Fredløs

(497)Etter at David hadde felt Goliar, satte Saul seg imot at han fikk dra hjem igjen, men beholdt ham hos seg. Da "droges Jonatans sjel til David, og Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv". De to sluttet en pakt med hverandre om å stå sammen som brødre, og kongens sønn "tok av seg den kappe han hadde på, og gav den til David og likeså sine krigsklær, ja endog sitt sverd og sin bue og sitt belte". David ble betrodd et stort ansvar. Men han bevarte sitt beskjedne vesen og vant både folkets og kongehusets hjerte. rett

(497) "Så drog David ut i krigen; i alt det Saul sendte ham til, bar han seg klokt at; Saul satte ham over sine krigsmenn." David var både klok og pålitelig, og det var tydelig at Gud velsignet ham. Til tider innså Saul at han selv ikke var ,skikket til å lede Israel, og han følte at det ville være betryggende for nasjonen å ha en ved siden av seg som ble veiledet av Herren. Dessuten håpet Saul at hans forbindelse med David ville gi ham beskyttelse. Når Herren begunstiget David og beskyttet ham, trodde Saul at han selv var mer trygg når han hadde ham med seg ut i krig rett

(497)Det var Guds forsyn som hadde knyttet David til Saul. Ved hoffet ville David tilegne seg kunnskaper som han kom til å få bruk for når han selv skulle overta kongeverdigheten. Det ville også hjelpe ham til å vinne folkets tillit. De prøver og skiftende kår han ble utsatt for på grunn av Sauls fiendtlige holdning, ville få ham til å føle seg avhengig av Gud og til å stole helt og fullt på ham. Vennskapet mellom David og Jonatan var også et ledd i Guds plan, for det tjente til å redde livet til Israels fremtidige konge. I alt dette la Gud tingene slik til rette at hans planer med både David og Israel ble til virkelighet. rett

(498)Men Sauls vennlige holdning overfor David varte ikke lenge. Da de to vendre tilbake etter kampen mot filistrene, hendte det at "kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte Saul med sang og dans, med trommer og med gledes rop og med musikk". En gruppe stemte i en sang og sa: "Saul har slått sine tusener," mens en annen gruppe svarte: "Men David sine titusener." Sjalusiens onde ånd snek seg inn i kongens hjerte. Han var sint fordi kvinnene i Israel opphøyet David mer enn ham selv i sin sang. I stedet for å undertrykke sin misunnelse, viste han sin karakrersvakhet ved å utbryte: "De har gitt David titusener, og meg har de gitt tusener, og nå står det bare tilbake at han får kongedømmet." rett

(498)Den store karakterbrist hos Saul var hans lyst til ære og anerkjennelse. Dette karaktertrekk hadde behersket både hans handlinger og tanker. Alt han gjorde bar preg av trang til ros og selvopphøyelse. Han tok det ikke så nøye om han handlet riktig eller galt, bare han kunne sikte seg folkets bifall. En person som bate tenker på å tekkes mennesker, og lat hensynet til Gud komme i annen rekke, utsetter seg for stor fare. Det var Sauls ærgjerrige mål å stå høyest i folks anseelse. Da denne hylningssangen ble sunget, ble kongen klar over at David ville vinne folkets hjerte og bli konge i hans sted. rett

(498)Saul åpnet sinnet for sjalusiens ånd som forgiftet ham. Profeten Samuel hadde fortalt ham at Gud kom til å gjennomføre sin vilje i alle fall, og at ingen ville kunne hindre det. Likevel viste kongen at han ikke hadde noen klar forståelse av Guds planer eller hans makt. Israels konge satte sin vilje opp mot Guds vilje. Selv Om Saul var konge over Israel, hadde han ikke lætt å styre sitt eget sinn. Han lot innskytelsene dirigere dømmekraften inntil han ble offer for raserianfall. Når han hadde disse anfallene, kunne han finne på å drepe en hver som våget å si ham imot. Etter slike anfall ble han grepet av fortvilelse og selvforakt og var plaget av samvittighetsnag. rett

(498)Saul likte å høre når David spilte på harpe, og da var det som om den onde ånden forsvant for en tid. Men en dag mens David underholdt kongen med sitt vakre spill, og sang til Guds ære, kastet Saul plutselig spydet mot ham for å drepe ham. Gud holdt sin hånd over David, og han flyktet uskadd fra den avsindige kongen. Etter hvert som hatet mor David vokste, ble Saul mer og mer oppsatt på å finne en anledning til å drepe ham. Men alle forsøk på å utrydde Herrens salvede slo feil. Saullot seg helt og fullt beherske av den onde ånden som hadde makt over hans liv, mens David på sin side betrodde sitt liv til ham som er ufeilbar i råd og mektig til å utfri. "Å frykte Hetren er begynnelsen til visdom." David bad hele tiden til Gud om å få vandre for hans ansikt på en fullkommen måte. rett

(499)For å bli kvitt sin rival "sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvedsmann over tusen. ... Men hele Israel og Juda hadde David kjær". Folket oppdaget snart at David var en vel skikket person som med dyktighet og klokskap ut førte de oppdrag han ble betrodd. Han var en vis og taktfull rådgiver som de trygt kunne rette seg etter. Derimot kunne de ikke alltid stole på Sauls dømmekraft, og hans avgjørelser var ofte ukloke. rett

(499)Selv om Saul til stadighet søkte etter en anledning til å drepe David, var han likevel redd ham, for det var tydelig at Gud var med ham. Davids plettfrie karakter vakte harme hos kongen. Han følte at selve Davids nærvær og det liv han førte, var en personlig irettesettelse mot ham selv, fordi motsetningen mellom hans egen og Davids karakter var så stor. Det var misunnelse som gjorde livet surt for Saul og brakte hans ydmyke undersått i livsfare. rett

(499)Dette onde karaktertrekk har vært årsak til ubotelig skade i verden. Saul næret det samme fiendskap som Kain følte overfor sin bror Abel, fordi Abels gjerninger var rettferdige og Gud æret ham, mens hans egne gjerninger var onde, og Gud kunne derfor ikke velsigne ham. Misunnelse kommer av stolthet. Hvis den får næring, vil den avle hat som fører til hevn og mord. Satan åpenbarte sin sanne karakter da han tirret opp Saul til raseri mot en som aldri hadde gjort ham noe vondt. rett

(499)Kongen holdt nøye oppsikt med David i håp om å finne et eller annet tilfelle der han opptrådte taktløst eller ubetenksomt, noe som kunne være et påskudd til å bringe ham i unåde. Han kunne ikke slå seg til ro før han fikk ryddet David av veien på en måte som han kunne forsvare overfor folket. Han la derfor en felle for David, idet han oppfordret ham til å trappe opp krigen mot filistrene, og lovet å gi ham sin eldste datter som belønning for hans tapperhet. Men David svarte på en beskjeden måte: "Hvem er jeg, og hvem er mine frender, min fars ætt i Israel, at jeg skulle bli kongens svigersønn?" Kongen viste imidlertid sin uærlighet ved å gifte prinsessen bort til en annen. rett

(499)Da Sauls yngste datter Mikal ble inntatt i David, fikk kongen en ny anledning til å drive intrigespill mot sin rival. David fikk løfte om å få henne til hustru hvis han kunne bevise at han hadde drept et bestemt antall av Israels fiender. "Men Saul tenkte å felle David ved filistrenes hånd." Gud beskyttet imidlertid sin tjener. David vendte tilbake fra kampen som seierherre og ble kongens svigersønn. "Mikal, Sauls datter, elsket ham." Kongen ble rasende da han så at hans onde planet hadde ført til å opphøye ham Som han hadde prøvet å rydde av veien. Nå var han enda sikrere på at dette var mannen som Herren hadde gitt det skussmål at han var bedre enn ham selv. og at han skulle regjere i hans sted. Dermed kastet han masken helt og gav Jonatan og embets mennene ved hoffer ordre om å drepe den mannen han hatet. rett

(500)Jonatan lot David få vite hva kongens plan gikk ut på, og han bad ham om å holde seg skjult. Imens ville han selv bønnfalle kongen Om å spare livet til Israels befrier. Han minnet kongen om hva David hadde gjort for å redde nasjonens ære, ja endog dens eksistens, og lot ham forstå at han ville pådra seg en forferdelig skyld hvis han myrder den personen som Gud hadde brukt til å drive deres fiender til bake. Disse ordene talte til kongens samvittighet og bløtgjorde hans hjerte. Da svor Saul og sa: "Så sant Herren lever: Han skal ikke drepes!" David ble ført frem for Saul, og han gjorde tjeneste hos kongen som før. rett

(500)Igjen brøt det ut krig mellom israelittene og filistrene, og David ledet hæren i kampen mot fienden. Hebreerne vant en stor seier, og hele folket roste ham for hans klokskap og heltemot. Dette gjorde at Sauls tidligere bitterhet mot David blusset opp på ny. En dag mens David spilte for kongen og fylte slottet med sin vakre musikk, tok sinnet overhånd over Saul, og han kastet spyder mot ham for å spidde ham til veggen. Men en Herrens engel førre der dødelige våpenet over mot den ene siden. David unnslapp og søkte ly i sitt eget hjem. Saul sendte folk av sted for å drepe ham straks han forlot huset neste morgen. rett

(500)Mikal røpet farens hensikt for David. Hun overtalte ham til å flykte for å redde livet. Ved å fire ham ned fra vinduet gjorde hun det mulig for ham å komme seg unna. Han flyktet til Samuel i Rama, og profeten tok imot ham uren å frykte for å falle i unåde. Samuels hjem var fredfullt i motsetning til kongens palass. Her ute mellom fjellene fortsatte Herrens tjener sin gjerning sammen med en gruppe profetlærlinger. De studerte flittig Guds vilje og lyttet ærbødig til Samuels undervisning. Også David mottok verdifull undervisning fra denne store lærer i Israel. rett

(500)David trodde ikke at Saul ville gi soldatene ordte om å rykke inn på dette hellige område. Men ingen steder syntes lenger å være hellige for den desperate kongen. Han ble misunnelig over at David hadde forbindelse med Samuel, for han var redd for at den mannen som hele Israel æret som en Guds profet, skulle gjøre sin innflytelse gjeldende til fordel for hans rival. Da kongen fikk nyss om hvor David holdt til, sendte han sine folk ut for å hente ham og føre ham til Gibea, der han hadde til hensikt å fullføre sin morderiske plan. Budbærerne drog av sted for å rydde David av veien. Men nå grep en høyere makt inn. De ble møtt av usynlige engler, på samme måte som Bileam da han i sin tid var på vei for å forbanne Israel. De begynte å komme med profetiske utsagn om ting som skulle skje i fremtiden, og å forkynne Guds herlighet og majestet. Slik overvant Gud menneskenes ondskap. Han åpenbarte sin makt til å holde det onde tilbake og lot en englehær beskytte sin tjener. rett

(501)Mens Saul ivrig ventet på å få David i sin makt, fikk han høre hva som hadde skjedd. I stedet for å oppfatte det som en refselse fra Gud, ble han enda mer forbitret og sendte andre folk av sted. Men også disse ble overmannet av Guds Ånd og gav seg til å profetere i likhet med de første utsendingene. Kongen sendte så ut en tredje gruppe. Men da de kom sammen med de øvrige profetene, kom også de under guddommelig innflytelse, og de talte profetisk. Saul bestemte seg da for å dra av sted selv, for hans glødende hat til David hadde fullstendig makt over ham. Han var fast bestemt på ikke å vente lenget med å drepe ham. Så snart han traff på David, ville han selv ta livet av ham, hva enn følgene måtte bli. En engel møtte ham på veien, og Guds Ånd tok fullstendig kontroll over ham. Idet han gikk videre, fremsa han bønner til Gud, mens han profeterte og sang salmer. Han profeterte om Messias, verdens gjenløser som skulle komme. Da han nådde frem til proferens hjem i Rama, tok han av seg ytterklærne som var tegn på hans høye rang, og under innflyrelse av Guds Ånd lå han foran Samuel og profetelevene. Folk flokket seg sammen for å være vitne til denne underlige hendelsen, og ryktet om kongens opplevelse ble spredr vidt omkring. Slik gikk det til at det også mot slutten av Sauls regjeringsrid ble sagt om ham: "Er også Saul blant profetene?" rett

(501)Enda en gang var forfølgeren blitt hindret i sine planer. Han forsikret David om at han ikke hadde ondt i sinne, men David hadde liten tro på at kongen virkelig hadde forandret holdning. Han benyttet anledningen til å flykte, for han var redd for at kongens sinnsstemning kunne forandre seg akkurat som før. Han følte seg ille til mote og lengtet etter å møte sin venn Jonatan igjen. rett

(501)David visste at han var uskyldig, så han oppsøkte kongesønnen og klaget sin nød for ham. "Hva har jeg gjort, hva er min misgjerning, og hva er min synd mot din far, siden han står meg etter liver?" Jonatan trodde at faren hadde kommet på andre tanker, og at han ikke lenger hadde til hensikt å ta Davids liv. Derfor svarte han: "Langt derifra! Du skal ikke dø; du vet min far gjør intet, hverken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg; hvorfor skulle da min far dølge dette for meg? Nei, det er ikke så." Etter at Gud på en så tydelig måte hadde åpenbart sin makt, kunne Jonatan ikke tenke seg at hans far fremdeles var innstilt på å skade David, for det ville jo være åpent opprør mor Gud. Men David var slett ikke overbevist. I dypt alvor sa han til Jonatan: "Så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden." rett

(502)Ved nymåne ble det holdt en hellig høytid i Israel. Den inntraff dagen etter samtalen mellom David og Jonatan. Ved denne festen var det ventet at begge de unge mennene skulle sitte ved kongens bord. Men David våget ikke å være til stede. I stedet ble det avtalt at han skulle besøke brødrene sine i Betlehem. Når han kom tilbake, skulle han gjemme seg i en åker i nærheten av festsalen og ikke vise seg for kongen i tre dager. Jonatan skulle i mellomtiden merke seg Sauls reaksjon. Dersom Saul spurte hvor Isais sønn var, skulle Jonatan svare at han var dratt hjem for å være med på familiens offerfest. Hvis kongen ikke ble sint, men bare svarte: "Det er godt," kunne David ttygt komme tilbake til slottet. Men' hvis Saul ble sint fordi han ikke var der, skulle David flykte. rett

(502)Kongen spurte ikke etter David den første dagen av høytiden. Men da plassen hans var tom også neste dag, spurte han: "Hvorfor er Isais sønn hverken i går eller i dag kommet til måltidet? Jonaran svarte Saul: David bad meg inntrengende om han måtte få gå til Betlehem; han sa: Kjære, la meg få gå! For vår ætt holder en offerhøytid i vår by, og min bror har selv pålagt meg å komme; har jeg funnet nåde for dine øyne, så gi meg lov til å ta bort og hilse på mine brødre! Derfor er han ikke kommet til kongens bord." rett

(502)Da Saul hørte dette, ble han helt fra seg av raseri. Han sa rett ut at så lenge David var i live, kunne Jonatan ikke bli konge i Israel. Så gav han beskjed om å hente David øyeblikkelig, for han ville drepe ham. Jonatan gikk på ny i forbønn for sin venn og sa: "Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?" Dette gjorde bare kongen enda mer rasende, og der spydet han hadde bestemt for David, kastet han nå mor sin egen sønn. Jonatan ble sorgfull og forbitret. Han forlot kongen og deltok ikke lenger i festen. rett

(502)Det var med tungt hjerte han til avtalt tid gikk dit David oppholdt seg, for å fortelle ham hva kongen hadde til hensikt å gjøre. De omfavner hverandre og gråt bittert. Kongens ville vanvidd la en mørk skygge over livet til de to unge mennene, og de var så tynget av sorg at de ikke fikk frem er eneste ord. Idet de skiltes og gikk hver til sin kant, sa Jonatan til David: "Gå bort i fred! Hva vi to har svoret i Herrens navn da vi sa: Herren være vitne mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid, det skal stå fast." rett

(503)Jonatan drog tilbake til Gibea, og David skyndte seg i retning av Nob, en by som lå bare noen få kilometer borte og tilhørte Benjamins stamme. Tabernaklet var blitt flyttet til denne byen fra Silo, og Akimelek var øversteprest. David visste ikke om noe bedre tilfluktssted enn hos Herrens tjener. Presten så forbauset på ham fordi han hadde slikt hastverk og var alene. Dessuten var ansiktet preget av bekymring og sorg. Presten spurte hva som hadde føtt ham dit. David gikk i stadig frykt for å bli oppdaget, og i sin nød tydde han til en løgn. Han sa til presten at kongen hadde sendt ham i et hemmelig oppdrag som det hastet med. Dermed viste han at han ikke hadde tilstrekkelig til lit til Gud, og denne synden kostet øverstepresten livet. Hvis han hadde sagt sannheten, ville Akimelek ha fortalt ham hva han skulle gjøre for å berge livet. rett

(503)Gud krever at hans folk skal være sannferdige, selv når de er i den største fare. David bad presten om fem brød. Men Guds tjener hadde ikke noe annet enn hellig brød. Det lykkes David å fjerne hans betenkeligheter, og han fikk brødet fordi han var sulten. rett

(503)Men så meldte det seg en ny fare. Doeg, den øverste av Sauls gjetere og en mann som hadde bekjent seg til hebreernes tro, hadde kommet til helligdommen for å innfri sine løfter. Da David fikk øye på ham, bestemte han seg for å dra videre i all hast for å finne et annet tilfluktssted og for å skaffe seg et våpen til å forsvare seg med om det skulle bli nødvendig. Han bad Akimelek om et sverd, men fikk til svar at han ikke hadde noe, bortsett fra det som hadde tilhørt Goliat og som ble oppbevart i tabernaklet som et minne. David svarte: "Det finnes ikke maken til det; gi meg der." Da han grep fatt i der sverdet som han hadde brukt da han feire filisterkjempen, fikk han nytt mot. rett

(503)Nå flyktet David til Akis, kongen av Gat. Han følte at der ville være tryggere midt blant sitr folks fiender enn i Sauls rike. Men så fikk Akis vite at David var den mannen som noen år i forveien hadde drept filisterkjempen. David hadde søkt tilflukt hos Israels fiender, men nå var han i stor fare. Ved å late som han var utilregnelig, lyktes det å føre fienden bak lyset, og på den måten kom han seg unna. rett

(503)David gjorde sitt første feilgrep da han næret mistillit til Gud i Nob. Da han narret Akis, gjorde han et nytt feilgrep. David hadde vist edle karaktertrekk, og hans moralske styrke hadde skaffet ham yndest hos folket. Men da han ble satt på prøve, sviktet troen, og den menneskelige svakhet kom til syne. Han så en spion og en forræder i hvett menneske. Da han stod foran en vanskelig situasjon, hadde han sett opp til Gud med troens faste blikk og overvunnet kjempen blant filisttene. Han hadde satt sin lit til Gud og gått i hans navn. Men etter hvert som han ble jaget og forfulgt, ble han forvirret og motløs og holdt på å tape sin himmelske far av syne. Likevel lærte David også noe av denne erfaringen. Han fikk øynene opp for at han var svak, og at han hele tiden trengte Guds hjelp. Hvor dyrebar er ikke den milde innflytelsen fra Guds Ånd Som virker på dem som er nedtrykt og fortvilet, oppmuntrer de motløse, styrker de svake og bringer hjelp og mot til Herrens tjenere i deres prøver. Vi tjener en stor Gud som er barmhjertig mot dem som gjør feilgrep, og Som viser tålmod og ømhet mot oss når vi møter motgang eller blir overveldet av en eller annen stor sorg. rett

(504)Hvert eneste nederlag hos Guds barn skyldes mangel på tro. Når sinnet er innhyllet i mørke skyer, og vi trenger lys og veiledning, skal vi vende blikket opp. Bak skyene skinner solen. David burde ikke ha tvilt på Gud et eneste øyeblikk. Han hadde all grunn til å vise tillit. Han var Herrens salvede som Guds engler hadde beskyttet i de farer han hadde møtt. Han hadde fått mot til å utføre storverk. Hvis han hadde tenkt på Guds makt og storhet i stedet for å være opptatt av den vanskelige situasjonen han var i, ville han hatt fred selv om han var omgitt av dødens skygger. Tillitsfullt kunne han da ha gjentatt Herrens løfte: "For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg."' rett

(504)David søkte tilflukt mellom Judeas fjell da Saul forfulgte ham. Han slo seg ned i hulen ved Adullam, der han med en liten styrke kunne forsvare seg mot en stor hær. "Og da hans brødre og hele hans fars hus fikk høre det, drog de der ned til ham." Davids familie kunne ikke føle seg trygg. De visste at Sauls urimelige mistenksomhet når som helst kunne vende seg mot dem på grunn av deres nære forhold til David. De var blitt klar over det som etter hvert skulle bli kjent i hele Israel - at Gud hadde valgt David som sitt folks fremtidige konge. Derfor følte de seg tryggere hos ham, selv om han levde som flyktning i en hule, enn der hvor de var utsatt for den skinnsyke kongens fanatiske raseri. rett

(504)I hulen ved Adullam ble familien knyttet sammen i gjensidig sympati og forståelse, og Isais sønn kunne lokke toner frem fra harpen mens han sang: "Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen."' David hadde hatt den bitre erfaring at hans egne brødre hadde følt mistillit til ham, og nå kunne han glede seg over at samfølelsen var blitt gjenoppretter. Det var her David skrev den 57. salmen. rett

(505)Det varte ikke lenge før også andre sluttet seg til David. Det var slike som hadde flyktet for den grusomme kongen. Mange hadde mistet tiltroen til kongen i Israel, for de kunne se at han ikke lenger var ledet av Herrens And. Men folk samlet seg om David. "Alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble deres høvding; der var omkring fire hundre mann som var med ham." Her hadde David et lite rike for seg selv, hvor der var system og orden. Men selv i denne hulen oppe i fjellene kunne han ikke føle seg trygg, for han fikk stadig nye beviser for at kongen ikke hadde gitt opp sine mordplaner. rett

(505)David sørget for er tilholdssted for sine foreldre hos kongen av Moah. Da han så fikk varsel fra en Herrens profet om at det var fare på ferde, forlot han skjulestedet og flyktet til Harer-skogen. Den erfaring David måtte gjennomgå i denne tiden, var ikke unødvendig eller uten mening. Gud lot ham gå i en hard skole for å gjøre ham skikket til å bli en klok hærfører og en rettvis og barmhjertig konge. I samværet med flokken av flyktninger fikk han den nødvendige forberedelsen til å ta opp den gjerning Saul hadde gjort seg helt udugelig til på grunn av sin mordlyst. Mennesker kan ikke forkaste Guds råd og likevel bevare den sindighet og ro som skulle sette dem i stand til å handle rettferdig og taktfullt. Det finnes ikke noe så uvertig og håpløst som det å følge menneskelig visdom i stedet for å bli leder av Gud. rett

(505)Sauls plan gikk ut på å lokke David i en felle og fange ham i hulen ved Adullam. Da kongen oppdager at David hadde forlatt dette skjulestedet, ble han rasende. Der var en gåte for Saul hvordan David hadde kommet seg unna. Han fant ikke noen annen forklaring enn at der måtte være forrædere i leiren, og at de hadde underrettet David om at kongen nærmet seg for å ta ham til fange. rett

(505)Overfor sine rådgivere påstod Saul at noen hadde sammensverget seg mot ham, og han tilbød rike gaver og ærefulle stillinger til dem som kunne avsløre hvem det var blant hans folk som hadde hjulpet David. Edomitten Doeg opptrådte som angiver. Drevet av ærgjerrighet og griskhet og av har til presten som hadde irettesatt ham for hans synd, fortalte han om Davids besøk hos Akimelek. Han fremstilte saken på en slik måte at Saul ble rasende på presten. Den ondskapsfulle tungen var satt i brann av Satan. Det han sa, brakte Saul helt ut av fatning. I blindt raseri gav han ordre til at presten og hele familien hans skulle drepes. Og den forferdelige dommen ble fullbyrdet. Ikke bare Akimelek, men hele hans slekt, "fem og åtti menn som bar lerretslivkjortler", ble drept på kongens befaling. Og det var Doeg som utførte oppdraget. rett

(506) "Og prestebyen Nob slo han med sverders egg; både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og asen og får slo han med sverders egg." Slike ring kunne Saran få Saul til å gjøre. Da Gud ved en tidligere anledning hadde sagt at amalekittenes syndebeger var fullt, og hadde befalt Saul å utrydde dem fullstendig, mente Saul om seg selv at han hadde altfor stor medlidenhet med dem til å fullbyrde Guds dom, og han sparte der som var bestemt til å bli utryddet. Uren å ha mottatt befaling fra Gud kunne han nå under Satans ledelse drepe Herrens prester og utrydde innbyggerne i Nob. Så fordervet kan mennesker bli når de nekter å la seg lede av Gud. rett

(506)Denne udåd fylte hele Israel med skrekk, og det var den kongen de selv hadde valgt, som hadde utført skjenselsverker. Men han hadde bare fulgt eksemplet fra kongene blant andre nasjoner Som ikke frykter Gud. Fremdeles hadde de arken. Men prestene som de hadde spurt til råds, var blitt utryddet. Hva ville nå skje? rett

neste kapitel