I historiens morgen kapitel 68. Fra side 529.     Fra side 690 i den engelske utgave.tilbake

I fiendens land

David og hans menn hadde ikke tatt del i slaget mellom Saul og filistrene, selv om de hadde dratt ut til slagmarken sammen med Israels fiender. Da de to krigshærene gjorde seg klar til kamp, var David i en meget vanskelig situasjon. Filistrene ventet at han skulle kjempe sammen med dem. Hvis han derimot forlot sin post midt under slaget og trakk seg tilbake fra valplassen, ville han ikke bare bli betraktet som en kujon, men også som en utakknemlig fortæder overfor Akis som hadde beskyttet ham og vist ham tillit. Dermed ville han føte skam over sitt eget navn og utsette seg for hat fra Hender som var farligere enn Saul. Likevel kunne han ikke tenke seg å kjempe mot Israel. For da ville han forråde sitt eget land og bli en fiende av Gud og hans folk. Fat all fremtid ville han bli Innestengt fra Israels trone, og hvis Saul falt i krigen, ville David få skylden.

Nå følte David at han virkelig hadde kommet opp i vanskeligheter. Hvor meget bedre ville det ikke ha vært om han hadde søkt tilflukt i Guds sterke festningsverker oppe i fjellene enn hos hans og hans folks svorne Hender! Men i sin store barmhjertighet unnlot Gud å straffe sin tjener for hans store feilgrep og forlot ham ikke i hans fortvilte situasjon. For selv om David hadde mistet taket i Guds sterke hånd, og hadde vaklet og veket av fra hederlighetens rette vei, ønsket han innerst inne å være tro mot Gud. Mens Satan og hans hær var travelt opptatt med å hjelpe Guds og Israels fiender med å motarbeide en konge som hadde forlatt Gud, var Herrens engler i virksomhet for å utfri David fra den fare han var i. Himmelske sendebud tilskyndet filisterhøvdingene til å motsette seg at David og hans menn blandet seg med deres egne soldater i kampen.

"Hva skal disse hebreere her?" ropte filisterhøvdingene og trengte seg inn på Akis. Men kongen var slett ikke innstilt på å kvitte seg med en så god forbundsfelle, og svarte derfor: "Det er jo David, en av Sauls, Israels konges, tjenere, som nå har vært hos meg et år eller mere, og jeg har ikke funnet noe ondt hos ham fra den dag han gikk over til meg, og til denne dag." Men høvdingene fastholdt sitt krav: "Send mannen hjem og la ham vende tilbake til det sted som du har anvist ham! Han skal ikke dra med oss i striden; for da kunne han vende seg mot oss i slaget. Hvorledes skulle han vel kunne bedre gjenvinne sin herres yndest enn ved å komme til ham med disse menns hoder?

Er det ikke den samme David som de sang således om under dansen: Saul har slått sine tusener, men David sine titusener?" Filisterhøvdingene hadde ennå i friskt minne at David hadde felt den navngjetne kjempen deres, og at Israel da hadde vunnet seier. De trodde ikke at David ville kjempe mot sitt eget folk. Og hvis han i kampens hete gikk over til dem, ville han kunne påføre filistrene mer skade enn hele Sauls hær.

Akis var nødt til å gi seg. Han kalte David til seg og sa til ham: "Så sant Herren lever: Du er en ærlig mann, og jeg ser gjerne at du går ut og inn hos meg i leiren; for jeg har ikke funnet noe ondt hos deg fra den dag du kom til meg, og til denne dag. Men høvdingene synes ikke om deg. Så vend nå tilbake og dra bort i fred, så du ikke gjør noe som filistrenes høvdinger ikke synes om!" David var redd for at han skulle røpe det han virkelig følte. Derfor svarte han: "Hva har jeg gjort, og hva ondt har du funnet hos din tjener fra den dag jeg kom i din tjeneste, like til denne dag, siden jeg ikke må dra med og stride mot min herre kongens fiender?"

Svaret fra Akis må ha fått David til å føle skam og samvittighetsnag ved tanken på hvor uverdig det var for en Herrens tjener å opptre på en så falsk måte. "Jeg vet at du i mine øyne er god som en Guds engel," Sa kongen videre til ham, "men filistrenes høvdinger sier: Han skal ikke dra med oss i striden. Så stå nå tidlig opp i morgen, både du og din herres tjenere Som er kommet hit med deg - gjør eder tidlig ferdige i morgen og dra bort så snart det blir lyst." På denne måten ble David utfridd fra den snaren han hadde viklet seg inn i.

Tre dager senere nådde David og flokken på seks hundre mann frem til Siklag, hjemmet deres i filisterland. Men der ble de møtt av et trøstesløst syn. Amalekittene hadde benyttet anledningen mens David og hans menn var borte, til å hevne seg for de plyndringstokter han hadde foretatt i deres landområde. De hadde overfalt byen mens den var ubevoktet. Etter å ha plyndret den og brent den ned hadde de dratt sin vei og tatt kvinnene og barna med som fanger, foruten et rikt bytte. Lamslått av forferdelse stod David og hans menn og stirret på de svarte ruinene. Da det gikk opp for de hardbarkede krigsmennene hva som virkelig hadde skjedd, brast de i gråt, "og de gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte".

På ny ble David tuktet fordi han hadde vist så liten tro at han hadde søkt tilflukt hos filistrene. Nå fikk han se hvor trygt det var blant Guds og hans folks fiender. Davids menn gav ham skylden for den ulykken som hadde rammet dem. Da han angrep amalekittene, hadde han provosert dem til å hevne seg. Likevel hadde han følt seg så trygg midt blant sine fiendet at han forlot byen ubevoktet. Mennene hans var så ute av seg av sorg og harme at de kunne finne på hva som helst, og de truet endog med å stene lederen sin.

Det syntes som om David hadde mistet all menneskelig støtte. Han hadde mistet alt det som betydde noe for ham i denne verden. Saul hadde landsfor vist ham, og filistrene hadde jaget ham bort fra leiren. Amalekittene hadde plyndret byen hans, hustruene og barna var tatt til fange, og nå vendte hans nærmeste venner seg mot ham og truet med å drepe ham. Men David satte seg ikke til å gruble over den trøstesløse situasjon han var kommet i. I stedet bad han inderlig til Gud om hjelp og "søkte styrke hos Herren sin Gud". Han så tilbake på sitt begivenhetsrike liv. Hadde Herren noensinne sviktet ham? Når han tenkte på alle de gangene Gud hadde vært nådig mot ham, fikk han nytt mot. Davids menn la sten til byrden for seg selv ved å gi uttrykk fot misnøye og utålmodighet.

David hadde enda størte grunn til å sørge, men likevel bevarte han sinnsroen. Derfor kunne han si fra dypet av hjerter: "På den dag jeg fryktet, setter jeg min lit til deg."' David kunne ikke se noen utvei, men Gud kunne, og han ville vise ham hva han skulle gjøre. David sendte bud etter presten Abjatar, sønn av Akimelek. "David spurte Herren: Skal jeg sette etter denne røver flokk? Kan jeg nå dem igjen?" Svatet fra Herren var: "Sett etter dem! Du skal nå dem igjen, og du skal frelse fangene!"

Disse ordene fikk harmen og sorgen til å legge seg. David og hans menn satte øyeblikkelig etter fienden. De rykket frem i et slikt tempo at da de nådde frem til Besor-bekken som renner ut i Middelhavet i nærheten av Gasa, var to hundre av mennene hans så utmattet at de ikke kunne fortsette. Likevel drog han uforferdet videte med de fire hundre mann han hadde igjen. Underveis kom de over en egyptisk slave som så ut til å være døden nær av tretthet og sult. Etter å ha fått mat og drikke kom han til krefter igjen. Det viste seg at hans grusomme herre som var blant amalekittene, hadde latt ham bli igjen for å dø. Han fortalte hvordan de hadde overfalt og plyndret. Da han hadde fått forsikring om at han hverken skulle bli drept eller utlevert til sin herre, gikk han med på å vise Davids menn hvor amalekittene holdt til.

Da de nærmet seg leiren, oppdaget de at den seierrike hæren var opptatt med å feste. "Der lå de spredt rundt omkring over hele marken og åt og drakk og holdt fest med alt det store bytte de hadde tatt fra filistrenes land og fra Juda land." David gav ordre om øyeblikkelig angrep, og med innbitt dødsforakt kastet de seg over fienden. Amalekittene ble fullstendig overrumplet, og det oppstod forvirring. Slaget fortsatre hele natten og den påfølgende dag, og nesten hele hæren ble utryddet. Bare en flokk på fire hundre mann klarte å komme seg unna på kamelryggen. Herrens ord hadde gått i oppfyllelse: "David berget alt det som amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer berget David. Det manglet ikke noen, hverken liten eller stor, hverken sønner eller døtre, heller ikke noe av byttet eller av det de hadde tatt med seg; alt sammen hadde David med seg tilbake."

Da David hadde trengt inn på amalekittenes område, hadde han utryddet alle som kom i hans vei. Hvis ikke Gud hadde grepet inn, ville amalekittene ha tatt hevn og drept alle innbyggerne i Siklag. Men de bestemte seg for å spare livet til fangene for på den måten å kaste enda mer glans over triumftoget. Senete ville de selge fangene som slaver. Ved å spare fangenes liv oppfylte de Guds hensikt uten selv å vite det, slik at de kunne bli gjenfotenet med sine menn og fedre.

Alle jordiske makter er under Den allmektiges kontroll. Til den mektigste hersket og mest grusomme undertrykker sier han: "Hit skal du komme og ikke lenger, het skal dine stolte bølger legge seg."' Gud er stadig i virksomhet fot å motarbeide det onde. Han arbeider hele tiden blant menneskene, ikke fot å ødelegge dem, men for å rettlede og bevare dem.

Under stor jubel tok seierherrene fatt på hjemmarsjen. Da de traff på kameratene som hadde gitt opp underveis, forlangte de mest selviske og ustyrlige av de fire hundre at de som ikke hadde vært med i kampen, heller ikke skulle ha noe av byttet. De skulle nøye seg med å få tilbake hustruer og barn. Men David ville ikke gå med på en slik ordning. "Således skal I ikke gjøre, mine brødre, med det som Herren hat gitt oss. . . . Nei, den som drog med i striden, skal ikke ha større del i byttet enn den Som ble igjen ved trosset; de skal dele likt." Slik ble saken ordnet. Siden ble det en fast lov i Israel at alle som på hederlig vis var knyttet til et felttog, skulle dele byttet med dem som var med i selve slaget.

David og hans menn hadde ikke bare gjenerobret alt byttet som fienden hadde tatt i Siklag, men hadde også tatt en mengde småfe og storfe fra amalekittene. Dette ble kalt "Davids bytte". Da han kom tilbake til Siklag, tok han noe av bytter og sendte det som gave til de eldste i Juda stamme som han tilhørte. Han tilgodeså alle som hadde vist vennlighet mor ham og hans menn da de hadde vært tvunget til å flykte fra sted til sted oppe i fjellene for å redde livet. På den måten viste han sin takknemlighet for den vennlighet de hadde møtt ham med da han var på flukt.

Det var gått tre dager siden David og hans menn hadde kommet tilbake til Siklag. Mens de var opptatt med å bygge opp igjen husene som var blitt ødelagt, ventet de med engstelse på å få høre hvordan det hadde gått i slaget mellom Israel og filisttene. Plutselig kom en budbæter inn i byen "med sønderrevne klær og jord på sitt hode". øyeblikkelig ble han ført frem for David. Han bøyde seg ærbødig for ham som et uttrykk for at han betraktet han! som en mektig fyrste, og at han trengte hans hjelp. David spurte ivrig hvordan det hadde gått i krigen. Flyktningen fortalte at Saul var slått og at både han og Jonatan hadde falt. Men han nøyde seg ikke med å gi en nøktern skildring av det som hadde skjedd. Han tenkte vel som så at David var fiendtlig innstilt mot den mannen som hadde forfulgt ham så hensynsløst, og nå håpet han på å bli hedret som Sauls banemann. Han skrøt av at han i kampens hete hadde funnet Israels konge såret og hardt presset av fienden, og at han på kongens oppfordring hadde gjort det av med ham. Han hadde tatt med seg kongesmykket som Saul hadde på hodet, og et armbånd av gull, og leverte det til David. Han følte seg sikker på at disse nyhetene ville bli mottatt med glede, og at han selv ville bli rikt belønnet for sin innsats.

"Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham. Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saulog hans sønn Jonaran og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet." Da David hadde kommet seg etter det første sjokket, tenkte han på den fremmede budbæreren og den forbrytelsen han hadde sagt at han hadde gjort seg skyldig i. David spurte ham: "Hvor er du fra?" Han svarte: "Jeg er sønn av en amalekitt som er flytter inn her." Da sa David til ham: "Hvorledes kunne du driste deg til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede?"

To ganger hadde David selv hatt Saul i sin makt Men da hans menn hadde oppfordret ham til å drepe Saul, hadde han nektet å løfte sin hånd mot ham som Gud hadde utpekt til å herske over Israel. Men denne amalekitten unnså seg ikke for å skryte av at han hadde drept Israels konge. Han hadde selv sagt at han hadde begått en forbrytelse som fortjente døden, og straffen ble fullbyrdet på stedet. David sa: "Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede."

Davids dype og oppriktige sorg over Saul viste hans storsinn og edle natur. Han gledet seg ikke over at hans fiende var død. Nå var veien åpen til Israels trone, men han følte ingen glede. Sauls død hadde fortrenge minnet Om hans mistillit og grusomhet, og nå tenkte David bare på det som var godt og edelt. Sauls navn var knyttet sammen med Jonatans, og Jonatan hadde vært en ekte og uselvisk venn.

Den sangen som gav uttrykk for Davids dypeste følelser, ble høyt skattet i Israel og har hatt en stor plass i Guds folks hjerte gjennom alle tider: "Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulle falle! Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede seg, de uomskårnes døtre juble! I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der ble helters skjold pletter med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje. . . . Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, ble heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver. I Israels døtre! Gråt over Saul som kledde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders kledebon! O, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger! Hjertelig bedtøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet var meg dyrebarere enn kvinners kjærlighet. O, at heltene skulle falle, og krigens redskaper omkomme!"

neste kapitel