Davids storsinn

(507)Etter der avskyelige blodbadet på Herrens prester, leser vi at "bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort; hans navn av Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham. Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester. Da sa David til Abjatar: Jeg visste allerede den dag at Doeg, edomitten, var der, og at han visselig ville si det til Saul; jeg bærer skylden for alle de liv som er drept i din fars hus. Bli hos meg og vær ikke redd! Den som står meg etter livet, står også deg etter livet; hos meg er du i sikkerhet." Kongen var stadig på jakt etter David, som ikke kunne føle seg trygg noe sted. Davids tapre soldater reddet byen Keila fra å falle i filistrenes hender. Men de følte seg ikke engang ttygge blant de menneskene de hadde utfridd. Fra Keila trakk de seg tilbake til ørkenen Sif. rett

(507)I denne tiden da det var så få lyspunkter i Davids liv, var det en stor glede for ham å få uventet besøk av Jonatan, som hadde funnet ut hvor David holdt til. De to vennene fikk tilbtinge noen dyrebare øyeblikk sammen, og de fortalte hverandre hva de hadde opplevd siden sist. Jonatan oppmuntret David da han sa: "Vær ikke tedd' Min fat Sauls hånd skal ikke nå deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal væte den neste etter deg; det vet også Saul, min far." Mens de snakket sammen om hvor god Gud hadde vært mot David, fikk den fredløse flyktningen nytt mot. "Så gjorde de begge en pakt fot Herrens åsyn; og David ble i skogen, men Jonatan drog hjem igjen." rett

(507)Etter Jonatans besøk holdt David motet oppe ved å synge lovsanger og spille på harpen. Slik sang han: "Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl? For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de oppriktige av hjertet. Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige? Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øyne skuer, hans blikk prøver menneskenes barn. Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel."! rett

(508)Fra Keila hadde David dratt inn i det ulendte landområdet der sefittene holdt til. Folket der sendte bud til Saul i Gibea om at de kjente til Davids skjulested, og at de ville vise kongen hvor det var. David fikk varsel om deres planer og søkte i stedet ti1f1ukt i fjellene mellom Maon og Dødehavet. Men Saul fikk vite at David oppholdt seg i En-Gedi ørkenen. "Da tok Saul tre tusen mann, som han hadde valgt ut blant hele Israel, og drog av sted for å lete etter David og hans menn på Stenbukk-klippene." rett

(508)David hadde bare seks hundre mann, mens Saul kom imot ham med en hær på tre tusen. I en bortgjemt hule lå David og hans menn og ventet på at Gud skulle vise dem hva de burde gjøre. Idet Saul klatret opp langs fjellet, bøyde han av fra stien og gikk alene inn i den samme hulen som David og hans menn holdt til i. Da de så Saul, oppfordret de David til å drepe ham. Nå hadde de kongen i sin makt, og dette mente de var et avgjørende bevis på at Gud hadde gitt fienden i deres hånd for at de skulle gjøre det av med ham. Også David var fristet til å innta den samme holdning, men samvittighetens stemme talte til ham og sa: "Legg ikke hånd på Herrens salvede." Davids menn var fremdeles uvillige til å la Saul være i fred, og minnet David om hva Herren hadde sagt: "Nå gir jeg din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt." "Så stod David opp og skar hemmelig fliken av Sauls kappe." Men igjen talte samvittigheten til ham fordi han hadde ødelagt kongens kappe. rett

(508)Da Saul var på vei ut av hulen for å fortsette ettersøkingen, hørte han til sin store overraskelse en stemme bak seg som sa: "Herre konge." Han snudde seg for å se hvem det var som snakker til ham. Og der stod Isais sønn som han så lenge hadde ønsket å få i sin makt så han kunne drepe ham. David bøyde seg for kongen som et uttrykk for at han anerkjente ham Som sin herre. Så sa han til Saul: "Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke? rett

(508)I dag har du jo med egne øyne sett at Herren i dag hadde gitt deg i min hånd i hulen, og det var tale om å drepe deg, men jeg hadde medynk med deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre; for Herrens salvede er han. Men se, min far, se, her er fliken av din kappe i min hånd! For når jeg skar fliken av din kappe og ikke drepte deg, så kan du vel skjønne og se at jeg ikke har hatt noe ondt eller noen misgjerning i sinne og ikke har forsyndet meg mot deg, enda du etterstreber meg og vil ta mitt liv." rett

(509)Da Saul hørte det, ble han ydmyket og måtte innrømme at det var sant. Han ble dypt grepet da det gikk opp for ham hvor fullstendig han hadde vært i hendene på den mannen som han selv var ute etter for å drepe. Idet David stod foran kongen, visste han at han selv var uskyldig. Sauls sinn ble bløtgjort, og han utbrøt: "Er det du som taler, min sønn David? Og Saul brast i gråt, og han sa til David: Du er rettferdigere enn jeg; for du har gjort godt mot meg, men jeg har gjort ondt mot deg. Du har i dag vist meg hvor god du har vært mot meg, idet du ikke drepte meg da Herren hadde gitt meg i din hånd. Når en mann treffer på sin fiende, lar han ham da gå sin vei i fred? Herren lønne deg for denne dag - for det du har gjort mot meg! Jeg vet jo alt at du skal bli konge, og at kongedømmer over Israel skal bli fast i din hånd." rett

(509)David gav Saul det løfte at når han ble konge, skulle han vise nåde mot hans hus og ikke utslette hans navn. Med sitt kjennskap til Sauls tidligere opptreden var han klar over at han ikke kunne feste lir til hans forsikringer, og han hadde ingen forhåpninger om at hans anger ville bli av noen lang varighet. Derfor ble han værende i fjellfestningen etter at Saul drog hjem. rett

(509)Det hender at mennesker som har gitt seg Satan i vold og hater Guds tjenere, endrer sin holdning og opptrer mer forsonlig og velvillig overfor dem. Men denne forandringen varer sjelden lenge. Ondsinnede mennesker får av og til dårlig samvittighet etter at de i ord og handling har plaget Herrens tjenere. Under innflytelse av Guds Ånd ydmyker de seg overfor Gud og overfor de mennesker de har motarbeidet, og endrer sin holdning til dem. Men når de igjen åpner døren for innskytelsene fra den onde, våkner tvilen og fiendskapet på ny, og de faller tilbake i den samme ondskap som de angret og midlerridig avstod fra. De begynner igjen å snakke ondt om de personene som de ydmykt har bedt om tilgivelse hos, og anklager og fordømmer dem på det kraftigste. Nå kan Satan bruke dem langt mer effektivt enn tidligere fordi de har lukket øynene for et større lys. rett

(509) "Så døde Samuel, og hele Israel samlet seg og gråt over ham, og de begravde ham i hans hjem i Rama." Israels folk betraktet SamueIs død som er uerstattelig tap. De hadde mistet en stor, god profet og en fremragende dommer, og sorgen var dyp og smertelig. Fra sin ungdom av hadde Samuel vært rettskaffen i all sin ferd. Riktignok hadde Saul vært anerkjent som konge, men Samuel hadde øvet en sterkere innflytelse på grunn av sin trofasthet, lydigher og gudsfrykt. Det står om ham at han dømte Israel alle sine dager. rett

(510)Når folket sammenlignet Sauls atferd med den måten Samuel opptrådte på, så de tydelig hvilket feilgrep de hadde gjort da de ønsket seg en konge for ikke å være forskjellig fra andre nasjoner. Mange så med gru på forholdene i samfunnet. Hele nasjonen var i ferd med å bli gjennomsyret av verdslighet og gudløshet. Det eksempel som fyrsten viste, hadde en vidtrekkende innflytelse, så Israel hadde virkelig grunn til å sørge over at Samuel, Herrens profet, var død. rett

(510)Nasjonen hadde mistet grunnleggeren og lederen av profetskolene, men det var ikke alt. Den hadde også mistet den mannen som folket gikk til med sine store problemer, han som til stadighet hadde talt deres sak hos Gud. De hadde følt seg trygge når Samuel gikk i forbønn for dem. "Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye." Folket følte nå at Gud var i ferd med å forlate dem. Kongen holdt på å gå fra forstanden, og det var hverken lov eller orden i landet. rett

(510)Gud la sin gamle tjener til hvile på et tidspunkt da landet var herjet av indre splid, og Samuels sindige og gudfryktige veiledning syntes å være mer nødvendig enn noensinne. Når de stod ved hans grav og tenkte på den dårskap de hadde vist da de forkastet ham som sin ledet, følte de en bitter selv bebreidelse. Samuel hadde så nær forbindelse med himmelen at han likesom dannet bindeleddet mellom Israel og Gud. Det var Samuel som hadde lært dem å elske og lyde Herren. Men nå da han var død, følte de at de var fullstendig prisgitt en konge som stod i ledtog med Satan, og som ville skille folket fra Gud og himmelen. rett

(510)David kunne ikke være til stede ved Samuels gravferd. Men han sørger like dypt og inderlig som noen trofast sønn kunne sørge over en kjærlig far. Han visste at Saul nå ville få enda friere tøyler, og følte seg ikke så trygg som da profeten levde. Mens Saul var opptatt av å sørge over Samuel, benyttet David anledningen til å finne et sikrere skjulested, og flyktet derfor til ørkenen Paran. Der var her han skrev den 120. og 121. salme. Mens han gikk omkring i disse ødslige omgivelser og renkre på at profeten var død og at kongen var hans fiende, sang han: rett

(510) "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ingenunde la din for vakle, din vokter skal ingenlunde slumre Se, han slumrer ikke og sovet ikke, Israels vokter. Herren er din vokrer, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, ei heller månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og inntil evig tid." rett

(510)En rik mann som hette Nabal, hadde store eiendommer i derte området. Mens David og hans menn oppholdt seg i ørkenen, beskyttet de kveger hans mor røvere. Nabal var en etterkommer av Kaleb, men han var taktløs og gjerrig. Der var akkurat tiden da sauene ble klipper, og mens der stod på, pleide folk å være særlig gjestfrie. David og hans menn hadde brukt opp sitt matforråd, og i samsvar med ridens skikk sendre han ti unge menn til Nabal med denne hilsen: "Fred være med deg, og fred med ditt hus, og fred med alt der du har! Jeg har høtt at du har fåreklipping. Nå har dine hyrder værr sammen med oss; vi har ikke gjorr dem fortred, og der er inter kommet borr for dem i all den rid de har vært i Karmel.* (Ikke Karmel-fjellet men et med i Judea i nærheten av fjelbyen Maon.) Spør dine folk! De vil fortelle deg der. La nå oss tjenere finne nåde for dine øyne! Vi er jo kommer hir på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hva du har for hånden." rett

(511)David og hans menn hadde vært som en beskyttende mur omkring gjeterne og buskapen til Nabal. Nå bad David denne rikmannen om litt hjelp til det aller nødvendigste for dem som hadde ydet ham en så verdifull tjeneste. David og hans menn kunne ha forsynt seg selv av småfeer og storfeer. Men det gjorde de ikke. De for frem på hederlig vis, men deres vennlighet var bortkastet. Svaret han sendte tilbake til David, vitner om hans karakter: rett

(511) "Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nå om dagene er der mange tjenere som løper borr fra sine herrer. Skulle så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slakrefe, som jeg har slaktet for dem som klipper for meg, og gi der til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra?" rett

(511)Da mennene kom tomhendr tilbake og fortalte David det som hadde skjedd, ble han harm. Han bød sine menn å gjøre seg klar til kamp, for han hadde bestemt seg til å straffe den mannen som hadde nektet ham hans rett, og som endatil hadde hånet ham. Denne impulsive reaksjon lignet mer Sauls karakrer enn Davids. Men Isais sønn trengte å lære enda mer tålmodighet i lidelsens skole. rett

(511)Så snart Nabal hadde sendt Davids budbærere fra seg, oppsøkte en av tjenerne Abigail, Nabals hustru, og fortalte henne hva som hadde skjedd. "David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre; men han skjelte dem ut. Og disse menn har vært meget gode mot oss, og ingen har gjort oss noe fortred, og vi har ikke mister noe i all den rid vi ferdedes sammen med dem, når vi var ute på marken. De var som en mur omkring oss både natt og dag i all den tid vi var sammen med dem og gjette småfeet. Tenk nå etter, så du vet hva du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus." rett

(511)Uten å si noe til sin mann samlet Abigail sammen en rikelig forsyning av mar som hun lesser på eslene og overlar dem til tjenerne. Og hun drog også selv av sted for å møte David og folkene hans. Hun møtte dem det stien førte under en berghammer. "Da Abigail fikk se David, skyndte hun seg og steg ned av asenet, og hun falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden. Og hun falt ned for hans føtter og sa: Det et jeg, herre, det er jeg som har skylden; men la din tjenerinne få lov til å tale til deg, og hør på din tjenerinnes ord!" rett

(512)Abigail henvendte seg til David med den samme ærbødighet som hun ville ha vist en konge. Nabal hadde uttalt med forakt: "Hvem er David?" Men Abigail kalte ham "herre". Hun snakket vennlig til ham for å dempe hans harme og tryglet ham om å vise barmhjertighet mot hennes mann. Hun var preget av Guds visdom og kjærlighet da hun på en stille og beskjeden måte la fot dagen hvor høyt hun elsket sine husfolk. Hun lot David forstå at ekte mannens uvennlige opptreden ikke var ment som noen fornærmelse mot ham personlig, men var et utslag av hans uvennlige og selviske natur. rett

(512) "Og nå, herre, så sant Herren lever, og så sant du selv levet, har Herren hindret deg fra å pådra deg blodskyld og fra å ra deg selv til rette; og nå skal dine fiender og de som søker å volde min herre ulykke, bli som Nabal." Abigail tok ikke selv æren for at David ble tilskyndet til å oppgi sitt overilte foretagende, men gav Gud all ære og takk. Deretter bød hun frem de rike matforsyningene Som et fredsoffer til Davids menn, mens hun bad for seg som om det var hun som var årsak til at høvdingen var blitt harm. rett

(512) "Forlat din tjener inne hva hun hat gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast; for det et Herrens kriger du føter, het re, og ondt er ikke funnet hos deg fra den dag du ble til." Abigail antydet hvilken livskurs David burde følge. Han skulle føre Herrens kriger, men skulle ikke hevne urett som ble begått mot ham personlig, selv om han ble forfulgt og betraktet som forræder. Så fortsatte hun: "Om noen står frem, Som forfølger deg og står deg etter livet, da skal min herres liv være gjemt blant de levendes flokk hos Herren din Gud. . . . Når da Herren gjør mot deg alt det gode han har lovt deg, herre, og setter deg til fyrste over Israel, så skal ikke dette bli deg til anstøt eller volde deg samvittighetsnag, herre, at du har utøst uskyldig blod og tatt deg selv til rette, herre. Og når Herren gjør vel mor deg, herre, så kom din tjenerinne i hu!" rett

(512)Bare en person Som hadde fått del i den visdom Som et ovenfra, kunne ha uttalt seg slik. Den fromhet som Abigail la for dagen, og som kom til uttrykk i hennes ansikt, tale og ferd, var som duften av en blomst, men hun var ikke selv klar over det. Kristi Ånd hadde tatt bolig i hennes sinn. Hennes tale, så full av ynde, fred og vennlighet, øvet en himmelsk innflytelse. David besinnet seg, og han skalv ved tanken på det som kunne ha blitt følgen av den overilte beslutningen. "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." 4 Det ville være ønskelig om det hadde vært mange flere av samme sinnelag som denne kvinnen i Israel, slike som kunne dempe opprørte følelser, hindre overilte innfall og forebygge store ulykker med sindige og vel overveide ord. rett

(513)En helhjertet kristen vil alltid spre lys, trøst og fred omkring seg. Hans liv vil være preget av renhet, omtanke, enkelhet og flid. Det beherskes av en uselvisk, helliggjørende kjærlighet. Det er fylt av Kristus og etterlater et spot av lys overalt på sin vei. Abigail var en klok refset og rådgiver. Davids sinnsopprøt la seg på grunn av hennes kloke otd og den innflytelse hun øvet. Han var klar over at han hadde handlet uklokt og hadde mistet fatningen. På en ydmyk måte tok han imot irettesettelsen, helt i samsvar med sine egne ord: "La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte meg! For sådan hodeolje vegre mitt hode seg ikke."' David takket og velsignet henne fordi hun hadde rådet ham med rettvishet. Mange setter sin ære i å ta imot itettesettelse uten å bli utålmodige. Men det er få som er takknemlige for irettesettelse, og som velsigner dem som forsøker å hindre dem i å gjøre det som er galt. rett

(513)Da Abigail kom hjem, holdt Nabal nettopp en stor fest, og både han og gjestene hans var beruser. Først neste morgen fortalte hun sin mann om samtalen hun hadde hatt med David. Av natur var Nabal en meget feig mann, og da det gikk opp for ham at hans tåpelige oppførsel nesten hadde kostet ham livet, ble han som lamslått. Han gikk i stadig frykt for at David likevel ikke hadde oppgitt sine hevnplaner, og ble så skrekkslagen at han sauk fullstendig sammen. Ti dager senere døde han. Livet Gud hadde gitt ham, hadde bare vært til forbannelse for verden. Mens han festet og moret seg, hadde Gud sagt til ham det som han sa ti! den rike mannen i lignelsen: "I natt kreves ditt liv tilbake." rett

(513)Siden giftet David seg med Abigail. Han hadde allerede en hustru i forveien. Men skikken blant andre nasjoner hadde påvirket hans dømmekraft og handlinger. Selv store og gode personer har syndet fordi de har fulgt verdens skikk og bruk. Hele livet igjennom måtte David bøte fordi han tok seg flere hustruer. rett

(514)Etter Samuels død fikk David være i fred noen måneder. Igjen trakk han seg tilbake til ensomheten hos sifittene. Men dette fiendefolket gav kongen beskjed om hvor David oppholdt seg og håpet dermed å vinne hans gunst. Dermed flammet den djevelske vreden på ny opp i Saul. Enda en gang samlet han sine krigsmenn og begynte å forfølge David. Men vennligsinnede speidere underretter ham om at Saul igjen var ute etter ham. Med noen få menn drog David av sted for å finne Ut hvor fienden oppholdt seg. Ved nattetid nærmet de seg forsiktig leiren der Saulog folkene holdt til. Ingen oppdaget dem, for hele leiren sov. Så spurte David folkene sine: "Hvem vil gåmed meg ned til Saul i leiren?" Abisai svarte straks: "Jeg vil gå med deg ned." rett

(514)Skjult av skyggene fra fjellet listet de to seg helt inn i fiendens leir. Mens de prøvde å finne ut hvor tallrik fienden var, kom de over Saul som lå og sov. Spydet hadde han stukket i jorden, og ved siden av ham stod en vannkrukke. Der lå også Abner, hærføreren, og rundt omkring dem lå soldatene i dyp søvn. Abisai løftet spydet og sa til David: "Gud har i dag gitt din fiende i din hånd; la meg nå få støte spydet igjennom ham og ned i jorden med en eneste gang, så jeg ikke skal behøve å gi ham et støt til." Han ventet bare på at David skulle gi sin tilslutning. Men i stedet hvisket David: "Drep ham ikke! rett

(514)Hvem har utrakt sin hånd mot Herrens salvede og er blitt ustraffet? . . . Så sant Herren lever: Herren skal selv slå ham, enten nå hans dag kommer, og han dør, eller han drar i krig og blir bortrykket. Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta nå spydet, som står ved hans hodegjerde, og vannkrukken og la oss gå! Så rok David spydet og vannkrukken fra Sauls hodegjerde, og de gikk sin vei, og det var ingen som så det eller merket det eller våknet - de sov alle sammen, fordi Herren hadde latt en dyp søvn falle på dem." For Herren er det en lett sak å gjøre den sterkeste svak, fjerne klokskapen fra den viseste og gjøre den vakrsomme sløv. rett

(514)Så snart de var kommet på trygg avstand fra leiren, gikk David opp på en forhøyning og ropte til folket og til Abner: "Du er jo en mann som ikke har sin like i Israel. Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? Det kom en av folket og ville drepe kongen, din herre. Det er ikke godt det du har gjort. Så sant Herren lever: I er dødsens, I som ikke har holdt vakt over eders herre, han som er Herrens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og vannkrukken som stod ved hans hodegjerde." Saul kjente igjen stemmen til David, og han sa: "Er det din røst, min sønn David? David svarte: Ja, herre konge. Og han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener således? Hva har jeg gjort, og hva ondt er det i min hånd? Hør nå, herre -konge, din tjeners ord." rett

(515)Kongen gjentok den bekjennelsen han en gang tidligere hadde kommet med: "Jeg har synder; kom tilbake, min sønn David! Jeg vil ikke gjøre deg noe ondt mer, siden mitt liv var så dyrt i dine øyne i dag. Jeg har virkelig båret meg at som en dåre og faret storlig vill." David svarte: "Se, her er ditt spyd, konge! La en av dine tjenere komme hit over og hente der!" Til tross for at Saullovet ikke å gjøre David noe ondt, gikk han ikke bort til ham. rett

(515)At David også denne gang sparte kongens liv, gjorde et sterkt inntrykk på Saul, og han inntømmet ydmykt at det var han som hadde feil. Han ble forbauset og spak da han møtte en slik vennlig holdning. Da han skiltes fra David, sa han: "Velsignet være du, min sønn David! Alt det du tar deg fore, skal du og kunne fullføre." Men David hadde ingen forhåpninger om at kongen ville fortsette i dette lune særlig lenge. Han hadde gitt opp håpet om en forsoning med Saul. Det syntes uunngåelig at han til slutt ville falle som offer for kongens ondskap, og derfor søkte han enda en gang tilflukt i filistrenes land. Med de seks hundre mann drog han over til Akis, kongen av Gat. rett

(515)David hadde ikke rådspurt Gud før han gjorde seg opp den mening at Saul ville lykkes i sin mordplan. Mens Saul var opptatt med å komme David til livs, var Gud i virksomhet for å sikre David kongedømmet. Han gjennomfører sine planer selv om de er skjult for mennesker. De kan ikke fatte Guds veier. Når de ser på de ytre forhold, tror de at prøvene og vanskelighetene som Gud lar komme i deres vei, er til skade for dem og vil bringe ulykke. Slik så også David på de ytre forhold i stedet for å stole på Guds løfter. Han tvilte på at han noensinne ville bli konge. De langvarige prøver han hadde vært utsatt for, hadde tætt på hans tro og fått ham til å miste tålmodigheten. rett

(515)Det var ikke Herren som sendte David over til filistrene, Israels verste fiende. Nettopp denne nasjonen ville også bli en av hans bitreste fiender helt til det siste. Likevel søkte han hjelp hos dem i nødens stund. Han hadde mistet all tillit til Saul og hans folk, og gav seg sitt folks fiende i vold. David var en tapper hærfører og hadde vist at han var en klok og dyktig krigsmann. Men han motarbeidet sine egne interesser da han gav seg i lag med filistrene. Gud hadde kalt ham til å regjere i Juda rike. Det var mangel på tro som hadde fått ham til å forlate sin post uten at Herren hadde gitt pålegg om det. rett

(515)David vanærer Gud ved sin vantro. Filistrene hadde hatt større frykt for David enn for Saulog hans hær. Når David nå stilte seg under filistrenes beskyttelse, avslørte han hvor svakt hans eget folk var, og oppmuntret faktisk denne uforsonlige fienden til å undertrykke Israel. David var blitt salvet for at han skulle beskytte Guds folk. Der var slett ikke Guds vilje at hans tjener skulle sette mot i de gudløse ved å avsløre hvor svakt hans eger folk var, eller ved å vise likegyldighet for dets ve og vel. Dessuten fikk hans egne landsmenn det inntrykk at han drog av sted til hedningene for å dyrke deres guder. rett

(516)Ved å opptre på den måten kunne andre lett mistyde hans motiver, og mange fikk motvilje mot ham. Han gjorde nettopp det som Satan ønsket at han skulle gjøre, for Guds og hans folks fiender triumferte da David søkte tilflukt hos filistrene. Han sluttet ikke med å tjene Gud, hellet ikke mistet han interessen for hans sak. Men av hensyn til sin personlige sikkerhet unnlot han å vise tillit til Gud. Dermed satte han en flekk på den faste og rettskafne karakter som Gud venter å finne hos sine tjenere. rett

(516)David fikk en hjertelig mottagelse hos filisterkongen. Fot det første beundret han David, og for det andre appellerte det til hans forfengelighet at en hebreer bad ham om beskyttelse. David på sin side følte seg sikker på at han ikke ville bli forrådt mens han oppholdt seg innenfor Akis' område. Både han og hans menn tok med seg både familie og eiendeler, og alt tydet på at de hadde tenkt å slå seg ned i filisterland for godt. Akis var vel tilfreds, og han lovet å beskytte flyktningene fra Israel. rett

(516)Da David bad om å få bo ute på landet i stedet for i hovedstaden, lot kongen ham flytte inn i Siklag. David var klar over hvilken fare det var for ham selv og hans menn at de var omgitt av avgudsdyrkere. Hvis de fikk bo i en by helt for seg selv, vilje de ha større frihet til å tjene Gud enn om de ble boende i Gat, hvor de hedenske skikker ville bli en stadig kilde til ondskap og ergrelse. rett

(516)Mens David bodde i denne isolerte landsbyen, førte han krig mot gesurittene, girgisittene og amalekittene, og han sørget for at det ikke ble noen tilbake som kunne bringe melding til Gat. Når han kom tilbake fra toktene, lot han Akis leve i den tro at han hadde kjempet mot sine egne landsmenn fra Juda. Ved å føre filisttene bak lyset gjorde han sitt til å oppmuntre dem, fot kongen sa: "Han har gjort seg forhatt blant Israel, sitt folk, og nå kommer han til å være min tjener for all tid." David visste at Gud hadde til hensikt å utrydde disse hedenske stammene, og at han selv var utpekt til å gjøre det. Men han fulgte ikke Guds råd når han gjorde seg skyldig i bedrag. rett

(517) "På den tid hendte det at filistrene samlet sine hærer for å dra i strid mot Israel; og Akis sa til David: Du vet vel at du må dra ut med meg i striden, både du og dine menn." David kunne ikke tenke seg å løfte så meget som en finger mot sitt eget folk. Men han hadde heller ikke klart for seg hvordan han skulle opptre før situasjonen ble mer avklaret. Derfor gav han kongen et unnvikende svar: "Vel, da skal du få se hva din tjener vil gjøre." Akis oppfattet dette som et løfte om at David ville gå med ham i krigen. Han gav ham sitt ord på at han ville hedre ham og gi ham en ærefull stilling ved hoffet. rett

(517)Selv om David hadde vaklet i sin tro på Guds løfter, glemte han ikke at Samuel hadde salvet ham til konge over Israel. Han gjenkalte i erindringen de seirer Gud hadde gitt ham over hans fiender. Han tenkte også tilbake på den store nåde Gud hadde vist ham da han reddet ham fra å falle i hendene på Saul. Nå bestemte han seg for at han ikke ville misbruke denne tilliten. Til tross for at Israels konge hadde forsøkt å drepe ham, ville han ikke slutte seg til sitt folks fiender. rett

neste kapitel