I historiens morgen kapitel 66. Fra side 518.     Fra side 675 i den engelske utgave.tilbake

Saul møter sin skjebne

Igjen brøt det ut krig mellom Israel og filistrene. "Da filistrene nå hadde samlet seg, trengte de frem til Sunem og leiret seg der." Det var på nordsiden av Jisreel-sletten, men Saulog hans hær slo leir bare noen få kilometer borte, ved foten av Gilboa-fjellet i den sørlige enden av sletten. Det var på denne sletten at Gideon med tre hundre mann hadde jaget midianittene på flukt. Det var en annen ånd som preget Israels befrier den gang enn den som kongen var behersket av. Gideon drog ut i troen på Jakobs mektige Gud. Saul derimot kjente seg ensom og forsvarsløs fordi Gud hadde forlatt ham. "Da Saul så filistrenes leir, ble han så redd at hjertet skalv i ham."

Saul hadde fått vite at David og hans menn var sammen med filistrene, og nå ventet han at David ville benytte anledningen til å hevne seg. Kongen var i ytterste nød. Det var fordi hans eget blinde raseri hadde drevet ham til å ville utrydde ham som Gud hadde utvalgt, at nasjonen nå var i stor fare. Han hadde vært så opptatt av å forfølge David at han hadde forsømt landers forsvar. Filistrene utnyttet situasjonen og trengte inn i selve hjertet av landet.

Samtidig som Satan tilskyndet Saul til å sette alt inn på å oppspore David og rydde ham av veien, drev den samme onde ånd filistrene til å prøve å uskadeliggjøre Saulog nedkjempe Guds folk. Erkefienden benytter ofte den samme fremgangsmåten i dag. Han tilskynder en eller annen uomvendt person til å vekke misunnelse og strid i menigheten. Når Guds folk står splittet, benytter han sine redskaper til å ødelegge den. Neste dag skulle Saul angripe filistrene. Ulykkesskyene hang truende over ham, og han lengtet etter hjelp og veiledning. Men det var nytteløst for ham å be Gud om hjelp. "Herren svarte ham ikke, hverken ved drømmer eller ved urim eller ved profeter."

Gud viser aldri bort er menneske som kommer til ham i oppriktighet og ydmykhet. Men hvorfor lot han Saul gå bott med uforretter sak? Ved sin egen handlemåte hadde kongen brutt all forbindelse med Gud, og han hadde forkastet de tåd profeten Samuel hadde kommet med. Han hadde drevet David, Guds utvalgte, i landflyktighet, og han hadde slått i hjel Herrens prester. Kunne han vente å få svar fra Gud når han hadde brutt all forbindelse med himmelen? Kunne Gud svare ham gjennom drømmer og åpenbaringer, all den stund han hadde syndet mot nådens Ånd? Saul vendte seg ikke til Gud i ydmykhet og anger. Det var ikke om å gjøre for ham å få syndstilgivelse og bli forlikt med Gud, men å bli reddet fra sine fiender. Med sitt stivsinn og sin opprørske holdning hadde han brutt forbindelsen med Gud. Den eneste veien tilbake gikk gjennom anger og bot. I angst og fortvilelse bestemte den stolte kongen seg for å søke hjelp på annet hold.

"Da sa Saul til sine tjenere: Finn meg en kvinne som kan mane ftem døde, så vil jeg gå til henne og spørre henne!" Saul var fullstendig klar over hva åndemaning var. Gud hadde uttrykkelig forbudt sitt folk å befatte seg med den slags, og det var forbundet med dødsstraff å drive med trolldomskunst. Mens Samuel ennå levde, hadde Saul befalt at alle trollmenn og dødningemanere skulle utryddes. Desperat som han var, så han i farten ingen annen utvei enn åndemaning som han selv i sin tid hadde fordømt som en avskyelighet. Kongen fikk vite at en kvinne som hadde en spådomsånd, holdt seg skjult i Endor. Denne kvinnen stod i ledtog med Satan og var under hans kontroll for å utføre hans vilje. Til gjengjeld utførte ondskapens fyrste mirakler og åpenbarte hemmelige ting for henne.

Skjult bak en forkledning drog Saul av sted ved nattetid sammen med to følgesvenner for å oppsøke trollkvinnen. For et ynkelig syn! Israels konge som fange under Satans vilje! Den som insisteter på å følge sin egen vilje, og som motstår den hellige innflytelsen fra Guds Ånd, har valgt den mørkeste sti et menneske kan gå på. Det finnes ikke noen frykteligere trelldom enn å være prisgitt selvet - den verste av alle tyranner.

Den eneste betingelsen for at Saul skulle kunne bli konge over Israel, var at han stolte på Gud og gjorde hans vilje. Hvis han hadde oppfylt disse betingelsene mens han regjerte, ville hans kongevetdighet ha vært sikret. Gud ville ha vært hans veileder, Den allmektige hans skjold. Herren hadde lenge båret over med Saul. Selv om han nesten hadde brakt Guds stemme til taushet ved sitt opprør og sin gjenstridighet, hadde han ennå anledning til å vende om. Men da han i farens stund vendte seg borr fra Gud og søkte opplysning hos en av Satans forbundsfeller, kuttet han det siste bånd som bandt ham til Skaperen. Han ble prisgitt den demoniske makt som han i årevis hadde vært under innflytelse av, og som nå hadde ført ham til avgrunnens rand.

Skjult av nattemørket hastet Saul og de to ledsagerne av sted over sletten, og da de hadde kommet forbi filisterleiren i god behold, drog de over fjell. ryggen og kom ned til Endor der trollkvinnen holdt til. Her hadde hun gått i dekning for å kunne fortsette med sine vanhellige besvergelser i hemmelighet. Saul var forkledt, men hans høye skikkelse og kongelige holdning viste at han ikke var en menig soldat. Kvinnen hadde en mistanke om at hennes gjest kunne være Saul, og de rike gavene styrket denne mistanken. Så sa han til henne: "Spå meg ved å mane frem en død og hent opp til meg den som jeg nevner for deg!" Til dette svarte hun: "Du vet jo selv hva Saul har gjort, hvorledes han har utryddet dødningemanerne og sannsigerne av landet, og hvorfor setter du da en snare for mitt liv, så du fører død over meg? Da svor Saul henne en ed ved Herren og sa: Så sant Herren lever, skal ingen skyld komme på deg i denne sak. Da sa kvinnen: Hvem skal jeg hente opp til deg? Han svarte: Hent Samuel opp til meg!"

Da hun hadde uttalt besvergelsene, sa hun: "Jeg ser en gud stige opp av jorden. . . . En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe. Da forstod Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mor jorden."Det var ikke Guds hellige profet som trollkvinnen manet frem. Samuel var ikke til stede i denne demonhulen. Der overnaturlige vesen Som viste seg, var utelukkende Satans verk. Det var like lett for ham å fremtre i Samuels skikkelse som å vise seg som en lysets engel da han fristet Jesus i ørkenen.

Det første kvinnen sa da hun var kommet i trance, var retter til kongen: "Hvorfor har du narret meg? Du er jo Saul." Den onde ånden som forestilte profeten, varslet først denne onde kvinnen i all hemmelighet om at hun var blitt narret. Deretter henvendre skikkelsen seg til Saul: "Hvorfor har du narret meg og hentet meg opp? Saul svarte: Jeg er i stor trengsel; filistrene strider mot meg, og Gud er veket fra meg og svarer meg ikke mere, hverken ved profeter eller ved drømmer; så kalte jeg på deg, for at du skulle la meg vite hva jeg skal gjøre."

Mens Samuel levde, hadde Saul avvist hans råd og følt seg foruretter når han ble irettesatt. Men da han nå var i nød og ulykken truet, følte han at profeten var den eneste Som kunne hjelpe. For å komme i kontakt med himmelens representant, oppsøkte han helvetes budbærer, men forgjeves.. Saul var helt og fullt i Satans vold. Han som har glede av å bringe ulykke og ødeleggelse, satte alt inn på å gjøre det av med den ulykkelige kongen. Den skikkelsen som utgav seg for å væte Samuel, brakte Saul dette fryktelige budskap som svar på hans innttengende bønn: "Hvorfor spør du meg, når Herren er veket fra deg og er blitt din fiende? Herren har nå gjort således som han sa gjennom meg - Herren har revet kongedømmet Ut av din hånd og gitt det til en annen, til David. Fordi du ikke lød Herrens ord og ikke full. byrdet hans brennende vrede på Amalek, derfor har Herren gjort dette mot deg i dag. Og sammen med deg vil Herren også gi Israel i filistrenes hånd."

Helt fra Saul begynte å gjøre opprør, hadde Satan smigrer og bedratt ham. Fristeren gjør hva han kan fot å bagatellisere synden, gjøre veien inn i overtredelsen lett og innbydende og påvirke sinnet mot Herrens advarsler og formaninger. Ved sin trolldomsmakt hadde Satan fått Saul til å rettferdiggjøre sin handlemåte, til tross for Samuels irettesettelse og advarsler. Men nå da Saul var i en desperat situasjon, vendte Satan seg mot ham og minnet ham om hans store synd og hvor håpløst det var å be om tilgivelse. Hensikren var å drive ham ut i bunnløs fortvilelse. Satan kunne ikke ha valgt en mer effekriv fremgangsmåte for å gjøre Saul motløs, forvirre hans dømmekraft og drive ham til vanvidd og selvmotd. Saul var segneferdig av utmattelse. Han var redselslagen og pint av samvittighetskvaler. Da han hørte den fryktelige spådommen, svaier han som er eikerte i storm og falt overende.

Trollkvinnen ble slått av skrekk. Israels konge lå foran føttene hennes som en død mann. Hva ville skje med henne hvis han døde i hennes skjulested? Hun trygler ham om å reise seg opp og ra til seg mat. All den srund hun hadde satt livet på spill for å rette seg etter hans ønske, burde han etterkomme hennes anmodning for å redde sitt eget liv. Da tjenerne hans var av samme mening, gav han til sist etter, og i en fart tilberedte kvinnen gjøkalven og usyret brød som hun serverte. Hvilket syn! I trollkvinnens ødslige hule sam nettopp hadde gjenlydt av dommen som ble forkynt, satt den mannen som Gud hadde salvet til konge over Israel, og spiste for å samle krefter til den skjebnesvangre kampen neste dag. Og Satans sendebud overvar måltidet.

Før daggry drog Saul og hans ledsagere tilbake til Israels leir for å gjøre seg klar til kamp. Han hadde banet veien for sin egen undergang da han rådførte seg med den onde ånd. Det var umulig for ham å sette mot i hæren når han selv var nedtrykt av angst og fortvilelse. All den stund han selv hadde brutt forbindelsen med kraftkilden, kunne han ikke påvirke israelittene til å berrakte Gud som sin hjelper. Den onde spådommen kunne ikke annet enn gå i oppfyllelse.

På Sunem-sletten og langs skråningen av Gilboa-fjellet tørnet de to hærene sammen i kamp på liv og død. Selv om Saul hadde mistet alt håp etter den fryktelige opplevelsen i Endor, kjempet han fortvilet for sin trone og sitt rike, men forgjeves. "Israels menn flyktet for filistrene, og det lå mange falne på Gilboa-fjellet." Tre av kongens tapre sønner falt ved siden av ham. Bueskytterne presset ham hardr. Han så hvordan soldatene hans falt omkring ham, og var vitne til hvordan kongesønnene ble hugget ned med sverdet. Selv var han såret og kunne hverken kjempe eller flykte. Det var uråd å komme seg unna, men han ville ikke bli tatt levende til fange av filistrene. Derfor bad han sin våpen bærer: "Dra ditt sverd og gjennombor meg med det." Men da han nektet å løfte sin hånd mot Herrens salvede, tok Saul sitt eget liv ved å kaste seg over sverdet.

Israels første konge døde altså som en selvmordet. Hans liv hadde vært en tragedie, og der endte i vanære og fortvilelse fordi han hadde satt sin egen forkvaklede vilje opp mot Guds vilje. Nyheten om nederlaget ble spredt vidt og bredt og brakte redsel til hele Israel. Folk flyktet fra byene, og filistrene tok seg til rette uten å møte motstand. At Saul regjerte uavhengig av Gud, hadde nesten ført til undergang for hans folk.

Dagen erter slaget da filistrene kom tilbake til slagmarken for å plyndre de falne, fant de likene av Saul og hans tre sønner. For å gjøre seieten fullstendig hugget de hodet av Saul, kledte våpendrakten av ham og fjernet våpnene. Så sendte de hodet sammen med rustningen, som var tilsølt med blod, omkring i filisterlandet som et seierstrofe "for å forkynne det glade budskap i deres avguders templer og for folket". Våpnene ble til slutt anbrakt i Astartetemplet, mens hodet ble hengt opp i Dagons tempel. De falske gudene fikk æren for seieren, mens Herrens navn ble vanæret.

Likene av Saulog sønnene hans ble slept til Betsan, en by som lå i nærheten av Gilboa, ikke langt fra Jordan-elven. Der ble de hengt opp som bytte for rovfugler. Men innbyggerne i Jabes i Gilead hadde ikke glemt at Saul i sine yngre og lykkeligere år hadde befridd byen deres. Nå viste de sin takknemlighet ved å fotbarme seg over likene av kongen og prinsene og gi dem en ærefull begravelse. De satte over Jordan ved nattetid og "tok Sauls og hans sønners kropper ned av Betsans mur, og da de var kommet til Jabes, brente de dem der. Deres ben tok de og begravde under tamarisken i Jabes, og så holdt de faste i syv dager". Fordi Saul førti år tidligere hadde utført en edel dåd, ble han og hans sønner gravlagt av kjærlige og følsomme hender i nederlagets og vanærens mørke stund.

neste kapitel