primære mål for utdanning, for når vi oppelsker arbeidsglede, flid og renhet, kommer vi i harmoni med Skaperen.

De unge bør læte å forstå at meningen med livet er å ære Gud og være til velsignelse for sine medmennesker. Hjelp dem til å se den inderlige kjærlighet som deres himmelske fat har vist dem, og den herlige fremtid som livets skole er en forberedelse til. Hjelp dem til å oppdage den verdighet og ære de er kalt til, nemlig å være Guds sønner og døtre. Da vil tusener av dem med avsky vende seg bort fra de lave og selviske mål og de lettsindige fornøyelser som hittil hat trollbundet dem. De vil lære å avsky synden, ikke bare i håp om belønning eller av frykt for straff, men fordi de har oppfattet dens avskyelige natur. De vil bli klar over at den vil svekke deres gudgitte evner og sette flekker på det menneskeverd Herren har gitt dem.

Gud forlanger ikke at de unge skal oppgi sine ftemtidsplaner. De karaktertrekk Som gjør at en person får fremgang og vinner respekt, må ikke undertrykkes, så som ønsket om å gjøre det bedre, den ukuelige viljen, det uhøyelige pågangsmotet og den utrettelige utholdenheten. Ved Guds nåde må disse egenskapene bli brukt på oppgaver som er like høyt hever over jordiske og selviske interesset som himmelen er over jorden.

Den utdannelsen som er begynt i dette liv, skal fortsette i livet etter dette. Guds vidunderlige gjerninger som vitner om hans visdom og makt som universets skaper og opprettholder, og kjærlighetens og visdommens mystetium som kommer til uttrykk i frelsesplanen, vil dag for dag åpne seg for sinnet i ny skjønnhet. "Der intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanker, alt det Gud har gjort ferdig fot dem som elsker ham."

Allerede i dette liv kan vi skimte hans nærvær og føle gleden ved å eie samfunn med himmelen. Men først i livet etter dette vil vi oppleve denne gleden og velsignelsen fullt ut. Bare evigheten kan åpenbare den herlige livslodd som mennesker får del i når Guds bilde blir gjenoppretter i dem.

neste kapitel