Kristus vår frelser kapitel 2. Fra side 17.     Fra side 17 i den engelske utgave.tilbake

Jesus stilles fram i tempelet

(17)Min førstefødte er Israel Til minne om utfrieisen fra Egypt Simeon og Anna lover Herren rett

(17)Josef og Maria var jøder, og de fulgte de skikker som var gjengs blant folket. Da Jesus var seks uker gammel, førte de ham fram for Herren i tempelet i Jerusalem. rett

(17)Dette var etter den loven Gud hadde gitt Israel. Bare den førstefødte i hver familie ble på den måten stilt fram i tempelet. Denne seremonien skulde minne dem om en begivenhet som hadde funnet sted for lang tid siden. rett

(17)Da Israels barn var træler i Egypt, sendte Herren Moses til dem for å fri dem ut av trældommen. Han sendte Moses til Farao, kongen i Egypt, og lot ham si: "Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte, er Israel, og jeg sa til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg, men du vilde ikke la ham fare; derfor vil jeg nå slå i hjel din sønn, din førstefødte." 2 Mos. 4, 22. 23. rett

(17)Dette budskap nevnte Moses for kongen, men Farao svarte: "Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare." 2 Mos. 5, 2. rett

(17)Så sendte Herren strenge plager over egypterne. Den siste av disse plagene var at den førstefødte i hver familie fra kongen til den laveste i landet ble slått i hjel. Herren sa til Moses at hver familie i Israel skulde slakte et lam, og at de skulde stryke noe av blodet på dørstolpene. Dette skulde være til et tegn, så dødsengelen skulde gå forbi alle Israels boliger og bare slå de stolte og grusomme egyptere i hjel. rett

(18)Dette påskeblod skulde for jødene være symbol på Kristi blod, for i tidas fylde vilde Gud gi sin elskhede sønn til å slaktast på samme måte som påskelammet ble slaktet, for at alle som vilde tro på ham, kunde bli reddet fra evig død. Kristus blir kaldt vårt påskelam. I Kor. 5, 7. Og ved troa har vi forløsning ved hans blod. Ef. I, 7. rett

(18)Når hver familie i Israel senere brakte sine førstefødte sønner inn i tempelet, skulde de minnes hvordan barna var blitt reddet under plagene, og hvordan alle kunde bli reddet fra synd og evig død. Ved framstillingen i tempelet tok presten barnet i armene sine og holdt det fram foran alteret. På den måten ble det høy tidelig helliget Gud, så ble det gitt tilbake til moren, og barnets navn ble skrevet i en rulle eller en bok som inneholdt navnene på de førstefødte i Israel. Slik skal også alle som blir frelst ved Kristi blod, fåsine navn skrevet inn i Livsens bok. rett

(18)Josef og Maria førte Jesus til presten slik som loven krevde. Hver dag kom fedre og mødre med barna sine, så presten la ikke merke til noe særskilt ved Josef og Maria framfor noen andre. De var ganske alminnelige arbeidsfolk. I barnet Jesus så han bare et lite hjelpeløst vesen. Lite ante han at han i sine hender holdt verdens Frelser, ypperstepresten i det himmelske tempel. Men han kunde ha visst det. Dersom han hadde vist lydighet mot Guds Ord, vilde Herren ha åpenbart alt dette for ham. rett

(19)Mens dette stod på, var også to av Guds trofaste tjenere i tempelet, Simeon og Anna. De var begge gamle i Herrens tjeneste, så Gud betrodde dem dette som han måtte holde tilbake fra de stolte og egennyttige prestene. Simeon hadde fått løfte om at han ikke skulde dø før han hadde sett Frelseren. Så snart han fikk se Jesus i tempelet, visste han at dette var den lovede Messias. Jesu ansikt ble opplyst av et dempet, himmelsk lys, og da Simeon tok barnet i sine armer, priste han Gud og sa: "Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbareIse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel." Luk. 2, 29-32. rett

(19)Profetinnen Anna "trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem". Luk. 2, 38. Slik velger Gud ydmyke mennesker til sine vitner. Ofte går han forbi dem som blir kalt store i denne verden. Mange likner prestene og de øverste blant jødene. Mange vil gjerne tjene og ære seg selv, men tenker ikke stort på å tjene og ære Gud. Derfor kan han ikke velge slike til å fortelle andre om sin kjærlighet og nåde. rett

(19)Maria, mor til Jesus, grunde t alvorlig på disse betydningsfulle ordene av Simeon. Når hun så nøye på barnet hun holdt i armene sine, og mintes det hyrdene ved Betlehem hadde sagt, ble hennes hjerte fylt med takknemlig glede og et lyst håp. De ordene Simeon hadde talt, fikk henne til å tenke på profetien hos Esaias. Hun visste at disse underfulle ordene ble uttalt om Jesus: rett

(20)Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys; de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Es. 9, 2. 6. rett

(20)Se, sa Simon, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Den må først falle som skal reise seg igjen. Vi må falle på klippen og bli knust, før vi kan bli oppreist i Kristus. Selvet må undertrykkes, og stoltheten må ydmykes, dersom vi skal få kjenne herligheten i det åndelige riket. Jødene vilde ikke ta imot den ære som oppnås gjennom ydmykelse. Derfor vilde de ikke ta imot sin Forløser. Han var et tegn som ble motsagt. rett

neste kapitel