Getsemane

(91)Jesu sjelekamp - Simon, sover du? - Skje din vilje! rett

(91)Frelserens liv her på jorden var et liv i bønn. Han tilbrakte mange timer alene med Gud. Ofte sendte han sine inderlige bønner opp til sin himmelske Far, og det var dette som gav ham styrke og visdom som kunde holde ham oppe i hans arbeid og bevare ham fra å falle under Satans fristelser. rett

(91)Etterat Jesus hadde spist påskelammet sammen med disiplene sine, gikk han med dem til Getsemane hage der han ofte hadde vært når han holdt bønn. På veien dit talte Mesteren med dem og underviste dem, men da de nærmet seg hagen, holdt han opp med å tale. rett

(91)Hele sitt liv hadde Jesus levd for sin Fars ansikt. Guds Ånd hadde vært hans stadige rettleder og støtte. Alltid gav han Gud æren for det han utførte på jorden, og han sa: "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv." Joh. 5, 30. rett

(91)Vi kan ikke gjøre noe av oss selv. Det er bare når vi forlater oss på Jesus og får kraft fra ham at vi kan seire og gjøre hans. vilje på jorden. Vi må ha den samme enfoldige, barnlige tillit til ham som han hadde til sin Far. Kristus sa: "Uten meg kan I intet gjøre." Joh. 15, 5. rett

(91)Den sjelekval som Frelseren led denne fryktelige natten i Getsemane, begynte da de nærmet seg hagen. Det så ut som den oppholdende kraften som han hadde fått fra sin Far og som alltid hadde vært hans støtte, nå var veket fra ham. Han begynte å forstå hva det vilde si å være skilt fra sin Far. rett

(92)Kristus måtte bære verdens synder. Da de nå ble lagt på ham, syntes de å være tyngre enn han kunde bære. Syndeskylden var så forferdelig at han ble fristet til å tro at Gud ikke lenger elsket ham. Og når han nå følte Faderens store mishag mot synden, trengte dette rop seg over hans leper: "Min sjel er bedrøvet inntil døden." Ved siden av porten inn til hagen hadde Jesus latt disiplene bli tilbake med unntak av Peter, Jakob og Johannes, og med disse tre var han gått inn i hagen. Disse var hans ivrigste etterfølgere, og det var også dem han best kunde stole på og betro seg til. Men han kunde ikke holde ut den tanken at selv disse skulde være vitner til de lidelser han nå skulde gå igjennom. Han sa til dem: "Bli her og våk med meg!" Matt. 26, 38. rett

(92)Han gikk et lite stykke fra dem og falt på sitt ansikt til jorden. Han følte at synden skilte ham fra hans Far. Svelget mellom dem forekom ham så bredt, så mørkt og så dypt at han skalv ved tanken på det. Kristus led ikke for sine egne synder, men for hele verdens. Han følte Guds mishag mot synden slik som synderen vil føle det på den store dommens dag. rett

(92)I sin dødsangst klynget Jesus seg til den kalde jord. Fra hans bleke leper lød det bitre rop: "Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!" Matt. 26, 39. rett

(93)En hel time holdt Jesus ut denne fryktelige lidelsen alene. Da gikk han tilbake til disiplene for å finne deltagelse der. Men der var det ingen medlidenhet å få, for de sov. De våknet da de hørte stemmen hans, men de kunde nesten ikke kjenne ham, så forandret var ansiktet hans blitt av den fryktelige sjelekval. Jesus talte til Peter og sa: "Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke en time?" Mark. 14, 37. rett

(93)Kort tid før de styrte skrittene inn mot hagen, hadde Kristus sagt til disiplene: "1 skal alle ta anstøt." Men de hadde forsikret ham høyt og lydelig at de var villige til å følge ham om det så skulde være i fengsel og inn i døden. Og stakkars Peter som var full av selvtillit, hadde føyet til: "Om enn alle tar anstøt, vil dog ikke jeg gjøre det." Mark. 14, 27. 29. rett

(93)Men disiplene stolte på seg selv. De vendte seg ikke til den mektige hjelperen, slik som Jesus hadde rådet dem til. Og da Frelseren kjente den største trang til sympati og forbønn fra dem, viste det seg at de sov. Ja, selv Peter sov. rett

(93)Og Johannes, den disippelen som Jesus elsket og som hadde lent seg opp til Frelserens bryst, sov også. Den kjærlighet Johannes hadde til sin Mester, burde virkelig ha holdt ham våken. Hans bønner burde ha steget opp sammen med Frelserens bønner i denne lidelsens smnd.Frelseren hadde ofte bedt hele natten for disiplene at deres tro ikke måtte svikte når prøvene kom, og likevel kunde de ikke våke med ham en eneste time. Hvis nå Jesus hadde spurt Jakob og Johannes: "Kan I drikke den kalk jeg drikker, eller døpes med den dåp jeg døpes med?" Så vilde de sikkert ikke ha svart så hastig som de før hadde gjort: "Det kan vi." Mark. 10, 38. 39. rett

(94)Frelserens hjerte ble fylt med medlidenhet og medynk på grunn av disiplenes svakhet. Han fryktet for at de ikke vilde være i stand til å holde ut i den prøven som hans lidelse og død vilde føre over dem. Og likevel irettesatte han dem ikke strengt for deres svakhet. Han tenkte på de prøver de ennå skulde gå i møte og sa: rett

(94)Våk og bed, forat I ikke skal komme i fristelse! Han unnskyldte dem dette at de var etterlatne i å oppfylle sine plikter mot ham. Anden er villig, men kjødet er skrøpelig. Matt. 26, 41. Et stort eksempel på Frelserens kjærlighet og medlidenhet er dette! rett

(94)Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjelekval. Avmektig og utmattet vaklet han tilbake og bad som før: "Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!" Matt. 26,42. rett

(94)I dødsangsten under denne bønnen brøt svetten fram som bloddråper fra porene hans. Han prøvde igjen å finne medfølelse hos disiplene, men enda en gang fant han dem sovende. De våknet da han kom. Med forferdelse så de på hans ansikt, for det var blodflekker på det. De kunde ikke forstå den sjeleangst som ansiktet hans bar preg av. rett

(94)Tredje gang gikk han bortfor å be. Et stort og forferdelig mørke falt over ham. Faderen var ikke lenger hos ham. Og når hans Far ikke var nær, var han redd for at han i sin menneskenatur ikke skulde kunne klare prøven. rett

(94)Tredje gang ber han den samme bønnen som før. Englene lengter etter å lindre hans lidelser, men de får ikke tillatelse til det. Guds Sønn må drikke denne kalk, ellers vil verden gå evig fortapt. Han ser menneskenes hjelpeløshet. Han ser syndens makt. Elendigheten fra en fordervet verden farer i levende bilder forbi hans blikk. rett

(94)Og så fatter han den siste beslutning. Han vil frelse menneskene hva det så skal koste ham. Han har forlatt himmelens saler der alt er renhet, lykke og herlighet for å frelse det ene tapte fåret, den ene verden som var falt i overtredelse, og han vil ikke vike fra sin beslutning. Hans bønn ånder nå av fullstendig underkastelse: "Kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!" rett

(95)Frelseren faller nå som en død til jorden. Det er ingen disippel til stede som ømt kan legge hånden under hans hode og bade den pannen som er skjemmet mer enn noe annet menneskes. Kristus er alene. Ingen av hele folket har stått ved hans side og hjulpet ham. rett

(95)Men Faderen lider med sin sønn. Englene er vitner til Frelserens angst. Det er taushet i himmelen. Ingen harpe lyder. Kunde menneskene ha sett den forbausede englehæren som med sorg betrakter Faderen som fjerner sine lyse, kjærlige og herlige stråler fra sin elskede sønn, så vilde de bedre forstå hvor avskyelig synden er i hans øyne. rett

(95)En mektig engel kommer nå og stiller seg ved Jesu side. Han løfter den guddommelige lidendes hode opp mot sitt bryst og peker opp mot himmelen. Han forteller ham at han har vunnet seier over Satan. Og som en følge av dette vil mange millioner komme til å stå som seiervinnere i hans herlige rike. En himmelsk fred hviler nå over Frelserens blodbestenkte ansikt. Han har holdt ut det som ikke noe menneske noen gang vilde være i stand til å holde ut, for han har smakt døden for alle mennesker. rett

(95)Enda en gang oppsøkte Kristus sine" disipler, og enda en gang fant han dem sovende. Hadde de holdt seg våkne og våket og bedt sammen med sin Frelser, så vilde de ha fått hjelp i den prøven som de nå skulde møte, men fordi de unnlot å gjøre dette, hadde de ingen kraft når prøven kom. rett

(95)Kristus så bedrøvet på dem og sa: "I sover altså og hviler eder! Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender." Ennå mens han talte, hørte han skritt av den flokken som søkte etter ham. Da sa han: "Stå opp, la oss gå! Se, han er nær som forråder meg." Matt. 26, 45. 46. rett

neste kapitel