Kongesønnen gjør opprør

(559) "Lammet skal han betale fitedobbelt." Slik lød dommen som David ufotvatende felte over seg selv da han hadde hørt historien som profeten Natan fortalte. Og nå skulle han bli straffet i overensstemmelse med denne kjennelsen. Fire av sønnene hans måtte dø, og i hvert enkelt tilfelle var det på grunn av farens synd. rett

(559)Da den førstefødte sønnen Amnon gjorde seg skyldig i en skammelig forbrytelse, ble han hverken straffet eller irettesatt. Loven krevde dødsstraff for den som gjorde seg skyldig i hor, og Amnnns unaturlige brottsverk gjorde ham dobbelt skyldig. Men David følte seg fordømt på grunn av sin egen synd, og forsømte å trekke overtrederen til ansvar. Absalom var den naturlige beskyttet av søsteren som var blitt så skammelig behandlet. I hele to år skjulte han sin plan om hevn. Men han slo desto hardere til da tiden var inne. Det skjedde under en fest han hadde innbudt kongesønnene til. Da Amnon var blitt beruset, han som hadde gjort seg skyldig i blodskam, ble han drept etter ordre fra Absalom. rett

(559)En dobbelt straff hadde nå rammet David. Han mottok denne forferdelige meddelelsen: "Absalom har slått alle kongens sønner i hjel, og ikke en eneste av dem er blitt tilbake. Da stod kongen opp og sønderrev sine klær og kastet seg på jorden, og alle hans tjenere stod der med sønderrevne klær." Redsels slagne vendte kongssønnene tilbake til Jerusalem og fortalte faren hva som virkelig hadde hendt. Det var bare Amnon som var blitt drept. "Og de gråt høyt, og kongen og alle hans menn brast også i lydelig gråt." Men Absalom flyktet til sin morfar, kong Talmai av Gesur. rett

(559)I likhet med de andre sønnene av David hadde Amnon fått lov til å gjøre som han selv lystet. Han hadde vært opptatt med å tilfredsstille sitt hjertes begjær uten hensyn til hva Gud krevde. Gud bar lenge over med ham til tross for hans store synd. I to år hadde han hatt anledning til å angre, men han bare fortsatte å synde. Mens syndeskylden enda hvilte over ham, ble han inn hentet av døden, og en forferdelig dom venter ham..,, rett

(560)David hadde forsømt sin plikt til å straffe Amnon for hans forbrytelse. Pågrunn av kongens og farens ettergivenhet og sønnens ubotferdighet lot Herren begivenhetene gå sin gang og hindret ikke Absalom i å gjøre det han hadde satt seg fore. Når foreldre eller myndigheter forsømmer plikten til å straffe urettferdighet, vil Gud ta saken i sin egen hånd. Han gir ondskapens krefter friere tøyler så det oppstår et hendelsesforløp der synd blir straffet med synd. rett

(560)De onde følger av Davids forkastelige lemfeldighet med Amnon var ikke slutt med dette. I stedet begynte Absalom å føle motvilje mot sin far. Etter at han hadde flyktet til Gesur, syntes David at sønnen burde få en eller annen straff for sitt brottsverk og nektet ham å komme tilbake. Men dette tjente bare til å øke de vanskelighetene som kongen hadde påført seg selv. Absalom var virksom og ærgjerrig, men manglet prinsipper. Nå var han dessuten i landflyktighet og dermed avskåret fra å ta del i landets styre og stell. Dermed satte han i gang et farlig renkespill. rett

(560)Da det var gått to år, bestemte Joab seg for å forsøke å skape forsoning mellom far og sønn. For å oppnå dette søkte han hjelp hos en kvinne fra Tekoa som var kjent for sin klokskap. Etter instruks fra Joab bad hun om foretrede for David og utgav seg som enke med to sønner som hadde vært hennes eneste trøst og støtte i livet. Under en trette hadde den ene av sønnene drept den andre. Nå krevde alle slektningene at den sønnen som overlevde, skulle utleveres til blodhevneren. "Således kommer de til å utslukke den siste gnist jeg ennå har igjen, så de ikke levner min mann navn og etterkommere på jorden." Hennes ord talte til kongens hjerte, og han lovet å beskytte sønnen hennes. rett

(560)Gjentatte ganger fikk hun kongen til å garantere sønnens sikkerhet. Hun bønnfalt ham om å bære over med henne, men det han hadde sagt, stemte ikke med hans egen handlemåte, ettersom han ikke lot den forviste sønnen komme hjem igjen. "For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp igjen, og Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham." rett

(560)Det faktum at det var den barske krigeren Joab som var opphavet til denne gripende fremstilling av Guds kjærlighet til syndere, er et klart vitnesbyrd om at israelittene hadde kjennskap til gjenløsningens store sannheter. Kongen, som var klar over sitt eget behov av Guds nåde, kunne ikke avslå denne bønnen. Til Joab sa han: "Ta nå avsred og før den unge mannen Absalom tilbake." Absalom fikk altså tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem, men han fikk ikke vise seg ved hoffet eller møte sin far. rett

(561)David hadde begynt å innse de onde følgene av sin føyelighet overfor sønnene. Selv om han holdt av den staute og begavede sønnen, anså han der for nødvendig å vise sin avsky for hans ugjerning, både av hensyn til Absalom selv og til folket for øvrig. Absalom bodde i sitt eget hus i to år, men var fremdeles utestengt fra slottet. Hans søster bodde hos ham, og dermed ble han til stadighet minnet om den ubotelige ugjerning hun var blitt utsatt for. rett

(561)I folks omdømme var prinsen en helt snarere enn en ugjerningsmann. Han urnytter denne situasjonen og bestemte seg for å vinne folkets gunst. Hans utseende vakte beundring hos alle som så ham. "Så fager en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel, ingen som ble prist så høyr; fra fotsåle til isse fantes der ikke lyte på ham." Det var ikke klokt av kongen å la den ærgjerrige, impulsive og røylesløse Absalom gå for seg selv i to år og ruge over innbilt urett. Da David tillot ham å komme tilbake til Jerusalem, men nektet å ta imot ham på slottet, økte bare folks sympati for ham. rett

(561)David kunne ikke fri seg fra tanken på at han selv hadde overtrådt Guds lov, og han syntes å være moralsk lammet. Han viste seg svak og vaklende der han før hadde vært modig og besluttsom, og han hadde heller ikke den samme innflytelsen over folket. Alt detre bidrog til å fremme den forkvaklede sønnens hensikter. Ved Joabs mellomkomst fikk Absalom igjen adgang til å møte sin far. Selv om det kom til en slags ytre forsoning, fortsatte han med sitt ærgjerrige renkespill. Han opptrådre nærmest på kongelig vis og hadde vogner og hester og femti mann som løp foran ham. Mens kongen sysle med planer om å trekke seg tilbake, prøvde Absalom på forrædersk vis å vinne folkets gunst. rett

(561)Davids passivitet og ubesluttsomhet smittet over på hans underordnede, og forsømmelser og forsinkelser preget rettspleien. Behendig utnyttet Absalom ethvert tilfelle av misnøye til egen fordel. Dag etter dag var denne staselige mannen med kongelig holdning til stede i byporten der en flokk mennesker ventet på å få legge frem sine klagemål og søke oppreisning. Absalom blandet seg med dem, lyttet til klagemålene, viste forståelse for deres lidelser og beklaget at øvrigheten var så lite effektiv. Når han hadde hørt på klagene fra en israelitt, pleide han å si: "Din sak er god og rett; men hos kongen er det ingen som " hører på deg." Og så føyde han til: "Bare de ville sette meg til dommer i landet! Da skulle hver mann som hadde en trette eller en sak, komme til meg, og jeg skulle hjelpe ham til sin rett. Og når noen gikk frem og ville bøye seg for ham, rakte han ur sin hånd og tok fatt i ham og kysset ham." rett

(562)De listige antydninger som prinsen kom med, gav næring til misnøyen som spredte seg raskt. Alle var fulle av lovord om Absalom som ble betraktet som tronarving. Folk var stolte av ham og menre at han var fullt ut skikket til en slik verdighet. Etter hvert vokste det frem et ønske om at han skulle overta tronen. "Absalom stjal Israels menns hjerte." Men kongen nærte blind kjærlighet til sønnen og hadde ingen mistanke til ham. David trodde at Absaloms fyrstelige opptreden var ment å skulle kaste glans over hoffet, og at det var et uttrykk for hans glede over forsoningen. rett

(562)Etter at folket på denne måten var blitt forberedt på hva som skulle skje, sendte Absalom utvalgte menn i hemmelighet rundt til de forskjellige stammene for å organisere et opprør. Han lot som han hadde fromme hensikter for å dekke over sine forræderske planer. Det var om å gjøre for ham å reise til Hebron for å innfri et løfte som han hadde gitt lang tid i forveien mens han var i landflyktighet. Absalom sa til kongen: "La meg få dra til Hebron og innfri det løfte jeg har gjort Herren! For din tjener gjorde et løfte dengang jeg bodde i Gesur i Syria, og sa: Fører Herren meg tilbake igjen til Jerusalem, så vil jeg ofre til Herren." Den ømhjertede faren, som ble oppmuntret over dette uttrykk for sønnens gudfryktighet, lot ham reise og velsignet ham attpåtil. Sammensvergelsen var dermed et faktum. Gjennom denne hyklerske handling hadde Absalom til hensikt ikke bare å villede kongen, men også å vinne folkets tillit så han kunne få dem til å gjøre opprør mot den kongen som Gud hadde utpekt. rett

(562)Da Absalom drog til Hebron, hadde han med seg "to hundre menn fra Jerusalem, som var innbudt, og som gikk med i all troskyldighet og ikke visste av noen ting". De gav seg i lag med Absalom uten å ane at deres begeistring for kongesønnen ville resultere i at de gjorde opprør mot faren. Så snart Absalom var fremme i Hebron, sendte han bud på Akitofel som var en av Davids fremste rådgivere. Han hadde ry for sin klokskap, og hans råd var ansett for å være like verdifulle som et orakelsvar. Akitofel sluttet seg til komplottet, og med hans støtte syntes Absaloms seier å være sikret. Mange innflytelsesrike menn fra alle deler av landet stilte seg nemlig nå på hans side. Da opprørssignalet lød, kunngjorde prinsens spioner ut over hele landet at Absalom var konge, og mange sluttet seg til ham. rett

(563)I mellomtiden var kongen i Jerusalem blitt alarmert. Det var et hårdt slag for David å oppdage at det hadde brutt ut opprør innenfor hans nærmeste krets. Hans egen sønn som han holdt av og hadde stolt på, hadde dannet en sammensvergelse for å ta fra ham kongemakten, og ville sikkert ikke vike tilbake fra å drepe ham. Den farlige situasjonen som David plutselig stod overfor, vekket ham opp av den nedtrykthet som lenge hadde plaget ham, og med ungdommens glød gjorde han seg klar til å møte utfordringen. Absalom samlet sine tropper i Hebron, bare tretti kilometer borte. Snart ville opprørerne stå utenfor Jerusalems porter. rett

(563)David stod på slottet og speidet ut over hovedstaden - "en glede for all jorden, . . . den store konges stad".' Han grøsset ved tanken på at byen skulle bli skueplass for blodsutgytelse og ødeleggelse. Skulle han mobilisere de borgere som fremdeles var tro mot ham, og forsvare Jerusalem, eller skulle han tillate at byen druknet i blod? Han tok sin beslutning. Den utvalgte byen skulle ikke bli utsatt for krigens redsler. Han ville dra ut av byen, og deretter sette folkets troskap på prøve ved å gi dem anledning til å komme til unnsetning. I denne krisetimen var det hans plikt både mot Gud og folket å håndheve den myndighet som himmelen hadde gitt ham. Krigens utfall fikk bli Guds sak. rett

(563)Ydmyket og sorgtung gikk David ut gjennom Jerusalems port. På grunn av opprøret som den avholdte sønnen hans hadde satt i verk, ble han drevet bort fra tronen, fra slottet og fra Guds ark. Folket fulgte etter i en lang, dyster prosesjon som minnet om et sørgetog. Kongen hadde med seg livvakten og seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, og som var under kommando av Ittai. David viste sin uselviskhet ved at han ikke ville gå med på at disse fremmede som hadde søkt beskyttelse hos ham, skulle bli involvert i den ulykken som rammet ham selv. Han gav uttrykk for sin overraskelse over at de var villige til å bringe dette offeret for hans skyld. Kongen sa da til gigitten Itta!; "Hvorfor går du og med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted. I går kom du, og i dag skulle jeg la deg vanke om med oss, jeg som ikke vet hvor min vei kan falle. Vend tilbake og før dine brødre tilbake med deg, og Guds miskunnhet og trofasthet være med eder!" rett

(563)Ittai svarte: "Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv. der og intet annet sted vil din tjener være." Disse mennene var blitt omvendt fra hedenskapet og hadde begynt å tjene Herren. På en høyverdig måte viste de nå sin troskap mot Gud og mot kongen. David var dypt takknemlig fot den hengivenhet de viste ham da alt syntes å gå ham imot, og sammen gikk de over Kedton-bekken på vei mot ørkenen. rett

(564)Igjen stanset prosesjonen. Noen menn som hadde på seg hellige klær, kom bort til dem. "Da kom også Sadok med alle levittene; de bat Guds pakts-atk." De som var i Davids følge, så på dette som et godt tegn. Fot dem var arken en gatanti for deres befrielse og seier. Den ville gi folket mot til å slutte seg til kongen, og Absaloms tilhengere ville bli grepet av fryke når de oppdaget at arken ikke var i Jerusalem. Med det samme David fikk øye på arken, ble han fylt med glede og håp. Men snart ble han opptatt av andre tanker. Han var konge over Guds utvalgte folk og hadde et stort ansvar. Israels konge skulle ikke først og fremst tenke på sine egne interesser, men på Guds ære og folkets beste. Gud, som dvelte mellom kjerubene, hadde sagt om Jerusalem: "Dette er mitt hvilested til evig tid", og hverken prest eller konge hadde rett til å flytte symbolet på Guds nærvæt uten hans tillatelse. rett

(564)David var fullstendig klat over at hans sinn og atferd måtte være i harmoni med Guds vilje, for ellers ville arken bringe ulykke i stedet for fremgang. Hans store synd stod alltid fot ham, og han oppfattet sammensvergelsen som Guds tettvise dom. Sverdet som ikke skulle vike fra hans hus, var nå trukket, og han visste ikke hva utfallet ville bli. rett

(564)Det var ikke hans sak å fjerne de hellige forskrifter fra landets hovedstad, de som var et uttrykk for Guds vilje, som var rikets grunnlov og betingelsen for dets fremgang. Han gav derfor Sadok denne befaling: "Før Guds ark tilbake til byen! Finner jeg nåde for Herrens øyne, så fører han meg tilbake og lar meg se den og dens bolig; men dersom han sier således: Jeg har ikke velbehag i deg - så er jeg her; han får gjøre med meg som han synes!" Og så føyde han til: "Vend tilbake til byen i fred, og din sønn Akima'as og Abjatars sønn Jonatan - begge eders sønner - skal være med eder! Husk på at jeg vil dryge på moene i ørkenen inntil det kommer et ord fra eder med budskap til meg." Prestene kunne være til stor nytte i byen ved å legge merke til opprørernes bevegelser og planer, og så sende hemmelig meddelelse til kongen gjennom Akima'as og Jonatan, sønnene sine. rett

(564)Idet prestene gikk tilbake til Jerusalem, var det som om en enda mørkere skygge senket seg over flokken som drog videre. Kongen var på flukt, og de selv var fredløse, skilt fra Guds ark, og fremtiden syntes mørk og truende. "Men David gikk gråtende oppetter Oljeberget med tilhyllet hode og barfotet, og alt folket som var med ham, hadde tilhyllet sine hoder og gikk gråtende oppover." Da David fikk beskjed om at også Akitofel var med i komplottet, var det en ny påminnelse om at ulykken som rammet ham, var et resultat av hans egen synd. Akitofel var den dyktigste og mest beregnende av de politiske lederne. Nå hadde han sviktet kongen som hevn for den vanære familien ble utsatt for da David forsyndet seg mot Batseba som var hans sønnedatter. David utbrøt: "Gjør Akitofels råd til dårskap, Herre!" rett

(565)Da kongen nådde toppen av fjellet, bøyde han seg i bønn, idet han utøste sin sjel for Herren, og bad ydmykt om nåde. Det var som om han fikk øyeblikkelig bønnesvar. Arkitten Husai, en klok og forstandig rådgiver og trofast venn, kom imot ham med istykkerrevne klær og med jord på hodet og gav til kjenne at han ville dele skjebne med den avsatte og landflyktige kongen. Som ved en guddommelig innskytelse ble David klar over at det var nettopp denne trofaste og pålitelige mannen han trengte som sin talsmann under rådslagningen i Jerusalem. På Davids anmodning vendte Husai tilbake til byen for å tilby Absalom sin tjeneste og motarbeide Akitofels listige råd. rett

(565)Med dette lyspunktet i alt mørke fortsatte kongen og hans følge ned langs den østlige skråningen av Oljeberget. De banet seg vei over den stenete ødemarken, gjennom ville fjellkløfter, langs ulendte stier ned mot Jordan. "Da kong David kom til Bahurim, kom det ut derfra en mann som var i slekt med Sauls hus og hette Simei, Geras sønn; han kom bannende og kastet med sten etter David og alle kong Davids tjenere, mens alt folket og alle de djerveste krigsmenn gikk med ham, både på høyre og venstre side. Og Simei bante ham med de ord: Bort, bort med deg, din blodhund, din niding' Herren har nå latt komme igjen over deg alt det blod som har flytt i Sauls hus, han i hvis sred du ble konge, og Herren har gitt kongedømmet til din sønn Absalom; se, nå er du kommet i den ulykke du har fortjent; for en blodhund er du." rett

(565)I Davids velmaktstid hadde Simei hverken i ord eller handling opptrådt illojalt overfor ham. Men da kongen møtte motgang, viste denne benjaminitten sitt sanne ansikt. Han hadde hyllet David mens han hadde makten, men forbannet ham i hans fornedrelse. Han var smålig og selvopptatt og mente at alle andre var lik ham selv. Satan tilskyndet ham til å la sitt hat gå ut over den mannen som Guds hånd allerede hvilte så tungt på. Det er Satans ånd som får mennesker til å være skadefro og gjøre livet surt for dem som har motgang. rett

(565)Det var en fullstendig falsk anklage Simei retter mot David. Alt sammen var bare ondsinnet sladder. David hadde ikke begått noen urett mot Saul eller hans familie. Da han hadde Saul helt og fullt i sin makt og kunne ha drept ham, skar han bare en bit av kappen hans. Men etterpå bebreidet han seg selv at han hadde vist en slik manglende respekt for Herrens salvede. rett

(566)David hadde tydelig vist hvor høyt han aktet et menneskeliv, selv da han ble jaget omkring som et vilt dyr. Da han en gang gikk i dekning i hulen ved Adullam, tenkte han tilbake på de ubekymrede barneårene og utbrøt: "Hvem lar meg få vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem?"' På den tiden var Betlehem i filistrenes hender. Men tre av Davids tapre soldatet brøt seg gjennom vaktholdet og hentet vann til David i Betlehem. Men David kunne ikke drikke det. "Det være langt fra meg, Herre, å gjøre dette!" ropte han. "Skulle jeg drikke de menns blod som gikk av sted med fare for sitt liv?" Så tømte han ærbødig vannet ut som et offer til Gud. David hadde vært en krigens mann og hadde tilbrakt en stor del av sitt liv på slagmarken. Men få er blitt preget så lite av krigens forherdende og demoraliserende innflytelse som han. rett

(566)Davids søstersønn Abisai, som var en av hans tapreste hærførere, ville ikke finne seg i at Simei fornærmet kongen, men ropte ut: "Hvorfor skal denne døde hund banne min herre kongen? La meg gå der bort og slå hodet av ham." Men kongen ville ikke gi sin tilslutning til det. "Se, min sønn. . . står meg etter livet; hvor meget mere da denne benjaminitt! La ham bare banne! For Herren har befalt ham det. Kanskje Herren ser til meg i min nød, så Herren gir meg lykke til gjengjeld for den forbannelse som har rammet meg i dag." rett

(566)Gjennom sin samvittighet ble David minnet om bitre og ydmykende ting. Hans trofaste undersåtter var forbauser over den plutselige tragedien som rammet kongen, men for ham selv kom det ikke uventet. Han hadde lenge hatt anelse om at dette ville komme. I virkeligheten hadde han undret seg over at Gud ventet så lenge med å gi ham den straffen han fortjente. Idet han hastet videre på sin trøstesløse flukt, barforet og kledd i sekk, mens klage ropene fra følgesvennene gav gjenlyd mellom fjellene, tenkte han på sitt kjære Jerusalem, stedet der han hadde begått sin store synd. Når han mintes Guds godhet og langmodighet, følte han at det likevel var håp, og at Herren fortsatt ville være nådig mot ham. rett

(566)Mange har benyttet Davids fall som unnskyldning for sin egen synd. Men det er få som viser en slik ydmykhet og anger som han. De færreste ville ha båret irettesettelsen og straffen med den samme tålmodighet og sjelsstyrke som han viste. Han hadde bekjent sin synd og hadde i årevis forsøkt å gjøre sin plikt som Guds trofaste tjener. Han hadde arbeidet til beste for land og folk, og under hans styre hadde nasjonen oppnådd en styrke og velstand som aldri tidligere. Han hadde skaffet til veie en stor mengde materialer med tanke på å bygge et gudshus. Skulle hele hans livsverk nå ramle i grus? Skulle resultatet av mange års oppofrende innsats, oppfinnsomhet, troskap og stars.. mannskunst falle i hendene på hans opprørske og forræderske sønn som hverken hadde tanke for Guds ære eller Israels velferd? Det kunne ha vært fristende for David å ta til motmæle mot Gud i sin store nød. rett

(567)Men han innså at hans egen synd var årsak til vanskelighetene. Profeten Mika gir uttrykk for den holdning som preger David: "Når jeg sitter i mørke, er Herren lys for meg. Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham - inntil han fører min sak og hjelper meg til min rett.'" Herren svikret ikke David. Denne perioden da han var utsatt for urett og ærekrenkelser av verste slag, men likevel viste en ydmyk, uselvisk og høysinnet holdning, er en av de fineste i haus liv. Aldri hadde Israels konge vært så stor i Guds øyne som da han utadtil opplevde sin største fornedrelse. rett

(567)Hvis Gud ikke hadde straffet David for hans. synd, men latt ham regjere videre i fred og velstand til tross for at han overtrådte Guds bud, ville kritikerne og de vantro med rette ha brukt Davids erfaring i sin fordømmelse av Bibelens religion. Men når Herren lot David gjennomgå slike prøvelser, viste han at han ikke tolererer eller unnskylder synd. Davids erfaring viser Guds hensikt når det gjelder syndens problem. Den hjelper oss til å forstå hans nådige ledelse selv i de hardeste hjemsøkelser. Gud straffet David, men han slo ikke hånden av ham. Så sier Herren: "Dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og de-res misgjerning med plager. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal ikke svikte.'" rett

(567)Kort tid etter at David hadde forlatt Jerusalem, rykket Absalom og hans hær inn i byen og inntok Israels festning uten kamp. Husai var blant de første som bød den nye kongen velkommen. Absalom ble overrasket og glad over at farens gamle venn og rådgiver stilte seg på hans side, og han var sikker på seieren. Hittil hadde han lykkes i sine planer, og i sin iver etter å befeste sin makt og sikre seg folkets tillit, ønsket han Husai velkommen ved hoffet. rett

(567)Absalom hadde en stor hær, men de fleste var ikke krigsvante, for de hadde ennå ikke vært i kamp. Akitofel visste at Davids stilling slett ikke var håpløs. Fremdeles hadde han en stor del av folket på sin side. Han hadde veltrente soldater som var lojale mot kongen, og hæren var under kommando av dyktige og erfarne hærførere. Akitofel var også klar over at det ville komme en reaksjon erter den første begeistringen for den nye kongen. Hvis opprører slo feil, var. det mulig at Absalom kunne få i stand en forsoning med sin far. I så fall ville Akitofel få mest av skylden for opprøret og dermed den hardeste straffen, ettersom han var Absaloms rådgiver. rett

(568)For å hindre Absalom fra å trekke seg tilbake, tilskyndet Akitofel ham til å gjøre noe som folket umulig kunne godta. Med djevelsk sluhet foreslo denne listige og kyniske intrigemaker at Absalom skulle utøve blodskam i tillegg til opprør. I hele Israels påsyn skulle han ifølge orientalsk skikk forgripe seg på sin fars medhustruer som et uttrykk for at han hadde overtatt kongemakten etter ham. Absalom fulgte det skammelige forslaget, og det som Gud hadde talt til David gjennom profeten, ble dermed oppfylt: "Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øyne og gi dem til en annen mann. . . . For det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øyne og midt på lyse dagen." Ikke så å forstå at Gud stod bak denne onde handling, men på grunn av Davids synd grep han ikke inn for å hindre den. rett

(568)Akitofel var høyt ansett for sin klokskap, men han var blottet for den visdom som kommer fra Gud. "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom." Men Akirofel var ikke i besittelse av denne visdom, ellers ville han ikke ha tydd til blodskam for å gjennomføre sine forræderske planer. Korrupte mennesker legger sine onde planer som om det ikke fantes en Gud som kunne stanse dem. "Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem." Herren gir denne forsikring: "Fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes. For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem."' rett

(568)Da Akitofel på denne måten hadde sørget for sin egen sikkerhet, prøvde han å få Absalom til å gå til øyeblikkelig aksjon mot David. "La meg få velge ut tolv tusen mann, så vil jeg bryte opp og sette etter David i natt! Da kan jeg komme over ham mens han er utmattet og motløs, og forferde ham, og alt folket som er med ham, vil flykte, og så kan jeg slå kongen alene, og jeg vil føre alt folket tilbake til deg." Kongens rådgivere samtykket i denne planen. Hvis den var blitt gjennomført, ville David uten tvil ha blitt drept, om ikke Gud hadde grepet inn for å redde ham. Men en som var enda klokere enn Akitofel, ledet begivenhetenes gang. "Men det var Herren som hadde laget det så for å gjøre Akirofels gode råd til intet, så Herren kunne la ulykken komme over Absalom." rett

(568)Husa! var ikke blitt innkalt til rådslagningen, og han ville ikke gå dit på eget initiativ for ikke å bli mistenkt som spion. Etterpå informerte Absalom ham om planen til Akitofel fordi han hadde stor respekt for farens rådgiver. rett

(569)Husai innså straks at David ville være fortapt dersom planen ble fulgt. Derfor sa han: "Det er ikke noe godt råd Akitofel denne gang har gitt. Og Husai sa: Du kjenner din far og hans menn og vet at de er djerve stridsmenn og gramme i hu som en binne i skogen som de har røvet ungene fra; og din far er en krigsmann og holder seg ikke hos folkene om natten. Nå holder han seg sikkert skjult i en eller annen hule eller et annet sted." Han sa videre at Absaloms menn ikke ville ta kongen til fange selv om de forfulgte ham. Og hvis de skulle få et tilbakeslag, ville folkene hans bli mismodige, og det ville skade Absaloms sak i betydelig grad, "for hele Israel vet at din far er en helt, og at de som er med ham, er djerve folk". rett

(569)Så kom han med et forslag som appellerte til forfengeligheten hos en selvisk person som gjerne ville vise sin makt: "Derfor er dette mitt råd: La hele Israel samle seg om deg, fra Dan til Beerseba, som sanden ved havet i mengde; og dra selv med i striden. Når vi så støter på ham et eller annet sted hvor han er å finne, så vil vi falle over ham som duggen faller over jorden, og det skal ikke bli en eneste i live av dem, hverken han selv eller noen av de menn som er med ham. Og dersom han drar seg tilbake til en av byene, så skal hele Israel legge rep omkring den by, og vi skal dra den ned i dalen til det ikke finnes en sten igjen der. Da sa Absalom og hver Israels mann: Arkitten Husais råd er bedre enn Akitofels råd." rett

(569)Der var en som ikke lot seg lure, men som tydelig forutså hva som ville bli følgen av Absaloms skjebnesvangre feilgrep. Akirofel visste at opprørernes skjebne var beseglet. Han var også klar over at uansett hvordan det ville gå med prinsen, var det ikke noe håp for den rådgiveren som hadde påvirket ham til å begå de alvorligste av de forbrytelsene han hadde gjort seg skyldig i. rett

(569)Akitofel hadde tilskyndet Absalom til å gjøre opprør, og han hadde oppfordret ham til å begå den mest motbydelige handling for å vanære sin far. Han hadde rådet ham til å drepe David, og hadde endog planlagt hvordan det skulle gjennomføres. Han hadde ødelagt den siste muligheten til forsoning med kongen, og nå hadde Absalom til og med vraket ham til fordel for en annen. Akitofel var avindsyk, rasende og dypt fortvilet. Han "drog hjem til sin by og beskikket sitt hus og hengte seg". Slik gikk det med en person som nok hadde store talenter, men som ikke søkte råd hos Gud. Satan lokker mennesker med fagre løfter, men til slutt vil de erfare at "syndens lønn er døden". rett

(569)Husai var ikke sikker på at den holdningsløse kongen ville følge rådet han hadde gitt ham. Derfor sendte han øyeblikkelig bud til David om straks å dra over til den andre siden av Jordan. Han sa til de prestene som skulle sende melding videre gjennom sønnene sine: "Så og så har Akitofel rådet Absalom og Israels eldste, og så og så har jeg rådet. . . . Bli ikke natten over på moene i ørkenen, men dra heller over, for at ikke kongen og alt folket som er med ham, skal gå til grunne." rett

(570)De unge mennene vakte mistanke og ble forfulgt, men det lyktes dem å gjennomføre det farlige oppdraget. David som var utmattet av sorg og anstrengelser etter flukten den første dagen, fikk nå melding om at han måtte sette over Jordan om natten fordi sønnen hans stod ham etter livet. Hva følte kongen i denne farlige situaSjonen, denne far som var blitt så dypt foruretter? David var "en djerv mann", en øvet stridsmann. Han var konge, og hans ord var lov. Han var blitt forrådt av sin sønn som han hadde elsket. og føyet seg etter, og som han hadde vært uforstandig nok til å stole på. Han var blitt foruretter og sviktet av undersåtter som var knyttet til ham med ærens og troskapens bånd. På hvilken måte gav han uttrykk for det han følte? Da det røynet som verst, satte han sin lit til Gud og sang: rett

(570) "Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser seg imot meg. Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela. Men du, Herre, er et skjold omkring meg, min ære og den som oppløfter mitt hode! Høyt ropte jeg til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige berg. Sela. Jeg la meg og sov inn, jeg våknet; for Herren støtter meg. Jeg frykter ikke for titusener av folk, som har lagt seg mot meg rundt omkring. .. . Herren hører frelsen til; over ditt folk være din velsignelse!" rett

(570)I nattemørket gikk David og følget hans over den dype og strie elven. Det var soldater og embetsmenn, gamle menn og unge gutter, kvinner og små barn. "Da morgenen lyste frem, manglet det ikke en eneste mann som ikke var gått over Jordan." Sammen med hæren nådde David frem til Mahanaim som hadde vært Isbosets kongesete. Byen hadde sterke festninger og lå i et fjelllendt område som var ypperlig som skjulested under en krig. Landet hadde rike forsyninger, og innbyggerne støttet David. Her sluttet mange seg til ham, samtidig som rike stammehøvdinger forsynte ham med proviant og forskjellig slags nødvendig utsryr. rett

(570)Husai hadde lykkes i å berede veien for Davids flukt. Men den uvørne og hensynsløse prinsen var ikke til å stagge, og snart opptok han forfølgelsen av faren. "David var alt kommet til Mahanaim da Absalom satte over Jordan med alle Israels menn." Absalom hadde utnevnt Amasa, sønn av Davids søster Abigail, til hætføtet. Hæren hans var stor, men den manglet øvelse og var ikke i stand til å hamle opp med farens krigsvante soldater. rett

(571)David delte hæren i tre avdelinger under ledelse av Joab, Abisai og gigitten Ittai. Han ville selv ha ledet hæren, men hærførerne, rådgiverne og folket satte seg kraftig imot. "Du skal ikke dra ur; for om vi flykter, bryr ingen seg om oss, og om halvdelen av oss faller, bryr heller ingen seg om oss; men du er så god som ti tusen av oss, og nå er det bedre at du er rede til å komme oss til hjelp fra byen. Da sa kongen til dem: Jeg skal gjøre som I synes." rett

(571)Hele den store opprørshæren var synlig fra bymuren, og Davids hær virket svært liten i forhold. Men da kongen så ut over de fiendtlige stridskreftene, tenkte han ikke først og fremst på riket og kongeverdigheten og hellet ikke på sitt eget liv som nå stod på spill. Hjertet var fylt av kjærlighet og medlidenhet overfor den opprørske sønnen. Da hæren drog ut gjennom bypotten, oppmuntret David de trofaste soldatene til å gå frem i tillit til at Istaels Gud ville gi dem seiet. Men selv i dette øyeblikk kunne han ikke skjule sin kjærlighet til Absalom. rett

(571)Idet Joab, den stolte seietherren fra hundre slagmarker, passerte kongen i spissen for den første hætavdelingen, bøyde han hodet for å ta imot den siste instruks fra kongen. Med skjelvende stemme sa David: "Far varsomt med den unge mann - med Amalom!" Kongens engstelse som tyder på at Absalom betydde mer for ham enn både folk og rike, øker bare soldatenes bittethet mot den umenneskelige sønnen hans. rett

(571)Slaget ble utkjempet i en skog i nærheten av Jordan. I dette omtådet var det snarere en ulempe enn en fordel for Absalom at hæren hans var så tallrik. De uerfarne soldatene kunne ikke orientere seg i den tette skogen og det myrlendte terrenget, og var vanskelige å lede. "Der ble Israels folk slått av Davids menn, og det ble et stort mannefall den dag - tyve tusen mann." rett

(571)Da Absalom så at slaget var tapt, flyktet han, men hodet ble hengende fast mellom grenene på et stort tre. Muldyret som han red på, løp videre, og han bk hengende der som et hjelpeløst bytte for fienden. Slik fant en soldat ham, men han våget ikke å ta livet av ham av frykt for å falle i unåde hos kongen. I stedet meldte han fra til Joab Om det han hadde sett. Joab hadde ingen skrupler. Han hadde vært venn med Absalom og hadde to ganger fått i stand forsoning mellom ham og faren. Men Absalom hadde misbrukt denne tilliten på en skammelig måte. Om det ikke hadde vært for all den hjelp og støtte som Joab hadde gitt ham, ville opprøret med alle de redsler det førte med seg, simpelthen vært umulig. Nå kunne Joab med ett slag gjøre det av med denne urostifteren. "Han tok tre kastespyd i sin hånd og støtte dem i Absaloms hjerte. . . . Og de tok Absalom og kaster ham i en stor grøft i skogen og reiste en stor stenrøys over ham." rett

(572)Slik gikk det med dem som gjorde opprør i Israel. Akirofel begikk selvmord. Den fyrstelige og staute Absalom som hadde vært Israels stolthet, ble utryddet i sin ungdoms styrke, og kroppen hans ble kaster i en grøft og dekket med sten som tegn på evig vanære. Tidligere hadde Absalom reist er kostbatt monument i Kongedalen til minne om seg selv. Men der eneste som markerte graven hans, var en stenhaug i ørkenen. Da opprørslederen var drept, gav Joab signal til at hæren skulle innstille forfølgelsen av fienden, og budbærete ble straks sendt av sted fot å underrette kongen om utfallet av krigen. rett

(572)Idet vaktmannen på bymuren stod og speidet i retning av slagmarken, oppdager han en mann som kom løpende alene. Snart fikk han øye på en til. Da den første kom nærmere, sa han til kongen som satt og venter ved byporten: "Jeg syntes den første springer så likt Akima'as, Sadoks sønn. Kongen sa: rett

(572)Det et en god mann; han kommet med godt budskap. Og Akima'as ropte til kongen: Fred! Og han kaster seg på sitt ansikt til jorden for kongen og sa: Lover være Herren din Gud, som har gitt de menn som løftet sin hånd mot min Herre kongen, i din makt!" Da kongen med engstelse spurte: "Står der vel til med den unge mann - med Absalom?" fikk han et unnvikende svar. rett

(572)I samme øyeblikk kom den andre budbæreren og ropte: "Min herre kongen motta det gledelige budskap at Herren i dag hat hjulpet deg til din rett mot alle dem som hadde teist seg imot deg!" Igjen lød det altoverskyggende Spørsmålet: "Står det vel til med den unge mann - med Absalom?" Budbæreten kunne ikke skjule det tunge budskapet. Derfor svarte han: "Gid det må gå min herre kongens fiender og alle som reiset seg imot deg og vil gjøre ondt, som det gikk den unge mann!" Det var alt David trengte å vite. Han spurte ikke om noe mer, men gikk med bøyet hode "opp på salen over porten og gråt, og mens han gikk, sa han så: Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! rett

(572)O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn"! Da den seiettike hæren kom tilbake fra slagmarken og nærmer seg byen, lød seietsropene som ekko mellom fjellene. Men da de matsjerte gjennom byporten, stilnet topene, soldatene senker fanene og gikk videte med nedslåt blikk. De minnet mer om en hær som var slått enn om seierherrer, for kongen var ikke møtt frem for å by dem velkommen. Men fra salen over porten kunne de høre hans klagerop: "Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" rett

(573) "Seieren ble den dag til sorg for alt folket, fordi folket den dag fikk høre at kongen var bedrøvet over sin sønn. Den dag stjal folket seg inn i byen, som folk stjeler seg hjem når de er skamfulle fordi de har flykter i krigen." Joab følte seg bitter. Gud hadde gitt dem all grunn til å juble og være glade. Der største opprører som noen gang hadde funnet sted i Israel, var slåtr ned. Likevel ble denne store seieren vendt til sorg over ham som var skyld i at tusenvis av tapre menn måtte ofre livet. rett

(573)Den barske hærføreren gikk rett inn til kongen og sa til ham uren å nøle: "I dag vanærer du alle dine menn, som i dag har berger både ditt liv og dine sønners og døtres og dine hustruers og medhustruers liv; du elsker jo dem som hater deg, og hater dem som elsker deg; for i dag har du vist at hverken høvedsmenn eller tjenere er til for deg; og jeg skjønner nå at om Absalom var i live og alle vi andre var død i dag, da syntes du der var som der skulle. Stå nå opp og gå ur og ral vennlig til dine menn! For jeg sverger ved Herren at går du ikke ut, så blir det ikke en mann hos deg natten over, og dette vil bli verre for deg enn alt der onde som er kommet over deg fra din ungdom av til nå." rett

(573)Selv om dette var en hard og grusom irettesettelse mor den ulykkelige kongen, tok han der ikke ille opp. Han innså at hærføreren hadde rett. Der med gikk han ned i porten og oppmunrrer og roste de tapre soldatene mens de marsjerte forbi. rett

neste kapitel