I historiens morgen kapitel 59. Fra side 461.     Fra side 603 i den engelske utgave.tilbake

Fra teokrati til monarki

Israel ble styrt i Guds navn og med hans autoritet. Moses, de sytti eldste, høvdingene og dommerne hadde bare som oppgave å håndheve de lover Gud hadde gitt. De hadde ingen myndighet til å vedta nye lover for landet. Dette var betingelsen for at Israel fortsatt skulle eksistere som en nasjon. Fra slekt til slekt fremstod det gudsinspirerte menn som underviste folket og håndhevet lovene.

Herren forutså at Israel ville be om en konge. Men han kunne ikke forandre de prinsippene som staten var grunnlagt på. Kongen skulle være Den høyestes viseregent. Gud skulle fremdeles være overhode for nasjonen, og hans lov skulle være landets grunnlov.

Da israelittene først slo seg ned i Kanaan, anerkjente de prinsippene for teakratiet, og nasjonen hadde fremgang under Josvas ledelse. Men etter hvert som folketallet øker, og de hadde samkvem med andre folkeslag, skjedde det en forandring. Folket tok etter mange av skikkene hos sine hedenske naboer, og oppgav dermed for en stor del sin særegne karakter.

Litt etter litt mistet de aktelsen for Gud og verdsatte ikke lenger sin status som Guds utvalgte folk. De ble tiltrukket av hedenske kongers pomp og prakt og gikk trett av sitt eget nøysomme levesett. Misunnelse og mistenksomhet oppstod mellom stammene, og indre stridigheter svekket dem. Hedenske fiender var en stadig trusel, og folket følte seg overbevist om at hvis de skulle kunne hevde sin plass blant nasjonene, måtte de samle seg under en sterk, sentral myndighet. Etter hvert som de fjernet seg fra Guds lov, ønsket de å frigjøre seg fra hans herredømme. Slik gikk det til at kravet om en konge grep om seg i hele Israel.

Siden Josvas dager hadde landet aldri vært styrt med slik visdom og dyktighet som under Samuel. Gud hadde innsatt Samuel som dommer, profer og prest. Med utrettelig og uselvisk iver hadde han arbeidet for folkets ve og vel, og nasjonen blomstret under hans kloke ledelse. Orden var blitt gjenoppretter, gudsfrykt kom til heder og verdighet, og misnøyens ånd ble holdt i tømme for en tid. Men etter som årene gikk, ble profeten nødt til å dele lederansvaret med andre. Han valgte de to sønnene sine som medhjelpere. Samuel fortsatte å utøve sine embetsplikter i Rama, mens de to sønnene ble sendt til Beerseba for å overvåke lov og rett blant folket langs grensen i sør.

Folket gav sin fulle tilslutning til at Samuel innsatte sønnene i denne tjenesten. Men de var ikke verdige den tillit faren viste dem. Gjennom Moses hadde Herren gitt folket klare pålegg om at dommerne skulle dømme rettferdig, gi enker og farløse en rettferdig behandling, og ikke ta imot bestikkelse. Men Samuels sønner "søkte bare egen vinning og tok imot gaver og bøyde retten". Profetens sønner holdt seg ikke etter de retningslinjer han hadde forsøkt å innprente i dem. De tok ikke eksempel av sin fars rene og uselviske liv. Advarselen Gud hadde gitt Eli, hadde ikke gjOtt et så sterkt inntrykk på Samuel som den burde. Også han hadde vært altfor ettergivende overfor sønnene, og nå viste det seg i deres karakter og oppførsel.

Urettferdigheten hos disse dommerne vakte mye misnøye. Dermed fikk folket påskudd til å drive igjennom den nyordning som lenge hadde ulmet i det skjulte. "Da samlet alle Israels eldste seg og kom til Samuel i Rama. Og de sa til ham: Nå er du blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier; så sett nå en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har!" Samuel hadde ikke fått vite noe om sønnenes embetsmisbruk. Hvis han hadde hatt kjennskap til det, ville han straks ha fjernet dem.

Samuel var klar over at folkets virkelige motiv var misnøye og stolthet, og at de hadde en bestemt hensikt med kravet de satte frem. Ingen klage var blitt retter mot Samuel. Alle anerkjente hans hederlighet og kloke sryre. Men den gamle profeten oppfattet det Som kritikk mot seg personlig og et direkte forsøk på å avsette ham. Likevel viste han ikke hva han følte og kom ikke med noen bebreidelse. Men han la saken frem for Gud og søkte råd hos ham.

Herren sa til Samuel: "Lyd folket i alt hva de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem. Som de alltid har gjort fra den dag jeg førte dem opp fra Egypten, til den dag i dag, idet de forlot meg og tjente andre guder, således gjør de nå også mot deg." Profeten ble irettesatt fordi han klager over folkets opptreden mot ham personlig. Det var ikke ham de hadde vist manglende respekt, men Gud som hadde innsatt folkets ledere. De som forakter og fot kaster Guds trofaste tjener, viser ikke bare ringeakt for personen, men for Mesteren som har sendt ham. Det er Guds ord, hans tilrettevisning og råd som blir skjøvet til side, og hans myndighet som blir forkastet.

Israel opplevde sin største glansperiode da de anerkjente Gud som sin konge, og da de innså at de lover og det styresett han var opphavsmann til, langt overgikk det som andre nasjoner kunne oppvise. Angående Herrens bud hadde Moses kunngjort for Israel: "Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk." Fordi hebreerne hadde fjernet seg fra Guds lov, ble de ikke det folk som Gud hadde tenkt å gjøre dem til. Og nå gav de Gud skylden for alle de onder som var en følge av deres egen synd og dårskap. Så fullstendig hadde synden blindet dem.

Gjennom profetene hadde Herren forutsagt at Israel ville bli styrt av en konge. Men dette betyr ikke at en slik styreform var best, eller i overensstemmelse med Guds vilje. Han lot folket få sin vilje fordi de nektet å la ham lede. Hoseas sier at Gud i sin vrede gav dem en konge. Når mennesker velger å gå sin egen vei uten å rådføre seg med Herren, eller handler stikk i strid med hans åpenbarte hensikt, lar han dem få sin vilje for at de av egen bitre erfaring kan innse sin dårskap og angre sin synd. Menneskelig stolthet og visdom er en farlig veileder. Når hjertets ønsker er i strid med Guds vilje, vil det til syvende og sist være til forbannelse i stedet for til velsignelse.

Gud ville at hans folk skulle betrakte ham alene som lovgiver og som kilden til deres styrke. Når de følte seg avhengige av Herren, ville de stadig bli dratt nærmere ham. Dette ville øve en foredlende innflytelse på dem og gjøre dem skikket for sin opphøyde plass som hans utvalgte folk. Men når et menneske kom på tronen, ville det vende folkets oppmerksomhet bort fra Gud. De ville stole mer på mennesker enn på ham. De feilgrep kongen gjorde, ville lede dem til synd og skille folket fra Gud.

Samuel fikk beskjed om å etterkomme folkets ønske. Men samtidig skulle han gjøre det klart for dem at de hadde pådratt seg Guds mishag. Han skulle også fortelle dem hva som ville bli følgen av den kurs de hadde valgt. "Så sa Samuel alle Herrens ord til folket som krevde en konge av ham." Uten omsvøp lot han dem vite hvilke byrder dette ville føre med seg, og påviste forskjellen mellom en slik tvangssituasjon og de forholdsvis frie og gode kår de nå hadde.

Deres konge ville etterope andre kongers pomp og prakt. For å kunne gjøre det vilje det bli nødvendig å pålegge folket skatter og tunge arbeidsbyrder. Han ville forlange at de beste blant deres unge menn skulle gjøre tjeneste fot ham.

De ville bli satt til å være kjørekarer og ryttere og til å løpe foran vognen hans. De måtte gjøre tjeneste i hans hær, pløye hans market, høste hans avling og smi våpen til hans kriger. Israels døtte vilje bli satt til å bake og gjøre tjeneste i kongens hus. Han ville gi sine hoffolk det beste av landet som Herren selv hadde overlatt til folket. Dessuten vilje han ta de flinkeste tjenestefolkene og de beste dyrene "og bruke til sitt atbeid".

Foruten alt dette ville han kreve en tiendedel av all arbeidsinntekt eller avling. Til slutt sa profeten at "I selv skal væte hans treller. Da skal I en dag rope til Herren fot den konges skyld som I har kåtet edet; men den dag skal Herren ikke svare eder". Når kongedømmet først var opprettet, kunne de ikke avskaffe det igjen uten videre, om det var aldri så trykkende. Men folket svarte: "Nei, vi vil ha en konge over oss. Vi vil væte som alle de andre folk; vår konge skal dømme oss, og han skal dra ut foran oss og føte våre kriger."

"Vi vil være som alle de andre folk." Israelittene var ikke klar over at det å væte ulik andre nasjoner, var en særlig forrett og en stor velsignelse. Gud hadde skilt israelittene ut fra alle andre nasjoner fot at de skulle være hans spesielle folk. Men de brydde seg ikke om denne umåtelige ære, men hadde et brennende ønske om å etterligne hedningene.

Også de som i dag skal være Guds utvalgte folk, ønsket å følge verdens sedet og skikket. Når de forlater Herren, blir de mer og mer ivrige etter å oppnå verdslig gunst og anerkjennelse. Kristne mennesker prøver stadig å etterligne dem sam tilber denne verdens gud. Mange hevder at de hat større mulighetet til å øve innflytelse Over verdslige mennesker hvis de hat samkvem med dem og følger deres skikker. Men de som gjør det, bryter forbindelsen med ham som et kilden til deres styrke. Når de blir verdens venner, blir de Guds fiender. For å oppnå verdslig anerkjennelse gir de avkall på den ufattelige ære som Gud har kalt dem til: å "forkynne hans storverk, han som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys".

Dypt nedtrykt lyttet Samuel til det som folket hadde på hjertet. Men Herren sa til ham; "Lyd deres ord og Sett en konge over dem." Profeten hadde gjort sin plikt og advart dem. Men advarselen var blitt forkastet. Med tungt hjerte sendte han folket horr. Så drog han selv hjem og begynte å forberede den store for fatningsendringen.

Samuels rene liv og uselviske tjeneste var en stadig anklage mot de selvopptatte prester og eldste og mot det stolte og sanselige folket. Han omgav seg ikke med pomp og prakt, men hans verk bar himmelens stempel. Verdens frelser æret ham, og det var under hans veiledning han styrte det hebraiske folk. Men folket var blitt trett av hans fromhet og tjenesteiver. De foraktet den beskjedne måten han utøvet sin myndighet på, og forkastet ham til fordel for en som kunne herske med kongelig autoritet.

Samuels karakter gjenspeilet likheten med Kristus. Det var Frelserens rene liv som vekker Satans vrede. Hans liv var verdens lys. Det avslørte den ondskap som var skjult i menneskehjertet. Det var Kristi hellighet som gjorde at de voldsomste lidenskaper hos falske gudsbekjennere ble retter mot ham. Kristus var ikke omgitt av verdens rikdom og ære. Men de gjerninger han gjorde, viste at han hadde mer makt enn noen jordisk fyrste.

Jødene ventet at Messias skulle bryte undertrykkernes åk. Likevel gav de næring til de samme synder som hadde ført dem under åket. Hvis Kristus hadde dekket over deres synd og rost dem for deres fromhet, ville de ha godtatt ham som konge. Men de ville ikke finne seg i at han fryktløst refset dem for lastene deres. De foraktet en person hvis edle karakter var fullstendig behersket av godhet, renhet og hellighet, og som ikke hatet noe annet enn synd. Slik har det vært gjennom alle tider. Lyset fra himmelen fordømmer alle som ikke vil følge det. Når hyklere føler seg ydmyket over at det finnes mennesker som lever et rent liv og hater synd, blir de Satans redskaper til å plage og forfølge Guds folk. "Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt."'

Selv om det var forutsagt at Israel skulle bli et monarki, forbeholdt Gud seg retten til å utpeke den som skulle være deres konge. Hebreerne hadde så mye respekt for Guds myndighet at de overlot helt og holdent til ham å velge. Valget falt på Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme.

De personlige egenskapene hos den fremtidige fyrsten tilfredsstilte den stolthet som hadde fått dem til å ønske å få en konge. "Det fantes ingen mann blant Israels barn som var vakrere enn han." Han var en staselig og høyreist ung mann som syntes å være den fødte leder. Men på tross av Sauls ytre fortrinn manglet han likevel de verdifulle egenskapene som kjennetegner sann visdom. I sin oppvekst hadde han ikke lært å tøyle sitt heftige temperament, og han hadde aldri erfart nådens forvandlende kraft.

Saul var sønn av en mektig og velstående høvding. Men i pakt med tidens enkle levesett tok han aktivt del i arbeidet på gården. Da noen av dyrene som tilhørte faren, hadde gått seg vill i fjellet, gikk Saul ut sammen med en tjener for å lete etter dem. I tre dager lette de uten resultat. Da de nærmet seg Rama der Samuel bodde, foreslo tjeneren at de skulle spørre profeten til råds. "Her har jeg hos meg en fjerdedel sekel sølv; den vil jeg gi til Guds-mannen, så sier han oss nok hva vei vi skal gå." Dette var i overensstemmelse med tidens skikk. Når en person henvendte seg til en overordnet, hadde han gjerne med en liten gave som tegn på aktelse.

Da de nærmer seg byen, møtte de noen unge piker som kom for å hente vann, og Spurte dem hvor seeren bodde. De fikk vite at det skulle holdes gudstjeneste, og at profeten alt var på plass. Det skulle foregå ofring "på haugen", og etterpå skulle det holdes offerfest.

I Samuels emberstid hadde det skjedd store forandringer. Da kallet fra Gud kom til ham første gang, hersket det en alminnelig forakt for helligdomstjenesten. Folk "ringeaktet Herrens offer". Men nå ble gudstjenesten holdt i akt og ære over hele landet, og folk viste en markert interesse for tilbedelse og offer tjeneste. Tabernakeltjenesten var det forbi med, og ofringene ble derfor foretatt andre steder. Byene der prestene og levittene holdt til og der folket kom sammen for å få undervisning, ble valgt til dette formå!. Det høyeste sted i disse byene ble gjerne benyttet Som offersted. Derfor ble de kalt offerhauger.

Ved byporten møtte Saul profeten selv. Gud hadde åpenbart for Samuel at han ville møte Israels fremtidige konge på dette tidspunkt. Da de stod overfor hverandre, sa Herren til Samuel: "Se, det er den mann om hvem jeg har sagt til deg: Han skal styre mitt folk." Da sa Saul: "Si meg hvor seeren bor." Til dette svarte Samuel: "Jeg er seeren." Han forsikrer Saul om at de bortkomne dyrene var blitt funnet, og oppfordret ham til å bli der en stund og overvære festen. Samtidig kom han med visse hentydninger om den store livsoppgaven som venter ham. "Hvem tilhører alt det beste i Israel om ikke deg og hele din fars hus?"

Profetens ord gjorde et dypt inntrykk på Saul. Han kunne ikke unngå å legge merke til betydningen av det Som ble sagt, for hele nasjonen var oppsatt på å få en konge. Likevel svarte han ydmykt: "Er jeg ikke en benjaminitt, hører jeg ikke til en av de minste blant Israels stammer, og er ikke min ætt den ringeste av alle ætter i Benjamins stamme? Hvorfor taler du da således til meg?"

Samuel førte ham bort til forsamlingsstedet hvor byens fornemste menn hadde satt hverandre stevne. Han sørger for at Saul fikk hedersplassen, og under måltidet ble det beste Satt frem for ham. Da offerfesten var slutt, invitert Samuel gjesten hjem til seg. Mens de satt på taket av huset og snakket sammen, la Samuel frem for ham de prinsippene som Israel skulle styres etter. På den måten prøvde han i noen monn å forberede Saul for det stare ansvaret han skulle bære.

Da Saul drog av sted tidlig neste morgen, fulgte profeten ham på veien. Da de var kommer gjennom byen, gav han tjeneten beskjed om å gå i forveien. Så bad han Saul stanse for å ta imot et budskap fra Gud. "Samuel tok en oljekrukke og helte den ut over hans hode, og han kysset ham og sa: Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin arv." Som tegn på at Gud stod bak, fortalte Samuel hva Saul ville komme ut for på hjemveien, og forsikret ham om at Guds Ånd ville gjøre ham skikket til den oppgaven som ventet. "Og Herrens Ånd skal komme over deg, så du skal gripes av profetisk hentykkelse . . . og bli til et annet menneske. Når du ser at disse tegn inntreffer, da gjør hva du får leilighet til! For Gud er med deg."

Saul drog videre, og alt det profeten hadde sagt, slo til. Ikke langt fra grensen til Benjamin fikk han vite at dyrene var funnet. På Tabor-sletten møtte han tre menn som skulle til Betel for å tilbe Gud. En av dem bar på tre kje som han skulle ofre. En annen hadde tre brød, og en tredje en flaske vin tilofferfesten. De hilste på Saul som skikk og bruk var, og gav ham to av de tre brødene. Ved Gibea, hans egen hjemby, kom det en flokk profetet som var på vei hjem fra offerhaugen. De sang en lovsang for Herren til musikk fra fløyte og harpe, tromme og sitar. Da Saul møtte dem, kom Guds Ånd også over ham. Han tok del i lovsangen og begynte også å tale profetisk. Han utfoldet en slik veltalenhet og visdom, og tok del i andakten med så inderlig alvor, at de som kjente ham fra før, utbrøt i forbauselse: "Hva er det som har hendt med Kis' sønn? Er også Saul blant profetene?"

Mens Saul tilbad sammen med profetene, fremkalte Den Hellige Ånd en stor forandring hos ham. Renhetens og hellighetens guddommelige lys fordrev mørket i det ugjenfødte hjertet. Han så seg selv slik Gud så ham, og han oppdaget storheten i det som er hellig. Nå skulle han ta kampen opp mot synden og Satan, og det ble klart for ham at han var nødt til å hente all sin styrke hos Gud. Frelsesplanen, som han før hadde sett på som noe tåket og ubestemmelig, stod nå klart for ham. Herren gav ham mot og visdom til å bære det store ansvaret. Han viste ham kilden til nåde og kraft, og gav ham forstand til å fatte Guds krav og sin egen plikt.

Folket hadde ikke fått vite at Saul var blitt salver til konge. Det skulle kunngjøres ved loddtrekning hvem Gud hadde utvalgt. Derfor kalte Samuel folket sammen i Mispa. Først bad han om Guds veiledning. Så fulgte han den høytidelige seremonien som gjaldt i forbindelse med loddkasting. I taushet ventet den store folkemengden på utfallet. I tur og orden ble stammen, slekten og familien utpekt. Og til slutt falt loddet på Saul, sønn av Kis.

Men Saul var ikke til stede. Tanken på det store ansvar han nå skulle bære, overvelder ham slik at han trakk seg tilbake i stillhet. Da de sendte bud etter ham, og han kom tilbake til forsamlingen, så de med stolthet og tilfredsher at han hadde en kongelig holdning og en høyreist skikkelse - "et hode høyere enn alt folket". Selv Samuel utbrøt da han fremstilte ham fot folker: "Her ser I ham som Herren har utvalgt! Der er ingen som han blant alt folker." Fra den store folkemengden lød der et rungende gledesrop: "Kongen leve!"

Så talte Samuel til tolket om "kongedømmets rett", og la frem de prinsipper som danner grunnlager for denne styreform. Kongen skulle ikke være eneveldig, men rette seg etter ham som stod over alle. Talen Samuel holdt, ble skrevet ned i en bok som inneholdt bestemmelser om kongens privilegier og folkets rettigheter. Selv om folket ikke hadde brydd seg om den advarselen Samuel hadde gitt, og til tross for at han hadde vært nødt til å gi erter fot detes ønske, gjorde han alt han kunne for å verne deres frihet.

Selv om folket stort sett anetkjente Saul som konge, var det en stor gruppe som var imot. De ville ikke finne seg i at kongen skulle tilhøte Benjamins stamme, den minste i Israel, på bekostning av både Juda og Efraim som var de største og mektigste. De nekter å sverge troskap til Saul, eller å gi ham de gaver som skikken krevde. De som hadde vært ivrigst etter å få en konge, nekter nå å anerkjenne den mannen Gud hadde utpekt. Hvert parti hadde sin kandidat som de gjerne ville ha på tronen, og flere av lederne ønsker selv å bli konge. Misunnelsen brente i hjertet på mange av dem. Deres stolte og ærgjerrige anstrengelser hadde resultert i skuffelser og misnøye.

Saul så seg ikke i stand til å overta kongeverdigheten under slike forhold. Han overlot forvaltningen til Samuel, og drog tilbake til Gibea. En gruppe menn fulgte med ham. De var klar over at Gud hadde utpekt ham, og var fast bestemt på å støtte ham. Men han gjorde ikke noe forsøk på å bruke makt for å hevde sin rett til tronen. Hjemme i Benjamins fjelland arbeider han i fred og ro som gårdbruker og overlar til Gud å grunnfeste hans kongedømme.

Ikke lenge etter at Saul var utpekt til konge, gjorde kong Nahas og ammonittene innfall i der landområde som tilhørte stammene øst for Jordan, og truet Jabes-Gilead. Falker i byen prøvde å slutte fred ved å tilby å betale skatt til ammonittene. Der ville den grusomme kongen ikke gå med på uten at han fikk stikke ut der høyre øyer på alle innbyggerne som er varig tegn på sin makt.

Folker i den beleirede byen bad om syv dagers betenkningstid. Dette gikk ammonittene med på fordi de mente at triumfen dermed ville bli så meget større. Straks ble det sendt budbærere fra Jabes for å søke hjelp hos stammene på vestsiden av Jordan. De nådde frem til Gibea, og innbyggerne det ble slått av skrekk over det de fikk høte. Om kvelden da Saul kom hjem fra marken med oksene, hørte han høye klagerop som bat bud om at det hadde skjedd en ulykke. "Hva et det i veien med folket siden de gråter?" sputte han. Da han fikk høre om det forferdelige som var i ferd med å skje, våkner alle de slumrende krefter i ham. Så "kom Guds Ånd over ham. . . . Og han tok et par okset og hugg dem i stykker og sendte stykkene om i hele Israels land med sendebudene og lot si: Den som ikke drar ut etter Saul og Samuel, med hans okser skal det gjøres likedan".

Tre hundre og tretti tusen mann samlet seg på Besek-sletten under Sauls kommando. Straks ble det sendt bud til innbyggerne i den beleirede byen med forsikring om at de kunne vente hjelp neste dag, den dagen da de skulle overgi seg til ammonittene. Om natten drog Saul med hæren i ilmatsj over Jordan og nådde frem til Jabes ved "morgenvakten". Han delte hæren i tre avdelinger slik Gideon hadde gjort, og angrep ammonitterleiren tidlig om morgenen mens de ante fred og ingen fate. Fienden ble grepet av panikk og led et fullstendig nederlag. "Og de som ble tilbake, spredtes, så det ikke ble to sammen tilbake av dem."

Folket beundret Saul for hans snarrådighet og mot og fot den heldige måten han hadde ledet den stOre hæren på. Det var nettopp slike egenskaper Israels folk ønsket at kongen skulle ha, så de kunne stå seg mot andre nasjoner. Nå anerkjente de ham som sin konge. De gav mennesker æren for seieren, og glemte at uten Guds spesielle velsignelse ville deres anstrengelser ha vætt forgjeves.

I seiersrusen var det noen som foreslo at de skulle dtepe dem som ikke hadde villet anerkjenne Sauls myndighet. Men kongen grep inn og sa: "På denne dag skal ingen drepes; fot i dag har Gud hjulpet Israel til seier." Dette viste hvilken karakterforandring som hadde skjedd med Saul. Han gav Gud æren i stedet for å ta den selv, og han tilgav og viste medlidenhet i stedet for å hevne seg. Dette er et ufeilbarlig tegn på at Guds nåde bor i hjertet. Samuel foreslo nå at folket skulle komme sammen i Gilgal fot å stadfeste Sauls kongeverdighet. Dette ble gjort, "og de ofret der takkoffer for Herrens åsyn. Og Saul og alle Israels menn gleder seg der storlig".

Det var i Gilgal at Israel først hadde slått leir i løftets land. Het hadde Gud pålagt Josva å reise tolv stener til minne om den mirakuløse overgangen over Jordan. Her var omskjærelses-ritualet blitt innført på ny. Her hadde de feiret den første påsken etter frafallet ved Kades og etter at ørkenvandringen var slutt. Her hadde høvdingen over Herrens hær åpenbatt seg som leder for Israels fylking. Herfra hadde de drart ut og erobrer Jeriko og siden Ai. Her hadde Akan møtt sin skjebne, og der var på dette steder de hadde sluttet pakt med gibeonittene, til skade for seg selv fordi de hadde forsømt å be Gud om veiledning. Nå stod Samuel og Saul på denne sletten som var så rik på minner. Da hylningsropene hadde stilner av, holdt den gamle profeten sin avskjedstale som nasjonens leder.

"Nå har jeg lydt eder i alt hva I har sagt til meg, og satt en konge over eder. Så har I nå kongen til fører for eder; men jeg er gammel og grå. . . . Jeg har vært fører for eder fra min ungdom like til denne dag. Her står jeg! Vitne nå mot meg for Herren og for hans salvede: Er der noen jeg har fratatt hans okse eller hans asen? Er der noen jeg har gjort urert mot eller undertrykket? Er der noen jeg har tatt imor gaver av, så jeg skulle lukke mine øyne til for noe? Om så er, vil jeg gi eder vederlag for der." Folket svarte med en røst: "Du har ikke gjort urett mor oss og ikke undertrykt oss og ikke tatt imot noe av noen."

Samuel prøvde ikke å rettferdiggjøre sin egen handlemåte. Han hadde tidligere kunngjort de prinsippene som skulle gjelde for både kongen og folket. Nå brukte han seg selv som eksempel for å gi ordene enda større vekt. Helt fra barnsben hadde han vært knyttet til Guds verk, og i hele sitt lange liv hadde han hatt en ting i tanke - Guds ære og Israels beste.

Før Israel kunne ha håp om fremgang, måtte de angre sin synd overfor Gud. På grunn av synd hadde de mister troen på Gud, og hadde ikke lenger noen klar forståelse av hans makt og visdom til å lede nasjonen. De hadde tapt tilliten til at han var i stand til å føre sin egen sak frem til seier. De kunne ikke oppnå virkelig fred før de hadde innsett og bekjent den spesielle synden de hadde gjort seg skyldige i. De hadde sagt at de ønsket en konge til å dømme mellom dem og til å føre krigene deres.

Samuel minnet dem om deres historie helt fra den dagen da Gud førte dem ut av Egypt. Kongenes konge hadde gått foran dem og ført deres kriger. På grunn av synd hadde de ofte kommer i fiendens vold. Men så snart de vendte seg bort fra sin onde vei, sendte Gud en befrier. Han hadde kalt Gideon og Barak. "Så sendte Herren. . . Jefta og Samuel og reddet eder av eders fienders hånd rundt omkring, så I kunne bo trygt." Men når faren truet, hadde de likevel sagt: "En konge skal råde over oss." Og det til tross for at "Herren eders Gud var eders konge".

Så fortsatte Samuel: "Kom da nå frem og se den store gjerning som Herren vil gjøre for eders øyne! Er det ikke nå hvetehøstens tid? Jeg vil rope til Herren, og han skal sende torden og regn. Kjenn da og se at eders ondskap er stor, den som I har gjort for Herrens øyne ved å kreve en konge! Så ropte Samnel til Herren, og samme dag sendte Herren torden og regn."

Det regnet ikke under hvetehøsten i mai og juni. Himmelen var skyfri, og luften var klar og mild. Da det fryktelige uværet brøt løs på denne årstiden, ble alle grepet av frykt, og de bekjente den spesielle synden de hadde gjort seg skyldige i. "Og alt folket Sa til Samuel: Bed for dine tjenere til Herren din Gud, så vi ikke skal dø fordi vi til alle våre synder har lagt den misgjerning å kreve en konge."

Samuel overlot ikke folket til mismot, for det ville ha hindret ethvert forsøk på å fremkalle en forandring til det bedre. Satan ville ha fått dem til å tro at Gud var nådeløs og streng, og de ville ha blitt utsatt for mangfoldige fristelser. Gud er nådig og barmhjertig, alltid rede til å vise godhet mot sitt folk når de lyder ham. Slik lød Guds budskap gjennom hans tjener: "Frykt ikke! I har gjort alt dette onde; men vik nå bare ikke fra Herren, men tjen Herren av hele eders hjerte! Vik ikke av! For da måtte I følge de tomme avguder, som ikke kan gagne og ikke redde, fordi de er bate tomhet. For Herren vil for sitt store navns skyld ikke forlate sitt folk"

Samuel sa ingenting om den ringeakt som folket hadde vist ham. Han bebreidet dem ikke fordi han bate hadde fått utakk for sin lange og oppofrende tjeneste. Derimot forsikret han dem om at han fortsatt ville være levende interessert i deres ve og vel: "Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med å be for eder; og jeg vil lære eder den gode og rette vei. Frykt bare Herren og tjen ham i sannhet, av hele eders hjerte! Se hvor store ting han har gjort for eder! Men gjør I det som ondt er, da skal både I og eders konge bli bortrykket."

neste kapitel