| I naturens tempel kapitel 3. Fra side 51. Fra side 45 i den engelske utgave. |
(51)Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. rett (51)Det var Jesus som under torden og lyn hadde forkynt loven på Sinai. Over toppen hvilte Guds herlighet som en fortærende ild, og fjellet skalv da Herren steg ned. Israels folk lå med ansiktet mot jorden og lyttet med ærefrykt, mens lovens hellige bud ble forkynt. Det var under helt andre forhold Jesus talte til folket på saligprisningenes berg. Det var bare fuglenes sang som brøt stillheten denne vakre sommerdagen, da Jesus la frem for folket sitt rikes grunnsetninger. Og han som den dagen talte i kjærlighetens språk til folket, forklarte for dem prinsippene i den loven som ble forkynt på Sinai. rett (51)Under slaveriet i Egypt hadde israelittene i stor utstrekning tapt kunnskapen om Gud. Da loven ble gitt, behøvde de derfor en ny forståelse av Guds storhet og makt. Men han åpenbarte seg også for dem som kjærlighetens Gud. rett (52)"Herren kom fra Sinai, steg opp over dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Paranfjellet, ankom med titusener av hellige. Fra Hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, Han elsker folket. Alle Hans hellige er i Hans hånd. De sitter ned ved Hans føtter. Alle tar imot Hans Ord." (5.Mos. 33,2-3) rett (52)Det var da Gud åpenbarte sin herlighet for Moses, han uttalte disse ord, som har vært en dyrebar arv for alle senere slektledd. "Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet,Han fastholder miskunnhet mot tusen slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd."(2.Mos. 34,6-7) rett (52)Da loven ble gitt på Sinai, var det kjærlighetens prinsipper som ble forkynt. Det var Himmelens lov som ble åpenbart for menneskene. Den ble gitt ved vår mellommann, forkynt av ham som har makt til å forvandle menneskehjertet, slik at det kommer i harmoni med prinsippene i loven. Gud hadde kunngjort hensikten med loven da han sa til Israel: "Hellige mennesker skal dere være for Meg."(2.Mos. 22,31) rett (52)Men Israel forsto ikke at loven var åndelig, og derfor besto deres påståtte lydighet altfor ofte bare av former og seremonier. De lot ikke kjærligheten få makt i sitt hjerte. Når Jesus i sin karakter og virksomhet viste menneskene at Gud er hellig og god, og påpekte at en rent ytre lydighet er helt verdiløs, ville jødenes ledere hverken godta eller forstå hva han mente. De syntes at han ikke la nok vekt på lovens krav, og når han fremholdt for dem de sannheter som var selve kjernen i deres gudstjeneste, så de bare på det ytre, og beskyldte ham for å ville avskaffe loven. rett (52)Jesus talte med stor ro, men også med et alvor og en kraft som satte ham i stand til å nå tilhørernes hjerter. De hadde ventet at også han skulle fremholde de samme tradisjonene og kravene som rabbinerne, men de tok feil. De var "overveldet av Hans lære. For Han lærte dem med myndighet, og ikke som de skriftlærde." (Matt. 7,28-29) Fariseerne la også merke til den store forskjellen det var på deres egen og Jesu undervisning. De så at sannheten, som var ren, vakker og opphøyet, grep mange dypt og mildnet deres sinn. Frelserens guddommelige kjærlighet og godhet vant menneskenes hjerter. rett (53)Rabbinerne forsto at hans lære rev bort selve grunnlaget for den undervisningen de hadde gitt folket. Han brøt ned skilleveggen, som hadde vært så betydningsfull for deres stolthet og selvgodhet. De var redde for at han ville føre folket fullstendig bort fra dem, om han fikk lov å fortsette. De voktet derfor hatefullt på ham, for å finne en anledning til å snu folkestemningen mot ham og på den måten gjøre det mulig for Det Høye Råd å få ham domfelt og henrettet. Da Jesus holdt sin tale på berget, fulgte hans fiender nøye med. Og idet han forklarte for folket rettferdighetens prinsipper, startet fariseerne en hviskekampanje om at hans lære var i strid med budene Gud hadde gitt på Sinai. Men Frelseren sa ikke noe som kunne rokke ved den læren og de institusjonene som var gitt ved Moses, for hver guddommelig lysstråle som denne Israels store lærer meddelte sitt folk, hadde han mottatt fra Kristus. Det er mange som sier at Jesus kom for å avskaffe loven, men på en utvetydig måte forklarer han sin innstilling til Guds bud: "Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene."(Matt. 5,17) rett (53)Det er menneskets skaper, han som ga loven, som erklærer at det ikke er hans hensikt å avskaffe loven. Alt i naturen, fra møllen i solstrålen til klodene ute i verdensrommet, er underlagt bestemte lover. All harmoni og orden i universet er betinget av lydighet mot disse lovene. På samme måte eksisterer det visse prinsipper for livsførsel som gjelder for alle høyerestående vesener. Universers ve og vel avhenger av at disse prinsippene blir fulgt. Før verden ble skapt, eksisterte Guds lov. Englene retter seg etter dens prinsipper. Skal Jord og Himmel være i harmoni med hverandre, må også menneskene lyde Guds bud. Kristus kunngjorde lovens grunnsetninger for mennesket i Edens hage den gang "mens morgenstjernene var sammen i jubel, og alle Guds sønner ropte av fryd". (Job 38,7) Jesu oppgave på jorden var ikke å avskaffe loven, men ved sin nåde å føre menneskene tilbake til lydighet mot dens bud. rett (54)Johannes, den disippelen Herren elsket, hørte hva Jesus sa på berget. Inspirert av Den Hellige Ånd skrev han mange år senere at lovens krav har evig gyldighet. Han sier at "hver den som lever i synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovbrudd". (1.Joh. 3,4) Han gjør det helt klart at den loven han snakker om, er "et gammelt bud, et dere har hatt fra begynnelsen av".(1.Joh. 2,7) Han snakker om loven som eksisterte ved skapelsen og ble gjentatt på Sinai-fjellet. rett (54)Idet Jesus taler om loven, sier han: "Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Matt. 5,17) Han benytter her ordet "oppfylle" i samme betydning som da han til døperen Johannes snakket om å "oppfylle all rettferdighet". (Matt. 3,15) Jesus mente med det at han skulle oppfylle lovens krav i full utstrekning, for å gi et eksempel på fullkommen lydighet mot Guds vilje. rett (54)Hans oppgave var "å opphøye loven og la den få ære".(Jes. 42,21)Han skulle påvise at loven er åndelig, at dens prinsipper favner vidt, og at den har evig gyldighet. rett (55)Selv de beste og frommeste mennesker er bare en svak avglans av skjønnheten i Jesu guddommelige karakter. Inspirert av Guds Ånd skrev kong Salomo om ham at han er "den fremste blant ti tusen…" Og «alt ved ham er herlig". (Høy. 5,10-16) David profeterte om ham og sa: "Din skjønnhet overgår menneskenes barn." (Sal. 45,3) Jesus var Faderens uttrykte bilde og avglansen av hans herlighet. Frelseren, som ga avkall på alt, var med sin kjærlighet og godhet en levende fremstilling av egenskapene i Guds lov. I hans liv ser man klart at Himmelens kjærlighet og de kristne prinsipper utgjør grunnlaget for den evige rettferdighets lover. rett (55)"Før himmel og jord forgår," sa Jesus, "skal ikke en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt." (Matt. 5,18) Ved sin lydighet mot loven slo Jesus fast at den ikke kan forandres, og han beviste at ved hans nåde kan ethvert menneske holde den til fullkommenhet. I sin bergpreken erklærte han at ikke engang den minste tøddel skal forgå av loven, før det er skjedd alt sammen. Alt det som angår menneskeheten og frelsesplanen. Han mener ikke å si at loven noen gang skal avskaffes, men han fester blikket på det ytterste punktet i menneskehetens historie, og forsikrer oss at inntil dette punktet er nådd, vil loven stå ved makt. Han sa det for at ingen skulle behøve å tro at det var hans oppgave å avskaffe lovens bud. Så lenge himmel og jord eksisterer, vil Guds hellige lovs prinsipper bestå. Hans rettferdighet, som "er som Guds fjell" (Sal. 36,7), skal fortsatt være en velsignelsens kilde, og dens strømmer skal styrke og forfriske hele jorden. rett (55)Fordi Herrens lov er fullkommen, og derfor uforanderlig, er det umulig for syndige mennesker i egen kraft å møte dens krav. Det var derfor Jesus kom som vår Frelser. Det var hans oppgave å la menneskene få del i guddommelig natur og slik komme i harmoni med Guds lovs prinsipper. Når vi forsaker synden og tar imot Jesus som vår Frelser, opphøyer vi loven. Apostelen Paulus spør: "Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven."(Rom. 3,31) rett (56)Løftet i den nye pakt er: "Jeg vil legge Mine lover i deres hjerter, og i deres sinn vil Jeg skrive dem."(Hebr. 10,16) Det forbilledlige systemet pekte frem til Jesus, som det Guds lam som skulle bære verdens synd, og det opphørte ved Jesu død. Men de livsprinsippene vi finner i de ti bud, er like uforanderlige som Guds evige trone. Ikke ett bud er blitt opphevet, ikke en bokstav eller tøddel er blitt forandret. De prinsippene som ble gjort kjent for menneskene i Edens hage, som livets store lov, skal eksistere uforandret på den nye jord. Når Edens hage igjen blomstrer på jorden, vil alle mennesker lyde Guds kjærlighets lov. rett (56)"Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i Himmelen." (Sal. 119,89) "Alle Hans forskrifter er sanne. De holdes oppe for all evighet og er gjort i sannhet og rettvishet." (Sal. 111,7-8) "Ut fra Dine vitnesbyrd har jeg fra gammel tid erkjent at Du har grunnfestet dem for evig."(Sal. 119,152) rett (56)Den som bryter et av de minste av disse budene og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i Himlenes rike. rett (56)Det betyr at et slikt menneske ikke kommer inn i Guds rike. For den som med vilje bryter ett bud, holder heller ikke på den rette måten noen av de andre. "For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i alt."(Jak. 2,10) rett (57)Det er ikke omfanget av ulydigheten som avgjør om en ting er synd, men selve den omstendigheten at man setter seg opp imot Guds uttrykte vilje, selv i det minste. Dette viser nemlig at mennesket fortsatt henger fast ved synden og forsøker å yte en delt tjeneste. Det er en faktisk fornektelse av Gud, og opprør mot hans rikes prinsipper. rett (57)Hvis menneskene hadde fri anledning til å avvike fra Herrens bud og selv bestemme sine plikter, ville det bli en uendelighet av regler for å kunne tilfredsstille hver enkelt. Herren ville på den måten ikke lenger kunne lede utviklingen. Menneskets vilje ville bli det avgjørende, og Herrens hellige og opphøyde vilje, hans kjærlighet til alt han har skapt, ville bli foraktet og vanæret. rett (57)Når mennesker velger å gå sine egne veier, gjør de opprør mot Gud. De vil da ikke kunne få noen del i Guds rike, fordi de er i strid med selve grunnprinsippene i Himmelen. Ved å sette seg opp imot Guds vilje gjør de felles sak med Satan, Guds og menneskers fiende. Mennesket skal leve, ikke bate ved ett av Guds ord, eller ved mange av dem, men ved hvert eneste ord Gud har talt. Vi kan ikke uten fare forkaste et eneste ord, hvor lite viktig det enn kan synes for oss. Det et ikke ett bud i loven som ikke har sin betydning for menneskets ve og vel, både i dette livet og i det kommende. Den som lyder Guds lov, er omgitt av en beskyttende mur som bevarer ham fra det onde. Men den som bryter ned denne muren, om så bare på ett enkelt punkt, har gjort den verdiløs som beskyttelse for seg selv. Han har åpnet en vei der fienden kan komme inn for å ødelegge ham. rett (57)Ved å våge å gå imot Guds vilje på et eneste punkt, åpnet våre første foreldre slusene så ulykkene brøt inn over verden. Enhver som følger deres eksempel, vil oppleve der samme. Guds kjærlighet er grunnlaget for hvert eneste av budene i hans lov, og den som avviker fra budene, høster sorg og ulykke. rett (58)Hvis ikke deres rettferdighet langt overgår den til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i Himlenes rike./i> rett (58)Fariseerne og de skriftlærde hadde beskyldt, ikke bare Jesus selv men også hans disipler, for å være syndere. De holdt seg nemlig ikke til rabbinernes forskrifter og forordninger. Disiplene hadde ofte vært urolige og usikre på grunn av anklager og irettesettelser fra dem de hadde vært vant til å se opp til som folkets religiøse ledere. Men Jesus avslørte dette bedraget. Han erklærte at den form for rettferdighet fariseerne satte så høyt, var verdiløs. Jødene gjorde krav på å være Guds eget, utvalgte og trofaste folk. Men Jesus påviste at de manglet en frelsende tro. Deres påståtte fromhet, deres menneskebud og seremonier, og selv det at de overholdt lovens bokstav, som de hevdet de gjorde, alt dette hadde ingen helligende innflytelse på dem. De hadde ikke rene hjerter, og deres karakter var ikke edel og god. Den lignet ikke Jesu karakter. rett (58)En lovreligion kan aldri hjelpe et menneske til å komme i harmoni med Gud. Fariseerne mangler ydmykhet, godhet og vennlighet, og deres harde, strenge rettroenhet var bare til anstøt for dem som ikke kjente Gud. De var lik saltet som hadde mistet sin kraft, for deres innflytelse bevarte ikke menneskene omkring dem fra fordervelse. Den eneste sanne tro er den som "er virksom ved kjærlighet" (Gal. 5,6), og slik renser sjeler. Den er som en surdeig som gjennomsyrer og forvandler et menneske. rett (59)Alt dette skulle jødene ha lært av profetenes budskaper. Mange hundre år før denne tiden hadde menneskets lengsel etter forsoning med Gud kommet til uttrykk og fått sitt svar gjennom profeten Mika: "Med hva skal jeg komme fram for Herren, når jeg bøyer meg for Den Høyeste Gud? Skal jeg komme fram for Ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusenvis av værer, 10 000 oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, gi frukten fra mitt liv for min sjels synd? Han har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg, annet enn å gjøre rett, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med din Gud?"(Mika 6,6-8) rett (59)Profeten Hosea hadde påvist hva fariseisme egentlig var, da han sa at Israel ga seg ut for å tjene Gud, mens de i virkeligheten bare tjente seg selv. Deres rettferdighet var resultatet av et forsøk på i egen kraft å holde loven slik de tolket den til sin egen fordel. Den kunne derfor ikke bli bedre enn de selv var. I sitt forsøk på å helliggjøre seg selv forsøkte de å frembringe renhet ved hjelp av urenhet. Guds lov er like hellig som Gud selv, like fullkommen som han selv er fullkommen. Den fremstiller Guds rettferdighet for menneskene. Det er umulig for et menneske i egen kraft å holde denne loven, for mennesket er av naturen syndig, fordervet og helt ulik Guds karakter. Det egenkjærlige menneskes liv og "all vår rettferdighet, er som et urent klesplagg".(Jes. 64,5) rett (59)Selv om loven er hellig, kunne jødene ikke oppnå noen rettferdighet ved sine forsøk på å holde den i egen kraft. Jesu disipler måtte få en helt annen form for rettferdighet enn den fariseerne hadde og som de anbefalte, om de skulle få en plass i Guds rike. I sin Sønn tilbød Gud dem lovens fullkomne rettferdighet. Hvis de ville åpne sitt hjerte helt og ta imot Jesus, ville Guds eget liv, hans kjærlighet, bo i dem og forvandle dem, slik at de kom til å ligne ham. Ved Guds frie gave skulle de få den rettferdighet som loven krever. Men fariseerne forkastet Jesus. "Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å opprette sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet." (Rom. 10,3) Jesus fortsatte med å vise tilhørerne hva det vil si å holde Guds bud, nemlig at Jesu karakter blir reprodusert i dem. For i ham åpenbarte Gud seg daglig for dem. rett (60)Men Jeg sier dere at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. rett (60)Gjennom Moses hadde Herren sagt: "Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte…Du skal ikke ta hevn, og du skal ikke bære nag til ditt folks barn. Men du skal elske din neste som deg selv." (3.Mos. 19,17-18) De sannheter Jesus fremholdt, var de samme som profetene hadde forkynt, men de var gått tapt fordi menneskene hadde harde hjerter og elsket synden. rett (60)Frelserens ord åpenbarte den sannhet at de som fordømte andre mennesker som syndere, selv var like skyldige, fordi de næret hat og motvilje i sitt hjerte. rett (60)På den andre siden av sjøen, midt imot fjellet der Jesus holdt sin preken, lå landet Basan. Det var et øde område med ville kløfter og skogkledde høydedrag, hvor forbrytere av alle slag holdt til. Folk hadde i friskt minne beretninger om mord og overfall som var begått der, og mange var svært strenge i sin dom over disse forbrytere. Men på samme tid var de selv hatefulIe og gjenstridige. De nærte bittert hat mot de romerske okkupantene, og de følte at de hadde rett til å hate og forakte alle andre folk, selv dem av deres egne landsmenn som ikke i alle ting hadde samme meninger som de selv. I alt dette overtrådte de loven som sier: "Du skal ikke drepe."(2.Mos. 20,13) rett (61)Hat og hevnlyst hadde sin opprinnelse hos Satan, og det var slike følelser som drev ham til å slå Guds Sønn i hjel. Den som bærer på nag eller motvilje mot noen, kommer til å høste død og undergang. I den hatefulle tanken ligger den onde gjerningen skjult, likesom planten i frøet. "Den som hater sin bror, er en morder. Og dere vet at ingen morder har evig liv i seg."(1.Joh. 3,15) rett (61)Og den som sier til sin bror: «Tomskalle!» skal bli skyldig for rådet. (Matt. 5,22) Ved å gi sin Sønn for vår frelse har Gud vist oss hvor høyt han verdsetter hvert eneste menneske, og han gir ingen rett til å tale foraktelig om andre. Vi kan se feil hos våre medmennesker, men Gud regner hvert eneste menneske som sin eiendom. Vi tilhører ham fordi han har skapt oss, og vi er hans i dobbel forstand fordi vi er frikjøpt med Kristi dyrebare blod. Alle ble skapt i hans bilde, og selv de dypest falne skal behandles med godhet og respekt. Gud vil holde oss ansvarlig for selv et foraktelig ord uttalt om et menneske Jesus ga sitt liv for. rett (61) "For hvem gir deg noe fortrinn? Hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det?"(1.Kor. 4,7)"Hvem er du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre."(Rom. 14,4) rett (62) "Den som sier: «Din tufs!» skal bli skyldig til helvetes ild."(Matt. 5,22) I Det gamle testamente står ordet "dåre" (her "tufs") for en frafallen, en som har solgt seg til det onde. Jesus sier at den som fordømmer sin bror og kaller ham en gudsfornekter eller frafallen, han viser at han selv fortjener samme fordømmelse. rett (62)Om Kristus selv heter det at da han stred med Satan om Moses’ legeme, våget han ikke å uttale en spottende dom om ham. Hadde han gjort det, ville han ha stilt seg på Satans side, for anklage er et av den ondes våpen. Han blir i Skriften kalt " anklageren blant brødrene våre".(Åp. 12,10) Jesus ville ikke benytte seg av noen av Satans våpen. Han møtte ham med ordene: "Herren refse deg."(Jud. 1,9) rett (62)Han ga oss her et eksempel. Når vi kommer i strid med Jesu fiender, må vi ikke si noe som bærer preg av hevngjerrighet. Vi må heller ikke håne eller anklage dem. Den som er et Guds sendebud, må ikke bruke ord og uttrykk som selv Himmelens majestet ikke ville benytte i striden med Satan. Vi må overlate all dom og fordømmelse til Gud. rett (62)Bli først forlikt med din bror. (62)Jesus sa: "Derfor, hvis du kommer med din gave til alteret og der kommer på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge der foran alteret. Gå og bli først forlikt med din bror, kom så tilbake og bær fram gaven din!" (Matt. 5,23-24) Ofrene var et uttrykk for troen på at den som bar frem offeret, hadde fått del i Guds nåde og kjærlighet. Men om noen bar frem sitt offer som et uttrykk for sin tro på Guds tilgivende kjærlighet, men samtidig manglet kjærlighet og ikke kunne tilgi, ville det være det rene komediespill. rett (63)Når en som bekjenner seg til å tjene Gud, skader eller foruretter en annen, gir han dette menneske et galt inntrykk av Guds vesen. Han må da bekjenne og erkjenne at dette er synd, for igjen å komme i harmoni med Gud. Det kan godt hende at den andre har gjort oss større urett enn vi har gjort ham, men det fritar ikke oss for ansvar. Dersom vi, når vi kommer frem for Gud, kommer til å huske på at noen har noe imot oss, må vi vente med vår bønn, vår takk og vårt offer til vi har vært hos den vi har en uoverensstemmelse med, og ydmykt bekjent vår egen synd og bedt om tilgivelse. rett (63)Hvis vi på noen måte har bedradd eller skadet et menneske, må dette gjøres godt igjen. Hvis vi på grunn av en misforståelse har omtalt en annen på en uriktig måte, eller kommet med en feilaktig gjengivelse av det han sa, eller skadet hans innflytelse på noe vis, har vi plikt til å gå til den vi har snakket med, og ta tilbake alt vi har sagt som var galt. rett (63)Hvis uenighet og strid mellom to kristne mennesker ikke ble brakt videre til andre, men åpent og ærlig drøftet dem imellom i ydmykhet og med et kristent sinnelag, ville mye ondt kunne avverges. Mange bitre røtter som volder stor skade, kunne på den måten rykkes opp, og Jesu etterfølgere ville få mer av hans kjærlighet og komme hverandre mye nærmere. rett (64)Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. rett (64)Jødene var stolte av sin høye moral, og de så med avsky på hedningenes seksuelle utskeielser. De romerske embetsmennene som keiserne sendte til Palestina, var til stadig forargelse for folket. Disse utlendingene hadde nemlig ført inn en mengde usedelige, hedenske skikker. De romerske embetsmennene i Kapernaum spaserte åpent omkring med sine elskerinner. Stillheten på den vakre sjøen ble ofte brutt av støy og spetakkel fra deres lystbåter. Folket ventet at Jesus skarpt skulle fordømme slike mennesker, så de ble svært forbauset da de hørte ham tale ord som avslørte synden hos dem selv. rett (64)Dersom onde tanker får bo i sinnet og blir næret der, selv om det skjer i største hemmelighet, viser det at synden ennå hersker i hjertet. Da er mennesket fremdeles fullt av bitterhet, og er lenkebundet av synden. Den som lar tankene og blikket feste seg ved det som er urent og ondt, kan i den åpne synd med dens byrde av skam og hjerteknusende smerte se hva den slags tanker fører til, som han så omhyggelig gjemmer i sitt hjerte. Det er ikke i fristelsens stund, da man kanskje faller i stor synd, det onde blir skapt. Fristelsen bringer bare frem det onde som ligger skjult i menneskets sinn. "For slik som han tenker i sin sjel, slik er han." (Ord. 23,7) "Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet utgår fra det."(Ord. 4,23) rett (64)Og dersom din høyre hånd fører deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! rett (64)For å hindre sykdom fra å spre seg i kroppen, og for å redde livet, vil man til og med gå med på å amputere den høyre hånden. Man burde være mye mer villig til å gi slipp på det som utgjør en trussel mot ens åndelige liv. rett (65)Ved evangeliet blir mennesker som er slavebundet av Satan, satt fri, og får del i Guds barns herlige frihet. Gud har som mål ikke bare å frelse oss fra den sorg og lidelse synden alltid fører med seg, men å frelse oss fra selve synden. Mennesker som er skjemmet og vansiret av synd, må bli renset og forvandlet, for å kunne bli iført "Herren vår Guds herlighet" (Sal. 90,17) og "bli likedannet med sin Sønns bilde".(Rom. 8,29) "Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham." (1.Kor. 2,9) Bare evigheten kan åpenbare det herlige mål som mennesker gjenskapt i Guds bilde, kan nå frem til. rett (65)For at vi skal kunne nå dette høye idealet, må vi ofre det som kan lede til vårt fall. Det er gjennom viljen synden har slik makt over oss. Jesus sammenligner det å overgi vår vilje til Gud med noe så drastisk som det å rive øyet ut eller hugge hånden av. Det kan ofte se ut som om det å overgi viljen til Gud gjør oss til åndelige krøplinger for resten av livet. Men Jesus sier til oss at det er bedre å bli åndelig såret og vanfør, hvis det kan hjelpe oss til å oppnå et evig liv. Det vi ser på som en ulykke, kan være døren til store velsignelser for oss. rett (65)Gud er livets kilde, og vi kan bare få del i livet når vi har samfunn med ham. Skilt fra Gud kan vi eksistere som mennesker i en kort levetid, men vi har ikke virkelig liv. "Men hun som lever i nytelse, er død mens hun ennå lever. " (1.Tim. 5,6) Bare når vi over gir vår vilje til Gud, er det mulig for ham å gi oss del i sitt liv. Bare når vi overgir oss helt til ham og tar imot hans liv, vil det være mulig å vinne over den skjulte synden han hadde pekt på. Du kan gjemme den så dypt i ditt hjerte at andre mennesker ikke har noen anelse om den, men hvordan skal du kunne bestå på dommens dag? rett (66)Hvis du går dine egne veier og ikke vil overgi viljen til Gud, velger du døden. Gud er en fortærende ild for synd, hvor den enn finnes. Hvis du velger synden og nekter å gi slipp på den, vil du bli tilintetgjort av Guds herlighet når du møter ham. rett (66)Du vil måtte ofre noe når du gir deg selv til Gud, men det du ofrer, er mindre enn det du får. Du ofrer verdslige interesser fremfor åndelige, det som forgår i nuet, til fordel for det evige. Gud ønsker ikke å knekke vår vilje, for det er bare når vi bruker vår vilje at vi kan utføre det Gud ønsker av oss. Vi overgir viljen til ham for at vi skal få den tilbake renset og foredlet. Vi må komme i et slikt forhold til Gud at hans kjærlighet og kraft kan strømme gjennom oss til andre. Det kan føles bittert og vanskelig å overgi seg fullstendig til Gud, men det er "bedre for deg".(Matt. 5,29-30) rett (66)Først da Jakob hjelpeløs og vanfør kastet seg i engelens armer, opplevde han seier ved tro og ble kalt en Guds fyrste. Det var da Jakob "haltet på sin hofte", at Esaus ville krigere ble stanset foran ham. Det var etter denne erfaringen den stolte Farao nedlot seg til å be om hans velsignelse. Slik ble også vår "frelses Høvding fullendt gjennom lidelser"(Hebr. 2,10), og trosheltene "ble gjort sterke etter svakhet" og "drev de fremmedes hærer på flukt".(Hebr. 11,34) rett (66)Har en mann lov å skille seg fra sin kone? rett (66)En jøde hadde rett til å skille seg fra sin hustru for selv den minste forseelse, og den fraskilte kvinnen hadde da også rett til å gifte seg igjen. Dette forhold førte til mye elendighet og synd. I Bergprekenen slår Jesus klart og entydig fast at ekteskapet ikke kan oppløses uten at det foreligger utroskap. "Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, bryter ekteskapet."(Matt. 5,32) rett (67)Da fariseerne senere spurte ham om det var tillatt å skille seg, minnet Jesus dem om ekteskapet, slik det ble innstiftet ved skapelsen. "På grunn av deres harde hjerter tillot Moses dere å skille dere fra deres koner, men fra begynnelsen var det ikke slik." (Matt. 19,8) Han henviste dem til den lykkelige tiden i Edens hage, da Gud erklærte at alt var "svært godt". (1.Mos. 1,31) Der hadde både sabbaten og ekteskapet sin opprinnelse. Den gangen Skaperen viet de to, sa han: "Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til sin kone, og de skal være én kropp." (1.Mos. 2,24) Han kunngjorde den gangen loven som til tidenes ende skulle gjelde for ekteskapet. Det som den evige far selv hadde erklært var godt, var en lov som skulle fremme menneskenes lykke og gi de beste muligheter for utvikling. rett (67)Som alle andre gaver Gud har gitt menneskene, er også ekteskapet blitt fordervet og forvrengt. Men et av evangeliets formål er å gjøre ekteskapet rent og vakkert igjen. Både i Det gamle og Det nye testamente benyttes ekteskapet som et bilde på den inderlige og hellige forening mellom Kristus og hans folk, dem han forløste med sitt blod på Golgata kors. "Frykt ikke… For din Skaper er din ektemann, Hærskarenes Herre er Hans navn. Din Forløser er Israels Hellige, Han som kalles Gud for hele jorden."(Jes. 54,4-5) "Vend tilbake, dere frafalne barn!" sier Herren. "For Jeg er deres ektemann." (Jer. 3,14) I Salomos høysang hører vi brudens stemme som sier: "Min elskede er min, og jeg er hans." (Høy. 2,16) Og han som er "den fremste blant ti tusen" (Høy. 5,10), sier til sin utkårede: "Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noen feil på deg."(Høy. 4,7) rett (68)Senere skriver apostelen Paulus til de kristne i Efesos, at Herren har satt mannen til å være hustruens hode, hennes beskytter og den som holder familien sammen, på samme måte som Kristus er menighetens hode og frelser. Derfor sier han også: "Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor konene underordne seg sine egne menn i alle ting. Dere ektemenn, elsk deres koner, slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for at Han skulle hellige den, idet Han renset den ved vannbadet i Ordet, for at Han kunne føre den fram for seg selv som en herlig menighet uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den skulle være hellig og uten feil. På samme måte skylder ektemennene å elske sine egne koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv."(Ef. 5,24-28) rett (68)Det er bare Kristi nåde som kan gjøre ekteskapet til det Gud mente det skulle være, et middel til å velsigne og høyne mennesket. Familier som holder sammen i fred og kjærlighet, kan slik komme til å representere familien i Himmelen. rett (68)Nå som på Kristi tid er forholdene et sørgelig vrengebilde av Guds ideal for ekteskapet. Men Kristi evangelium trøster også dem som ble bittert skuffet der de ventet å finne gleden ved et harmonisk samliv. Det tålmod og den godhet som hans Ånd kan gi dem, vil gjøre deres harde lodd lettere. Når Jesus bor i hjertet, vil hans kjærlighet som tilfredsstiller enhver lengsel, fylle oss slik at savnet av sympati og oppmerksomhet fra andre vil forsvinne. Når vi overgir oss til Gud, vil hans visdom kunne utrette det som menneskers visdom ikke formår. Når hans nåde får bo i hjertet, kan mennesker som var blitt harde og kalde mot hverandre, bli gjenforenet med bånd som er fastere og varigere enn noe jordisk bånd. Kjærlighetens gylne bånd som vil tåle å bli satt på enhver prøve. rett (69)Sverg ikke i det hele tatt. (69)Alle ting stammer fra Gud. Vi mennesker har ikke noe vi ikke har mottatt fra ham. Ja, hva mer er, vi har ingenting som ikke er betalt med Kristi blod. Alt vi eier, bærer korsets stempel, og det er kjøpt med det blod som er mer dyrebart enn alt annet, fordi det er Guds eget liv. Det finnes derfor ikke noe vi kan si er vårt eget, slik at vi kan stille det som sikkerhet for våre løfter. rett (69)Jødene oppfattet det tredje bud som et forbud mot å misbruke Guds navn ved edsavleggelse, men samtidig mente de at de hadde rett til å sverge på annen måte. Edsavleggelse var alminnelig blant dem. Ved Moses var det blitt forbudt å avlegge falsk ed, men de hadde mange utveier til å komme utenom den forpliktelse eden skulle medføre. De betenkte seg ikke på å foreta noe som faktisk var misbruk av Guds navn eller å sverge falskt, hvis det kunne skje ved en eller annen teknisk omgåelse av loven. rett (69)Jesus fordømte denne fremgangsmåten og påviste at deres måte å avlegge ed på, i virkeligheten var en overtredelse av Guds bud. Men Kristus kom ikke med noe forbud mot å avlegge ed i retten. Der blir Gud høytidelig tatt til vitne på at det som blir sagt, er sannhet. Jesus selv nektet ikke å vitne under eds ansvar under forhøret for Det høye råd. Ypperstepresten sa til ham: "Jeg tar Deg i ed ved Den levende Gud for at Du skal si oss om Du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus svarte ham: «Det er som du sa."(Matt. 26,63-64) Hadde Jesus i Bergprekenen ment å fordømme edsavleggelse i retten, ville han ved sitt eget forhør ha irettesatt ypperstepresten, og slik gitt sine etterfølgere et eksempel på den lære han hadde kommet med. rett (70)Det er mange som ikke betenker seg på å bedra sine medmennesker. Men de har fått undervisning om, og Den Hellige Ånd har overbevist dem om, at det er en forferdelig ting å lyve for vår Skaper. Når de så må avlegge ed i retten, føler de at de vitner, ikke bare for mennesker, men også for Gud. De føler at hvis de så vitner falsk, gjør de det innfor ham som leser et menneskes hjerte og kjenner hele sannheten. Bevisstheten om den forferdelige straffen en slik form for synd fører med seg, har holdt mange tilbake fra å vitne falsk. rett (70)Men hvis det er noen som i det hele tatt kan vitne under eds ansvar, må det være en kristen. Han lever jo stadig innfor Guds ansikt, og han vet at hver tanke ligger åpen for ham som vi har å gjøre med. Når det blir krevd av en kristen i retten at han skal bekrefte sitt vitneutsagn med en ed, har han lov til å ta Gud til vitne på at det han sier, er sant. rett (70)Jesus går videre og fastslår et prinsipp som ville gjøre edsavleggelse overflødig. Han lærer oss at alt vi sier, skulle være sant: "Men la deres «ja» være «ja» og «nei» være «nei». For det som er mer enn dette, er av det onde."(Matt. 5,37) rett (70)Denne uttalelsen fordømmer alle de meningsløse ord og uttrykk som grenser til banning. Men den fordømmer også falsk ros og smiger, samt omgåelse av sannheten og falsk reklame, som er så alminnelig i handel og vandel i dagens samfunn. Jesus lærer oss at ingen kan sies å være sannferdig som gir seg ut for noe han ikke er, eller sier noe han innerst inne ikke virkelig mener. rett (71)Hvis denne Jesu lære ble praktisert, ville det bli satt en stopper for all sladder og all ondsinnet kritikk. Hvem kan være sikker på at det han sier om et annet menneskes atferd og motiver, stemmer med virkeligheten? Svært ofte forekommer det at stolthet, egenkjærlighet eller personlig motvilje farger det inntrykket man får. Med et blikk, et ord eller måten du kommer med en uttalelse på, kan du sverte en annen. Til og med det som virkelig har hendt, kan bli gjengitt på en slik måte at det gir et forvansket inntrykk. rett (71)Alt en kristen gjør, skulle være like klart og rent som sollyset. Sannheten stammer fra Gud, men bedrag i alle dets utallige former, stammer fra Satan. Enhver som på noen måte viker av fra den rette vei, gir seg Satan og hans makt i vold. Men det er ingen lett sak å si den fulle og hele sannhet. For å kunne det, er det nødvendig å kjenne sannheten fullt ut. Det skjer svært ofte at en mening vi har gjort oss opp på forhånd, ensidige synspunkter og mangelfullt kjennskap til et spørsmål vi må ta standpunkt til, kan gi oss en helt feil oppfatning av en sak. Vi kan ikke snakke sant hvis vi ikke til enhver tid lar ham som er sannhet, lede våre tanker. rett (71)Ved apostelen Paulus formaner Kristus oss: "Deres tale må alltid være vennlig." (Kol. 4,6) "La ikke et eneste råttent ord komme ut fra deres munn, men bare ord som tjener til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på."(Ef. 4,29) Vi ser av disse to skriftstedene at Jesus i Bergprekenen fordømmer vitser, flåseri og råttent snakk. Han krever at våre ord skal være både sanne og rene. De som har lært av Jesus, vil ikke ha noe å gjøre med "mørkets ufruktbare gjerninger". (Ef. 5,1) I samtale og i daglig liv skal de være enkle, ærlige og åpne, for de forbereder seg på å leve sammen med de hellige, i hvis munn det ikke er "funnet svik".(Åp.14,5) rett (72)Den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. rett (72)Samværet med de romerske soldatene var for jødene en stadig kilde til irritasjon. Troppeavdelinger var stasjonert på forskjellige steder rundt omkring i Judea og Galilea, og deres nærvær minnet stadig jødene om deres nasjonale vanære. Med bitre følelser hørte de trompetstøtene og så troppene stille opp under det romerske flagget og hylle dette symbolet på romermakten. Det kom ofte til sammenstøt mellom folket og soldatene, og dette næret nasjonalhatet. rett (72)Ofte når en romersk embetsmann fra sted til sted ble ledsaget av en avdeling soldater, rekvirerte han bønder som var i arbeid på gården, til å bære eller utføre annet arbeid. Han kunne gjøre dette etter romersk lov og sedvanerett, og om noen nektet eller gjorde motstand, ble de mishandlet og hånet. Lengselen etter å bli fri for romeråket vokste seg sterkere og sterkere dag for dag. Opprørsånden var særlig levende hos de tapre og uvørne galileerne. Kapernaum lå ved grensen, så den var gjort til en garnisonsby, og selv mens Jesus underviste folket, kunne synet av en avdeling soldater opprøre tilhørerne og minne dem om Israels nasjonale ydmykelse. Full av forventning så de på Jesus og håpet at han var den som skulle knuse romermakten. rett (73)Jesus ser med sorg ned i forventningsfulle ansikter. Han ser også den hatets ånd som har satt sitt onde preg på dem, og vet så vel hvor inderlig folket lengter etter makt til å knuse undertrykkerne. Bedrøvet formaner han dem: "Stå ikke imot et ondt menneske! Om noen slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til."(Matt. 5,39) rett (73)Dette var bare en gjentagelse av Det gamle testamentes lære. Det er sant at regelen "øye for øye, tann for tann" (3.Mos. 24,20), hørte til i de lover som ble gitt ved Moses, men det var en del av landets rettsordning. Ingen hadde rett til å hevne seg selv, for Herren hadde sagt: "Si ikke: «Jeg vil gjengjelde det onde.""(Ord. 20,22) "Gled deg ikke når din fiende faller." (Ord. 24,17) "Si ikke: «Som han har gjort mot meg, skal jeg gjøre mot ham."" (Ord. 24,29) "Hvis din fiende er sulten, gi ham brød å spise! Hvis han er tørst, gi ham vann å drikke!"(Ord. 25,21) rett (73)Hele Jesu liv var en åpenbaring av dette prinsippet. Vår Frelser forlot sitt hjem i Himmelen for å bringe livets brød til sine fiender. Han ble baktalt og forfulgt fra vuggen til graven, men han viste alltid et tilgivende og kjærlig sinnelag. Ved profeten Jesaja sier han om seg selv: "Jeg overga Min rygg til dem som slo Meg, Mine kinn til dem som rev meg i skjegget. Jeg skjulte ikke Mitt ansikt for skam og spytt." (Jes. 50,6) "Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier mens den klippes, åpnet Han ikke sin munn." (Jes. 53,7) Fra Golgata kors lyder ned gjennom alle tider den bønnen han ba for sine bødler, og det håpets budskap han hadde til den døende røveren. rett (73)Jesus levde alltid i Guds nærhet, og ingenting kunne hende ham uten det Gud tillot til velsignelse for verden. Dette ga ham daglig mot og styrke, og slik bør det også være med oss. Den som har Kristi Ånd, blir i Kristus. De slag som blir rettet mot en slik person, faller på Frelseren, som er nær hos ham og beskytter ham. Det han møter i livet, er slike ting som Jesus ser er til det beste for ham. Det er ikke nødvendig for ham å forsøke å forsvare seg, for Jesus beskytter ham. Ingen kan røre ham uten at Jesus tillater det, og "alle ting" Jesus lar ham møte, "virker sammen til det gode for dem som elsker Gud". (Rom. 8,28) rett (74)"Og den som vil saksøke deg og ta fra deg skjorten, ham skal du la få kappen din også. Den som tvinger deg til å gå én mil, med ham skal du gå to."(Matt. 5,40-41) Jesus ba sine disipler at de istedenfor å sette seg opp imot de krav myndighetene stilte, skulle gjøre mer enn det som ble krevd av dem. De burde så langt som mulig utføre sine plikter, selv om det ville føre mer med seg enn landets lover krevde. Loven som ble gitt ved Moses, påla Guds barn å være hensynsfulle mot de fattige. Hvis et fattig menneske måtte gi et klesplagg som sikkerhet for et lån, fikk långiveren ikke tillatelse til å gå inn i den fattiges hus for å hente pantet. Han måtte vente utenfor, og klesplagget ble brakt ut til ham. Pantet måtte under alle omstendigheter leveres tilbake til den fattige innen solen gikk ned samme dag.(5.Mos. 24,10-13) rett (74)På Jesu tid ble det tatt lite hensyn til slike barmhjertighetsregler. Men Jesus lærte sine disipler at de skulle rette seg etter domstolenes avgjørelser, til og med i de tilfellene hvor domstolens avgjørelse gikk utover det Moseloven påbød. Selv om det ble krevd at de skulle gi fra seg et klesplagg, skulle de rette seg etter dette. Ja, mer enn det. De skulle gi långiveren det de skyldte ham, selv om det betydde at de måtte ut med mer enn domstolen krevde. "Den som vil saksøke deg og ta fra deg skjorten, ham skal du la få kappen din også" (Matt. 5,40),sa han. Og hvis noen krever av deg at du skal gå en mil med dem, da gå to mil. rett (75)Og Jesus fortsatte: "Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg." (Matt. 5,42) Det samme var blitt sagt ved Moses: Du skal "ikke ha et gjenstridig hjerte eller lukke hånden for din fattige bror. Men du skal vise deg rundhåndet mot ham og villig ta pant fra ham så han kan få det han mangler, uansett hva han trenger". (5.Mos. 15,7-8) Dette skriftstedet klargjør Frelserens ord. Jesus sier ikke at vi skal gi enhver der han ber om, uten hensyn til omstendighetene, men han sier at du skal låne ham det han mangler, og det skal være mer en gave enn et lån, for vi skal låne ut "uten å vente at dere skal få noe tilbake".(Luk. 6,35) rett (75)Elsk deres fiender. (75)Slik var i virkeligheten denne loven som rabbinerne hadde mistolket og fremstilt som en rekke harde, kalde krav. De mente om seg selv at de var bedre enn andre mennesker. Og fordi de var født som israelitter, mente de at de hadde krav på Guds særskilte velsignelser. Men Jesus viste dem at et kjærlig og tilgivende sinnelag ville være det sanne bevis på at de åndelig sett var mer verdifulle mennesker enn tollerne og synderne som de foraktet. rett (76)Han lærte sine tilhørere å tiltale universets hersker med et nytt navn: "Vår Far". Han ønsket at de skulle forstå hvor inderlig Gud elsket dem. Han viste dem at Gud har omsorg for enhver fortapt synder, at "som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter Ham". (Sal. 103,13) En slik oppfatning av Gud har aldri nådd verden gjennom noen annen religion enn den vi møter i Bibelen. Hedningene har en gud de er redd, ikke en de elsker. En ondskapsfull gud som krever offer, og ikke en kjærlig far som øser sine kjærlighetsgaver ut over sine barn. Selv Israel var blitt så forblindet når det gjaldt profetenes lære om Gud, at denne åpenbaringen av Gud som en kjærlig far kom til dem som noe helt nytt, som en ny gave til verden. rett (76)Jødene mente at Gud elsket bare dem som tjente ham, og det betydde etter deres mening dem som fulgte rabbinernes påbud, mens hele resten av verden var under Guds vrede og dom. Men Jesus lærte dem noe helt annet. Over hele verden, over onde som over gode mennesker, stråler Guds kjærlighets sol. Denne sannheten burde de ha lært av naturen, for Gud "lar sin sol gå opp over onde og gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige". (Matt. 5,45) Det er ikke fordi det i Jorden finnes en selvstendig kraft, at den år etter år gir sin grøde og fortsetter i sin bane rundt solen. Det er Guds hånd som styrer planetene og holder dem i rett posisjon på deres bane gjennom rommet. Det er ved hans makt sommer og vinter, vår og høst, dag og natt regelmessig følger hverandre. Det er ved hans ord gresset spirer, løvet titter frem og blomstene springer ut. Alt det gode vi har, hver solstråle, hver regndråpe, hver matsmule, ja, livet selv, er en kjærlighetens gave. rett (77)Mens vi ennå manglet kjærlighet, og vårt vesen var lite tiltalende, "vi var forhatt og vi hatet hverandre", forbarmet vår Himmelske Far seg over oss. Og da "Guds, vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger vi hadde gjort, men etter sin miskunnhet".(Tit. 3,3-5) rett (77)Guds barn er de som har del i hans natur. Det er ikke rang eller fødsel, nasjonalitet eller religion som gjør oss til medlemmer av Guds familie, men kjærlighet, en kjærlighet som omfatter alle mennesker. Også de som ikke kjennet Gud, vil reagere på kjærlighet, om de da ikke helt har lukket sitt hjerte for Guds Ånd. De vil gjengjelde hat med hat, men når de møter kjærlighet, vil de også gjengjelde den. Men det er bare Guds Ånd som gjengjelder hat med kjærlighet. Å være god mot de utakknemlige og de onde, å gjøre godt uten å vente noe som helst til gjengjeld, er Guds barns adelsmerke. Det er det sikre tegn på at et menneske har forbindelse med Gud. rett (77)Derfor skal dere være fullkomne, som deres Far i Himmelen er fullkommen. (78)Betingelsene for å få et evig liv ved Guds nåde er de samme som gjaldt i Edens hage. Fullkommen rettferdighet og harmoni med Gud, helhjertet å godta prinsippene i hans lov. Den målestokk for Guds barns karakter som vi finner i Det gamle testamente, er den samme som vi finner i Det nye testamente. Dette målet er ikke for høyt for oss å nå opp til. Ethvert bud og pålegg Gud gir, inneholder et bestemt løfte. Gud har gjort det mulig for oss å bli lik ham, og han vil gjennomføre dette for alle som ikke med vilje setter seg imot og hindrer ham. rett (78)Gud har elsket oss med en ubeskrivelig kjærlighet, og vår kjærlighet til ham våkner når vi begynner å forstå noe av lengden og bredden og dybden av denne kjærligheten som over går all forstand. Når vi lærer å kjenne Jesus og den kjærligheten han hadde til oss mens vi ennå var syndere, da smelter vårt harde hjerte, og vi blir omskapt til Guds barn. Gud tvinger ingen. Kjærlighet er det middelet han bruker til å rense hjertet for synd. Hans kjærlighet gjør den stolte ydmyk. Den hatefulle og vantro blir full av kjærlighet og tro. rett (78)Jødene hadde anstrengt seg for å nå frem til fullkommenhet ved det de selv kunne gjøre, noe de ikke maktet. Jesus hadde alt fortalt dem at de aldri med sin egen rettferdighet kunne nå frem til Guds rike. Nå gjør han det klart for dem hvilken form for rettferdighet alle de må oppnå som skal arve det evige liv. I Bergprekenen beskriver han fruktene, resultatene av en slik rettferdighet. Nå samler han det hele i en enkelt setning for å vise dem hvor den stammer fra og hva den består i: Vær fullkomne, likesom Gud er fullkommen. Loven er bare et uttrykk for Guds karakter. Hos vår Himmelske Far ser vi en fullkommen åpenbaring av de prinsippene som er grunnlaget for hans rike og styresett. rett (79)Gud er kjærlighet. Som solen sender sitt lys ut, stråler kjærlighet, lys og glede ut fra ham til alle hans skapninger. Det er hans natur å gi. Denne overfloden av kjærlighet som strømmer ut fra ham, viser oss hva han i virkeligheten er. Han befaler oss å være fullkomne, på samme måte som han er fullkommen. Vi skal være en kilde til lys og velsignelse i vår lille krets, likesom han er det i hele universet. Vi er ingenting i oss selv, men lyset fra hans kjærlighet skinner på oss, og vi skal reflektere hans herlighet. Ved den godhet han så villig gir oss, kan vi være fullkomne på vårt område, likesom han er det på sitt. rett (79)Jesus sier at vi skal være fullkomne likesom vår Far er fullkommen. Dersom vi er Guds barn, har vi del i hans natur, og vi kan ikke annet enn å være lik ham. Ethvert barn har liv fra sin far. Hvis vi er Guds barn, født av hans Ånd, da har vi liv fra Gud. "For i Hans kropp bor hele Guddommens fylde" (Kol. 2,9), og "Jesu liv skal åpenbares i vår dødelige kropp". (2.Kor. 4,11) Dette liv vil skape den samme karakter i oss som det gjorde i ham, og få oss til å leve på samme måte som han gjorde. Da vil vi være i harmoni med hvert eneste bud i hans lov, for "Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen". (Sal. 19,8) Gjennom kjærlighet skal lovens krav "bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjøttet, men etter Ånden". (Rom. 8,4) rett |