Døm ikke

(123)Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt.
Alle forsøk på å fortjene frelsen ved egne gjerninger fører til at menneskene stiller opp en rekke egne krav som vern mot synden. For når de finner at de ikke makter å holde loven, lager de seg selv egne bud og regler for å tvinge seg selv til å lyde. Resultatet blir at tankene ledes bort fra Gud, og man blir opptatt av det man selv kan gjøre. Kjærligheten til Gud drives ut av hjertet, og dermed forsvinner også nestekjærligheten. En slik systematisering av menneskebud og forskrifter vil føre til at de som går inn for systemet, vil dømme alle som ikke lever opp til disse menneskebudene. Atmosfæren i en slik egenkjærlig og sneversynt kritikk av andre, kveler det gode og edle i menneskene og gjør dem til selvopptatte, hovmodige dommere og smålige spioner. rett

(124)Fariseerne var slike mennesker. De kom fra gudstjenesten uten noen følelse av at de selv kom til kort, og uten takknemlighet for den store forrett Gud hadde gitt dem. De var fylt av åndelig overmot, og de var selv målestokken som de bedømte andre etter. Iført sin egen selvrettferdighet satte de seg på dommersetet for å kritisere og fordømme. rett

(124)Det var ikke så merkelig at hele folket mer eller mindre var av samme innstilling. De følte seg fri til å dømme andre i forhold som bare angikk den enkelte og Gud. Det var denne innstillingen og fremgangsmåten Jesus vendte seg imot da han sa: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt." (Matt. 7,1) Det vil si, gjør deg ikke selv til rettesnor for andre. Gjør ikke dine meninger, din oppfatning av hva plikten påbyr og din tolkning av Skriften til en norm for andre mennesker, og fordøm dem ikke, om de ikke når opp til dine idealer. Kritiser ikke andre, forsøk ikke å gjette deg til hva deres motiver kan være, og fell ingen dom over dem. rett

(124) "Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd." (1.Kor. 4,5) Vi kan ikke lese andres hjerter. Vi som selv gjør feil, er ikke skikket til å sitte til doms over andre. Med våre begrensede evner kan vi bare dømme etter det ytre. Bare han som kjenner menneskenes motiver, den dypere grunn til deres handlinger, som behandler alle hensynsfullt og med kjærlighet, bare han kan felle rett dom over hver enkelt. rett

(124) "Derfor kan du ikke unnskyldes, du menneske, hvem du enn er som dømmer. For i hver sak du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. For du som dømmer, gjør de samme ting." (Rom. 2,1) De som dømmer og kritiserer andre, feller dom over seg selv, for de gjør selv de samme feilene. Ved å dømme andre dømmer de seg selv og Gud erklærer at denne dommen er rettferdig. Han godkjenner den dommen de feller over seg selv. rett

(125)Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye?
Selve ordene: "For du som dømmer, gjør de samme ting," dekker ikke på noen måte den store synden det er å kritisere og dømme sin neste. Jesus sa: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye?" (Matt. 7,3) Jesu uttalelse gjelder dem som er raske til å oppdage feil hos andre. Når de tror de har oppdaget en feil eller mangel i en annens karakter eller liv, er de svært ivrige i sitt forsøk på å påpeke dette. Jesus forklarer her at en slik fremgangsmåte utvikler karaktertrekk av en slik art at de, sammenlignet med den feil som blir kritisert, forholder seg som en bjelke til en flis. Det er mangel på toleranse og kjærlighet som får en til å gjøre en mygg til en elefant. rett

(125)De som aldri har opplevd den anger som fører til hel omvendelse, åpenbarer ikke Frelserens kjærlighet i sitt liv. De gir et falskt inntrykk av evangeliet, som skulle skape vennlige, hensynsfulle kristne mennesker. I stedet sårer de sin neste, som Jesus ga sitt liv for. Den som kritiserer og dømmer, er en større synder enn den han fordømmer, ifølge det bildet vår Frelser bruker. Han begår ikke bare de samme syndene som den andre, men han er også full av selvgodhet og dømmesyke. rett

(125)Jesus er det eneste sanne forbildet på hva et menneske skal være, og den som gjør seg selv til et forbilde for andre, setter seg i Jesu sted. Enhver som gjør seg til dommer over andres motiver, påberoper seg en rett som hører Frelseren til, for "Faderen... har overgitt hele dommen til Sønnen". (Joh. 5,22) Slike selvbestaltede dommere og kritiske mennesker stiller seg på Antikristens side, "han… som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud".(2.Tess. 2,4) rett

(126)Fariseerne var preget av kulde og kritikksyke. De kunne ikke tilgi, og det er en synd som har uhyggelige følger. Når det ikke er kjærlighet i kristenlivet, er Jesus ikke der, lyset og varmen fra rettferdighetens sol mangler. Intens virksomhet og iver hvor Jesu Ånd mangler, er verdiløs. Man kan ha en skarp evne til å oppdage andres feil, men til alle som drives av en slik ånd, sier Jesus: "Hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye."(Matt. 7,5) rett

(126)Den som selv har gjort noe galt, er den første til å mistenke andre. Ved å fordømme en annen forsøker han å skjule eller unnskylde det onde i sitt eget hjerte. Det var da menneskene syndet, de fikk kunnskap om det onde.Og ikke før hadde de første mennesker falt i synd, før de begynte å anklage hverandre. Og dette er noe alle som ikke har fått del i Jesu nåde, vil gjøre også i dag. rett

(126)Mennesker som lar seg lede av dømmesyke, nøyer seg ikke med å påpeke feil hos sin neste. Hvis det ikke lykkes å overtale slike til å gjøre det de mener bør gjøres, vil de forsøke å tvinge sin vilje igjennom. Så langt de har makt og mulighet, vil de tvinge andre til å handle i overensstemmelse med det de mener er rett. Det var det jødene gjorde på Jesu tid. Det samme har kirken gjort hver gang den ikke lenger har hatt del i Kristi nåde. Når den fant at den ikke lenger hadde kjærlighetens makt, tydde den til statens sterke arm for å tvinge igjennom sine dogmer og få håndhevet sine påbud. Dette er bakgrunnen for alle religiøse lover som ned gjennom tidene er blitt innført, og for all forfølgelse fra Abels dager til vår egen tid. rett

(127)Jesus tvinger ikke mennesker, men han leder dem til frelsen. Den eneste tvang han anvender, er kjærlighetens tvang. Når kirken søker hjelp hos staten, er det et klart tegn på at den mangler Kristi kraft, den guddommelige kjærlighetens dragende makt. rett

(127)Men vanskeligheten ligger hos det enkelte medlem av menigheten, og det er her reformen må begynne. Jesus formaner den dømmesyke til først å dra bjelken ut av sitt eget øye, slutte med sin kritikk av andre, og bekjenne og forsake sin egen synd før han tar fatt på å reformere andre. "For et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer heller ikke god frukt." (Luk. 6,43) Denne lysten til å anklage andre er en ond frukt som viser at treet er dårlig. Det nytter ikke at du forsøker å forsvare deg i selvrettferdighet. Det du behøver, er et nytt hjerte. Du må ha denne erfaringen før du er skikket til å rettlede andre, " for det hjertet flyter over av, det taler munnen".(Matt. 12,34) rett

(127)Når en person i sitt liv kommer i indre vanskeligheter, og du forsøker å hjelpe ham med råd og formaning, er det ditt eksempel og ditt gudsforhold som bestemmer hvilken vekt dine ord skal ha. Du må være god før du kan gjøre godt. Du kan ikke øve en innflytelse til det gode over andre før ditt eget hjerte er blitt ydmyket, renset og mildnet ved den nåden Jesus alene kan gi. Når denne forandringen har skjedd hos deg, er det like naturlig for deg å leve til velsignelse for andre som det er for rosenbusken å bære velluktende roser eller for vinranken å bære herlige drueklaser. rett

(128)Hvis Kristus, "håpet om herligheten" (Kol. 1,27), bor i deg, har du ikke noen trang til å granske andres liv for å finne noe å anklage dem for. I stedet for å anklage og fordømme, vil du ha som mål å hjelpe, velsigne og frelse. Og når du forsøker å hjelpe dem som er kommet på avveier, vil du huske på formaningen: "Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." (Gal. 6,1) Du vil huske de mange gangene du selv har feilet, og hvor vanskelig det var å finne tilbake til den rette veien når du først hadde gått deg vill. Du vil da ikke drive din neste enda lenger ut i mørket, men med et hjerte fullt av kjærlighet vil du fortelle ham om den faren han er i. rett

(128)Den som ofte lar tankene være opptatt med det som hendte på Golgatas kors, vil ha klart for seg at det var hans synd som naglet Frelseren til korset, og han vil ikke være opptatt av å gjøre seg selv bedre enn andre. Han vil ikke sette seg på dommersetet for å fremføre anklager mot en annen. De som vandrer i skyggen av Jesu kors, vil ikke være fylt av kritikk og selvgodhet. rett

(128)Når du føler at du er beredt til å ofre din egen stolthet, ja ditt eget liv, for å redde en som er kommet på avveier, har du dradd bjelken ut av ditt eget øye, og er klar til å hjelpe din neste. Da kan du gå til ham med et berettiget håp om å kunne røre hans hjerte. rett

(128)Ingen er noen gang blitt hjulpet ut av ulykke og villfarelse ved anklager og kritikk, men mange er blitt drevet bort fra Jesus og ledet til å lukke hjertet for ham. Ømhet, godhet og en vennlig fremgangsmåte kan frelse den villfarende og skjule en mangfoldighet av synder. Når Jesus blir åpenbart i din egen karakter, vil det bety en kraft til det gode for alle du kommer i berøring med. La Kristus daglig bli åpenbart i ditt liv, så vil han la sitt ords omskapende kraft virke gjennom deg. En mild, overbevisende, men mektig kraft som omskaper mennesker og gir dem en ren og god karakter. rett

(129)Gi ikke det hellige til hundene.
Jesus sikter her til en klasse mennesker som ikke har noe ønske om å slippe ut av syndens trelldom. De har så lenge levd med det som er skittent og ondt at de er blitt helt gjennomsyret av det, og har ikke noe ønske om å bli kvitt det. Kristi tjenere bør ikke la seg hindre i sitt arbeid av slike som bare vil diskutere, og som håner evangeliet. rett

(129)Men Frelseren gikk aldri forbi et eneste menneske som var villig til å ta imot Himmelens dyrebare sannheter, hvor dypt sunket det enn var i synd og elendighet. For tollere og skjøger var hans ord innledningen til et nytt liv. Maria Magdalena, som han hadde drevet syv onde ånder ut av, var den siste ved Frelserens grav, og den første han møtte på oppstandeIsesdagen. Saulus fra Tarsus, en av de mest innbitte motstanderne av evangeliet, ble til Paulus, en av de mest gudhengitte tjenerne Jesus har hatt. Bak en maske av hat og forakt, ja, endatil av forbrytelse og nedverdigelse, kan det skjule seg et menneske som ved Jesu nåde kan bli frelst og bli en strålende perle i Frelserens krone. rett

(129)Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere.
For å forebygge at vantro mennesker skal misforstå og mistolke Herrens ord, gjentar han løftet tre ganger. Han vil at de som søker ham, skal tro på ham som formår alt. Han tilføyer derfor: "For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for."(Matt. 7,8) rett

(130)Herren nevner ikke noen andre betingelser enn den at du hungrer etter hans nåde, ønsker hans råd og lengter etter hans kjærlighet. "Be." Bønnen gjør det klart at du forstår ditt behov, og hvis du ber i tro, skal du få. Herren har gitt sitt løfte, og han svikter ikke. Hvis du kommer til ham med sann anger og ydmykhet, behøver du ikke å føle at du ber om for mye når du ber ham om det han har lovet. Når du ber om den velsignelsen du behøver for å kunne utvikle en karakter etter det forbildet Jesus har gitt, forsikrer Herren deg om at det du ber om, er hva han har lovet å gi deg. rett

(130)Når du føler og forstår at du er en synder, har du det rette grunnlaget for å be ham være nådig og barmhjertig. Gud forlanger ikke av deg at du skal være hellig for å komme til ham, men at du skal lengte etter å bli renset fra all synd og urettferdighet. Det argumentet vi alltid kan bruke overfor ham, er vår store nød og vår absolutte hjelpeløshet. Det gjør ham og hans frelsende kraft til en nødvendighet. rett

(130) "Let." Du skal ikke bare lengte etter hans velsignelser, men etter ham selv. "Forlik deg med Ham og få fred." (Job 22,21) Let, og du skal finne. Gud søker deg, og selve lengselen du føler etter å komme til ham, viser at Guds Ånd er virksom i deg. Lytt til Åndens stemme. Kristus selv ber inderlig for dem som er fristet, som er kommet på avveier og mangler tro. Han søker å dra dem til seg og gjøre dem til sine disipler. "Hvis du søker Ham, skal Han la seg finne av deg."(1.Krøn. 28,9) rett

(130) "Bank på". Vi kommer til Gud etter å ha fått en personlig innbydelse, og han venter på å kunne by oss velkommen. De første disiplene som fulgte Jesus, var ikke tilfreds med en tilfeldig samtale med ham på veien. De spurte: "Rabbi... hvor bor du?" " De kom og så hvor Han bodde, og de ble hos Ham den dagen." (Joh. 1,38-40) Slik kan også vi komme til Gud og få et nært forhold til ham. "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." (Sal. 91,1-2) Den som søker Guds velsignelse, kan banke på nådens port og være trygg på å få svar, for Jesus sa: "For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for." (Matt. 7,8) rett

(131)Jesus så seg omkring på dem som var kommet for å høre ham tale, og han ønsket inderlig at den store folkemassen måtte kunne fatte Guds nåde og barmhjertighet. For å illustrere deres behov og Guds villighet til å gi, brukte han sammenligningen med et sultent barn som spør sin far om mat. "Hvilket menneske iblant dere er det vel som vil gi sin sønn en stein når han ber ham om brød?" (Matt. 7,9) Han minner om foreldrenes dype, naturlige kjærlighet til sine barn, og så sier han: "Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til deres barn, hvor mye mer skal ikke da deres Far som er i Himmelen, gi gode gaver til dem som ber Ham!"(Matt. 7,11) rett

(131)Ingen virkelig far vil vise sønnen bort når han er sulten og kommer og ber om mat. Kan man tenke seg at han ville holde gutten for narr, vekke falske forhåpninger, og så påføre ham skuffelse? Ville han love å gi mat, men i stedet gi ham en stein? Og skulle vi vanære Gud ved å tenke oss at han ikke er villig til å besvare sine barns bønner? rett

(131) "Hvis da dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham!" (Luk. 11,13) Den Hellige Ånd, som er Jesu egen representant, er den største av alle gaver. Alle "gode gaver" innbefattes i denne ene. Skaperen selv kan ikke gi oss noe større eller bedre. Når vi i vår nød ber Herren om hjelp, at han vil lede oss ved sin Hellige Ånd, vender han seg aldri fra oss. Det hender at foreldre snur ryggen til sitt sultne barn, men Gud kan aldri avslå et lengtende hjertes inderlige bønn. Hvor vidunderlig ømt han skildrer sin egen kjærlighet! Til dem som i mørke dager føler at Gud har glemt dem, lyder dette budskapet fra vår Himmelske Far: "Men Sion sa: "Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg." Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, disse kan vel glemme, men Jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid framfor Meg." (Jes. 49,14-16) rett

(132)Ethvert løfte i Guds ord kan bli hovedinnholdet i en bønn hvor vi minner Herren om at han har lovet å høre oss. Gjennom Jesus er det vår forrett å kreve all den åndelige hjelpen vi behøver. Så enkelt som et barn ville gjøre det, kan vi fortelle Herren hva vi behøver. Vi kan legge frem for ham våre rimelige behov som mat og klær, likså vel som vår lengsel etter livets brød og Kristi rettferdighet. Vår Himmelske Far vet at vi behøver alt dette, og han oppfordrer oss til å be ham hjelpe oss. Alle nådegaver blir bare gitt oss i Jesu navn. Gud vil ære dette navnet og i sin godhet gi oss alt vi behøver. rett

(132)Men glem ikke at når du kommer til Gud og kaller ham din Far, erkjenner du samtidig at du er hans barn. Du skal ikke bare glede deg over hans godhet, men også rette deg etter hans vilje i alle ting, idet du vet at hans kjærlighet er uforanderlig. Du forplikter deg til å samarbeide med ham. Jesus formanet oss til først å søke Guds rike og hans rettferdighet. Og til dem som gjør dette, hadde han et løfte: "Be, og det skal bli gitt dere."(Matt. 7,7) rett

(133)Han som har all makt i Himmel og på Jord, har rike gaver til sine barn. Det er gaver så dyrebare at bare Jesu blod kunne betale for dem. Det er gaver som kan tilfredsstille hjertets dypeste lengsler, og som er like varige som evigheten. Den som vil komme til Gud som et lite barn, kan ta imot disse gavene og glede seg over dem. Ta imot Guds løfter som noe som hører deg til. Legg dem frem for ham igjen, og du vil få oppleve den sanne glede. rett

(133)Alt dere vil at menneskene skal gjøre for dere, skal dere derfor også gjøre for dem.
Samtidig som Jesus forteller oss om Guds ufattelige kjærlighet, pålegger han oss at vi skal elske hverandre. Dette altomfattende prinsippet, nestekjærligheten, dekker alle forhold mellom mennesker. rett

(133)Jødene var alltid opptatt av hva de kunne få. De var ivrige etter å sikre seg den makt, anseelse og de tjenester de mente å ha krav på. Men Jesus lærer oss at det viktigste ikke må være hvor mye vi kan få, men hvor mye vi kan gi. Vi skylder andre akkuratlikemye som vi selv gjerne vil ha fra dem. rett

(133)I vårt forhold til andre må vi forsøke å tenke oss i deres sted. Vi må forsøke å sette oss inn i deres følelser, deres vanskeligheter, deres skuffelser, deres gleder og deres sorger. Vi må tenke oss i deres sted, og så være mot dem som vi gjerne ville de skulle være mot oss, om vi virkelig hadde byttet plass. Det er redelighet. Denne loven er også uttrykt slik: "Du skal elske din neste som deg selv." (Matt. 22,39) Det er hovedinnholdet i profetenes budskaper. Det er et Himmelsk prinsipp, og det må bli et grunntrekk hos alle som skal få del i Himmelen. rett

(134)Den gylne regelen er grunnlaget for all sann høflighet og hensynsfullhet, og den fant sitt sanneste uttrykk i Jesu liv og karakter. Ingenting kunne være vakrere enn vår Frelsers daglige liv. Det strålte godhet ut fra ham. Hans barn vil være fylt av den samme ånden. Når Jesus tar bolig i menneskenes hjerter, vil de være omgitt av en guddommelig atmosfære. Karakterens rene, hvite klær vil dufte av den Himmelske vellukt fra Herrens hage. Deres ansikter vil gjenspeile lyset fra hans ansikt og gjøre stien for trette og snublende føtter lysere. Den som setter et høyt mål for sin karakter og sitt kristenliv, vil vise den samme godhet og sympati som Jesus viste. Jesu nåde mildner menneskehjertet, renser og foredler følelsene og gir hans barn den hensynsfullhet og høflighet som kommer ovenfra. rett

(134)Men den gylne regelen har en enda dypere betydning. Enhver som har lært Guds ufattelige nåde å kjenne, er kalt til å bringe budskapet om denne nåden til mennesker som sitter i uvitenhetens mørke. Også når det gjelder evangeliet, skal vi gjøre mot dem som vi ville ønske at de skulle ha gjort mot oss, om vi var i deres sted. Apostelen Paulus sa: "Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uforstandige." (Rom. 1,14) Du har lært Guds kjærlighet å kjenne, du har mottatt så mye av hans nådes rike gaver, og nå står du i gjeld til dem som ikke på samme måten har lært ham å kjenne. Det er din plikt å dele disse rike gavene med dem. rett

(135)Slik er det også med timelige gaver og velsignelser. Hva du enn eier som de andre mangler, gjør at din gjeld til dem som er mindre heldig stilt, blir så mye større. Er vi rike eller har god inntekt, har vi en høytidelig forpliktelse til å hjelpe dem som er syke, enker og foreldreløse på samme måten som vi ville ønske at de skulle hjelpe dersom det gjaldt oss. rett

(135)Den gylne regelen inneholder den samme sannheten som Jesus uttrykte også på en annen måte i Bergprekenen, at "med det samme mål som dere måler med, skal dere måles igjen". Det vi gjør mot andre, både godt og ondt, vil virke tilbake på oss selv til velsignelse eller til forbannelse, til lykke eller til ulykke. Hva vi enn gir, vil vi få det samme tilbake. Gir vi andre hjelp med penger eller annet, får vi ofte selv samme slags hjelp. Hva vi enn gir, vil det ofte i nødens tid komme rikelig tilbake. Og alle gaver får sin belønning også i dette livet i form av en større fylde av Guds kjærlighet, det største Himmelen kan gi oss. rett

(135)Men også det onde vi gjør mot våre medmennesker, får vi igjen. Den som fordømmer andre ellet gjør dem mismodige, vil i sin egen erfaring måtte gå på den samme veien han fikk andre til å gå. Han vil få føle og oppleve hva de måtte gå gjennom som følge av hans mangel på vennlighet og sympati. rett

(135)I sin kjærlighet til oss har Gud bestemt at det skal være slik. Han vil at vi skal få avsky for vår egen onde natur, så vi mer villig slipper Jesus inn i vårt hjerte så han kan bo der. På den måten kan det onde vendes til det gode, og det som syntes å være en forbannelse, kan bli til en velsignelse. rett

(136)Grunnlaget for den gylne regelen er også den kristnes grunnlag, og alt som krever noe mindre, er bare et bedrag. En religion som gir deg rett til å forakte mennesker som Jesus satte så høyt at han ga sitt liv for dem, en religion som tillater oss å være likegyldige overfor menneskenes nød og lidelse og rettigheter, er en falsk religion. Når vi ikke bryr oss om de krav de fattige, lidende og syndige har, er vi forrædere mot Jesus. Kristendommen har så liten kraft i denne verden, fordi mange av dem som bekjenner seg til Jesu navn, fornekter ham i sitt daglige liv og sin karakter. På grunn av dette blir Herrens navn spottet. rett

(136)Om apostelmenigheten i denne tiden da den oppstandne Frelserens herlighet strålte om dem, leser vi at "Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget". (Apg. 4,32) "Det var heller ikke noen blant dem som led mangel." (Apg. 4,34) "Og med stor kraft avla apostlene vitnes-byrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle." (Apg. 4,33) "De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." (Apg. 2,46-47) rett

(136)Man kan gjennomforske Himmel og Jord, og man vil ikke finne noen sannhet mer tydelig åpenbart enn den som viser seg i gode gjerninger mot dem som trenger vår sympati og hjelp. Dette er sannheten som den er i Jesus. Når de som bekjenner Jesu navn, begynner å praktisere prinsippene i den gylne regelen, vil den samme kraften ledsage evangeliet som på apostlenes tid. rett

(136)På Jesu tid bodde folket i Palestina i befestede byer, som gjerne var anlagt på toppen av en høyde eller et fjell. Opp til portene, som ble lukket ved solnedgang, førte det bratte, ujevne veier. Når vandringsmannen var sent ute, og det nærmet seg solnedgang, måtte han skynde seg opp den bratte, steinete stien for å nå opp til porten før den ble lukket. Den som kom for sent, måtte overnatte ute. rett

(137)Den smale, bratte veien som førte til hjemmet og hvilen, ble av Jesus brukt som et bilde på den kristnes vandring gjennom livet. Veien som jeg fører dere på, er smal, sa han, og porten er vanskelig å komme igjennom, for den gylne regelen utelukker alt hovmod og all egenkjærlighet. Det finnes riktignok en bredere vei, men den fører til fortapelsen. Hvis dere ønsker å vandre på livets åndelige vei, må dere stadig høyere opp, for den fører oppover. Dere vil ikke få følge med så mange, for de fleste vil velge den brede veien som fører nedover. rett

(137)På dødens vei kan hele menneskeheten gå, med all sin verdslighet, stolthet, egenkjærlighet, uærlighet og all sin moralske urenhet. På den veien finnes det rom for alles meninger og alle slags bekjennelser. Der vil enhver kunne gjøre som han har lyst, som egenkjærligheten dikterer ham. Hvis man ønsker å gå på fortapelsens vei, er den ikke vanskelig å finne, for porten er vid og veien er bred, og det faller så naturlig å gå på den veien som fører til døden. rett

(137)Men veien til livet er smal, og porten er trang. Om det er noen synd du ikke vil gi slipp på, vil du finne at veien er så smal at du ikke kan komme inn på den. Vi må gi avkall på våre egne veier, vår egen vilje og våre onde vaner hvis vi vil gå på Herrens vei. Den som tjener Jesus, kan ikke følge verdens meninger eller rette seg etter verdens standard. Himmelens vei er for smal til at rang og rikdom kan finnes der. Den er for smal til at ærgjerrigheten kan få utfolde seg, og for bratt og ujevn til at de som er makelig anlagt, kan trives. Jesu lodd var slit, tålmodighet, selvoppofrelse, og hån og motstand fra dem som ikke ville gi slipp på sin synd. Dette må også bli vår lodd, hvis vårt mål er Himmelen. rett

(138)Men man må ikke av dette trekke den slutning at veien oppover er vanskelig, og at den som fører nedover, er lett. Langs hele den veien som fører til døden, er det lidelse og straff, sorger og. skuffelser, og det er stadige advarsler mot å fortsette. Gud har i sin kjærlighet gjort det vanskelig for de likeglade og gjenstridige å ødelegge seg selv. Riktignok ser Satans vei tiltrekkende ut, men det er bare et bedrag. På syndens vei er det bitter anger og nagende bekymring. rett

(138)Vi tror kanskje at det må være behagelig å følge de stolte og de ærgjerrige på deres vei, men ved enden av veien er det smerte og redsel. Egenkjærlige planer kan gi store løfter og forespeile oss en festlig tid, men vi vil finne at lykken er falsk og vår lodd bitter når vi bygger på egenkjærligheten. Porten til veien som fører nedover, kan smykkes med blomster, men den er full av torner. Det håpets lys som skinner ved inngangen til veien, forvandles til et fortvilelsens mørke, og det menneske som følger denne veien, stiger ned i den evige natts mørke. rett

(138)"God forstand gir velvilje, men de troløses vei er hard."(Ord. 13,15) "Herlige er visdommens veier, og alle dens stier er fred." (Ord. 3,17) Enhver lydighetshandling og all selvfornektelse for Jesu skyld, enhver prøve som blir båret på rette måten og enhver seier over synd, er et skritt på veien mot den endelige, herlige seier. Hvis vi lar Jesus lede oss, vil han føre oss trygt mot målet. Selv den dypest falne behøver ikke å fare vill. Et svakt og skjelvende menneske kan vandre i rent og hellig lys. Stien er svært bratt, og så hellig at synd ikke blir tålt der. Likevel er det adgang for alle, og ikke en eneste behøver å fortvile og si: "Gud bryr seg ikke om meg." rett

(139)Veien kan være ujevn og skråningen bratt, og det kan være fallgruver på begge sider. Det kan bli en svært slitsom ferd, og vi kan bli nødt til å streve oss videre, selv når vi føler at vi må ha en pust i bakken. Vi kan bli nødt til å kjempe når vi er utmattet, og selv i motløsheten må vi ha håp. Men med Jesus som vår fører er vi sikre på at vi til slutt skal nå frem til målet. Jesus var selv den første som gikk på denne vanskelige veien, og han har jevnet stien for oss. rett

(139)Langs hele den bratte veien som leder opp til evig liv, finnes det kilder til glede og forfriskning for den trette vandrer. De som vandrer på visdommens veier, er glade selv i trengselen, for han som de elsker, vandrer usynlig sammen med dem. For hvert skritt oppover merker de mer tydelig hans hånd som leder dem, og for hvert skritt blir stien klarere opplyst av strålene fra hans herlighet. Deres lovsang tiltar i styrke, for endelig å blande seg med englenes sang foran Guds trone. "Men de rettferdiges sti er som det strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag."(Ord. 4,18) rett

(139)Gå inn gjennom den trange port!
Vandringsmannen som var sent ute og skyndte seg for å nå byporten før solen gikk ned, hadde ikke tid til å stanse og betrakte severdighetene langs veien. Hele hans oppmerksomhet var rettet mot dette ene: å nå porten og komme inn før det ble for sent. Den samme konsentrasjon kreves også i kristenlivet. Jeg har latt dere få se karakterens herlighet, som også er mitt rikes sanne herlighet, sa Jesus. Den gir dere ikke noe løfte om jordisk makt, men den er verd de største anstrengelser og de inderligste lengsler. Jeg kaller dere ikke til å kjempe for et verdensrike, men tro derfor ikke at det ikke er kamper å kjempe og seirer å vinne. Dere må yte alt dere har i kampen for å få inngang i mitt åndelige rike. rett

(140)Den kristnes liv er en kamp og et felttog. Men den seier som skal vinnes, krever mer enn menneskelig kraft. Kampen utkjempes på hjertets slagmark. Den kampen vi må kjempe, den største som noen gang er blitt utkjempet av mennesker, innebærer at vi helt underkaster oss Guds vilje og overgir vårt hjerte til ham som er kjærlighet. Det gamle mennesket, født av blod og kjøds vilje, kan ikke arve Guds rike. Nedarvede anlegg og gamle vaner må vi komme bort fra. rett

(140)Den som velger Guds rike, vil finne at alt det onde i ham og alt det onde utenom ham sammensverger seg imot ham. Egenkjærlighet og stolthet vil aldri gå med på den tanken at vi er syndere av naturen. Vi kan naturligvis ikke i vår egen kraft seire over drifter og vaner som har makten over oss. Vi kan ikke beseire den onde fienden som holder oss i trelldom. Bare Gud kan gi oss seier. Han ønsker at vi skal være herre over oss selv, vår vilje og vårt liv. Men han kan ikke virke dette i oss uten vårt samtykke og vårt samarbeid. Den Hellige Ånd utfører sin gjerning gjennom de evner og anlegg vi er utrustet med. Vi må derfor samarbeide med Gud med alt vi har. rett

(140)Seieren kan ikke vinnes uten alvorlig bønn, eller uten at vi stadig ydmyker oss selv. Vår vilje skal ikke tvinges til å samarbeide med Herren, det må skje helt frivillig. Selv om Guds Ånds innflytelse på deg ble hundredoblet, ville det ikke hjelpe deg til å bli skikket for Guds rike. Satans makt over deg ville ikke bli brutt. Du må stille din vilje på samme side som Guds vilje. Av deg selv kan du ikke legge dine planer, dine ønsker og dine drifter inn under hans vilje. Men hvis du er villig til å bli villig, vil Gud gjøre det for deg, så du "kan rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor. 10,5) Da vil du arbeide på din egen frelse "med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje".(Fil. 2, 12-13) rett

(141)Men det er mange som er tiltrukket av Jesu kjærlighet og den Himmelske herlighet, og likevel holder seg tilbake på grunn av de betingelsene som er stilt. Det er mange på den brede veien som slett ikke er tilfreds med forholdene. De ville gjerne rive seg løs fra synden de er bundet av, og de forsøker på egen hånd å kjempe mot de onde vanene som har makt over dem. De er interessert i den smale veien og den trange porten, men fornøyelser, pengekjærhet, stolthet og ærgjerrighet skiller dem fra Frelseren. Å gi slipp på sin egen vilje og sine egne interesser krever offer som de ikke er innstilt på å gi, så de betenker seg og drar seg tilbake. Mange "skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det". (Luk. 13,24) De syntes om det gode og lengter etter det, og de forsøker å nå frem til det, men de treffer ikke noe avgjørende valg, de er ikke bestemt på å vinne det, uansett hva det koster. rett

(141)Den eneste muligheten vi har hvis vi vil seire over synden, er å forene vår vilje med Guds vilje og samarbeide med ham time for time og dag for dag. Vi kan ikke holde fast på våre egne interesser og samtidig regne med en plass i Guds rike. Om vi noen gang oppnår frelsen, vil der være fordi vi fornekter oss selv og får Jesu sinnelag. Stoltheten og selvgodheten må bli korsfestet. Er vi villige til å betale prisen som kreves? Er vi villige til å bøye vår vilje i full lydighet inn under Guds vilje? Før vi er villige til dette, kan Guds nyskapende nåde ikke utrette sitt verk i oss. rett

(142)Den kampen vi skal føre, er "troens gode strid". (1.Tim. 6,12) "For dette arbeider også jeg, og jeg kjemper ved Hans kraft som virker kraftig i meg."(Kol. 1,29) rett

(142)Da Jakob kom til det store vendepunkt i sitt liv, gikk han avsides for å be. Han hadde da et eneste stort mål - å bli til et helt nytt menneske. Men mens han ba inderlig til Gud, kom det en som han trodde var en fiende, og han kjempet for livet hele natten igjennom. Men selv da han var i livsfare, glemte han ikke hvorfor han var der. Da Jakobs krefter nesten var oppbrukt, åpenbarte engelen sin guddomskraft. Da engelen rørte ved Jakob, forsto han hvem han hadde kjempet med. Såret og hjelpeløs klynget han seg til Frelseren og bønnfalt ham om en velsignelse. Han ville ikke la seg avvise, og han fortsatte med å be. Jesus hørte og besvarte det hjelpeløse og angrende menneskets bønn i overensstemmelse med løftet om at den som søker ham, skal finne fred.(Jes. 27,5) rett

(142)Jakob slapp ikke sitt store mål av syne: "Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg." (1.Mos. 32,26) Den han kjempet med, inspirerte ham til å vise utholdenhet. Det var han som ga ham seier, og han endret hans navn fra Jakob til Israel, idet han sa: "For du har kjempet med Gud og med mennesker, og vunnet." (1.Mos. 32,28) Det Jakob forgjeves hadde kjempet for i sin egen kraft, vant han nå ved urokkelig tro og ved å overgi seg til Frelseren. "Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro."(1.Joh. 5,4) rett

(143)Vokt dere for de falske profeter.
Falske lærere vil stå frem og lede menneskene bort fra den smale veien og den trange porten. Vi må ta oss i vare for dem, for selv om de er kledd i fåreklær, er de innvendig som glupende ulver. Jesus gir oss rettledning om hvordan vi skal kunne skjelne mellom sanne og falske lærere. "På fruktene deres skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler?"(Matt. 7,16) rett

(143)Han sier ikke at deres ord eller stilling skal være prøven på hva de er. De skal dømmes etter Guds ord. "Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden." (Jes. 8,20) Stemmer ikke deres tale eller lære overens med dette, er det fordi de ikke har noen "morgenrøde", eller noe lys. "Slutt å høre på rettledning, min sønn, og du kommer til å fare vill fra kunnskapens ord." (Ord. 19,27) Hvilket budskap forkynner disse lærerne? Leder det deg til å frykte og elske Gud? Fyller det deg med lengsel etter å åpenbare din kjærlighet til ham ved trofast å etterleve hans bud? De menneskene som ikke innser den store betydningen den moralske loven har, som ringeakter Guds bud og overtrer om bare det minste av dem og lærer menneskene å gjøre det samme, blir regnet for ingenting i Guds øyne. Da vet vi at deres lære ikke har noen livsrett. De fortsetter da den samme gjerningen som mørkets fyrste begynte, han som er Guds fiende. rett

(143)Ikke alle som bærer kristennavnet, tilhører derfor Jesus. Mange som har lært i mitt navn, sa Jesus, vil til sist bli funnet for lette. rett

(143) "Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!"(Matt. 7,22-23) rett

(144)Det finnes mennesker som tror de har rett når de tar feil. Samtidig som de hevder at Jesus er deres Herre, og påstår at de gjør store gjerninger i hans navn, gjør de i virkeligheten det som er ondt. "Så kommer de til deg som når folket kommer sammen. De sitter framfor deg som Mitt folk, og de hører dine ord, men de gjør ikke etter dem. For med sin munn taler de om stor kjærlighet, men deres hjerte jager etter urett vinning."(Esek. 33,31) rett

(144)Bare å gi seg ut for å være en kristen, er nytteløst. Den troen på Kristus som frelser et menneske, er ikke hva noen mennesker utgir den for å være. Bare tro, sier de, så behøver du ikke å holde loven. Men en tro som ikke leder til lydighet, er formastelse. rett

(144)Apostelen Johannes skriver: "Den som sier: "Jeg har lært Ham å kjenne", og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham." (1.Joh. 2,4) Ingen har rett til å mene at mirakuløse helbredelser eller åpenbaringer kan stå som bevis for at det de tror og lærer, er sannhet. Når en person uttrykker tvil om påliteligheten av Guds ord og dets forfattere, og setter sine egne inntrykk, følelser og handlinger over Guds rettesnor, kan vi vite at det ikke er noe lys i ham. rett

(144)Lydighet er beviset på at man er en disippel. Det er når vi holder Guds bud, vi beviser at vi mener det alvorlig med vår bekjennelse. Når den læren vi bekjenner oss til dreper synden i vårt hjerte, renser oss fra urenhet og bærer frelsens frukt, da kan vi vite at vi har tatt imot Guds sannhet. Når vi i vårt daglige liv viser godhet, vennlighet og sympati, når det er vår glede å gjøre det vi vet er Guds vilje, når vi opphøyer Jesus og ikke oss selv, da kan vi vite at vår tro er av det rette slaget. "På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud."(1.Joh. 2,3) rett

(145)Det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.
Folkemengden var dypt grepet av Jesu ord. De følte seg tiltrukket av de opphøyde sannhetene som stammet fra Gud selv, og Jesu høytidelige advarsler hadde kommet som et budskap fra den Gud som ransaker hjertene. Hans ord hadde angrepet selve grunnlaget for deres egne ideer og oppfatninger. Dersom de skulle følge hans lære, ville det kreve en fullstendig omstilling i tanke og liv. Det ville føre til at de kom i konflikt med sine tidligere lærere i religion, for det ville bety at hele den lærebygningen rabbinerne møysommelig hadde bygget opp gjennom generasjoner, ville bli slått i stykker. Selv om hans budskap fant dyp gjenklang i folkets hjerter, var det få som kunne tenke seg å godta det som rettesnor for sitt liv. rett

(145)Jesus endte sin tale med en illustrasjon som på en slående måte viste tilhørerne betydningen av å rette seg etter det budskapet han hadde kommet med. Det var mange i den store tilhørerskaren som hadde tilbrakt hele sitt liv ved bredden av Galilea-sjøen. Som de satt i fjellskråningen og lyttet til Jesu ord, kunne de se bekkene som fant veien til sjøen gjennom fjellkløfter og daler. Om sommeren var disse bekkene ofte helt uttørket, og elveleiet lå der tørt og støvete. Men når vinterstormene brøt løs over fjellene, ble bekkene til ville, fossende elver, som somme tider gikk over sine bredder og rev med seg alt som kom i deres vei. Da hendte det ofte at hyttene som bøndene hadde bygget ute på sletten, og som syntes så langt utenfor all fare, ble feiet bort av vannmassene. rett

(146)Men høyt oppe i fjellskråningen lå det hus som var bygget på fast grunn. I noen deler av landet var husene bygget helt av stein, og noen av dem hadde i et helt årtusen trosset stormenes raseri. Det hadde vært et slitsomt og vanskelig arbeid å få bygget disse husene. Veien opp til dem var ikke lett, og beliggenheten var ikke så innbydende som nede på den åpne sletten. Men de var bygget på fast grunn, og vind og regnskyll og storm slo forgjeves imot dem. rett

(146)Den som hører disse mine ord, og gjør dem til grunnvollen for sitt liv og sin karakter, sa Jesus, han er lik den forstandige mannen som bygget sitt hus på fjell. Århundrer i forveien hadde profeten Jesaja skrevet: "Vår Guds ord står til evig tid." (Jes. 40,8) Og da Peter, lenge etter at Bergprekenen ble holdt, siterte disse ordene, føyde han til: "Dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet." (1.Pet. 1,25) Guds ord er det eneste urokkelige som finnes i verden. Det er den sikre grunnvoll. "Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå."(Matt. 24,35) rett

(146)Jesu Bergpreken inneholder lovens store grunnprinsipper, og er et uttrykk for Guds egen natur. Den som bygger på dem, bygger på Jesus Kristus, den evige klippen. Når vi mottar Ordet, tar vi imot Jesus, og bare de som på den måten mottar hans ord, bygger på ham. "For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor. 3,11) "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg. 4,12) Kristus, Ordet, Guds åpenbaring, åpenbaringen av hans karakter, hans lov, hans kjærlighet, hans liv, det er den eneste grunnvollen, og på den kan vi bygge en karakter som skal bestå. rett

(146)Vi bygger på Kristus ved å lyde hans ord. Ikke den som bare gleder seg over rettferdighet, er rettferdig, men den som gjør rettferdighet. Hellighet består ikke av vidunderlige følelser. Den er resultatet av full og hel overgivelse til Gud, den består i å gjøre vår Himmelske Fars vilje. rett

(147)Da Israels barn hadde slått leir ved grensen tilløftets land, var det ikke nok for dem at de hadde et visst kjennskap til Kanaan, eller at de kunne synge Kanaans sanger. Det alene ville ikke gjøre dem til eiere av vingårdene og olivenlundene. For at det virkelig skulle bli deres eiendom, måtte de kjempe for det, de måtte oppfylle betingelsene, de måtte ha en levende tro på Gud, de måtte tilegne seg hans løfter, og hele tiden måtte de rette seg etter hans undervisning. rett

(147)Kristendom består i å gjøre det som Jesus har sagt, ikke for å fortjene frelsen, men fordi vi helt ufortjent har mottatt denne vidunderlige gaven, hans kjærlighet. Jesus gjør menneskets frelse avhengig, ikke bare av en bekjennelse, men av en tro som åpenbarer seg i rettferdige gjerninger. Gjerninger, ikke bare ord, er hva Jesus venter av sine etterfølgere. Gjennom handling utvikles karakteren. "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn." (Rom. 8,14) Ikke de som føler Åndens påvirkning, og ikke de som av og til gir etter for dens innflytelse, er Guds barn, men de som drives av Ånden. rett

(147)Vil du gjerne bli en Jesu Kristi tjener, men vet ikke hvordan du skal begynne? Er du i mørket og vet ikke hvordan du skal finne frem til lyset? Følg det lyset du har. Bestem deg for å lyde Guds ord så langt du kjenner det. Hans kraft og selve hans liv finnes i hans ord, og i den grad du tar imot Ordet, skal det gi deg kraft til å lyde ham. Når du lever etter det lyset du har, vil du få stadig større lys. Da bygger du på Guds ord, og din karakter vil bli bygget opp etter Jesu forbilde. rett

(147)Jesus, den sanne grunnvollen, er en levende stein, og han gir av sitt liv til alle som bygger på ham. "Da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus." (1.Pet. 2,5) "Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren." (Ef. 2,20-21) Steinene blir ett med grunnvollen, for det samme livet bor i dem alle. Denne bygningen kan ingen storm ødelegge, for den som har del i Guds liv, vil med ham overleve alt. rett

(148)Men enhver bygning som er oppført på en annen grunn enn Guds ord, vil falle. Den som i likhet med jødene på Jesu tid bygger på et grunnlag av menneskelige ideer og meninger, på former og seremonier som mennesker har oppfunnet, eller på gjerninger han kan utføre, uten å være avhengig av Jesu nåde, reiser sin karakterbygning på løs sand. Fristelsens harde stormer vil feie bort den løse grunnvollen og gjøre huset til et vrak på tidens kyst. rett

(148)Derfor sier Herren: "Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddesnor. Haglet skal feie bort den tilflukten de har av løgnen, vannene skal skylle over skjulestedet."(Jes. 28,16) rett

(148)Men ennå kaller Guds nåde på synderen. "Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?" (Esek. 33,11) Stemmen som i dag taler til synderen, tilhører ham som i hjerteangst ropte ut da han så den byen han elsket: "Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere ville ikke!"(Matt. 23,37) Jesus så i Jerusalem et symbol på den verden som hadde foraktet og forkastet hans nåde. Han gråt over deg, du harde hjerte. rett

(149)Da Jesus gråt over byen, kunne Jerusalem fortsatt ha omvendt seg og unngått ødeleggelsen. Enda en kort stund ventet Himmelens gave på å bli mottatt. På samme måtensnakker Jesus i dag til deg med kjærlighetens røst: "Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg. (Åp. 3,20) "Se, nå er den velbehagelige tid, se, nå er frelsens dag!"(2.Kor. 6,2) rett

(149)Du som bygger ditt håp på deg selv, du bygger på sand. Men det er enda ikke for sent å slippe unna ødeleggelsen som truer. Fly til den sikre grunnvollen før stormen bryter løs. "Se, Jeg legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar hjørnestein, en fast grunnvoll. Den som tror, haster ikke." (Jes. 28,16) "Vend dere til Meg og bli frelst, alle jordens ender! For Jeg er Gud, og det er ingen annen." (Jes. 45,22) "Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd." (Jes. 41,10) "Aldri i evighet skal dere bli til skamme eller bli vanæret."(Jes. 45,17) rett