Regnbuen

(71)Vannet steg femten alen over de høyeste fjell. For dem som var i arken, så det ofte ut som de skulle omkomme, idet båten i fem lange månedet tilsynelatende var prisgitt vind og væt. Det var en vanskelig prøve fot dem, men Noabs tro vaklet ikke, fot han hadde forsikringen om at Gud holdt roret. rett

(71)Da vannet begynte å synke, lot Gud arken drive omkring i et område som var beskyttet av et fjellkjede som han hadde bevart ved sin makt og sitt vise forsyn. Disse fjellene lå ikke langt fra hverandre, og arken beveget seg omkring i disse rolige farvann og drev ikke lenger omkring på åpent hav. Dette var til stor lettelse for de engstelige personene som var blitt kastet hit og dit av stormen. rett

(71)Noah og hans familie ventet med lengsel på at vannet skulle synke, så de snart kunne ha fast grunn under føttene igjen. Førti dager etter at fjelltoppene var blitt synlige, sendte de ut en ravn. Det var en fugl med god orienteringssans, og den skulle finne ut om jorden var i ferd med å bli tørr. Men fuglen så ikke noe annet enn hav, og den fortsatte å fly til og fra arken. rett

(71)Syv dager senere ble en due sendt ut. Men da den ikke fant noe sted der den kunne slå seg ned, vendte den tilbake til arken. Noah ventet i syv dager til, og sendte så duen ut på ny. Da den om kvelden kom tilbake med et olivenblad i nebbet, vakte der stor glede. "Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr." Men fremdeles ventet han tålmodig inne i arken. På samme måte som han hadde gått inn i arken på Guds befaling, ventet han nå på spesiell ordre om å gå ut. rett

(71)Til sist kom en engel ned fra himmelen. Han åpnet den massive døren og bad patriarken og hans familie om å gå ut på jorden og ta alle de levende skapningene med seg. Noah var glad for å ha kommet ut, men han glemte ikke ham som ved sin nådige omsorg hadde bevart deres liv. Det første han gjorde etter at de hadde forlatt arken, var å bygge et alter og bringe et offer av hvert av de rene dyr og fugler i takknemlighet til Gud for befrielsen, og som er uttrykk for sin tro på Kristus, det sanne offerlam. Dette offer syntes Herren godt om. Det ble til velsignelse ikke bare for patriarken og hans familie, men for alle senete slektledd. "Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjette: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld. ... Heretter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp." rett

(72)Dette var en verdifull undervisning til alle senere slekter. Noah var kommet ut på en øde jord. Men før han bygger en bolig for seg selv, reiste han et altet for Gud. Selv om kvegbestanden var liren og var blitt holdt i live med stot offervilje, var han glad for å kunne gi noe tilbake til Herren som en erkjennelse av at alt tilhørte ham. Slik bør også vi først gi våre frivillige gaver til Gud. Erhvert uttrykk for hans kjærlighet og nåde mot oss burde utløse vår takknemlighet både ved oppofrende arbeid og ved å gi gaver til hans sak. rett

(72)For at menneskene ikke skulle leve i stadig frykt for en ny vannflom så snart der skyer til og begynte å regne, gav Herren et oppmuntrende løfte til Noah og hans familie. "Jeg oppretter min pakt med eder, ... og aldri mere skal det komme en vannflom som ødelegger jorden. ... Min bue setter jeg i skyen, og den skal yttre er regn på pakten mellom meg og jorden. Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og eder og alt levende." rett

(72)Gud viste stor nåde og barmhjertighet med sine feilende skapninger da han satte den vakre regnbuen i skyen som en pant på sin overenskomst med menneskene. Herren sier at når han ser på regnbuen, vil han minnes pakren. Det betyr ikke at han ellers kunne glemme den. Men han taler til oss i vått eget språk for at vi bedre skal kunne forstå ham. Der var Guds hensikt at når barn i senere slektledd spurte foreldrene hva den vakre buen over himmelhvelvingen var til for, skulle de gjenta historien om vannflommen og fortelle barna at Den høyeste selv hadde spent buen ut som en forsikring om at vanner aldri mer skulle oversvømme jorden. Slik ville den vitne fra slekt til slekt om Guds kjærlighet, og på den måten styrke menneskenes tillit til ham. rett

(72)Omkring tronen i himmelen og over Kristi bode finnes det noe som ligner en regnbue. Profeten sier: "Likesom synet av buen i skyen en reGudag, således var synet av glansen rundt omkting [tronen]. Således så Herrens herlighet ut, slik som den viste seg for meg." rett

(73)Apostelen Johannes erklærer: "I himmelen stod en trone, og det satt en på tronen. ... Over tronen stod en regnbue; den var som smaragd."' Når menneskene med sin store ondskap nedkaller Guds straffedommer, vil Frelseren som går i forbønn for dem overfor Faderen, peke på regnbuen i skyen, på buen rundt tronen og over sitt eget hode, som et regn på Guds barmhjertighet mor den angrende synder. rett

(73)Gud har knyttet et av sine mesr dyrebare løfter om nåde til forsikringen han en gang gav Noah angående vannflommen. "For som Noahs flom er dette for meg; likesom jeg svor at Noahs flom ikke mere skal gå over jorden, således har jeg nå svoret at jeg ikke vil vredes på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg." rett

(73)Da Noah så på de kraftige rovdyrene som gikk ut av arken sammen med ham, var han engsrelig for at de ville tilintergjøre den lille familien på bare åtte personer. Men Herren sendte en engel til sin tjener med dette beroligende budskap: "Frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, og over alt som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders, hånd er de gitt. Alt det som rører seg og levet, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urrer, gir jeg eder alt dette." Før denne tid hadde Gud ikke tillatt menneskene å spise animalsk kost. Menneskeslekren skulle leve helt og holdent av jordens produkter. Men nå var air grønt blitt ødelagt, og han tillot dem å spise kjøtt av rene dyr som var blitt bevart i arken. rett

(73)Hele jordoverflaten var blitt forandret av vannflommen. En rredje forferdelig forbannelse hvilte over jorden som følge av synden. Idet vannet etter hvert sank, var hauger og fjell omgitt av et umåtelig, urolig hav. Overalt lå det døde mennesker og dyr. Herren ville ikke at de skulle bli liggende og oppløses og forurense luften. Derfor lot han jorden bli en uhyre gravplass. En vind som skulle tørke bort vannet, skapte en voldsom storm som i noen tilfeller rev med seg hele fjelltopper, og dynget trær, sten og jord over de døde. rett

(73)På samme måte ble sølv og gull, utsøkte tresorter og kostelige edelstener skjult. Dette var ting som tidligere hadde prydet jorden, og som menneskene hadde tilbedt. I noen tilfeller dannet der seg hele fjell over dem. Gud så at jo mer rikdom og mareriell fremgang menneskene fikk, desto mer fordervet ville de bli i sin handlemåte. De tilbad de skattene som skulle ha ledet dem til å forherlige den gavmilde giveren, mens de vanæret og forakter den sanne Gud. rett

(73)Jorden frembød et ubeskrivelig syn av forvirring og ødeleggelse. Fjellene som engang hadde vært vidunderlig vakre og fullkomne i sin symetri, var nå fortevet og uregelmessige. Stener og skarpe klippeblokker lå strødd utover jorden. På mange steder var hauger og fjell sporløst forsvunnet. På andre steder var sletter blitt forvandlet til fjellkjeder. Disse omkalfattinger var mer markert på noen steder enn på andre. Der hvor jordens rikeste skatter av gull, sølv og edelstener hadde vært, fantes de tydeligste merker etter forbannelsen. Områder som hadde vært ubebodd, eller som ikke hadde vært skueplass for så mye forbrytelse, var i langt mindre grad preget av forbannelsen. rett

(74)På denne tiden ble endeløse skoger begravet. De er siden blitt forvandlet til kull, og utgjør de vidstrakte kulleier som nå eksisterer. De avgir dessuten store mengder olje. Kullet og oljen kommer ofte i brann nede i jorden. Dermed blir klippemasser opphetet, kalksten brenner og jernmalm smelter. Når vanner virker på kalken, forsterkes heten og forårsaker jordskjelv, vulkansk aktivitet og vold. somme ildhav. Når ild kommer i kontakt med lag av sten og malm nede i jorden, fører det til ktaftige underjordiske eksplosjoner som lyder som dump torden. Luften blir her og kvelende. Så følger vulkanutbrudd, men ofte gir de ikke tilstrekkelig utløsning for spenningen i de opphetede elementene. Derfor ryster jorden, jordbunnen løfter seg likesom bølgene i haver, og jorden slår sprekker. Noen ganger blir hele byer og landsbyer og brennende fjell oppslukt. rett

(74)Slike underlige foreteelser vil bli mer og mer hyppige og forferdelige like før Krisri gjenkomst og verdens ende, som tegn på den raske ødeleggelsen. rett

(74)Jorddypet var Herrens arsenal der han hentet sine våpen til å ødelegge den gamle verden. Vannet som vellet frem fra jordens indre, forenet seg med vanner ovenfra og fullbyrdet ødeleggelsen. Siden syndfloden har både ild og vann vært Guds virkemidler til å ødelegge spesielt ugudelige byer. Disse straffedommer blir sendt for at de som er likegyldige overfor Guds lov og tramper på hans autoritet, skal bringes til å skjelve for hans makt og anerkjenne hans rettmessige herredømme. Når mennesker har vært vitne til at der fra ildsprutende fjell har strømmet smeltet malm som har tørket opp elver og forvandlet folkerike byer til ruiner, er selv de modigste blitt grepet av skrekk. Gudløse spottere er blitt tvun. ger til å anerkjenne Guds uendelige makt. rett

(74)Profetene i gammel tid omtalte slike begivenheter på denne måten: "Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ild setter kvister i brann og .får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn, når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!" rett

(74)I virvelvind og storm har Herren sin vei, og skyer er støvet under hans førrer. Han truer havet og tørker der ut, og alle elvene gjør han tørre.' rett

(75)Ved Kristi gjenkomsr vil menneskece oppleve langt frykteligere begivenheter enn verden noen gang har værr vitne til. "Herre, bøy din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker! La lynet lyne og spre dem [fiendene], send dine piler og skrem dem!" "Jeg lar jærtegn skje oppe på himmelen og tegn nede på jorden: blod og ild og røkmasser." "Og der kom lyn og drønn og tordenbrak, og et jordskjelv som det ikke har vært maken til så lenge det har levd mennes.ker på jorden - så kraftig var det." "Og hver øy vek bort, og fjelleee forsvant. Og fra himmelen falt svære hagl på hundre pund over menneskene." rett

(75)Når lyn fra himmelen virker sammen med ild fra jordens indre, vil fjellene brenne som i en smelteovn. Lavastrømmer vil velle frem og oversvømme åkrer og marker, bygder og byer. Sydende masser av smeltet substans vil strømme ut i elvene og få vannet til å koke. Veldige steinblokker vil bli sprengt og slynget opp i luften med ubeskrivelig kraft og spre seg utover landskapet. Elver vil tørke opp. Jorden vil bli rystet. Overalt vil det være forferdelige jordskjelv og vulkanutbrudd. rett

(75)Slik kommer Gud til å utrydde de ugudelige fra jorden. Men de rettferdige skal bli bevart midt i disse omkalfatringer, likesom Noah ble bevart i arken. Gud skal være deres tilflukt. Under hans vinger skal de finne ly og trygghet. Slik leser vi i Salmenes bok: "For du, Herre, er min tilflukt. Den Høyeste har du gjort til din bolig; intet ondt skal vederfares deg, og ingen plage skal komme nær til ditt telt." "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt telts skjul; på en klippe fører han meg opp." Guds løfte lyder slik: "Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. " rett

neste kapitel