Nytt dynasti

(488)Noen få kilometer sør for Jerusalem - "den store konges stad" - ligger Betlehem. Her kom David, sønn av Isai, til verden mer enn tusen år før Jesus ble lagt i krybben og tilbedt av vismennene fra Østerland. Århundrer før Frelseren kom til vår jord, tilbrakte David sine gutteår som gjeter påmarkene rundt Betlehem. Den enkle gjetergutten diktet selv sine sanger, og musikken fra harpen hans dannet et vakkert akkompagnement til den friske guttestemmen. Herren hadde utvalgt David, og mens han gjette småfeet ute i ensomheten, fotberedte Gud ham fot hans fremtidige gjerning. rett

(488)Mens David levde sitt enkle liv som gjetergutt, talte Herren om ham til profeten Samuel. "Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll ditt horn med olje og gå avsted! Jeg sender deg til betlehemitten Isai, for blant hans sønner har jeg utsett meg en til konge. . . . Ta med deg en kalv av buskapen og si: Jeg er kommet for å ofre til Hetren. Og innby Isai til ofringen. Så vil jeg la deg få vite hva du skal gjøre, og du skal salve for meg den jeg sier deg. Samuel gjorde som Herren sa. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste ham skjelvende i møte og sa: Kommer du med fred? Han svarte: Ja, jeg kommer med fred." De eldste tok imot innbydelsen til å delta i ofringen, og Samuel innbød også Isai og sønnene hans. Alteret ble bygget, og offeret gjort i stand. Hele Isais familie var til stede unntagen David, den yngste sønnen. Ham hadde de latt bli igjen for å gjete sauene, for det var ikke trygt å la dem være uten tilsyn. rett

(489)Da offerrjenesten var slutt, og før offetfesten tok til, begynte Samuel å gtanske Isais staute sønner med sitt profetiske blikk. Eliab var den eldste. Han var den som lignet mest på Saul av utseende. Profeten la metke til de vakte ansiktstrekkene og den høyreiste skikkelsen. Mens Samuel betraktet hans fytstelige holdning, tenkte han: "Visselig står her for Herren hans salvede." Han ventet bare på Guds godkjennelse til å salve ham til konge. Men Herren så ikke på det ytte. Eliab fryktet ikke Herren. Hvis han var blitt utpekt til å være konge, ville han ha blitt en stolt og hatd hersker. Herren sa til Samuel: "Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham; jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet." Ytte prakt betyr ingenting for Gud. Det er i karakteren og oppførselen at menneskets virkelige visdom og skjønnhet kommer til uttrykk. Det er de indre kvaliteter, hjertets renhet, som Gud verdsetter. Det er på dette grunnlag vi bør vurdere både oss selv og andre. rett

(489)SamueIs feiltagelse viser hvor nytteløst det er å vurdere et menneske ut fra ansiktsuttrykk og legernsbygning. Uten et spesielt lys fra himmelen har mennesket ikke visdom og forstand til å forstå hjerters hemmeligheter eller til å fatte Guds råd. Guds tanker og handlemåte med menneskene er uransakelige. Men vi kan være sikte på at hans barn vil bli satt i stand til å fylle den plass de hat forutsetning for, og at de vil bli gjort skikket for den oppgaven de blir pålagt. Mer. da må de være villige til å la Guds vilje skje, så hans planer ikke blir krysset som følge av menneskets forderv. rett

(489)Da Samuel hadde tatt Eliab i øyesyn, ble de seks brødrene som hadde vært til stede ved ofringen, i rur og orden ført frem for profeten. Men Herren hadde ikke utvalgt noen av dem. Med spenning og forventning hadde Samuel vurdert den siste av brødrene. Rådvill og urolig spurte han Isai: " V at dette alle de gutter du har?" Faren svarte: "Ennå er den yngste tilbake; han vokter småfeet." Samuel gav beskjed om at de også skulle sende bud etrer ham. "Vi setter oss ikke til bords før han kommer." rett

(489)Den ensomme gjetergutten ble overrasket da han fikk beskjed om at profeten var kommet til Bedehem og hadde sendt bud etter ham. Forundret spurte han hvorfor Israels profet og dommer ville møte ham, men uten å nøle fulgte han oppfordringen. Om David står det at "han var rødkinnet og hadde vakre øyne og var fager av utseende". Mens Samuel med tilfredshet så på den vakre og mandige, men beskjedne gjetergutten, sa Herren til ham: "Stå opp og salv ham! For han er det." David hadde vist tapperhet og troskap i sin beskjedne oppgave som gjeter. Nå hadde Gud utvalgt ham til å være leder for hans folk. "Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre, og Herrens Ånd kom over David fra den dag og fremdeles."" Profeten hadde fullført sin oppgave, og med letter hjerte vendte han hjem til Rama. rett

(490)Samuel hadde ikke kunngjort sitt ærend, ikke engang til Isais familie, så seremonien med å salve David ble utført i hemmelighet. Den var en antydning til den unge mannen om hvilken stor livsoppgave som ventet ham. Erkjennelsen av dette skulle anspore ham til å være tro mot Guds plan med hans liv midt under alle de farer og opplevelser han ville møte. Den store æren som David ble vist, bidrog ikke til å gi ham høye tanker om seg selv. Uanfektet av sin høye status fortsatte han sin daglige dont, mens han tålmodig ventet på at Herren ville oppfylle sine planer når tiden var inne, og slik han fant det best. Han var like ydmyk og beskjeden da han gikk tilbake til fjellene for å gjete feet, som før han ble salvet, og han utførte sine plikter like samvittighetsfulIt som tidligere. Men det var med ny inspirasjon han nå laget sine melodier og spilte på harpen. rett

(490)Han var omgitt av en frodig og avvekslende natur. Vinrankene med sine tunge klaser lyste i solskinnet, og trærne med sitt grønne løvverk vaier i brisen. Solen som flommet over himmelhvelvingen, gikk som en brudgom ut av sitt kammer, glad som en helt tok den fatt på sitt løp. Han betraktet fjellene som hevet seg mot himmelen med Moabs vakre berghamrer i det fjerne. Over det hele hvelvet den vakre, blå himmelen seg, og bak alt sammen var Gud. Han var ikke synlig, men hans verk forkynte hans pris. Dagslyset som sendte sitt gylne skjær over skoger og fjell, marker og elver, ledet tankene hans mot lysenes far som er opphavet til all god og fullkommen gave. Hver dag var en ny åpenbarelse av Skaperens karakter og storhet, som fylte den unge poeten med tilbedelse og glede. rett

(490)Det var mens David gikk og tenkte på Gud og hans skaperverk, at hjertets og sinnets evner ble utviklet og styrket til hans fremtidige gjerning. Dag for dag kom han i et stadig nærmere forhold til Gud. Hele tiden fordypet han seg i nye emner som gav inspirasjon til sangene og melodiene. Klangen fra den vakre stemmen fylte luften og gav gjenlyd mellom fjellene, som var det et ekko av englenes lovsang i himmelen. rett

(491)Hvem er i stand til å vurdere betydningen av disse slitsomme årene mens David streifer omkring mellom de øde fjellene? Kontakten David hadde med naturen og med Gud, omsorgen for dyrene, de farer han møtte og ble reddet ut av, og sorgene og gledene i hans enkle tilværelse, bidrog til å forme hans karakter og prege hans fremtidige liv. I kommende tider skulle de salmene som Israels liflige sanger skrev, tenne kjærlighetens og troens flamme i Guds barns hjerter og bringe dem nærmere ham som i sin evige kjærlighet oppholder livet hos alle sine skapninger. rett

(491)Midt i ungdommens fulle styrke forbetedte David seg til å innta sin plass blant de fremste i verden. Han betraktet sine evner som en gave fra Gud, og benyttet dem til å fot herlige den guddommelige giver. De rike anledningene han hadde til å fordype seg og meditere, bidrog til å gi ham en slik visdom og gudsfrykt at han ble elsket av Gud og engler. rett

(491)Idet han betraktet det fullkomne skaperverket, fikk han en dypere forståelse av Gud. Han fikk lys over dunkle problemer, fant forklaringen på vanskelige spørsmål, og innviklede gåter ble løst. Hver lysstråle tente ny begeistring i ham, og han skrev enda vakrere salmer til Guds og Frelserens ære. Kjærligheten som drev ham, sotgene som trykket, og seirene han opplevde, var ting han grunnet på. Og når han oppdaget Guds kjærlighet bakom alt han erfarte, banket hjertet enda hurtigere i takk og tilbedelse, mens stemmen fikk en rikere klang, og harpestrengene gav uttrykk for hans glede og jubel. Slik vokste denne gjetergutten i styrke og kunnskap, for Herrens Ånd var over ham. rett

neste kapitel