I historiens morgen kapitel 61. Fra side 479.     Fra side 627 i den engelske utgave.tilbake

Sauls fatale feilgrep

Saul bestod ikke trosprøven i den kritiske situasjon i Gilgal. Han hadde brakt vanære over gudstjenesten, men skaden var ikke ugjenkallelig. Herren ville gi ham en ny anledning til å lære å stole ubetinget på hans ord og rette seg etter hans befalinget.

Da profeten itettesatte Saul i Gilgal, kunne han ikke innse at han hadde begått noen stor synd. Han mente at han var blitt urettfetdig behandlet, og forsøkte å forsvare sin handlemåte og unnskylde sine feiltrinn. Fra den stund hadde han liten forbindelse med profeten. Samuel elsket Saul som sin egen sønn. Saul på sin side hadde hatt stor respekt for profeten, midt i all sin ungdommelige uvørenhet. Men han mislikte Samuels irettesettelser og prøvde såvidt mulig å unngå ham.

Men Herren sendte sin tjener til Saul med et nytt budskap. Ved å være lydig kunne han ennå vise at han ville være tro mot Gud og verdig til å lede Israel. Samuel oppsøkte kongen og overbrakte budskapet fra Herren. For at kongen skulle forstå hvor viktig det var at han etterkom befalingen, gjorde Samuel det klart at han talte med den samme myndighet Som da han hadde kalt Saul til å være konge. Slik lød profetens ord: "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil hjemsøke Amalek for det han gjorde mot Israel, at han la seg i veien for ham da han drog opp fra Egypten. Gå nå avsted og slå Amalek, og slå med bann alt hva hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og die barn, både okse og får, både kamel og asell."

Amalekittene hadde vært de første til å føre krig mot Israel i ørkenen. Denne synd, i tillegg til deres fordervelige avguderi, førre til at Herren uttalte dommen over dem. Gud hadde påbudt at bererningen om deres grusomhet mot Israel skulle skrives ned, og befalingen lød slik: "Da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det! "

Fullbyrdelsen av denne dommen var blitt utsatt i fire hundre år, men amalekittene hadde ikke vendt seg bort fra sine synder. Herren visste at dette onde folket ikke ville vike tilbake for å utrydde hans eget folk og fjerne tilbedelsen av den sanne Gud. Etter den lange utsettelsen var tiden nå kommet da dommen skulle fullbyrdes.

Når Gud bærer over med de ugudelige, forherder de seg. Men selv om straffen lar vente på seg, er den like sikker og like hard. "For Herren skal reise seg likesom ved Perasim-fjellet, Som i dalen ved Gibeon skal han vredes, for å gjøre sin gjerning, en underlig gjerning, og utrette sitt arbeid, et uhørt arbeid."

For den barmhjertige Gud er det en fremmed handling å måtte straffe. "Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus." "Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet. .. . Han forlater misgjerning og overtredelse og synd, men han lar ikke den skyldige ustraffet."

Selv om Herren ikke finner behag i å ta hevn, vil han fullbyrde dommen over dem som overtrer hans lov. Han er nødt til å gjøre det for å forhindre at jordens innbyggere blir totalt fordervet og går helt til grunne. For å kunne frelse noen, må han utslette dem som er blitt forherdet i synd. "Herren er langmodig, men han er stor i kraft, og ustraffet lar han aldri den skyldige være."' Med ubønnhørlig rettferdighet vil han hevde lovens krav mot dem Som tramper på hans bud.' At Gud nøler med å la rettferdigheten skje fyllest, vitner om syndens alvorlige karakter og den fryktelige gjengjeldelsen som venter overtrederen.

Men selv om Gud straffer, unnlot han ikke å vise nåde. Amalekittene skulle ødelegges. Men kenittene som bodde midt iblant dem, ble spart. Heller ikke dette folket hadde helt kvittet seg med avgudsdyrkelse. Men de tilbad Gud og var vennligsinnet mot Israel. Hobab, svoger av Moses, hørre til denne stammen. Han hadde vært med israelittene på reisen gjennom ørkenen, og med sitt kjennskap til landet hadde han gitt dem verdifull bistand.

Etter seieren over filistrene ved Mikroas hadde Saul ført krig mot Moab, Ammon og Edom og mot amalekittene og filistrene. Hver gang han drog i krig, vant han nye seire. Da han fikk beskjed om å dra ut mot amalekittene, gjorde han hæren kampklar. Hans egen stilling ble styrket ved at prestene stod på hans side, og da krigssignalet lød, flokket israelittene seg under hans fane. De skulle ikke gå til krig for å høste ære til seg selv, og de skulle heller ikke ta noe bytte fra fienden. De skulle dra i krig bare fordi Gud hadde befalt det og for å fullbyrde dommen over amalekittene. Gud ville at alle nasjoner skulle være vitne til straffedommen over det folket som hadde trosset hans overhøyhet, og at den ble fullbyrdet gjem om det folket som de hadde foraktet.

"Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sur, som ligger østenfor Egypten. Og han tok Agag, Amaleks konge, levende til fange, og alt folket slo han med bann og drepte dem med sverdets egg. Men Saul og folket sparte Agag og det beste og det nestbeste av småfeet og storfeet og lammene - alt som så godt ut - og ville ikke slå dem med bann; men alt det feet som var ringe og usselr, det slo de med bann."

Denne seieren over amalekittene var den største Saul noensinne hadde vunnet, og nå ble stoltheten, som var den største fare i hans liv, vekket til live igjen. Han etterkom bare delvis Guds befaling om å gjøre ende på hans fiender. Saul var oppsatt på å kaste mest mulig glans over triumftoget. Derfor fulgte han skikken blant nabofolkene, og tok Agag, den barbariske kriger kongen over amalekittene, til fange. Folket forsynte seg med det beste av storfeet og småfeet og arbeidsdyrene, og unnskyldte sin synd med at de ville ofre dyrene til Herren. Planen var å ofre disse dyrene for å spare deres eget kveg.

Dette var den siste prøven Saul ble stilt på. Hans forakt for Guds vilje viste igjen at han var oppsatt på å herske egenmektig. Derfor kunne han ikke lenger være konge og regjere på Guds vegne. Mens Saulog hans hær drog tilbake i seiersrus, hersket det dyp sorg hjemme hos profeten Samuel. Han hadde mottatt et budskap fra Herren som fordømte kongens handlemåte: "Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge, for han har vendt seg bort fra meg og ikke holdt seg etter mine ord." Profeten sørget dypt over den måten den opprørske kongen hadde handlet på, og han gråt og bad hele natten om at Gud ville omgjøre den fryktelige dommen.

Gud angrer ikke på samme måte som et menneske. "Og Israels trofaste Gud lyver ikke og angrer ikke; for han er ikke et menneske, så han skulle angre." Når et menneske angrer, er det uttrykk for sinnsforandring. Anger hos Gud betyr at forholdene og omstendighetene er endret. Menneskene kan forandre sitt forhold til Gud ved å rette seg erter de vilkår han har satt for å velsigne dem, eller de kan opptre slik at de stiller seg utenfor samfunnet med ham. Men Herren "er i går og i dag den samme, ja til evig tid". På grunn av ulydighet endrer Saul sitt forhold til Gud. Men betingelsene for å bli antatt av Gud var uendret. Hans krav var fremdeles de samme. Hos "lysenes Far" er det "ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke."

Med tungt hjerte drog profeten ut neste morgen for å møte den villfarne kongen. Samuel håpet at Saul ville gå i seg selv og innse sin synd, og at han ville angre og ydmyke seg så Gud igjen kunne anerkjenne ham. Men når det første skritt er tatt på ulydighetens vei, er det lett å gå videre i overtredelse. Så fornedret var Saul blirr på grunn av ulydighet, at han gikk for å møte Samuel med en løgn på leppene. Han utbrøt: "Velsignet være du av Herren' Jeg har holdt meg etter Herrens ord."

Lyden som nådde profetens ører, motsa de ordene den troløse kongen hadde uttalt. Derfor spurte han: "Hva er da dette for breking av småfe som lyder for mine ører, og hva er det for brøl av storfe jeg hører?" Til dette svarte Saul: "De har ført dem med fra amalekittene; for folket sparre det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud; men resten har vi slått med bann." Folket hadde holdt seg etter Sauls ordre. Men for å redde skinnet gav han dem skylden for sin egen ulydighet.

Det gikk hardt inn på Samuel at Saul var blitt forkastet. Han mårre overbringe budskapet i nærvær av den stolte hæren som jublet over en seier som kongen fikk æren for. For Saul hadde ikke fortalt at det var Gud som hadde gitt Israel seier. Da profeten så rekkevidden av Sauls egenrådige handlemåte, ble han fylt av hellig harme over at han som Gud hadde vist så stor ære, kunne motsette seg Guds befaling og lede Israel ut i synd.

Samuel lot seg ikke føre bak lyset av kongen. Med en blanding av sorg og harme utbrøt han: "Hold opp, så vil jeg forkynne deg hva Herren har talt til meg i natt. . .. Da du var ringe i egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel." Så gjentok han befalingen angående Amalek og bad om en forklaring på kongens ulydighet.

Saul fortsatte med å rettferdiggjøre seg selv. "Jeg har lydt Herrens ord og har gått den vei Herren sendte meg; jeg har førr Agag, Amaleks konge, hit og slått Amalek med bann. Men folket tok av hærfanget småfe og storfe, det ypperste av det bannlyste, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal." Med strenge og høytidelige ord feiet profeten disse løgner og tilsnikelser til side og kunngjorde den ugjenkallelige dommen: "Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mor Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fetter av været; for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge."

Da kongen hørte denne forferdelige dom, utbrøt han; "Jeg har syndet; jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord; for jeg var redd folket og gav etter for dem." Da Saul hørte fordømmelsen fra profeten, ble han skremt og innrømmet sin skyld som han hårdnakket hadde nektet tidligere. Men han fortsatte med å legge skylden på folket og påstod at det var av frykt for dem at han hadde syndet.

Det var ikke sorg over synden, men frykt for straffen som fikk Israels konge til å bønnfalle Samuel; "Men forlat meg nå min synd og vend tilbake med meg, for at jeg kan tilbe Herren." Hvis Saul hadde vist sann anger, ville han ha bekjent sin synd offentlig. Men det viktigste for ham var å opprettholde sin myndighet og sikre seg folkets fortsatte troskap. Han var interessert i den ære det gav at Samuel fulgte med ham, for det ville styrke hans egen innflytelse over folket.

"Jeg vil ikke vende tilbake med deg; for du har forkastet Herrens ord, og så har Herren forkastet deg, så du ikke skal være konge over Israel." Ider Samuel snudde seg for å gå sin vei, grep kongen i fortvilelse fatt i kappen hans for å holde ham tilbake. Men kappen revnet i hendene på ham. Da erklærte Samuel; "Herren har i dag revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, som er bedre enn du."

Saul var mer urolig over at Samuel tok avstand fra ham, enn at han selv hadde vakt Guds mishag. Han visste at folket hadde mer tillit til profeten enn til ham selv, og han følte at der ville bli uråd for ham å hevde sin autoritet hvis Gud nå bestemte at en ny konge skulle salves. Han var redd for at det srraks ville bryte ut oppstand dersom Samuel vendte ham ryggen. Derfor tryglet han nå profeten om å vise ham den ære overfor de eldste eig folket at han ville overvære gudstjenesten. Gud tilskyndet Samuel til å etterkomme kongens ønske for å hindre at det brør ut oppstand. Men han var bare en taus tilskuer til gudstjenesten.

Det gjenstod en hard og fryktelig rertshandling. I hele folkets påsyn måtte Samuel hevde Guds ære og fordømme Sauls handlemåte. Han bød at amalekittenes konge skulle føres frem for ham. Agag var den minst skyldfrie og den mest ubarmhjertige av dem som Israel hadde overvunnet. Han hatet Guds folk og hadde prøvd å utrydde dem. Han var også den som hadde vært ivrigst etter å fremme avgudsdyrkeIsen. På profetens ordre gikk han frem, og han regnet med at han ikke lenger var i livsfare. Deretter uttalte Samuel; "Likesom ditt sverd har gjort kvinner barnløse, så skal nå din mor bli barnløs fremfor andre kvinner. Så hugg Samuel Agag ned for Herrens åsyn i Gilgal." Da dette var gjort, vendre Samuel tilbake til sitt hjem i Rama, mens Saul drog hjem til Gibea. Bare en gang senere møttes profeten og kongen.

Da Saul i sin tid ble kalt til tronen, hadde han ikke store tanker om sine egneevner, og var villig til å ta imot undervisning. Han manglet både kunnskap og erfaring, og han hadde alvorlige karaktermangler. Men Herren gav ham Den Hellige Ånd som en veileder og hjelper, og gav ham mulighet til å utvikle de egenskaper som var nødvendige for den Som skulle herske Over Israel. Hvis han fortsatt hadde vært ydmyk og latt seg lede av Guds visdom, ville han ha kunnet utføre sin ansvarsfulle gjerning med ære. Under innflytelse av Guds nåde ville alle hans gode egenskaper ha blitt styrket, mens de dårlige karaktertrekk ville ha mistet sin makt. Herren er villig til å gjøre dette for alle som overgir seg til ham. Han har kalt mange til en plass i sitt verk fordi de var ydmyke og lærevillige. I sirr forsyn setter han dem der hvor de kan lære av ham. Han viser dem deres karaktermangler, og alle som søker hans hjelp, får styrke til å rette på feilene.

Men Saul ble overmodig på grunn av sin ærefulle stilling. og brakte skam over Gud med sin vantro og sin ulydighet. Da han ble kalt til kongeverdigheten, var han ydmyk og beskjeden, men fremgangen gjorde ham selvsikker. Allerede da han vant sin første seier som konge, ble der vakt til live en stolthet i ham som ble den største fare i hans liv.

Hele nasjonen ble begeistrer over den tapperhet og militære dyktighet han la for dagen da han befridde Jabes-Gilead. Folket æret kongen og glemte at han bate var et redskap i Guds hånd. Selv om Saul i førstningen gav Gud æten, tok han siden æren til seg selv. Han glemte at han var avhengig av Gud og fjernet seg mer og mer fra Herren. Dermed ble veien beredt for den formastelse og helligbrøde han la for dagen i Gilgal. Det var den samme blinde selvtillit Som gjorde at han avviste irerresettelsen fra Samuel. Saul anerkjente Samuel som en Guds profet. Derfor skulle han ha tatt imot refselsen, selv om han ikke kunne innse at han hadde syndet. Hadde han vært villig til å innse sitt feiltrinn og bekjenne sin synd, ville denne bitre erfaring ha vært til hjelp for ham i fremtiden.

Hvis Herren på der tidspunkt helt hadde brutt forbindelsen med Saul, ville han ikke lenger ha talt til ham gjennom sin profet. Han ville heller ikke ha betrodd ham en bestemt oppgave for at han skulle få anledning til å råde bot på fortidens feilgrep. Når en person som bekjenner seg til å tjene Gud, blir likegyldig med å gjøre hans vilje, og dermed tilskynder andre til å bli uærbødige og tankeløse overfor Herrens befalinget, hat han ennå mulighet til å snu nederlag til seiet, hvis han i oppriktighet tar imot itettesettelse og vendet om til Gud i ydmykhet og tro. Ydmykende nederlag kan ofte bli til velsignelse fordi de viset at vi ikke kan gjøre Guds vilje uten hans hjelp.

Da Saul avviste itettesettelsen fra Den Hellige Ånd, og hårdnakket fortsatte med å rettfetdiggjøre seg selv, forkastet han det eneste middel Gud kunne bruke for å redde ham. Han hadde med vitende og vilje skilt seg fra Gud. Detmed kunne han ikke motta guddommelig hjelp eller veiledning før han vendte om og bekjente sin synd.

Saul gav seg ut fot å væte meget samvittighetsfull da han stod foran Israels hær i Gilgal og ofret til Gud. Men hans fromhet var ikke ekte. Det tjente bate til å svekke ham at han utførte en religiøs seremoni stikk i strid med Guds befaling. Dermed stilte han seg utenfor rekkevidden av den hjelp Gud gjerne ville gi ham.

Da Saul drog ut mot Amalek, trodde han at han hadde utført den viktigste del av Guds befaling. Men Herren var ikke tilfreds med en delvis lydighet, og ville heller ikke se gjennom fingrene med noen forsømmelse, om motivet var aldri så besnærende. Gud har ikke gitt menneskene frihet til å vike av fra hans krav. Herren hadde sagt til Israel: "I skal ikke gjøre således Som vi gjør her i dag, enhver det som tykkes ham å være rett." "Akt vel på å lyde alle disse bud som jeg gir deg." Når vi skal treffe en beslutning, må vi ikke spørte om den kan ha noen skadelig virkning, men om den er i samsvar med Guds vilje. "Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier."

"Lydighet er bedre enn offer." Selve ofringene hadde ingen verdi i Guds øyne. De var et uttrykk fot at den som ofret, angret sin synd, trodde på Kristus og ønsket å være lydig mot Guds lov. Men uten anger, tro og et lydig hjerte var ofringene vetdiløse. Da Saul sa at han ville ofte det som Gud hadde befalt ham å tilintetgjøre, viste han åpenlys forakt for hans myndighet. En slik handling ville ha vært en hån mot himmelen.

Til tross for at vi hat kjennskap til Sauls synd og følgene av den, er det mange i dag som handler på samme måte. Samtidig som de nekter å tro og adlyde en del av Herrens befalinger, fottsetter de sin formelle gudstjeneste. Guds Ånd godkjenner ikke en slik gudstjeneste. Uansett hvor ivrige mennesker er til å overholde de religiøse seremonier, kan Herren ikke anerkjenne dem hvis de med vitende og vilje fortsetter å overtre et av hans bud.

"Gjenstridighet er ikke bedte enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse." Satan var den føtste opprører, og alt opprør mot Gud er en direkte følge av satanisk innflytelse. De som setter seg opp mot Guds styre sett, har alliert seg med erkeforføreren. Han setter all sin kraft og kløkt inn på å få makt over deres sanser og forkvakle deres forstand. Han fremstiller alt i et falsk lys. I likhet med våre første foreldre vil de som et kommet under hans trolldomsmakt, bare se de fordeler de kan oppnå ved overtredelse.

Det sterkeste bevis på Satans for førende makt er at mange av dem som lar seg lede av ham, innbiller seg at de tjener Gud. Da Korah, Datan og Abiram gjorde opprør mot Moses, trodde de at det bare var en menneskelig leder de satte seg opp mot, et menneske som de selv. Til sist trodde de at de virkelig utførte Guds vilje. Men da de forkastet hans utvalgte redskap, forkastet de Kristus og gjorde Guds Ånd sorg. Slik var det også under Jesu virksomhet. De jødiske skriftlærde og eldste som var ivrige etter å ære Gud, korsfestet hans Sønn. Den samme holdning eksisterer hos dem som følger sin egen vilje i tross mot Guds vilje.

Saul hadde sett mange beviser på at Samuel var Guds profet. Likevel handlet han stikk i strid med fornuft og sunn dømmekraft da han våget å ringeakte Guds påbud gjennom profeten. Hans skjebnesvangre overmot kan bare skyldes satanisk innflytelse. Saul hadde vist stor iver etter å avskaffe avgudsdyrkelse og trolldomskunster i landet. Men da han var ulydig mot Guds befaling, var han selv fylt av den samme tross mot Gud, og var like meget drevet av Satan som de som gir seg av med trolldom. Da han ble irettesatt, føyde han stivsinn til opprør. Han kunne ikke ha såret Guds Ånd mer om han åpenlyst hadde sluttet seg til avgudsdyrkere.

Det er farlig å ta lett på irettesettelsene og advarslene fra Guds ord og fra hans Ånd. I likhet med Saul er det mange som gir etter for fristelse inntil de blir blinde for syndens virkelige karakter. De beroliger seg selv med at de har hatt et eller annet gagnlig mål for øye. Derfor har de ikke gjort noe galt ved å vike av fra Herrens vilje. De motsetter seg nådens Ånd inntil de ikke lenger kan høre dens stemme, og de blir overlatt til de villfarelsene de selv har valgt.

Da Saul ble utpekt, fikk Israel en konge etter sitt eget hjerte, slik Samuel uttrykte det da kongevalget ble stadfestet i Gilgal: "Her er nå kongen som I har valgt - som I har bedt om."' Han hadde et tiltalende ytre, var høy av vekst og hadde en fyrstelig holdning. Nettopp slik hadde de tenkt seg at kongen skulle være. Hans personlige tapperhet og dyktighet Som hærfører var de egenskaper de satte høyest når det gjaldt å skape respekt hos andre nasjoner. Men de bekymret seg lite om de egenskaper som var den viktigste betingelse for at han kunne utøve sin myndighet på en rettferdig og upartisk måte.

De bad ikke om å få en konge som hadde en edel karakter og som elsket og fryktet Gud. De rådførte seg ikke med Gud om hvilke egenskaper en konge skulle ha for å kunne bevare deres særpreg som hans utvalgte folk. De bad ikke om at Guds vilje måtte skje, men gjorde som de selv ville. Derfor gav Gud dem en konge etter deres eget ønske og med en karakter som avspeilte deres egen karakter. Deres sinn var ikke underlagt Guds ledelse, og kongen hadde heller ikke gitt seg inn under hans nåde. Med en slik konge kunne de oppnå den erfaring som var nødvendig for at de skulle innse sine feilgrep og på ny tjene Gud i troskap.

Likevel slo ikke Herren hånden av Saul da han først hadde gjort ham til konge. Han lot Den Hellige Ånd virke på ham for å vise ham hans egen svakhet og hans behov av Guds nåde. Hvis Saul hadde stolt på Gud, ville han ha vært med ham. Så lenge hans vilje var underlagt Guds vilje, og han lot seg lede av hans Ånd, kunne Gud la hans gjerning lykkes. Men da Saul begynte å handle uavhengig av Gud, kunne Herren ikke lenger veilede ham, og han måtte forkaste ham. I stedet kalte han "en mann etter sitt hjerte" til å være konge. Denne mannen var ikke feilfri, men han satte sin lit til Gud fremfor å stole på seg selv. Han var villig til å bli ledet av Guds Ånd og til å ta imot irettesettelse når han hadde syndet.

neste kapitel