I historiens morgen kapitel 6. Fra side 52.     Fra side 80 i den engelske utgave.tilbake

Slekter skiller lag

Adam fikk en ny sønn som skulle bli arving til Guds løfte og den åndelige førstefødselsretten. Han fikk navnet Set som betyr "urnevnt" eller "erstatning" - for, som moren sa: "Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel."

Set var mer høyreist enn Kain og Abel og lignet Adam mer enn de andre sønnene. Han hadde en helstøpt karakter og fulgte i Abels fotspor. Ikke så å forstå at han av naturen var mer god enn Kain. Om Adam står det at han var skapt "i Guds bilde". Men etter syndefallet "fikk han en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde". Mens Adam var skapt syndfri i Guds bilde, arvet Set likesom Kain sine falne foreldres natur. Men han mottok også kunnskap om Gjenløseren og fikk opplæring i rettferdighet. Derfor tjente og æret han Gud. Og likesom Abel ville ha gjort om han hadde fått leve, gjorde Set seg umak med å få syndige mennesker .til å ære og lyde Gud. "Og Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn."

De trofaste hadde dyrket Gud før. Men etter hvert som menneskene formerte seg, ble skillet mellom de to gruppene mer markert. Den ene bekjente åpent sin troskap mot Gud, mens den andre viste forakt og ulydighet.

Før syndefallet holdt våre første foreldre sabbaten som var blitt innstiftet i Eden, og de fortsatte med det etter at de var blitt drevet ut av Paradiset. De fikk smake den bitre frukten av ulydighet, og lærte noe som alle får lære når de tilsidesetter Guds bud, at hans lover hellig og uforanderlig, og at straffen for overtredelse er uunngåelig. Sabbaten ble holdt i ære av alle Adams etterkommere som forble tro mot Gud. Men Kain og hans etterkommere tok ikke hensyn til den dagen Gud hvilte på. De valgte selv sin tid for arbeid og for hvile uten hensyn til Guds uttrykkelige befaling.

Etter at Gud hadde uttalt forbannelsen, forlot Kain foreldrehjemmet. Først valgte han jotddyrking som levevei. Siden grunnla han en by som han kalte opp etter sin eldste sønn. Kain forlot Herren og kastet vrak på løfrer om det gjenopptettede Eden. I stedet traktet han etter rikdom og fornøyelse på jorden som var undet syndens forbannelse, og er derfor den første blant de mange som dytker denne verdens Gud.

Hans ættlinger utmerket seg ved materiell fremgang. Men de var likegyldige overfot Gud og hans hensikt med menneskene. Lamek, Kains etterkommet i femte ledd, føyde flerkoneri til den forbrytelsen Kain hadde gjort seg skyldig i. I hovmod og tross tegnet han Guds løfte om å hevne Kain som en gatanti fot egen sikkerhet. Abel hadde vært gjeter, og hadde bodd i telt eller løvhytter. Nå fulgte Sets etterkommere i samme spor og regner seg som "fremmede og utlendinger på jorden". Der var "er bedre land de lengter etter: et himmelsk".

En stund levde de to gruppene atskilt. Kains slekt forlot sin første boplass og spredte seg ut over slettene og dalene. Der hadde Sers etterkommere bodd føt de søkte opp i fjellene for å unngå den fordervelige innflytelsen. Så lenge de levde atskilt, holdt de sin gudstro ren. Men etter som tiden gikk, blandet de seg mer og mer med innbyggerne i dalen. Dette samkvemmet hadde katastrofale følger. Da "så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre".

Sets barn var tiltrukket av Kains døtre, og pådrog seg Guds mishag ved å gifte seg med dem. Mange som hadde tilbedt Gud, ble lokket til synd, for fristelser omgav dem til stadighet. De mistet sin særpregede, hellige karakter. De blandet seg med fordervede mennesker og ble lik dem i sinnelag og oppførsel. Resttiksjonene i det syvende bud ble ikke påaktet, "og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til". Sets etterkommere hadde "slått inn på samme vei som Kain".' De var opptatt med verdslig vinning og nytelse og ringeaktet Herrens bud. "Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud," ble det "mørkt i deres uforstandige hjertet". Derfor "overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft".' Synden spredte seg som en fortærende spedalskhet.

I nesten rusen år bodde Adam blant menneskene som et levende vitne om syndens følger. Trofast gjorde han sitt for å demme opp for bølgen av ondskap. Han hadde fått befaling om å lære sine etterkommere Herrens vei, og omhyggelig tok han vare på det Gud hadde åpenbart for ham, og gjentok det for de slektledd som fulgte. For barn og barnebarn helt til niende slektledd fortalte han om menneskers hellige og lykkelige tilstand i Paradiset. Han minnet dem igjen og igjen om sitt eget fall, og forklatte hvordan Gud gjennom lidelse hadde lætt ham nødvendigheten av å vise streng lydighet mot sin lov. Han fortalte dem også hva Gud i sin nåde hadde gjort fot å frelse dem. Likevel var det bate et fåtall som aktet på hans ord. Ofte ble han møtt med bitte bebteidelset fot den synd som hadde btakt slik ulykke ovet hans etterkommere.

Adams liv var preget av sorg, ydmykelse og en dyp anger. Da han forlot Eden, var det med den tanke at han måtte dø. Dette fikk ham til å skjelve av gru. Første gang han møtte dødens virkelighet, var da Kain, hans eldste sønn, drepte sin bror. Angeren over sin egen synd og den dype sotgen som rammet ham da Abel døde og Kain ble forkastet, knuget ham i fortvilelse. Han ble vitne til den omfattende fordervelsen som til slutt førte til at verden ble ødelagt i en vannflom. Riktignok hadde han reagert med forferdelse straks dødsdommen ble felt over ham av hans skaper. Men etter å ha sett syndens følger i tusen år følte han likevel at Gud var barmhjettig da han gjOtde ende på et liv i lidelse og sorg.

Tross ondskapen i verden før vannflommen var ikke menneskene uvitende og barbariske, slik mange tror. De hadde muligheter for å nå langt både moralsk og intellektuelt. De hadde fremragende forstandsevner og stor fysisk styrke, og anledningene til å oppnå åndelig og timelig kunnskap var uten sidestykke. Det er feilaktig å tro at deres åndsevner ble senere utviklet fordi de levde så lenge. Deres forstandsevner utviklet seg tvert imot meget tidlig, og de som elsker Gud og levde i samsvar med hans vilje, vokste i kunnskap og visdom gjennom hele livet. Om fremragende vitenskapsmenn i vår tid kunne sammenlignes med jevnaldrende personer fra tiden før syndfloden, ville de stå langt under dem både fysisk og mentalt.

Etter hvert som levealderen har sunket og den fysiske styrke minket, hat fotstandsevnene avtatt. Det finnes mennesker i dag som driver studier i tyve til femti år, og verden beundret dem for deres innsats. Likevel står de langt til. bake for dem som gjennom århundrer opplevde en fysisk og mental utvikling.

Det er sant at vår tids mennesker kan høste fordelene av det deres forgjengere har oppnådd. Høyt begavede personer som har arbeidet, forsket og skrevet, hat gitt sitt verk videre til etterslekten. Men også i dette, og når det gjelder rent menneskelig kunnskap, hadde de som levde på den tiden, store fordeler. Gjennom århundrer var de sammen med ham som var dannet i Guds bilde, da Skaperen sa at alt var "såre godt". Gud hadde selv undervist ham i all den visdom som gjaldt den materielle verden. Adam hadde hørt skapelsesberetningen av Skaperen selv. Han hadde vært øyenvitne til historiske hendinger gjennom ni århundrer, og meddelte sin kunnskap videre til sine etterkommere.

Folket før syndfloden hadde ingen bøker og ingen opptegnelser. Men i tillegg til deres fysiske og mentale kraft hadde de en fremragende hukommelse så de kunne oppfatte og huske alt som ble fortalt, og gi det uforandret videre til etterslekten. Gjennom flere hundre år levde det syv generasjoner samtidig. De kunne søke råd hos hverandre og dra nytte av hverandres kunnskap og erfaring.

Aldri senere har mennesket hatt slike muligheter til å samle kunnskap om Gud gjennom hans skaperverk. Så langt fra å være en tidsalder med religiøst mørke, var dette en opplyst tid. Hele verden hadde anledning til å få undervisning direkte fra Adam, og de som frykter Herren, hadde dessuten Kristus og englene som lærere. Dertil var Edens hage et taust vitne om sannheten, og den ble værende blant menneskene i mange århundrer.

Ved porten til Paradiset, som ble voktet av kjerubene med blinkende sverd, åpenbarte Guds herlighet seg. Hit kom de første tilbedere. Her ble altrene reist og ofringene båret frem. Det var på dette sted Kain og Abel brakte sine ofre, og hit kom Gud for å samtale med dem.

Skeptiketne kunne ikke benekte Edens eksistens så lenge den var synlig for enhver, og inngangen var sperret av englevakten. Skapelsesakten, hensikten med hagen, og historien om de to trærne som var så intimt knyttet til menneskeslektens skjebne, var uomtvistelige realiteter. Guds eksistens og suverene autoritet, og menneskets forpliktelse overfor hans lov, var sannheter som menneskene ikke dristet seg til å dra i tvil så lenge Adam levde.

Tross den fremherskende urettferdighet fantes det noen som var blitt høynet og foredlet i samfunnet med Gud, og som levde i himmelens nærhet. Det var personer med fremragende intelligens, og de utførte betydelige ting. De hadde en stor og hellig misjon, nemlig å utvikle en rettferdig karakter og å være et levende eksempel på gudsfrykr, ikke bare for menneskene i sin egen samtid, men også for senere generasjoner. Bare noen få av de mest fremstående er nevnt i Skriften, men til alle tider har Gud hatt trofaste vitner og sanne tilbedere.

Om Enok fortelles det at han fikk en sønn da han var sekstifem år. Etter dette vandret han med Gud i tre hundre år. I hele denne første delen av sitt liv fryktet og elsket han Gud og holdt hans bud. Han tilhørte rekken av hellige menn som var forløpere for den lovede ætt som tok vare på den sanne tro. Av Adam hadde han hørt den dystre beretningen om syndefallet. Han hadde også hørt det gledelige budskapet om Guds nåde, slik det kom til uttrykk i løftet, og han stolte på Gjenløseren som skulle komme.

Men etter at den første sønnen var født, fikk Enok en dypere erfaring og kom inn i et nærmere forhold til Gud. Han fikk en klarere forståelse av sin egen forpliktelse og sitt ansvar som et Guds barn. Da han så barnets kjærlighet til sin far, dets enkle tillit til hans beskyttelse følte han en dyp ømhet for denne førstefødte sønnen. Han fikk en større innsikt i Guds forunderlige kjærlighet som ble åpenbart i ofringen av hans Sønn. Han forstod hvilken tillit Guds barn kan ha til sin himmelske far. Guds evige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktning dag og natt. Med brennende iver prøvde han å åpenbare denne kjærligheten fot sine omgivelser.

Enoks vandring med Gud foregikk ikke i synet og henrykkelse, men i dagliglivets plikter. Han var ingen eremitt som stengte seg ute fra verden, for han hadde en gjerning å gjøre fot Herren. I familiekretsen og i omgangen med andre var han en trofast og urokkelig Herrens tjener både som ektemann og far, venn og samfunnsborger.

Enoks hjerte var i harmoni med Guds vilje. "Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?" Denne hellige vandringen med Gud varte Tre hundre år. De fleste kristne ville vært langt mer alvorlige og hengivne dersom de visste at de bare hadde kort tid igjen å leve, eller at Kristus var i ferd med å komme. Men Enoks tro vokste seg bare sterkere og sterkere, og hans kjærlighet ble mer og mer brennende etter som århundrene gikk.

Enok hadde høyt utviklede åndsevner og var meget kunnskapsrik. Han fikk også særlige åpenbaringer fra Gud. Selv om han til stadighet hadde fotbindelse med himmelen og alltid hadde Guds storhet og fullkommenhet i tanke, var han en meget ydmyk mann. Jo mer intim hans forbindelse med Gud var, desto dypete ble hans følelse av egen svakhet og ufullkommenhet.

Enok var bedrøvet ovet den økende ondskap hos de ugudelige, og han fryktet for at deres vantro også kunne virke hemmende på hans egen gudsfrykt. Derfor unngikk han å være sammen med dem til stadighet, og han tilbrakte mye tid alene i bønn og ettertanke. Han levde i stadig forventning og søkte en klatere forståelse av Herrens vilje så han kunne følge den. Bønn var for ham sjelens åndedrett. Han levde i selve himmelens atmosfære. Gjennom hellige engler fikk Enok vite at Gud hadde til hensikt å ødelegge verden ved en vannflom, og han fikk også et dypere innblikk i frelsesplanen. I profetisk visjon fikk han se de slekter som skulle leve etter vannflommen, og også de store begivenheter i forbindelse med Kristi annet komme og verdens ende.

Enok hadde følt ufred i sinnet med hensyn til de dødes skjebne. For ham hadde det sett ut som om de rettferdige og de urettferdige gikk samme vei, og at graven var deres endelige skjebne. Han kunne ikke se noe liv for de rettferdige bortenfor død og grav. I profetiske syner fikk han kunnskap om Kristi død. Han så hans komme i herlighet, fulgt av alle de hellige engler, for å befri sitt folk fra graven. Han så også fordervelsen i verden like forut for Kristi annet komme - at menneskene da ville være storskrytende, formastelige og selvtådige, slike som fornektet den eneste sanne Gud og Jesus KristUS, idet de ttampet på Guds lov og foraktet forsoningen. Videre så han hvordan de rett ferdige ble kronet med herlighet og ære, mens de onde ble forvist fra Herrens nærhet og tilintetgjort med ild.

Enok ble rettferdighetens forkynner. Han gjorde kjent for verden det Herren hadde åpenbart for ham. De som frykter Herren, oppsøkte denne hellige mannen for å få del i hans kunnskap og be sammen med ham. Han arbeidet også offentlig for å bringe Guds budskaper til alle som ville lytte til advarselen. Hans virksomhet begrenset seg ikke til Sets etterkommere. Også i det landet der Kain hadde prøvd å flykte bort fra Herrens nærvær, kunngjorde denne Guds profet de underfulle syner Gud hadde åpenbart for ham. "Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort."

Uten frykt refser han synd. Alt mens han forkynte Guds kjærlighet i Kristus til sine samtidige og trygler dem om å forlate deres onde sti, påtalte han ugudeligheten som herskert, og advarte menneskene om dommen som ville ramme overtrederne. Det var Kristi Ånd som talte gjennom Enok, og den gav ikke bare uttrykk for kjærlighet, medynk og formaning. De hellige Guds menn forkynte ikke bare et behagelig budskap. Gud pålegger sine budbærere å forkynne sannbetet som er skarpe og gjennomtrengende som et tveegget sverd.

Tilhørerne merket Guds kraft som virket gjennom hans tjener. Noen aktet på advarselen og vendte seg bort fra sin synd. Men de fleste spotter det alvorlige budskapet og gikk bare videre på sin onde vei med enda større dristighet. Guds tjenere skal forkynne et lignende budskap for verden i de siste dager. Også det vil bli mottatt med vantro og hån. Verden før vannflommen forkastet advarslene fra ham som vandrer med Gud. På samme måte vil heller ikke den siste slekt ta advarslene fra Herrens budbærere alvorlig.

Midt i all travelhet opprettholdt Enok forbindelsen med Gud. Jo større og mer trykkende arbeidsbyrden var, desto mer utholdende og alvorlig ble han i sitt bønneliv. Til visse tider holdt han seg fortsatt borte fra samvær med andre. Etter at han en tid hadde vært sammen med folk for å gagne dem med sin undervisning og sitt personlige eksempel, trakk han seg tilbake for å tilbringe en tid i ensomhet, fordi han hungrer og tørster etter guddommelig kunnskap.

Idet Enok slik samtalte med Gud, gjenspeilte han Guds bilde klarere og klarere. Ansikter strålre av et hellig lys, det lyset som skinner fra Jesu ansikt. Når Enok kom tilbake fra disse samtalene med Gud, merket selv de ugudelige det himmelske preget på ansiktet hans.

Menneskenes ondskap nådde omsider slike høyder at tilintetgjørelse ble kunngjort. Etter som årene gikk, ble menneskenes skyld stadig større, og skyene som varslet Guds dom, ble mørkere. Og hele tiden fortsatte denne troens budbærer å advare, trygle og formane for om mulig å holde syndens tidevann i sjakk. Hans advarsler ble riktignok ringeaktet av et syndig og forlystelsessykt folk. Han fikk det vitnesbyrd at han behaget Gud, og han fortsatte utrettelig sin kamp mot den fremherskende ondskap, inntil Gud tOk ham bort fra en syndig verden til himmelens rene gleder.

Menneskene i det slektleddet hadde hånet Enok som ikke prøvde å samle gull og sølv eller skaffe seg eiendom her på jorden. Enoks hu stod til de evige verdier. Han hadde sett den himmelske stad. Han hadde sett kongen i hans herlighet midt i Sion. Hans sinn, hjerte og tale hadde himmelens preg. Jo større uretten ble, desto inderligere ble hans lengsel etter hjemmet hos Gud. Mens han ennå var på jorden, bodde han ved tro i lysets sfære.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. I tre hundre år hadde Enok søkt sjelens renhet, så han kunne være i samklang med himmelen. Gjennom tre sekler hadde han vandret med Gud. Dag etter dag hadde han lengtet etter et indedigere samfunn med Gud, og forbindelsen med ham var stadig blitt sterkere inntil Gud tok ham til seg. Han hadde stått på selve terskelen til den evige verden. Bare et skritt mellom ham og de saliges land. Og så åpnet portene seg. Vandringen med Gud som så lenge hadde foregått på jorden, fortsatte idet han som den første blant mennesker gikk gjennom porten til den hellige stad.

Tapet var følbart på jorden. Stemmen som dag etter dag hadde lydt med "dvarsel og veiledning, var forstummet. Det var noen, både blant rettferdige og urettferdige, som var vitne til at han drog bort. De som holdt av ham, håpet at han oppholdt seg på et av de øde stedene hvor han pleide å trekke seg tilbake. De lette ivrig etter ham, på samme måte som profetenes disipler senere lette etter Elias, men uten resulrat. Til slutt måtte de bare melde fra at han var blitt borte, for Gud hadde tatt ham til seg.

Det var Guds hensikt at Enoks bortrykkelse skulle være til undervisning for menneskene. Det var fare for at de ville gi etter for mismot på grunn av de fryktelige følgene av Adams synd. Mange var fristet til å rope ut: "Hva gagner det å frykte Herren og holde hans bud, når en tung forbannelse hviler over menneskeslekten og døden er vår felles skjebne?" Den undervisning Gud gav Adam, og som ble gjentatt av Set og praktisert av Enok, fjernet alt mørke og gav menneskene håp om at slik som døden kom gjennom Adam, skulle liv og udødelighet komme gjennom den lovede frelser.

Satan forsøkte å få menneskene til å tro at det ikke fantes. noen lønn for de rettferdige eller noen straff for de ugudelige, og at det var umulig for mennesker å lyde Guds bud. Men til Enok forkynte Gud at "han er til, og at han lønner dem som søker ham".' Han viste hva han ville gjøre for dem som holdt hans bud. Menneskene fikk vite at det var mulig å lyde Guds lov, at de ved hans nåde kunne motstå fristelser og bli rene og hellige, selv om de var omgitt av mennesker som var syndige og fordervet. I Enoks eksempel så de hvor velsignet et slikt liv er. Forvandlingen var et bevis på sannheten i hans profeti om livet etter dette, der glede, herlighet og evig liv er lydighetens lønn, og fordømmelse, jammer og død blir ovettrederens lodd.

For sin tros skyld ble Enok rykket bort uten å dø. . . . Før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrd at han behaget Gud.' Midt i en verden som var dømt til ødeleggelse på grunn av ugudelighet, levde Enok i så nært samfunn med Gud at han ble spart for å falle som offer for dødens makt. Den guddommelige karakter hos denne profeten representerer den hellighet som må prege dem som skal bli frikjøpt fra jorden ved Kristi gjenkonnst.' På den tid vil ugudelighet herske på samme måte som før syndfloden. Menneskene vil følge sine egne tilbøyeligheter og en forførerisk filosofi, og de vil gjøre opprør mot himmelens autoritet.

Men på samme måte som Enok, vil Guds folk søke å oppnå hjertets renhet og komme i harmoni med hans vilje, inntil de gjenspeiler Kristi karakter. Likesom Enok vil de kunngjøre Herrens gjenkomst og straffedommene som vil ramme overtrederne, og ved hellighet i ord og eksempel vil de fordømme syndene hos de ugudelige. Slik som Enok ble rykket bort før verden gikk under ved vann, vil de rettferdige som lever i den siste tid, bli rykket bort fra jorden før den blir ødelagt ved ild.

Apostelen sier: "Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvand1es, i ett nu på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun." "For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen." "For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet." "Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord! "

neste kapitel