I historiens morgen kapitel 70. Fra side 540.     Fra side 703 i den engelske utgave.tilbake

Rikets stilling styrkes

Så snart David var blitt konge over Israel, begynte han å planlegge en mer passende hovedstad. Han valgte et sted omkring tretti kilometer fra Hebron. Før Josva førte Israels hær over Jordan, hette byen Salem. Det var i nærheten av dette stedet at Abraham hadde vist sin troskap mot Gud. Atte hundre år før David ble salvet til konge, hadde Melkisedek, prest for den høyeste Gud, bodd der. Stedet lå sentralt og høyt og var beskyttet av høydedrag rundt omkring. Det lå på grensen mellom Benjamin og Juda, ikke langt fra Efraim, og var lett tilgjengdig også for de andre stammene.

For å sikre seg dette området måtte hebreerne jage bort resten av kanaanittene som hadde forskanset seg på Sion og Moria. Festningen hette Jebus, og innbyggerne ble derfor kalt jebusitter. Gjennom århundrer hadde Jebus vært ansett som uinntagelig. Men festningen ble beleiret og erobret av hebreerne under ledelse av Joab. Som belønning for sin tapperhet ble han gjort til øverstbefalende for Israels hær. Jebus ble nasjonens hovedstad, og det hedenske navnet ble forantet til Jerusalem.

Hiram, kongen i den rike byen Tyrus ved Middelhavet, allierte seg nå med kongen i Israel. Han hjalp David med å bygge et palass i Jerusalem. Fra Tyrus kom det utsendinger sammen med byggrnestre og håndverkete og stote karavaner med kostbare tresorter - sedertre og andre verdifulle materialer.

Det faktum at det forenre Israels-riket under Davids ledelse stadig ble sterkere, sammen med erobringen av festningen Jebus og alliansen med kong Hiram av Tyrus, førte til at filistrenes fiendskap blusser opp igjen. De trengre inn i landet med en stor hær og la seg i stilling i Refaim-dalen ikke lange fra Jerusalem. David og hans menn trakk seg tilbake til festningen Sion for å vente på hva Gud ville be dem om å gjøre. "Da spurte David Herren: Skal jeg dra ut mot filistrene? Vil du gi dem i min hånd? Og Herren svarte: Dra ut! Jeg vil gi filistrene i din hånd."

David rykket øyeblikkelig ut mot fienden. Han gjorde det fullstendig av med dem og tok de avgudene som de hadde brakt med seg for å sikre seieren. I sin forbitrelse over dette ydmykende nederlaget samlet filistrene en enda større hær og gikk til krig igjen. Og de "spredte seg utover i Refaim-dalen". Igjen rådspurte David Herren, og den store JEG ER tok atter ledelsen av Israels hær.

Gud sa til David: "Du skal ikke dra dit opp; gå omkring så du kommer bakenfor dem, og gå så på dem midt for baka-trærne, og når du hører lyden av skritt i baka-trærnes topper, da skynd deg! For da har Herren dratt ut foran deg for å slå filistrenes hær." Hvis David hadde handlet på egen hånd, slik Saul hadde gjort, ville han ikke ha lykkes. Men han gjorde som Herren befalte, og han "slo filistrene og forfulgte dem fra Gibeon og like til Geser. Og Davids navn kom ut i alle landene, og Herren lot frykt for ham komme over alle folkene"

Ettersom Davids trone nå var sikret, og fremmede fiender ikke lenger gjorde innfall i landet, satte han seg fore å fullføre en plan han lenge hadde hatt å føre Guds ark til Jerusalem. I mange år hadde arken stått i Kirjat-Jearim, femten kilometer borre. Men det passer best at dette symbolet på Guds nærvær fantes i landets hovedstad. David samlet sammen tretti rusen av de ledende menn i Israel, for han ønsket at det skulle skje under jubel og med praktutfoldelse. Med glede fulgte folket oppfordringen. øversrepresten og hans embetsbrødre, foruten fyrstene og stammehøvdingene, kom sammen i Kirjat-Jearim. David var fylt av hellig begeistring. Arken ble ført ut av huset til Abinadab og anbrakt på en ny vogn som ble trukket av okser, mens to av sønnene til Abinadab passer på.

Folket fulgte etter med seiersglade rop og jublende sang, et mektig kor av stemmer som blandet seg med ronene fra musikkinstrumentene. "Og David og hele Israel lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av sypress-tre, både sitarer og harper og trommer og bjeller og symbler." Det var lenge siden det hadde vært en slik jubel i Israel. I høytidsstemt glede beveget den veldige prosesjonen seg over berg og dal mot den hellige byen.

"Da de kom til Nakons treskeplass, rakre Ussa ut sin hånd og tok fatt i Guds ark; for oksene var blitt usryrlige. Da opptentes Herrens vrede mot Ussa, og Gud slo ham der for hans forseelse, så han døde der ved Guds ark." En øyeblikkelig redsel falt over den festglade menneskemengden. David ble forbauset og skremt, og han undret seg på om Gud hadde handlet rettferdig. Han hadde villet fremheve arken som symbolet på Guds nærvær. Hvorfor skulle så denne forferdelige ulykken få lov til å vende gleden til sorg? David fant ut at det ville være farlig å ha arken i nærheten, så han bestemte seg for å la den bli hvor den var. Den ble derfor plassert i huset til Obed-Edom, en gagitt som bodde like i nærheten.

Gud straffet Ussa fordi han hadde overtrådt en uttrykkelig befaling. Gjennom Moses hadde Herren gitt nøyaktige instrukser om hvordan arken skulle transporteres. Ingen andre enn prestene, Arons etterkommere, kunne røre den eller endog se på den når den var udekket. Gud hadde gitt pålegg om at Kahats etterkommere skulle bære den, "men de må ikke røre ved helligdommen, for at de ikke skal dø". Først skulle prestene dekke til arken. Så skulle kahatittene komme og løfte den ved hjelp av stenger som var anbrakt i ringer på hver side, og som aldri måtte bli fjernet. Moses hadde latt gersonittene og merarittene ta hånd Om teppene, bordene og stolpene til tabernaklet, og gitt dem vogner og okser for transport av de gjenstander de hadde ansvaret for. "Men til Kahats barn gav han ikke noe, fordi de skulle ta vare på de hellige ting og bære dem på sine skuldrer.'" Da arken ble flyttet fra Kirjat-Jearim, foregikk det altså en åpenbar og utillatelig tilsidesettelse av Herrens befaling.

David og hans folk hadde kommet sammen for å utføre en hellig gjerning, og de hadde engasjert seg i den med glød og begeistring. Men fordi de ikke hadde retter seg etter de pålegg Herren hadde gitt, kunne han ikke bifalle det de gjorde. Da filistrene sendte arken tilbake til Israel, hadde de anbrakt den på en vogn fordi de ikke kjente til de retningslinjer Gud hadde gitt, og Herren godtok det de gjorde. Israel hadde derimot fått overlevert klare instrukser om Guds vilje i disse spørsmål, og det var en vanære mot ham å tilsidesette den rettledning han hadde gitt. Ussa hadde større skyld ettersom han handlet i overmot. Fordi han hadde levd i overtredelse, var sansen for helligheten i Guds lov ble sløvet. Uten å bekjenne sin synd trosset han det guddommelige forbud og dristet seg til å røre ved symbolet på Guds nærvær.

Gud kan ikke godta en delvis lydighet eller at hans bud blir behandlet på en lettsindig måte. Straffen som rammet Ussa, var et vitnesbyrd til hele Israel om hvor viktig det er å gi nøye akt på Guds bud. Denne ene mannens død skulle tilskynde hele folket til å angre, slik at tusener kunne bli reddet fra en lignende dom.

David følte at hans eget hjerte ikke var helt rett for Gud Da han så hvilken skjebne som rammet Ussa, ble han redd arken, fordi han fryktet at det skulle være en eller annen synd i hans liv som han kunne bli straffet for. Med fryktblandet glede tok Obed-Edom imot dette symbolet på Guds nærvær som et pant på at Guds velsignelse ville følge den som var lydig. Hele Israel hadde oppmerksomheten retter mot gigitten og hans familie for å se hva som ville hende. "Og Herren velsignet Obed-Edom og alt hans hus." Guds irettesettelse hadde sin virkning på David. Som aldri før i sitt liv ble han klar over hvor hellig Guds lover, og hvor nødvendig det er å vise streng lydighet. Da David så at Obed-Edoms familie ble velsignet, fikk han nytt håp om at arken ville bringe velsignelse til ham selv og hele folket.

Tre måneder senere bestemte han seg for å gjøre et nytt forsøk på å flytte arken. Denne gang passet han nøye på å følge Herrens anvisninger i hver minste detalj. Igjen sendte han bud etter de fremste menn i Israel, og en s:or folkemengde samlet seg omkring huset til gigitten. Med ærefrykt og den ytterste omhu ble nå arken anbrakt på skuldrene til de menn som Gud hadde utpekt. Folkemengden dannet et tog, og med skjelvende hjerter satte den veldige prosesjonen seg i bevegelse. Da de hadde gått seks skritt, gav trompeten signal til at de skulle stanse, og David gav beskjed om at man skulle ofre "okser og gjøkalver". I stedet for frykt og angst ble det nå jubel.

David hadde tatt av seg sitt kongeskrud og hadde tatt på seg en enkellerretskjortel av samme slag som den prestene bar. Dette betydde ikke at han hadde til hensikt å utføre prestetjeneste, for lerretskjortelen ble somme tider også brukt av andre enn prestene. Ved denne hellige handling ville han for Guds ansikt stille seg på like fot med sine undersåtter. Herren skulle tilbes på denne dagen. Han alene skulle være gjenstand for ærefrykt. Den lange prosesjonen satte seg igjen i bevegelse, mens musikken fra harper, bjeller, trompeter og symbler hevet seg mot himmelen sammen med tOnene fra mange røster. "Og David danset av all magt for Herrens åsyn," i takt med sangen.

Forlystelsessyke mennesker har prøvd å forsvare den moderne selskapsdans med at David danset for Gud i hellig glede. Men et slikt argument holder ikke. I våre dager er dans gjerne forbundet med løssluppenhet og natterangel. Helse og moral blir ofret på forlystelsens alter. De som er stamgjester i dansesalene, har ikke Gud i tankene sine og viser ingen ærbødighet for ham. Bønn og lovsang ville virke malplassert i disse sammenkomster. Denne prøven skulle være avgjørende.

Kristne mennesker burde ikke være opptatt med fornøyelser som har en tendens til å svekke sansen for det som er hellig, og redusere gleden ved å tjene Gud. Musikken og dansen som var et uttrykk for folkets glede og takknemlighet til Gud da arken ble flyttet, hadde ingenting til felles med vår tids røylesløse dans. Den ene form for dans vendte tankene mot Gud og bidrog til åopphøye hans hellige navn, mens den andre er noe Satan har funnet opp for å få menneskene til å glemme Gud og vanære ham.

Triumf toget nærmet seg hovedstaden med den usynlige kongens hellige symbol i spissen. Plutselig brøt sangen løs fra et mektig kor som oppfordret vekterne på muren til å åpne portene til den hellige byen: "Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn!" Så spurte en gruppe sangere og musikere: "Hvem er den herlighetens konge?" Og en annen sangergruppe svarte: "Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid."

Deretter forente alle seg i det mektige seierskoret: "Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herligherens konge kan dra inn!" Igjen lød det forventningsfulle gledesropet: "Hvem er den herlighetens konge?" Og så kom svaret fra den ivrige folkemengden, og det var "som lyden av mange vann": "Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge." Så ble portene åpnet på vidt gap, og prosesjonen toget inn. Med den største ærefrykt ble arken satt inn i det teltet som var satt i stand for den. Foran den hellige innhegningen var det reist offeraltere. Røken fra takkofrene og brennofrene og skyer av røkelse steg opp mot himmelen sammen med folkets lovsang og bønn. Da gudstjenesten var slutt, lyste kongen selv velsignelsen over folket. Deretter sørget han for at alle som var til stede, ble styrket med brød og vin.

Alle stammene var representert ved denne gudstjenesten. Det var den høytideligste begivenheten som hittil hadde funnet sted i Davids regjeringstid. Inspirasjonens ånd hvilte over kongen, og idet de siste stråler fra en synkende sol hyllet tabernaklet inn i et hellig lys, åpnet han sitt hjerte i takk til Gud fordi symbolet på hans nærvær nå befant seg så nær Israels trone. I dype tanker drog David hjem "for å velsigne sitt hus".

Blant dem som hadde vært vitne til gledesfesten, var det en som hadde en ganske annen holdning enn David. "Da nå Herrens ark kom inn i Davids stad, så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet, og hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte." Hun var så forbitret at hun ikke kunne vente til han kom tilbake til slottet, men gikk ut for å møte ham. Som svar på hans vennlige hilsen overøste hun ham med en strøm av hårde ord. Med bitende ironi sa hun: "Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag - han som i dag har blottet seg for øynene på sine tjeneres piker, som løse folk pleier å gjøre!"

David følte at Mikal hadde foraktet og vanæret gudstjenesten, og svarte bestemt: "For Herrens åsyn, han som utvalgte meg fremfor din far og fremfor hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel - for Herrens åsyn har jeg danset; og jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne, og de tjenestepiker du talte om, san1men med dem vil jeg æres." Herren føyde til en ytterligere refselse til den som David hadde gitt uttrykk for. Vi leser om den stolte og hovmodige kvinnen at hun "ble barnløs til sin dødsdag".

De høytidelige seremoniene som fant sted da arken ble flyttet, hadde gjort et uutslettelig inntrykk på Israels folk, noe som kom til uttrykk i en dypere interesse for helligdomstjenesten og en fornyet hengivenhet til Herren. David prøvde på alle mulige måter å forsterke disse inntrykk. Han gjorde for eksempel sangen til en del av gudstjenesten. Selv skrev han salmer, ikke bare til bruk for prestene under tjenesten i helligdommen, men også til å synges av folket på reisene til de årlige høytider. Dette hadde en vidtrekkende innflytelse som resulterte i at nasjonen ble befridd for avgudsdyrkelse. Da nabofolkene så den velstand som Israel opplevde, ble mange av dem velvillig stemt overfor Israels Gud som hadde gjort så store ting for sitt folk.

Tabernaklet som Moses hadde bygget, og alt utstyret i forbindelse med tjenesten i helligdommen, med unntagelse av arken, var fremdeles i Gibea. David hadde til hensikt å gjøre Jerusalem til det religiøse midtpunktet for hele nasjonen. Han hadde bygget et slott til seg selv, og syntes ikke det var på sin plass å la arken stå i et telt. Derfor bestemte han seg for å bygge et så storslagent tempel for den at det ville være et uttrykk for Israels takknemlighet over den ære sam Herren viste folket ved å bo midt iblant dem. Da David fortalte profeten Natan om sine planer, fikk han dette oppmuntrende svar: "Gjør du alt det du har i sinne! For Gud er med deg."

Men samme natt kom Herrens ord til Natan med et budskap til kongen. David kunne ikke få bygge et hus for Herren. Men han fikk forsikring om at Gud ville være med ham og hans etterkommere og hele Israels folk. "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, for at du skulle være fyrste over mitt folk Israel. Og jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg, og jeg har latt deg vinne et stort navn, så stort som de størstes navn på jorden. Og jeg har gjort i stand et bosted for mitt folk Israel, og jeg har plantet det der, så det bor i sitt hjem og ikke uroes mere, og urettferdige mennesker ikke plager der lenger som før."

David hadde ønsker å bygge er hus for Herren, og så fikk han derte løfte: "Og nå forkynner Herren deg at Herren vil bygge deg er hus. Når dine dagers tall er fullt, . . . da vil jeg erter deg oppreise din sønn. . . . Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid." David fikk også vite hvorfor han ikke kunne bygge templet: "Du har utøSt meget blod og føtt store kriger; du skal ikke bygge er hus for mitt navn. . . . Men du skal få en sønn; han skal være en fredens mann, og jeg vil la ham få fred for alle sine fierder rundt omkring; for Salomo (fredsommelig) skal være hans navn, og jeg villa Israel ha fred og ro i hans dager. Han skal bygge et hus for mitt navn."' Selv om David ikke fikk oppfylt &itt store ønske, var han takknemlig for denne kunngjøring, og han utbrøt: "Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, at du har føtt meg hertil? Og enda var derte for lite i dine øyne, Gud, Herre, og du talte om din tjeners hus langt frem i tiden." Og så fornyer han sin pakt med Gud.

David var klar over at der ville kaste glans over ham selv og hans styresert hvis han fikk virkeliggjøre der han hadde satt seg fore. Men han var villig til å gi seg inn under Guds vilje. Det er sjelden å møte en slik villig selvoppgivelse, endog blant kristne. Ofte et der slik at de som har kommer over sin beste alder, klynger seg til håpet om å utføre et eller annet storverk de har satt seg fore, men som de ikke lenger egner seg til. Gud taler kanskje til dem gjennom sitt forsyn, slik han talte til David gjennom sin profet, for å få dem til å forstå at den oppgaven de så gjerne vil ta på seg, ikke er berrodd dem. Deres oppgave er å berede veien for den som skal utføre verker. Men i stedet for å bøye seg for Guds vilje, er der mange som trekker seg tilbake som om de var blitt tilsidesatt. De mener at hvis de ikke kan gjøre der som de ønsker, vil de ikke gjøre noe i det hele tatt. Mange strever for å beholde et ansvar som de ikke er i stand til å bære. Forgjeves forsøker de å løse oppgaver som de ikke makter, samtidig som de forsømmer ting som de godt kunne utføre. På grunn av denne mangel på samarbeid blir Guds verk hemmet.

Da David slutter pakt med Jonatan, lover han å vise vennlighet mot Sauls hus når han fikk fred for sine fiender. Når han så opplevde medgang, husket han dette løftet, og sputte: "Er der ennå noen tilbake av Sauls hus, så jeg kan gjøre vel mot ham for Jonatans skyld?" Han fikk da vite at Jonatan hadde en sønn som het Mefiboset, og som hadde vært lam fra barnsben av. Da Saul ble slått av filistrene ved Jisreel, hadde barnepiken mistet gutten mens hun forsøkre å flykte med ham, og han ble krøpling for livstid. David sendte bud på den unge mannen og tok vennlig imor ham. Jonatans sønn fikk overlatt all eiendom som hadde tilhørt Saul, så kan kunne bli i stand til å underholde sin familie. Men selv skulle han alltid være kongens gjest og ha sin daglige plass ved hans bord. Alt det fienden hadde sagt om David, hadde gjort at Mefiboset følte en sterk motvilje mot ham og betraktet ham som en tronraner. Men den vennlige og høflige måten kongen hadde mottatt ham på, og den godhet han viste, vant hans hjerte, og han følte seg sterkt knyttet til David. I likhet med sin far følte han at han hadde felles interesser med den kongen som Gud hadde valgt.

Etter at David hadde etablert seg som Israels konge, opplevde nasjonen en langvarig fredsperiode. Nabofolkene så at riket stod sterkt og samlet, og fant det derfor klokest å avstå fra all åpent fiendskap. David var på sin side travelt opptatt med å organisere og bygge opp riket og avholdt seg derfor fra aggressiv krigføring. Til slutt gikk han til krig mot Israels gamle fiender, filistrene og moabittene, og det lyktes ham å overvinne dem og gjøre dem skattepliktige.

Men nå dannet nabofolkene en sterk koalisjon mot David. Dette førte til den mest omfattende krigføring og de største seirer i hele hans regjeringstid, og han fikk stor makt. Den fiendtlige alliansen hadde hatt sitt virkelige utspring i misunnelse over Davids økende makt. Selv hadde han ikke gjort noe for å fremkalle den. Arsaksforholdet var følgende: I Jerusalem fikk man høre at ammonitterkongen Nahas var død. Denne kongen hadde vært imøtekommende overfor David den gangen da han måtte flykte for Sauls vrede. Nå ønsket David å vise sin takknemlighet for den vennlighet han hadde møtt i nødens stund. Derfor sendte han budbærere av sted til Hanun, ammonitterkongens sønn og arvtager, for å gi uttrykk for sin medfølelse. "Da Sa David: Jeg vil vise Hanun, Nahas' sønn, vennskap, likesom hans far viste meg vennskap."

Men Davids vennlighet ble mistolket. Ammonittene hatet den sanne Gud, og de var Israels bitre fiender. Den tilsynelatende vennlighet som Nahas hadde vist David, skyldtes utelukkende hans fiendskap mot Saul som på det tidspunkt var Israels konge. Hanuns rådgivete mistydet Davids budskap. De sa til Hanun: "Tror du det er for å ære din far at David har sendt folk som skal trøste deg? Mon det ikke heller er for å utforske byen og utspeide den og så ødelegge den at David har sendt sine tjenere til deg?"

Det var etter råd fra sine høvedsmenn at Nahas et halvt århundre tidligere hadde stilt så grusomme betingelser til folket i Jabes-Gilead, den gangen da ammonittene hadde beleiret byen, og innbyggerne bad om fred. Nahas hadde da krevd å få stikke ut der høyre øyer på alle innbyggeme. Ammonittene hadde ennå i friskt minne hvordan Israels konge hadde krysser deres grusomme plan og hadde reddet de menneskene som de ville ha ydmyket og mishandlet. De var stadig fylt av det samme hat til Israel. Derfor kunne de ikke tenke seg at David hadde hatt edle motiver da han uttrykte sin sympati.

Når Satan har kontrollen over menneskenes sinn, vekker han misunnelse og mistanke hos dem så de mistyder selv de beste motiver. Hanun hørte på sine rådgivere. Han betrakter Davids utsendinger som spioner og overøste dem med hån og forakt. Uten hindring hadde arnmonittene fått lov til å gjennomføre sitt onde forsett for at David skulle bli klar over deres sanne natur. Gud ønsker ikke at Israel skulle alliere seg med dette forræderske hedningefolket.

Også i oldtiden hadde sendemenn spesielle privilegier. Det var en uskreven lov mellom nasjonene at de skulle være sikret mot vold og overlast. En sendemann representerte sin konge, og en hvilken Som helst fomærmelse mot ham krevde øyeblikkelige represalier. Ammonittene visste godt at deres skammelige oppførsel mot Israel ville bli hevnet, og gjorde seg derfor klar til krig.

"Da nå Ammons bata så at de hadde gjort seg forhatt hos David, sendte Hanun og Ammons bata tusen talenter sølv for å leie seg vogner og hestfolk fra Mesopotamia og fra syreme i Ma'aka og fra Soba. Så leide de seg da to og tretti tusen vogner. . . . Men også Ammons barn sarulet seg fra sine byer og drog ut til strid."' Det var virkelig en mektig allianse. De som bodde i området mellom Eufrat-elven og Middelhavet, hadde alliert seg med ammonittene. I nord og øst var Kanaan omringet av bevæpnede fiender som hadde sluttet seg sammen for å knuse Israel.

Hebreerne ventet ikke til invasjonen var et faktum. Under ledelse av Joab gikk hæren over Jordan og rykket frem mot ammonittenes hovedstad. Ider den hebraiske hærføreren drog i kamp med sine soldater, prøvde han å sette mot i dem med disse ordene: "Vær modig, og la oss vise oss modige for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre hva godt er i hans øyne."'

Den allierte fiendehæren ble slått allerede i den første trefning. Men de var ikke villige til å gi opp, og årer etter fortsatte de krigen. Kongen av Syria samlet sine styrker og truet Israel med en veldig hær. David var fullt klar over hvor mye som stod på spill i krigen, og tok selv kommandoen over hæren. Med Guds hjelp tilføyde han fienden er så knusende nederlag at syrerne - fra Libanon til Eufrat - ikke bare sluttet fred, men ble skattepliktige til Israel. Med uforminsket kraft fortsatte David krigen mOt ammonittene inntil festningsverkene falt og hele områder kom under Israels herredømme.

Gud sørget for at de farer som hadde truet landet med fullstendig tilintetgjøtelse, ble et middel til å gjøre nasjonen større og sterkere enn noen gang. David gav uttrykk for den vidunderlige utfrielsen i disse strofene: "Herren lever, og priset er min klippe, og opphøyet er min frelses Gud, den Gud som gir meg hevn og legger folkeferd under meg, som frir meg ut fra mine fiender; ja, over mine motsrandere opphøyer du meg, fra voldsmenn redder du meg. Derfor vil jeg prise deg blant hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn. Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid."

I alle de sangene David skrev, ble folket minnet om at Herren var deres styrke og befrier: "En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke." "Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses! Ved deg skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser seg imot oss. For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser meg ikke, men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avvindsmenn har du gjort til skamme." "Hine priser vogner, hine hesrer, men vi priser Herren, vår Guds navn."'

Israels rike hadde nådd den utstrekning som Herren hadde lovet Abraham og senere gjentatt for Moses: "Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat."' Israel var blitt en mektig nasjon som nabofolkene respekrerte og fryktet. David hadde oppnådd en veldig makt i sitt eget rike. Få herskere har til de grader kunnet glede seg over sitt folks hengivenhet og troskap. Han hadde æret Gud, og nå æret Gud ham.

Mens David var midt i sine velmaktsdager, lå farene på lur. Mens han opplevde sine største seirer utad, var han i den største fare og led sitt mest ydmykende nederlag.

neste kapitel