Da himmelens sluser ble åpnet

(60)I Noahs dager hvilte det en dobbelt forbannelse over jorden som følge av Adams overtredelse og det mordet som Kain hadde begått. Likevel hadde det ikke ført til noen særlig forandring i naturens utseende. rett

(60)Der var klare tegn på fotfall, men jorden var fremdeles vakket og tik på Guds gaver. Åsryggene var dekket med majestetiske trær som støttet de hug. nende vinrankene. De store, grønne slettene var dekket med et vell av duftende blomster. Jorden frembrakte en overflod av forskjellig slags frukt. Trærne overgikk langt dem vi nå finner, både i størrelse, skjønnhet og form. Tresuhstansen var fin og hard som sten, og var neppe mindre holdbar. Gull, sølv og kostbare stener fantes i store mengder. rett

(60)Menneskeslekten hadde beholdt mye av sin opprinnelige kraft. Det var hare noen få slektledd siden Adam hadde hatt adgang tillivets tre. Et menneskeliv ble fremdeles målt i århundrer. Hvis disse levedyktige menneskene med slike evner til å planlegge og handle, virkelig hadde viet sitt liv til Gud, ville de ha opphøyet Skaperens navn på jorden og oppfylt hans hensikt med å gi dem livet. Men de sviktet. Det fantes mange kjemper, mennesker av tuvende skikkelse og med imponerende krefter, kjent for sin klokskap og sin dyktighet til å planlegge og utføre storverk. Men ved å gi ondskapen frie tøyler, pådrog de seg en skyld som stod i forhold til deres evner og dyktighet. rett

(60)Gud gav menneskene før syndfloden mange rike gaver. Men de brukte dem til å forherlige seg selv. Ved å legge sin elsk på gavene i stedet for giveren, gjorde de dem til en forbannelse i stedet for en velsignelse. Gullet, sølvet, edelstenene og de utsøkte ttesorter brukte de til å bygge boliger for seg selv, og de forsøkte å overgå hverandre i å ursmykke sine hus med vakte kunstverk. De tenkte bare på å tilfredsstille sitt eget stolte hjerte og hengav seg til forlystelse og ondskap. Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, benektet de snart hans eksistens. De tilbad naturen i stedet fot naturens Gud. De forherliget menneskeånden, tilbad sine egne henders verk og lærte sine barn å bøye seg for utskårne bilder. rett

(61)På de grønne markene og i skyggen av de vakre trærne sarte de opp avgudsaltere. Vidstrakte skogholt som beholdt løvverket hele året, ble innvier til dyrking av falske guder. Disse lundene stod i forbindelse med vakre hager der gangsriene var omgitt av alle slags bugnende frukttrær, der der fantes praktfulle statuer og ellers alt som kunne fryde sansene og vekke vellystige ønsket hos folket. På denne måten ble de lokket til å dtive avgudsdytkelse. rett

(61)Menneskene utelukket Gud fra sin kunnskap og dyrker der som deres egen fantasi hadde frembrakt. Dette førte til at de ble mer og mer forderver. I en av sine salmer beskriver David virkningen av å tilbe avguder: "Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.,,! Der er en lov i menneskesinner at vi forvandles ved beskuelse. rett

(61)Mennesket kan ikke nå høyere enn dets egne begreper om sannhet, renhet og hellighet rekker. Dersom sinnet aldri blir løftet over det menneskelige plan, hvis det ikke ved tro løftes opp til å beskue den evige visdom og kjærlighet, vil mennesker stadig synke dypere og dypere. De som dyrker falske guder, utstyrte dem med menneskelige karaktertrekk og lidenskapet, slik at deres eget katakter ideal kom ned på syndige menneskets nivå. Dermed mistet de sin renhet. "Og Herren så at menneskers ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag." "Jorden ble forderver for Guds åsyn, og jorden ble full av urett." Gud hadde gitt menneskene sine bud som en leveregel. Men de overtrådre hans lov, og det resulterte i alle tenkelige synder. Menneskenes ondskap var åpenlys og utfordrende. Rettfetdigheten ble trampet ned, og roper fra de underttykte nådde like til himmelen. rett

(61)Flerkoneri ble tidlig innføtt på tvers av Guds plan fra begynnelsen. Gud gav Adam en hustru, og viste detmed hva som var hans vilje. Men etter syndefallet valgte menneskene å følge sine egne syndige lyster, noe som førte til en rask økning av fotbryteise og ondskap. Hverken ekteskapet eller eiendomstetten ble respektert. Enhver som begjærte sin nabos hustru eller eiendom, brukte makt, og de skrøt av sine voldshandlinger. De hadde glede av å ta livet av dy t, og bruken av kjøttmat gjorde dem enda mer grusomme og blodtørstige. Snart gikk det så vidt at de også betraktet menneskeliv med forbausende likegyldighet. rett

(62)Verden var ennå i sin barndom, men likevel var urettferdigheten blitt så rotfestet og utbredt at Gud ikke lenger kunne finne seg i den. Derfor sa han: "Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt." Han erklærte at hans Ånd ikke i det uendelige ville gå i rette med den skyldige slekt. Dersom de ikke sluttet med å forurense verden og dens rike skatter med sine synder, ville han utslette dem og ødelegge det han hadde skapt for å gagne dem. Han ville utrydde dyrene og ødelegge plantelivet som hadde skaffet slikt et overdådig forråd av mat, og forvandle den vakte jorden til en ødemark. rett

(62)Midt i den alminnelige fordervelse arbeidet Merusalem, Noah og mange andre for å holde kunnskapen om den sanne Gud levende, og for å stanse bølgen av umoral. Hundre og tyve år før vannflommen kunngjorde Herren sin plan for Noah og påla ham å bygge en ark. Under byggingen skulle han forkynne at Gud ville bringe en vannflom over jorden for å utslette de ugudelige. De som trodde budskapet og forberedte seg til denne begivenheten ved å angre sin synd og vende om, skulle få tilgivelse og bli frelst. Enok hadde fortalt sine barn det Gud hadde vist ham angående syndfloden. Metusalem og hans sønner som levde lenge nok til å høre Noahs forkynnelse, hjalp til med å bygge arken. rett

(62)Gud gav Noah de nøyaktige målene på arken, og tydelige instrukser om alle enkeltheter. Menneskelig visdom ville aldri ha kunnet planlegge en farkost med så stor styrke og holdbarhet. Gud planla og Noah bygget. Arken var konstruert som skroget til et skip så det kunne flyte, men den hadde også en viss likhet med et hus. Den hadde tre etasjer og bare en dør som var plassert i skipssiden. Lyset kom inn ovenfra, og de forskjellige rom var slik ordnet at de alle fikk lys. Byggematerialet var sypresstre eller gofertre som kunne vare i hundrevis av år uten å rårne. rett

(62)Byggingen av denne enorme farkosten var en langsom og krevende arbeidsoppgave. Fordi trærne hadde slike svære dimensjoner og var så harde i veden, krevdes det en usedvanlig stor innsats for å hogge til tømmeret. Det til tross for at menneskene på den tid var langt sterkere enn de er nå. Der som stod i menneskelig makt å utrette, ble gjort for at alt skulle bli mest mulig fullkomment. Arken kunne likevel ikke trosse den stormen Som skulle gå over jorden. Gud alene kunne bevare sine tjenere på der opprørte havet. "I tro bygde den gudfryktige Noah en ark, da han var blitr varslet om det som ennå ikke var synlig. Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir."' Mens Noah forkynte varselsbudskapet for verden, vitnet hans gjerninger om hans oppriktighet. Slik ble hans tro gjort fullkommen og åpenbar for alle. Han viste verden et eksempel ved å tro nettopp det Gud sa. Alt han eide, investerte han i arken. Da han begynte å bygge denne enorme farkosten på det tørre land, kom folk i flokkevis fra alle kanter for å se det undetlige synet og fot å lytte til den inntrengende forkynneren. Hvert hammerslag var et vitnesbyrd for folket. rett

(63)Til å begynne med var det mange som tok imot advarselen, men de omvendte seg ikke til Gud i sann anger. De var ikke villige til å gi avkall på sine synder. I tiden som gikk før vannflommen kom, ble deres tro satt på prøve, men de bestod den ikke. De ble overvunnet av den rådende vantro og slo seg sammen med sine tidligere omgangsfeller. Det endte med at de forkastet det alvorlige budskapet. Noen ble overbevist og ville gjerne rette seg etter advarselen. Men der var så mange som spøkte og gjorde narr, at de ble preget av den samme holdning og motstod nådens innbydelse. Snart var de blant de dristigste og mest utfordrende spotterne. Ingen er så likegyldige og går så langt i synd som de som en gang har hatt lyset, men har motstått Guds Ånds påvirkning. rett

(63)Ikke alle var avgudsdyrkere i ordets egentlige betydning. Mange bekjente seg til å tilbe Gud. De hevdet at deres avgudsbilder var symboler på Guddommen, og at man gjennom dem kunne få et klarere begrep om Gud. Denne gruppen var i forreste rekke blant dem som forkastet Noahs forkynnelse. Ved å fremstille Gud ved hjelp av materielle ting, ble de blinde for hans majestet og makt. De fatter ikke lenger helligheten i hans karakter eller at hans krav var uforandetlige. Etter hvert som synden ble en almen foreteelse, syntes den mindre og mindre syndig. Til slutt påstod de at loven ikke lenger stod ved makt, og at det var imot Guds vesen å straffe overtredere. De benektet at hans straffedommer skulle ramme jorden. Hadde datidens mennesker vært lydige mot Guds lov, ville de ha oppfattet hans stemme i denne advarselen fra hans tjenere. Men deres sinn var blitt så forblindet fordi de forkastet lyset, at de faktisk trodde at Noahs budskap var et blendverk, et bedrag. rett

(63)Det var ikke mengden eller majoriteten som var på rettens side. Verden fylket seg mot Guds rettferdighet og mot hans lover. Derfor ble Noah sett på som en fanatiker. Da Satan fristet Eva til å være ulydig mot Gud, sa han til henne: "I skal visselig ikke dø." Kloke og fremtredende menn som verden så opp til, gjentok det samme. "Truselen fra Gud er bare for å skremme," sa de. "Han vil aldri gjøre alvor av den. Dere behøver ikke å være engstelige. Han som har skapt verden, vil aldri ødelegge og straffe dem han har gitt liv til. Vær rolig og frykt ikke. Noah er bare en villedet fanatiker." Verden gjorde narr av den tåpelige, gamle mannen. Så langt fra å ydmyke seg fot Gud, fortsatte de i sin ulydighet og ondskap som om Gud ikke hadde talt til dem gjennom sin tjener. rett

(64)Men Noah stod stø som et fjell midt i stormen. Da han ble utsatt for hån og forakt, utmerket han seg med sin hederligher og sin urokkelige troskap. Hans ord var fylt av en særlig kratt, for det var Guds stemme som lød til menneskene gjennom hans tjener. På grunn av sin forbindelse med Gud ble Noah utrustet med grenseløs kraft, mens han i hundre og tyve år talte til sin samtid om de begivenheter som ifølge menneskelig visdom umulig kunne inntreffe. rett

(64)Verden før syndfloden regnet med at naturlovene hadde vært uforandret gjennom århundrer. De forskjellige årstider hadde fulgt etter hverandre i ubrytelig orden. Regn hadde hittil ikke falt i det hele tatt, for jorden var blitt vannet ved tåke eller dugg. Elvene hadde ennå aldri gått over sine bredder, men hadde rolig rennt ut i havet. Bestemte lover hadde hindret vannet i å gå over sine bredder. Men de som resonnerte slik, regnet ikke med ham som hadde satt grensene for vannet, da han sa: "Hit skal du 'komme og ikke lenger."' rett

(64)Etter som tiden gikk og ingen merkbar forandring kunne spores i naturen, begynte de som til tider hadde skjelvet av frykt, å føle seg sikre. De resonnerte slik mange gjør i dag, at naturen står over naturens Gud, og at dens lover er så grunnfestet at ikke engang Gud selv kan forandre dem. De tenkte at hvis Noah hadde rett, ville naturen komme ut av balanse. Derfor stemplet de hans budskap som en illusjon, et stort bedrag. De viste sin forakt for Guds advarsel ved å gjøre nøyaktig som de hadde gjort før advarselen ble gitt. De fortSatte med sine fester og sitt fråtseri. De åt og drakk, plantet og bygget, og la sine planer med tanke på fordeler de regnet med å oppnå i fremtiden. De gikk svært langt i sin ondskap og ringeakt overfor Guds krav for å vise at de ikke fryktet den levende Gud. De hevdet at hvis det var et fnugg av sannhet i det Noah hadde sagt, ville fremtredende personer, de kloke og sindige, forstå det. rett

(64)Hadde menneskene før syndfloden trodd på advarselen de fikk, og angret sin onde ferd, ville Herren ha avverget ulykken, slik han siden gjorde med Ninive. Men deres motstand mot samvittigheten og mot advarselen fra Guds profet gjorde at ondskapens mål ble fylt, og slekten ble moden for tilintetgjørelse. rett

(64)Prøvetiden var snart slutt. Noah hadde trofast fulgt de instrukser han hadde fått av Gud. Arken var fullført i alle enkeltheter slik Gud hadde gitt påbud om, og ble så forsynt med et lager av mat for mennesker og dyr. Deretter kom Guds tjener med sin siste alvorlige innbydelse til folket. Mer inntrengende enn ord kan beskrive, bønnfalt han dem om å søke tilflukt mens det ennå var tid. Igjen forkastet de tilbudet og ble enda mer høyrøstet i sin spott. rett

(64)Plutselig ble den spottende folkehopen taus. Dyr av alle slag, både ville og tamme, kom fra skog og fjell og gikk rolig inn i arken. Så hørtes en lyd som om det blåste, og fugler i slike mengder at himmelen ble formørket, kom flyvende fra alle kanter. I fullkominen orden satte de kurs for arken. Dyrene var lydige mot Guds befaling mens menneskene var ulydige. Ledet av hellige engler gikk de "par for par inn til Noah i arken, ... således som Gud hadde befalt". Av tene dyr var det syv par av hvert slag. rett

(65)De fleste tilskuerne undrer seg, men fryktet. De som var filosofer, ble bedt om å forklare fenomenet, men forgjeves. Der var er mysterium de ikke kunne fatte. Men menneskene var blitt så forherdet av stadig å forkaste lyser, at selv derte bare gjorde et kortVarig inntrykk på dem. Da den dødsdømte slekten så at solen fremdeles skinte i all sin glans, og at jorden var kledt i sin paradisiske skjønnhet, fordrev de sin voksende frykt i støyende lystighet. Der var som om deres voldshandlinger utløste Guds vrede som allerede var vakt. rett

(65)Gud befalte Noah: "Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt." Verden hadde forkastet Noahs advarsler, men hans innflytelse og eksempel ble til velsignelse for hans familie. Som lønn for hans trofasthet og rettskaffenhet frelste Gud hele hans familie sammen med ham. Dette er en oppmuntring til foreldre om å være trofaste. rett

(65)Tiden var forbi da den skyldige menneskeslekt kunne finne nåde. Dyrene hadde kommet i sikkerhet, og Noah og hans husstand var inne i arken. "Og Herren lukker etter ham." Et blendende lysglimt og en sky mer skinnende enn lynet kom ned fra himmelen og lå over inngangen til arken. Den massive døren som var så tung at den ikke kunne lukkes fra innsiden, ble langsomt ført på plass av usynlige hender. Noah var lukket inne, og de som hadde forkastet Guds barmhjertighet, var lukket ute. Døren ble forsynt med himmelens segl. Gud hadde lukker den, og bare han kunne åpne den. rett

(65)Slik vil også nådens dør bli lukket når Krisrus slutter å gå i forbønn for skyldige mennesker, før han kommer i himmelens skyer. Guds nåde vil ikke lenger holde de ugudelige i tømme, og Satan vil dermed ha full kontroll over dem som har forkastet nåden. Da vil de forsøke å ødelegge Guds folk. Men likesom Noah var inne i arken, vil de rettferdige bli skjermer av Guds kraft. rett

(65)Det gikk syv dager etter at Noah og hans familie var gått inn i arken, og der var fremdeles ikke tegn til noe uvær. I denne tiden ble deres tro satt på prøve. rett

(65)Verden utenfor triumferte. Den tilsynelatende utsettelsen styrket dem i troen på at Noahs budskap bare var falsk alarm, og at flommen aldri ville komme. Til tross for de alvorlige scener de nylig hadde vært vitne til, da dyrene og fuglene gikk inn i arken og en Guds engel stengte døren, fortsatte de sin lettsindige lek og drev endog gjøn med disse tydelige bevis på Guds makt. De samlet seg rundt arken og hånet dem som var innenfot met dtistig og utfotdrende enn de føt hadde våget. rett

(65)Men den åttende dagen bredte mørke skyet seg ovet himmelen, fulgt av tordendrønn og lynglimt. Snart begynte store regndråper å falle. Verden hadde aldri føt vætt vitne til noe slikt, og menneskene ble grepet av frykt. Alle spurte seg selv: "Skal tro om Noah likevel hadde rett, og at verden er dømt til under. Gang?" Himmelen ble mørkere, og regnet falt stadig tettete. Dyrene for omkring i vill redsel, og deres fortvilte skrik syntes å gi uttrykk fot deres egen og menneskenes skjebne. "Den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes." Vannet fosser ned fra skyene. Elvene brøt ut av sine leiet og oversvømte dalene. Vannmasser trengte opp av jorden med ubeskrivelig kraft og kastet massive steinblokker høyt opp i luften. Da de falt ned igjen, trengte de seg dypt ned i jorden. rett

(65)Folk var vitne til hvordan det som de selv hadde frembrakt, ble ødelagt først. De storslåtte byggverk og de vakre hager og lunder det de hadde stilt opp sine avguder, ble ødelagt av lynet, og ruinene ble spredt vidt omkring. Altrene der det var blitt ofret mennesket, falt i grus, og avgudsdyrkerne måtte skjelve for den levende Guds makt. De var klar over at det var deres egen fordervelse og avgudsdytkelse som var årsak til ødeleggelsene. rett

(65)Etter hvert som stormen tiltok, ble træt og bygninger, fjellknauser og jordmasser tynget i alle retninger. Redselen hos både mennesker og dyr var ubeskrivelig. Gjennom brølet fra stormen hørtes skrikene fra dem som hadde ringeaktet Guds autoritet. Satan selv, som var tvunget til å oppholde seg midt i de rasende elementer, fryktet for sitt eget liv. Han hadde frydet seg over å ha kontroll over en så kraftfull slekt, og han ønsket at de skulle bli i live for å utføre hans avskyelige handlinger og fortsette sitt opprør mot himmelens fyrste. Nå forbannet han Gud og anklaget ham for å være urettferdig og grusom. rett

(66)Mange mennesker spottet Gud på samme måte som Satan. Hadde de kunnet, ville de ha revet ham ned fra maktens trone. Andre var vanvittige av skrekk. rett

(66)De strakte hendene opp mot arken og tryglet om å få slippe inn. Men deres bønn var forgjeves. Endelig var deres samvittighet vakt til erkjennelse av at det er en Gud som hersker i himmelen. Nå påkalte de ham med iver og alvor. Men hans øre var ikke lenger åpent for deres rop. rett

(66)Med forferdelse så de klart at overtredelse av Guds lov var årsaken til deres ruin. Men selv om de av frykt for straff erkjente sin synd, følte de ikke noen virkelig anger og ingen avsky for det onde. Hvis straffedommen var blitt fjernet, ville de igjen ha trosset himmelen. Når straffen skal falle like før jorden skal tilintetgjøres av ild, vil de uborferdige være klar over at deres store synd har vætt forakt for Guds lov. Likevel vil de ikke vise noen mer ekre anget enn synderne før vannflommen. rett

(67)Noen gjorde desperate forsøk på å bryte seg inn i arken, men den solide konstruksjonen klatte på kjenningen. Noen klynget seg til arken helt til de ble skyllet bort av vannmassene, eller de mistet taket da de tørnet mot fjellknauser og træt. Den massive arken knaket i sammenføyningene idet den ble drevet hir og dit i den voldsomme stormen og kastet fra bølge til bølge. Skrikene fra dyrene inne i arken viste at også de led frykt og smerte. Men tross de opprørte elementene holdt arken seg flytende. Mektige engler ble sendt for å bevare den. rett

(67)Dyrene som var utsatt for stormen, for bort til menneskene som om de ventet hjelp fra dem. Noen foreldre surret sine barn og seg selv fast til store, sterke dy t som i kampen for å overleve prøvde å klatre opp på de høyeste toppene for å komme seg unna de stigende vannmassene. Noen holdt seg fast i trær på toppen av hauger og fjell. Men trærne ble rykket opp med rot og slynget ned i de frådende bølger med hele sin levende last. Det ene stedet etter det andre som de satte sin lit til, måtte oppgis. Etter hvert som vannet steg høyere og høyere, flyktet folk oppover de store fjellene for å komme i sikkerhet. Ofte ble det kamp mellom menneske og dyr om et fotfeste, inntil begge ble skyllet bort. rett

(67)Fra de høyeste toppene stirret mennesker ut nver et endeløst hav. De alvorlige advatsler fra Herren ble ikke lenger hånet og latterliggjort. Disse dødsdømte synderne lengtet nå etter de anledningene de hadde ringeaktet. De tryglet om en ny prøvetid, enda et tilbud om nåde, en eneste innbydelse fra Noah. Men aldti mer skulle de høre nådens milde stemme. Ikke bare rettferdigheten, men like mye kjærligheten krevde at Guds dom skulle gjøre ende på synden. Gjengjeldelsens vannsttømmer skyllet over det siste tilfluktssted, og de som foraktet Gud, gikk under i det svarte dyp. rett

(67)Ved vann gikk den første verden under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt.' En ny storm er i anmarsj. Snart vil jorden igjen bli hjemsøkt av Herrens ødeleggende vrede, idet synd og syndere vil bli tilintetgjort. rett

(67)De samme synder som nedkalte himmelens hevn over verden før syndfloden, eksisterer også i dag. Gudsfrykten er blitt bannlyst fra menneskenes hjerter, og hans lov behandles med likegyldighet og forakt. Den fremtredende verdslighet som kjennetegnet datidens slektledd, minner om vår egen tid. Kristus sa: "For i tiden før stotflommen spiste og drakk de, giftet seg og ble giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer." rett

(68)Gud dømte ikke menneskene før syndfloden fordi de åt og drakk. Han hadde selv gitt dem jordens frukter i rikelig mengde til å dekke deres fysiske behov. Deres synd bestod i at de tok imot gavene uten å vise takknemlighet mot giveren, og at de nedverdiget seg ved å gi erter for appetittens luner. De hadde lov til å gifte seg. Ekteskapet var etter Guds plan og var en av de første forordninger han innstiftet. Han gav særlige forskrifter for denne ordningen og tilførte den hellighet og skjønnhet. Men disse forskriftene ble glemt, og ekteskapet ble ned. verdiget til å tjene lidenskapen. rett

(68)Lignende forhold hersker i dag. Det som i seg selv er lovlig, blir overdrevet. Appetitten blir tilfredsstilt uten hemninger. Folk som bekjenner seg til å følge Kristus, spiser og drikker sammen med drankere. Umåtehold sløver moralen og det åndelige liv og bereder veien for tilfredsstillelse av de lavere lidenskaper. rett

(68)Mange mennesker føler ingen moralsk forpliktelse til å holde sin sanselysr i tømme, og de blir slaver av sitt begjær. De lever bare for denne verden og dette liv. ødselhet gjennomsyrer alle lag av samfunnet. Rettskaffenhet viker plassen for luksus og forfengelighet. Noen har det så travelt med å bli rike at de gjør vold mot rettferdigheten og underrrykker de fattige. "Slaver og menneske. sjeler" blir fremdeles kjøpt og solgt. Svindel, bestikkelse og tyveri brer seg blant høy og lav. Avisene er fulle av beretninger om drap - forbrytelser så kald. blodige og. meningsløse at det syntes som om hvert menneskelig instinkt er utslettet. Og disse grusomheter er blitt så dagligdagse at de knapt blir kommen. tert eller vekker noen oppmerksomhet. rett

(68)Lovløshetens ånd gjennomtrenger alle nasjoner, og de utslag som nå og da vekker frykt, er bare symptomer på den lidenskap og lovløshet som vil fylle jorden med sorg og ødeleggelse når den for alvor slippes løs. Det bilde som Bibelen har tegner av forholdene i verden før vannflommen, viser bare altfor rydelig den tilstand som dagens samfunn er på vei mot. Selv i dette århundre, og i de såkalte kristne land, blir det daglig begått forbrytelser like så svarte og uhyggelige som de som førte til at den gamle verdens syndere ble utslettet. rett

(68)Før vannflommen sendte Gud Noah for å advare verden og lede folk til anger og omvendelse så de kunne unngå den truende katastrofen. Mens tiden for Kristi annet komme nærmer seg, sender Herren sine tjenere med et varselsbudskap til verden om å berede seg for denne store begivenheten. Mange har levd i overtredelse av Guds lov, og i sin nåde kaller han dem nå til å lyde dens hellige befalinger. Alle som vil avstå fra sine synder ved anger overfor Gud og ved tro på Kristus, kan få tilgivelse. Men mange syntes det er et altfor stort offer å avstå fra synden. Fordi deres liv ikke er i harmoni med de rene prinsipper for Guds moralske styresett, forkaster de hans advarsler og fornekter gyldigheten av hans lov. rett

(69)Av hele den veldige folkemengden på jorden før syndfloden var det bare åtte mennesker som i lydighet trodde Guds ord gjennom Noah. I hundre og tyve år advarte rettferdighetens forkynner verden om den kommende ødeleggelse. Men hans budskap ble forkastet og foraktet. Slik vil det også bli nå. Før lovgiveren kommer for å straffe de ulydige, vil overtrederne bli oppfordret til å vende om og vise troskap. Men for de fleste vil advarslene være forgjeves. Apostelen Peter sier: "Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som der har vært fra skapelsen av."' rett

(69)Er det ikke nøyaktig det samme som sies i dag, ikke bare av slike som er åpenlyst ugudelige, men av mange som benytter prekestolene? "Det er ingen grunn til frykt!" roper de. "Før Kristus kommer, vil hele verden omvende seg, og rettferdighet skal herske i tusen år. Fred! Fred! Alt vedblir som det har vært fra begynnelsen. Bry dere ikke om hva disse ulykkesprofetene forkynner." Men denne læren om "tusenårsriket" harmonerer ikke med det som Kristus og apostlene forkynte. rett

(69)Jesus stiller det betydningsfulle spørsmålet: "Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?" Han sier at tilstanden på jorden vil være som i Noahs dager. Paulus forbereder oss på at ondskapen vil øke etter hvert som endens tid nærmer seg: "Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter." Videre sier han at "i de siste dager skal det komme vanskelige tider".' Og så regner han opp et skremmende synderegister hos dem som bare i det ytte har gudsfrykt. rett

(69)Da prøvetiden var i ferd med å avsluttes for menneskene før syndfloden, hengav de seg til fester og fornøyelser. De som hadde innflytelse og makt, var oppsatt på å holde folket i ånde med lystighet og løsslupne fornøyelser, for at ikke noen skulle bli påvirket av den alvorlige advarsel. Ser vi ikke det samme gjentatt i dag? Mens Guds tjenere forkynner at alle tings ende er nær, er verden opptatt med underholdning og forlysteIser. Den stadige jakten etter spenning resulterer i likegyldighet overfor Gud, og hindrer folk i å bli påvirket av det eneste som kan frelse dem fra ødeleggelsen. rett

(70)I Noahs dager erklærte tidens tenkere at det var umulig at verden kunne bli ødelagt av vann. Slik er det også i dag noen som prøver å påvise at verden ikke kan bli ødelagt av ild, for det ville være uforenlig med narurlovene. Men naturens Gud som innstiftet naturens lover og kontrollerer dem, kan bruke sitt skaperverk i samsvar med sin egen plan. rett

(70)Da verdens vismenn følte at de hadde funnet tilfredsstillende beviser for at verden umulig kunne bli ødelagt av vann, og da folkets frykt hadde lagt seg og alle var enige om at Noahs profeti var et bedrag og han selv en fanatiker, da var Guds time kommet. "Den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes." Spotterne ble fullstendig overrumplet av flommen. På tross av sin oppskrytte filosofi oppdaget de for sent at detes visdom var dårskap, at lov. giveren er større enn naturlovene, og at Den allmektige ikke mangler midler til å gjennomføre sin vilje. "Som det gikk i Noahs dager, slik skal det gå når Menneskesønnen kommer." "Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses.' rett

(70)Når filosofiske resonnementer har fjernet frykten for Guds straffedommer, når religiøse lærere forespeiler lange tidsaldrer med fred og velstand, når verden er opptatt med forretninger og forlysteIser, av å plante og bygge og more seg, og når menneskene forkaster Guds advarsler og håner hans budbærere, da kommer plutselig undergangen over dem, og de skal ikke slippe unna. rett

neste kapitel