David blir konge

(535)Sauls død fjernet de farene som hadde brakt David i landflyktighet. Nå kunne han uhindret vende tilbake til sitt eget folk. Da sørgetiden over Saul og Jonatan var slutt, "spurte David Herren: Skal jeg dra opp til en av byene i Juda? Herren svarte: Gjør det! Da spurre David: Hvorhen skal jeg dra? Han svarte: Til Hebron". rett

(535)Hebron lå omkring tretti kilometer nord for Beerseba, midtveis mellom denne byen og det stedet der Jerusalem senere ble bygget. Det opprinnelige navnet var Kirjat-Arba-Arbas' by. Han var far til Anak. Siden ble den kalt Mamre, og her ble patriarkene begravet i Makpela-hulen. Hebron hadde tilhørt Kaleb og var nå en av de viktigste byene i Juda. Den ligger i en dal mellom fruktbare høydedrag og frodige sletter. De vakreste vingårdene i hele Palestina grenset opp til denne byen. Dessuten var den omgitt av tallrike hager med oliven og andre frukttrær. rett

(535)David og hans menn gjorde seg straks klar til å etterkomme befalingen Gud hadde gitt. Snart var de seks hundre væpnede menn på vei til Hebron med hustruer og barn, småfe og storfe. Idet karavanen drog inn i byen, stod mennene av Juda stamme og ventet for å by David velkommen som Israels fremtidige konge. Alt ble gjort klart til kroningshøytideligheten. Og de "salvet David til konge over Judas hus". Men de forsøkte ikke å tvinge andre stammer til å godta ham. rett

(535)Noe av det første den nye kongen gjorde, var å hedre Sauls og Jonatans minne. Da han fikk vite at mennene fra Jabes-Gilead hadde våget livet for å hente likene til de falne ledere og gitt dem en verdig begravelse, sendte han budbringere til Jabes med denne melding: "Velsignet være I av Herren, fordi I har gjort den kjærlighetsgjerning mot eders herre Saul å begrave ham! Så vise nå Herren sin miskunnhet og trofasthet mot eder, og jeg vil også gjøre vel mot eder, fordi I har gjort dette." Så kunngjorde han at han var blitt konge over Juda og oppfordret disse tapre mennene til å vise ham troskap. rett

(536)Filistrene satte seg ikke imot at Juda-stammen gjorde David til konge. De hadde sluttet vennskap med ham da han var i landflyktighet, for å svekke Sauls kongemakt. Nå håpet de at hans voksende innflytelse ville gagne dem på lengre sikt, fordi de hadde vist vennlighet mot ham den gang. Davids styre skulle ikke bli uten vanskeligheter. Med hans overtagelse av kongemakten begynte den mørke epoke med ammensvergeiser og opprør. David satt ikke på forræderens trone. Gud hadde valgt ham til å være konge over Israel, og det hadde ikke vært noen grunn til mistro eller motstand. Knapt hadde Juda stamme anerkjent ham som konge, før Isboset, sønn av Saul, med Abners mellomkomst ble utropt til konge over Israels stammer. rett

(536)Isboset var en svak og udugelig representant for Sauls hus, mens David hadde fremragende forutsetninger til å være landets leder. Abner hadde vært hoved mannen i aksjonen for å gjøre Isboset til konge. Han hadde vært øverstbefalende i Sauls hær og var den mest fremtredende mann i Israel. Abner visste godt at Herren hadde utpekt David til konge i Israel, men han hadde jaget og forfulgt ham så lenge at han ikke ville gå med på at Isais sønn skulle overta tronen etter Saul. rett

(536)Nå kom Abners virkelige karakter til syne, og det viste seg at han var både ærgjerrig og holdningsløs. Han hadde vært knyttet til Saul og blitt påvirket av kongens forakt for den mannen som Gud hadde valgt til å være konge over Israel. Hatet til David var ikke blitt mindre etter den sviende iretteserreisen David hadde gitt ham da han tok spydet og vannkrukken fra Saul mens han lå og sov i leiren. Han husket hvordan David hadde ropt mens kongen og Israels folk hørte på: "Du er jo en mann som ikke har sin like i Israel? Hvorfor hat du da ikke holdt vakt over din herre kongen? . .. Det er ikke godt det du har gjort. Så sant Herren lever: I et dødsens, I som ikke har holdt vakt over eders herre, han som er Israels salvede."' Denne irettesettelsen hadde naget ham, og nå bestemte han seg for å ta hevn og skape splittelse i Israel, og dermed opp høye seg selv. rett

(536)Abner benytter et medlem av det tidligere kongehus til å fremme sine egne selviske ambisjoner og planer. Han visste at folket elsket Jonatan og holdt hans minne høyt i ære. Hæren hadde ikke glemt Sauls første vellykkede ktigstokter. Nå begynte denne opprørslederen å gjennomføre sine planer med en besluttsomhet som burde vært ofret på en bedre sak. rett

(537)Mahanaim, et sted på den andre siden av Jordan, ble valgt til kongelig residens fordi den var minst utsatt for angrep både fra David og filistrene. Her ble Isbaset innsatt som konge. Stammene øst for Jordan var de første som anerkjente hans regjering. Senere utvidet han sitt maktområde til hele Israel unntagen Juda stamme. I to år beholdt Sauls sønn sitt ærefulle verv i den bortgjemte hovedstaden. Men Abner hadde bestemt seg for å legge hele Israel under sitt maktområde og forberedre seg på angrepskrig. "Krigen mellom Sauls hus og David. hus ble langvarig; og David ble sterkere og sterkere, mens Sauls hus ble svakete og svakere." rett

(537)Den kongemakten som var grunnlagt på ondskap og ærgjerrighet, ble omsryrtet ved forræderi. Abner ble forbitret på den svake og udugelige Isbaset. Han lot ham i stikken og gikk over til David med tilbud om å føre alle Israels stammer over på hans side. David tok imot tilbudet. Abner ble sendt bort med ære for å gjennomføre planen. Joab, som var Davids hærfører, ble misunnelig over at den tapre og berømte krigeren fikk en så hjertelig mottagelse. Abner og Joab var nemlig bitre fiender fordi Abner i sin tid hadde drept Asael, Joabs bror, i krigen mellom Israel og Juda. Nå bød det seg en anledning for Joab til å hevne sin brors død, og samtidig kvitte seg med en fremtidig rival. Derfor la han seg på lur ved veien og drepte Abner. rett

(537)Da David fikk høre om dette forræderske overfallet, utbrøt han: "Jeg og mitt kongedømme er for evig uten skyld for Herren i Abners, Ners sønns blod. La det komme over Joabs hode og over hele hans fars hus." David var avskåret fra å gi forbryterne den straffen de fortjente, på grunn av de ustabile forhold i riket og drapsmennenes makt og posisjon. Joab stod nemlig i ledtog med sin bror Abisai. Men han uttrykte offentlig sin avsky for den blodige udåd. Abner fikk en ærefull begravelse. David forlangte at Joab i spissen for hæren skulle ta del i sørgehøytideligheten med isrykkerrevne klær og ombunder med sekk. Kongen viste sin sorg ved å faste den dagen gravferden fant sted. Han gikk selv etter båren som den første blant de sørgende. Ved graven fremførte han en klagesang som var en hatd irettesettelse av drapsmennene. "Kongen kvad denne klagesang over Abner: Skulle da Abner dø som en nidi.'1g dør? Dine hender var ikke bundet og dine føtter ikke lagt i lenker; som en faller for ugjerningsmenn, så falt du." rett

(537)Det storsinn David viste da han hedret den mannen som hadde vært hans bitre fiende, vakte tillit og beundring i hele Israel. Kongens følelser var opp riktige. "Og alt folket forstod det, og de syntes godt om det; alt det kongen gjorde, syntes folket godt om. Og på den dag skjønte alt folket og hele Israel at det ikke var kongen SOm var opphavsmann til draper på Abner, Ners sønn." Kongen drøftet den forbrytelsen som var begått, med sine rådgivere og dem som stod ham nærmest. Han var klar over at han ikke hadde muligher til å straffe drapsmennene slik de fortjente, og overlor dem derfor til Guds rettferdige dom. "Vet I ikke at en høvding og stor mann er falt i Israel på denne dag? Men jeg er ennå svak og bare salvet til konge, og disse menn, Semjas sønner, er mektigere enn jeg. Herren gjengjelde den som gjør ondt, det onde han gjør." rett

(538)Abners forslag og tilbud til David var ærlig ment, men motivene var lave og selviske. Målbevisst hadde han motarbeidet ham som Gud hadde utpekt til konge. Dette hadde han gjort i håp om å vinne ære. Det var motvilje, såret stolthet og maktbegjær som hadde fått ham til å svikte den saken han tidligere hadde gått inn for. Ved å ta parti for David håpet han å sikre seg det mest ærefulle verv i hans tjeneste. Hvis han hadde oppnådd sin hensikt, ville han med sine evner og sin ærgjerrighet, sin store innflytelse og sin mangel på gudsfrykt ha brakt Davids trone og hele nasjonens sikkerhet i fare. rett

(538) "Da Sauls sønn hørte at Abner var død i Hebron, falt han rent sammen, og hele Israel ble forferdet." Alle var klar over at hans kongedømme ikke kunne bestå stort lenger. Snart fulgte et nytt forræderi som gjorde helt slutt på det vaklende riket. Isboset ble snikmyrdet av to av sine offiseret. De hugget hodet av ham og skyndte seg til Juda-kongen med det i håp om å oppnå hans gunst. Da de stilte seg frem for David med det blodige beviset på den udåd de hadde begått, sa de: "Se, her er hodet av Isboset, sønn til Saul, din fiende som stod deg etter livet; således har Herren på denne dag gitt min herre kongen hevn over Saul og hans ætt." Men David ønsket ikke å styrke sin stilling ved hjelp av forræderi. Gud hadde grunnfestet hans kongedømme, og han hadde reddet ham fra hans motstandere. David lot drapsmennene få vite hvordan det hadde gått med den mannen som hadde skrytt av at han hadde drept Saul. Så sa han: "Hvor meget mere nå, da ugudelige menn har myrdet en rettferdig mann i hans hus og på hans leie - skulle jeg ikke nå kreve hans blod av eders hånd og utrydde eder av landet? Så bød David sine folk, og de slo dem i hje!. . . . Men Isbosets hode rok de og begravde i Abners grav i Hebron. " rett

(538)Da Isboset var død, ble de ledende menn i Israel enige om å gjøre David til konge over alle stammene. "Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi; vi er av samme kjøtt og blod som du. Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn, og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakr med dem i Hebron for Herrens åsyn; og de salvet David til konge over Israel." Ved sitt forsyn hadde Gud sørget for at David ble konge. Han hadde ingen personlige ambisjoner og hadde ikke traktet etter kongeverdigheten. rett

(539)Mer enn åtte tusen etterkommere av Aron og levittene stod til tjeneste for David. Det hadde skjedd et tydelig omslag i folkestemningen. Omveltningen foregikk på en rolig og verdig måte som det sømmet seg en så viktig sak. Nesten en halv million av Sauls tidligere undersåtter stimlet sammen i og omkring Hebron. Høydedragene og dalene myldret av folk. Tiden for kongeinnsettelsen var fastsatt. Den mannen som var blitt forvist fra Sauls hoff og hadde søkt tilflukt i fjell og huler for å redde livet, skulle nå motta den største ære som mennesker kan vise et medmenneske. Prester og eldste var kledt i drakter som tilkjennegav deres hellige embete. Det var offiserer og soldater med glinsende spyd og hjelmer, og fremmede som var kommet langveis fra for å være til stede ved innsettelsen av den utvalgte kongen. David tok på seg kongekåpen, og øverstepresten helte den hellige oljen over hoder hans. Salvingen som Samuel i sin tid hadde utført, var et vink om det som skulle finne sted når David ble kåret til konge. rett

(539)Tiden var kommet da David skulle innsettes i sitt embete som Guds viseregent. Han fikk overlevert septeret, det forfatningsmessige dokumentet ble utferdiget, og folket avla troskapsløftet. Så ble kongesmykket festet rundt pannen hans, og seremonien var dermed slutt. Israel hadde fått en konge som Gud hadde utpekt. Tålmodig hadde han ventet på Herren, og nå fikk han se oppfyllelsen av det Gud hadde lover. "David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham." rett

neste kapitel