Krig med filistrene

(472)Etter det store folkemøtet i Gilgal oppløsre Saul den store hæren han hadde mobiliserr for å slå ammonittene. Han beholdt bare to rusen mann under sin kommando i Mikmas, mens tusen mann skulle være stasjonert i Gibea under sønnen Jonatans ledelse. Her gjorde Saul en alvorlig feil. Hæren hadde fått nytt håp og mor etter seieren, og hvis Saul straks hadde rart kampen opp mot andre fiender, kuone det hatt avgjørende betydning for nasjonens frihet. rett

(472)Men filistrene var hele tiden i full aktivitet. Siden nederlaget ved Eben-Eser hadde de beholdt enkelte fjellfesrninger innenfor Israels område. Nå satte de seg fast i selve hjerter av landet. Filistrene var lange overlegne både når det gjaldt våpen og utstyr. Så lenge undertrykkelsen varte, forsøkte de å øke sin makt ved å forby israelittene å smi jern for at de ikke skulle lage krigsvåpen. Etter fredsslutningen mårte hebreerne fortsatt ry til filistrenes garnisoner når de skulle ha utført den slags arbeid. Israel hadde i stort monn forsømt å skaffe seg krigsvåpen. Dels skyldtes der trang til makelighet, dels mangel på kamp moral som følge av langvarig undertrykkelse. Når de gikk i krig, brukte de buer og slynger. Slike redskaper kunne israelittene skaffe seg. Men det var bare Saul og Jonatan som hadde spyd og sverd. rett

(472)Det var ikke før enn i det annet åt av Sauls regjering at det ble gjort noe forsøk på å slå filistrene. Det var kongesønnen Jonatan som først slo til da han erobret garnisonen i Geba. Filistrene var opprørt over dette nederlaget og gjorde seg klar til et lynangrep mot Israel. Krigstromperene gjallet nå utover hele landet med kunngjøring om mobilisering av alle våpenføre menn, også fra stammene på den andre siden av Jordan. De skulle samles i Gilgal, og folket møtte villig frem. Filistrene hadde samler en veldig hær ved Mikmas "tretti tusen vogner og seks tusen hestfolk, og fotfolk så mange som sanden ved havets bredd". Da nyheten om dette nådde Saul og hans hær ved Gilgal, ble folket skremt ved tanken på de veldige styrkene de skulle kjempe mot. De var ikke forberedt på krig, og mange var så vettSkremte at de ikke våget å møte fienden. Noen satte over Jordan, andre gjemte seg i huler og jordganger mellom de mange steinknausene. Da tiden for angrepet nærmet seg, var det stadig flere som deserterte. De som ble igjen, fryktet det verste. rett

(473)Da Saul ble salvet til konge, hadde Samuel gitt ham uttrykkelig rettledning om hva han skulle gjøre. "Gå du før meg ned til Gilgal, så skal jeg komme ned til deg for å ofre brennoffer og takkoffer; syv dager skal du bie, inntil jeg kommer ned til deg, og da skal jeg la deg få vite hva du skal gjøre." rett

(473)Saul ble værende der dag etter dag, men han gjorde ikke noe for å sette mot i folket og få dem til å stole på Gud. Før utløpet av den fristen som profeten hadde satt, ble Saul utålmodig fordi det tok så lang tid før Samuel innfant seg, og han ble mismodig på grunn av den vanskelige situasjonen. Han skulle ha forberedt folket til den gudstjenesten som Samuel kom for å holde. I stedet gav han etter for vantro og frykt. Det var svært viktig å ofre i forbindelse med gudstjenesten. Gud krevde at hans folk skulle ransake seg selv og angre sin synd, før han kunne ta imot offergaven og velsigne deres anstrengelser for å overvinne fienden. Men Saul var blitt utålmodig, og i steder for å be Gud om hjelp, venter folket at kongen skulle gå i spissen og lede dem. rett

(473)Likevel viste Herren fremdeles omsorg for dem. Han ville ikke utsette dem for de ulykker som ville vært uunngåelige hvis de bare skulle ha stolt på menneskelig makt. Han lot dem møte vanskeligheter for at de skulle innse hvor tåpelig det er å stole på mennesker, og i stedet vende seg til ham som alene kunne hjelpe dem. Nå skulle Saul stå sin prøve. Det skulle vise seg om han ville stole på Gud og vente tålmodig, slik Gud hadde bedt ham om. Dette ville vise om han var i stand til å lede folket i kritiske situasjoner, eller om han ville vakle og dermed være uskikket til å bære det hellige ansvar Gud hadde lagt på ham. Ville kongen som Israel hadde bedt om, være lydhør overfor kongenes konge? Ville han få de motløse soldatene til å vende oppmerksomheten mot ham som alltid har makt til å hjelpe og utfri? rett

(473)Saul ble stadig mer utålmodig fordi Samuel ikke kom. Han mente at profetens fravær var årsaken til at soldatene var motløse og deserterte. Da tidsfristen var ute, hadde profeten enda ikke vist seg. Gud hadde med hensikt oppholdt sin tjener. Nå kunne Saul ikke lenger beherske sitt rastløse, impulsive sinn. Han følte at noe måtte gjøres for å dempe frykten hos folket. Derfor besluttet han å kalle folket sammen til gudstjeneste for å ofre til Herren og be om hans hjelp. Men Gud hadde bestemt at bare de som var spesielt innviet til denne gjerning, skulle forrette offertjenesten. Likevel befalte Saul: "Kom hit til meg med brennofferet og takkofrene!" I full krigsrustning gikk han frem til alteret og ofrer til Gud. rett

(474) "Men da han vel hadde ofret brennofferet, da kom Samuel, og Saul gikk ut imot ham for å hilse på ham." Samuel så straks at Saul hadde trosset det klare pålegg han hadde fått. Gjennom profeten hadde Herren sagt at han på denne tid ville åpenbare hva Israel skulle gjøre i denne krisesituasjonen. Hvis Saul hadde oppfylt vilkårene for den hjelp Gud hadde lovet, ville Herren på mirakuløs måte ha utfridd Israel ved hjelp av de få som var tro mot kongen. Men Saul var så tilfreds med seg selv og det han hadde gjort, at han gikk for å møte profeten i den tro at han fortjente ros. Samuels ansikt var preget av uro og bekymring da han Spurte Saul: "Hva har du gjort?" Men Saul forsøkre å unn skylde sin formastelige handlemåte: "Da jeg så at folket spredte seg og forlot meg, og du ikke kom til den fastsatte tid, og filistrene samlet seg ved Mikmas, så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til meg og ofret brennofferet." rett

(474) "Da sa Samuel til Saul: Du har båret deg dårlig at, du har ikke holdt der bud som Herren din Gud gav deg; ellers hadde Herren nå stadfestet ditt konge dømme over Israel for all tid. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt; Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har Herren utsett til fyrste over sitt folk. . . . Så gjorde Samuel seg rede og drog fra Gilgal opp til Gibea i Benjamin." rett

(474)Enten kunne Israel ikke lenger være Guds folk, eller også måtte det prinsippet som dannet grunnlaget for kongedømmet, holdes i hevd, slik at Gud fikk lede nasjonen. Hvis Israel ville tilhøre Herren helt og fullt og la de menneskelige og jordiske ønsker være underlagt Guds vilje, kunne han fortsatt være deres leder. Så lenge kongen og folket gav seg inn under Guds ledelse, kunne han være deres vern og verge. Kongedømmet i Israel kunne aldri lykkes hvis de ikke helt og fullt anerkjente Gud som øverste myndighet. rett

(474)Hvis Saul hadde tatt hensyn til Guds krav i denne krisesituasjonen, kunne Gud ha utført sin hensikt gjennom ham. Men han sviktet, og viste dermed at han var uskikket til å lede folket på Guds vegne. Han ville ha ført Israel på avveier og latt sin egen vilje rå i steder for Guds vilje. Hadde Saul vært tro, ville hans kongedømme ha blitt grunnfestet for fremtiden. Men fordi han svikter, måtte Gud gjennomføre sine planer gjennom en annen. Makten måtte overlates til en Som ville regjere i samsvar med Herrens vilje. rett

(475)Vi har ingen anelse om hvor mye som står på spill når Gud setter er menneske på prøve. Vi kan bare føle oss trygge når vi viser ubetinget lydighet mot Guds ord. Alle hans løfter er gitt på betingelse av tro og lydigher. Dersom vi ikke retter oss etter hans påbud, går vi glipp av de rike velsignelser han har gitt løfre om i sitt ord. Vi bør ikke følge våre innskytelser eller feste lit til menneskers dømmekraft. I steder bør vi finne ut hva som er Guds åpenbarte vilje, og rette oss etter hans uttrykkelige befalinger uren hensyn til forholdene omkring oss. Gud vil ta ansvarer for utfaller. Hvis vi trofast følger hans ord, kan vi i prøvens stund bevise for både mennesker og engler at Herren kan stole på oss, og at vi vil gjøre hans vilje, ære hans navn og være til velsignelse for hans folk selv under vanskelige forhold. rett

(475)Saul hadde pådratt seg Guds mishag. Likevel ydmyker han seg ikke. Han prøvde å oppveie sin mangel på gudsfrykt ved å utføre de religiøse seremoniene med stor iver. Saul var fullt klar over at Israel hadde lidd nederlag da Hofni og Pinehas bar Guds ark inn i leiren. Likevel sendte han bud etter den hellige arken og prestene som gjorde tjeneste. Hvis han med dette kunne sette mot i folket, håpet han å kunne samle hæren og ta opp kampen med filistrene. Han ville skille lag med Samuel og greie seg uten ham. På den måten ville han bli spart for proferens kritikk og irertesettelse som han satte liten pris på. rett

(475)Gud hadde gitt Saul Den Hellige Ånd for å opplyse og bløtgjøre ham. Herrens profet hadde trofast veiledet og irettesatt ham. Likevel handler han helt forkjært. Historien omkring Israels første konge er et sørgelig eksempel på hvilken makt feilakrige ungdomsvaner har. Saul hverken elsket eller frykret Gud i sin ungdom. Fordi han ikke hadde lært å beherske sitt heftige sinn, var han alltid parar til å gjøre opprør mor Guds myndighet. De som i unge år har en hellig ærbødighet for Guds vilje, og Som gjør sin plikt med troskap, er skikker til å bære større ansvar senere i liver. Man kan ikke i årevis misbruke de evner og krefter man har fåtr, og så vente å kunne gjøre fullgod innsats på helt motsatte områder om man velger å endre livskurs. rett

(475)Saul prøvde forgjeves å sette mot i folket. Hæren var redusert til seks hundre mann. Derfor forlot han Gilgal og vendte tilbake til festningen ved Geba som han nylig hadde erobrer fra filistrene. Denne festningen lå på sørsiden av en dyp, ulendt dal eller kløft, noen få kilometer nord for der stedet der Jerusalem nå ligger. Filistrene hadde slått leir i Mikmas på nordsiden av denne kløften. Herfra drog mindre enheter ut for å plyndre lander. rett

(475)Gud tillot at forholdene utvikler seg til en krise for å straffe Saul for hans onde handlinger og lære folket ydmykhet og tro. Sauls formastelige ofring hadde vært en åpenbar synd. Derfor ville ikke Herren gi ham æren av å ha vunnet over filistrene. I steder valgte han Jonatan, kongens gudfryktige sønn, som redskap til å befri Israel. Etter en guddommelig innskytelse foreslo Jonatan for sin våpenbærer at de i hemmelighet skulle angripe fiendens leir. "Kanskje Herren gjør noe for oss; for intet hindter Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få." rett

(476)Våpenbæreren som også var en troens og bønnens mann, gikk med på planen. I hemmeligher forlot de leiren for at ikke noen skulle hindre dem. Da de hadde bedt inderlig til ham som hadde ledet fedrene, ble de enige Om et tegn som skulle vise hvordan de skulle gå frem. De gikk ned i fjellkløften Som skilte de to hærene, og listet seg varsomt fremover i skyggen av fjellet ned i dalen, delvis skjult bak jordhauger og steinknauser. rett

(476)Da de nærmet seg fiendens festning, ble de oppdager, og filistrene Sa hånlig; "Se, der kommer hebreerne ut fra hulene som de har skjult seg i." Så ropte de ned til dem; "Kom opp til oss, så skal vi si eder noe." Hensikten var å straffe de to israelittene for deres dristighet. Det var nettopp denne utfordringen Jonatan og våpenbæreren hadde avtalt som tegn på at Herren ville la planen lykkes. De to krigsmennene valgte en hemmelig sti der filistrene ikke kunne se dem. Så klatret de opp på toppen av en fjellknaus Som var regnet fot å være utilgjengelig, og var derfor nesten ubevoktet. På den måten trengte de seg inn i fiendens egen leir og slo ned vaktene. De ble fullstendig overrumplet og lamslått og gjorde ingen motstand. rett

(476)Engler fra himmelen beskyttet Jonatan og hans ledsager. De kjempet side om side med dem, og filistrene ble slått. Jorden skalv som om en veldig hær av ryttete og krigsvogner nærmet seg. Jonatan forstod at det var er tegn på at Gud hjalp dem. Selv filistrene visste med seg selv at Gud var i ferd med å befri Istael. Hele hæren ble gtepet av redsel, både de som var ute i felten og de i fjellfestningen. I forvirringen begynte filistrene å drepe hverandre fordi de tok sine egne menn for å være fiendtlige soldater. rett

(476)Krigslarmen kunne tydelig høres i Istaels leir. Kongens vaktmannskap rapporterte at filistrenes hær var i oppløsning, og at den stadig skrumpet inn. Ennå var ingen klar over at noen av israelittenes soldater hadde forlatt leiren. Men da de undersøkte saken, fant de ut at Jonatan og våpenbæreren hans var borte. Da Saul så at filisttene ble drever tilbake, drog han med hele hæren ut mot fienden. De hebreere som hadde gått over til fienden, vendte seg nå mot dem. Mange israelittiske soldater som hadde holdt seg skjult, kom nå frem fra gjemmestedene, og mens filistrene flyktet, gjorde Sauls hær ende på dem. Saul var oppsatt på å utnytte situasjonen til der ytterste. Han forbød endog soldarene å smake mat hele dagen, og stadfestet fotbudet med en høytidelig ed: "Forbannet være den mann som nyter noen mat innen aften, før jeg får hevnet meg på mine fiender!" Seieren var allerede sikret uten at Saul var klar over det eller hadde bidratt til det. Men nå håpet han å kunne utmerke seg ved å tilintetgjøre resten av hæren. rett

(477)Det var Sauls ærgjerrighet som fikk ham til å forby folket å spise. Det viste at kongen var likeglad med folketS tarv når det kom på tvers av hans egen trang til selvopphøyelse. Når han stadfestet forbudet med en høytidelig ed, viste det at han var både hensynsløs og ubetenksom. Selve ordlyden viser at Saul prøvde å ære seg selv i stedet for å gi Gud æren. Det viktige for ham var ikke at Gud fikk uskadeliggjøre motStanderne, men at "jeg får hevnet meg på mine fiender". Denne instruks resulterte i at folket ble forledet til å overtre et guddommelig pålegg. De hadde kjempet hele dagen og var utmattet av sult. Ikke før var tidsfristen ute, så kastet de seg over byttet og spiste kjøttet med blodet i. Dermed overtrådte de forbudet mot å spise blod. rett

(477)Jonatan hadde ikke hørt kongens befaling, og i løpet av dagen kom han til å overtre forbudet da han spiste litt honning mens han gikk gjennom en skog. Om kvelden fikk Saul vite dette. Han hadde kunngjort at overtredelse ville bli straffet med døden, men Jonatan hadde ikke gjort det med vilje. Ved et mirakel hadde Gud bevart hans liv og benyttet ham som et middel til å utfri Israel. Likevel kunngjorde Saul at dommen skulle fullbyrdes. Hvis Saul hadde spart sønnens liv, ville det ha vært å innrømme at han hadde gjort feil da han traff den overilte beslutningen. Dette ville ha såret hans stolthet. Derfor kunngjorde han den fryktelige dommen: "Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke nå skal dø, Jonatan." rett

(477)Saul kunne ikke gjøre krav på noen ære for den seier som var vunnet. Nå håpet han å bli æret for sin beslutning om å holde den eden han hadde avlagt. Selv om det skulle koste sønnen livet, ville han gjøre det klart for sine undersåtter at kongens autoritet måtte opprettholdes. I Gilgal kort tid i forveien hadde Saul dristet seg til å utføre prestetjeneste stikk i strid med Guds befaling. Da Samuel siden irettesatte ham, prøvde han hårdnakket å rettferdiggjøre sin handlemåte. Nå var hans egen befaling blitt tilsidesatt. Men den var urimelig, og den var blitt overtrådt av vanvare. Likevel dømte kongen sin sønn til døden. rett

(477)Men folket ville ikke gå med på at dommen skulle fullbyrdes. De trosset kongens vrede og sa: "Skulle Jonatan dø, han som har vunnet denne store seier i Israel? Langt derifra. Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hans hode til jorden; for med Guds hjelp har han gjort sin gjerning i dag." Den stolte kongen våget ikke å gå imot denne enstemmige kjennelse, og Jonatans liv ble Spart. rett

(478)Saul kunne ikke unngå å legge merke til at sønnen ble fotetrukket fremfor ham selv både av folket og av Herren. At Jonatans liv ble spart, var en alvorlig itettesettelse til kongen for hans overilre beslutning. Han hadde en forutanelse om at forbanneisen ville falle tilbake på ham selv. Han fortsatte ikke krigen mot filisttene, men vendte hjem tungsindig og misfornøyd. rett

(478)De som er mest ivrige etter å rettferdiggjøre seg selv og unnskylde sin egen synd, er ofte de første til å dømme og fordømme andre. I likhet med Saul er det mange som pådrar seg Guds mishag, men de avviser alle råd og forakter tilrettevisning. Selv om de er fullt klar over at Herren ikke er med dem, nekter de å innrømme at de selv er skyld i vanskelighetene. De er stolte og skrytende, samtidig som de er ubarmhjertige i sin dom over andre som egentlig er langt bedre enn de selv. Slike egenmektige dommere burde tenke over Kristi ord: "Dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og der skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker." rett

(478)Det hender ofte at de Som prøver å opphøye seg selv, kommer i situasjoner hvor de åpenbarer sin sanne karakter. Slik var det med Saul. Hans egen fremferd overbeviste folk om at kongelig ære og myndighet betydde mer for ham enn rettferdighet, barmhjertighet og godhet. På den måten lærte folket å forstå at de hadde båret seg ille at da de vraket den styreform Gud hadde gitt dem. De hadde forkastet den gudfryktige profeten som ved sine bønner hadde brakt himmelens velsignelser over dem. I stedet hadde de foretrukket en konge som i sin blinde nidkjærhet hadde bedt om at en forbannelse måtte ramme dem. rett

(478)Hvis ikke Israels menn hadde grepet inn for å redde Jonatans liv, ville deres befrier ha blitt drept på kongens befaling. Det må ha vært med bange anelser de fra da av fulgte Saul. Bittert må det ha vært å tenke på at de selv hadde sørget for at han kom på tronen. Herren bærer lenge over med menneskenes selvrådighet, og gir dem alle anledning til å erkjenne sin synd og avstå fra den. Men selv om han tilsynelatende er med dem som tilsidesetter hans vilje og forakter hans advarsler, vil han avsløre deres dårskap når tiden kommer. rett

neste kapitel