Jesus blir dømt av Pilatus

(121)En drøm om Frelseren - Pilatus gir etter for mengden - Se det menneske! rett

(121)Da jødene kom tilbake fra Herodes og enda en gang førte Frelseren fram for Pilatus, ble denne helt misfornøyd og spurte hva de vilde han skulde gjøre. Han minnet dem om at han hadde forhørt Jesus og funnet at han var uskyldig. Han så at de riktignok hadde ført klage mot ham, men de hadde ikke kunnet bevise en eneste av disse beskyldningene. rett

(121)Dessuten hadde de nå ført ham fram for Herodes som var en jøde akkurat som folket, og han hadde heller ikke funnet noe som kunde gi grunn til at han skulde dø, men forat anklagerne skulde bli beroliget, sa han: rett

(121)Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Luk. 23, 16. Med dette åpenbarte Pilatus hvor svak han var. Han hadde erkjent at Jesus var uskyldig. Hvorfor skulde han da straffe ham? Det var å gå på akkord med det onde. Dette glemte ikke jødene under hele forhøret. De hadde fått den romerske landshøvding til å vakle, og nå gjorde de bruk av den fordelen de på den måten hadde vunnet, for å få Jesus avlivet. rett

(121)Hopen forlangte enda ivrigere at fangen skulde dø. Mens Pilatus nølte og knapt visste hva han skulde gjøre, kom det et brev fra hans hustru, og det lød: "Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! Jeg har lidt meget i drømme i dag for hans skyld." Matt. 27, 19. rett

(122)Da Pilatus fikk dette budskapet, ble han blek, men folkehopen ble enda mer patrengende da de la merke til hvor rådvill han var. Pilatus skjønte at noe matte gjøres. Det var skikk og bruk ved paskefesten å slippe en eller annen fange fri etter som folket selv valgte. De romerske troppene hadde for ikke lenge siden grepet en beryktet røver som het Barabbas. Han var en forfallen vagabond og en morder. Pilatus vendte seg da mot hopen og sa med alvor: rett

(122)Hvem vil I jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus som I kaller Messias? Matt. 27, 17. rett

(122)De svarte: "Bort med denne, men gi oss Barabbas fri!" Luk. 23,18. rett

(122)Pilatus stod malløs av forbauselse og skuffelse. Da han gikk mot sin egen overbevisning og appellerte til folkehopen, hadde han mistet sin myndighet og herredømme over skaren. Etter dette var han bare et redskap i folkehopens hand. De bøyde ham helt etter sin vilje. så spurte han: "Hva skal jeg da gjøre med Jesus som de kaller Messias?" rett

(122)Som med en munn ropte de: "La ham korsfeste!" "Han sa da: Hva ondt har han da gjort?" "Men de ropte enda sterkere: La ham korsfeste!" Matt. 27, 22. 23. rett

(122)Pilatus ble blek da han hørte dette skrekkelige rop: "La ham korsfeste!" Han hadde ikke tenkt at det skulde gå så vidt. Flere ganger hadde han erklært at Jesus var uskyldig, og likevel var folket bestemt på at han skulde lide denne forferdelige og fryktede død. Igjen spurte han: "Hva ondt har han da gjort?" Og igjen lød det fryktelige rop: "Korsfest ham! Korsfest ham!" rett

(122)Pilatus gjorde enda en siste anstrengelse for å fa dem til å vise medlidenhet. Trett, utmattet og dekket med sår ble Jesus hudstrøket mens hans anklagere så på. rett

(122)Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham, og gikk fram for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. Joh. 19, 2. 3. rett

(123)De spyttet på ham, og en grep det røret de hadde gitt ham i hånden og slo til kronen på hodet hans, så tornene trengte inn i pannen, og blodet begynte å renne nedover ansiktet og skjegget. rett

(123)Det var Satan som var anfører for de grusomme stridsmennene da de mishandlet Frelseren. Det var hans hensikt om mulig å oppirre ham til å ta hevn eller få ham til å gjøre et mirakel for å befri seg, og på den måten gjøre frelsesplanen til intet. Hadde Jesus hatt bare en eneste flekk på sitt liv, hadde han som menneske gitt etter bare en eneste gang under den forferdelige prøven, så vilde dette Guds Lam ha vært et ufullkomment offer, og menneskenes forløsning vilde vært mislykket. rett

(123)Men han som kunde befale over himmelske hærskarer og i et øyeblikk kalle legioner av engler til hjelp - og en eneste av disse englene vilde være nok til å undertvinge den grusomme hopen han som ved å vise til sin guddommelige kraft og majestet kunde ha slått sine plageånder til jorden, han fant seg med verdig ro i den verste hån og spott. rett

(124)På samme måte som hans plageånders handlemåte nedverdiget dem slik at de kom til å stå under menneskene og ble lik Satan, slik viste Jesu saktmodighet og tålmodighet at han var høyt opphøyet over -menneskene og i slekt med Gud. rett

(124)Pilatus ble dypt rørt over Frelserens utholdenhet og tålmodighet. Han sendte bud etter Barabbas som nå ble ført inn i domshuset. Så stilte han de to fanger fram side om side, og idet han pekte på Frelseren, så han alvorlig og inntrengende: rett

(124)Se det menneske! Jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham. Joh. I9, 5. 4. rett

(124)Der stod Guds Sønn iført purpurklede og med tornekronen på hodet. På hans rygg så man de lange grusomme stripene som blodet ennå fløt fra. Hans ansikt var blodig og bar preg av utmattelse og smerte. Men aldri hadde det hatt et vakrere uttrykk. Hvert trekk vitnet om mildhet og hengivenhet og den ømmeste medlidenhet med de grusomme fiendene. rett

(124)Fangen ved hans side stod i slående motsetning til dette. Hvert trekk i Barabbas' ansikt viste at han var en forherdet forbryter. rett

(124)Blant tilskuerne var det noen som hadde medfølelse med Jesus. rett

(124)Til og med prestene og øverstene ble grepet av den overbevisning at han var den han gjorde fordring på å være. Men de vilde ikke gi etter. De hadde opphisset skaren til et sant raseri, og igjen lød ropet fra prester, øverster og den forsamlede mengden: rett

(124)Korsfest! Korsfest! rett

(124)Til sist mistet Pilatus helt tålmodigheten på grunn av mengdens urimelige og hevngjerrige grumhet, og han sa til dem: "Ta I ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham." Joh. 19, 6. rett

(124)Pilatus gjorde store anstrengelser for å få satt Jesus fri, men jødene ropte: "Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren." Joh. 19, 12. Her traff de Pilatus' svake side. Den romerske regjering hadde alt fattet mistanke til ham, og han visste at et slikt rykte vilde føre til hans fall. rett

(125)Da Pilatus så at han intet utrettet, men at det bare ble større oppstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øyne og sa: J eg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil! Matt. 27, 24. rett

(125)Forgjeves søkte Pilatus å gjøre seg fri fra ansvaret med å dømme Jesus til døden. Dersom han fra først av hadde handlet i tide og med fasthet og hadde rettet seg etter sin egen overbevisning om hva som var rett, vilde folkehopen ikke ha kunnet bøye ham. Den vilde ikke ha vågd å sette seg opp imot ham." rett

(125)Men det at han vaklet og var ubestemt; gjorde at han falt. Han skjønte at han ikke kunde slippe Jesus fri og beholde sin stilling og ære. Heller enn å miste sin verdslige makt valgte han å ofre en uskyldig sjel. Han gav etter for folkehopens krav og lot Jesus igjen hudstryke, og så overgav han ham til å korsfestes. Men tross alle disse forholdsreglene kom det siden over ham alt det han fryktet for. Han mistet sitt gode navn og rykte, ble avsatt fra sitt embete, og overveldet av sorg og såret stolthet begikk han selvmord ikke" lenge etter korsfestelsen. rett

(125)Slik vil alle som går på akkord med synden, bare høste sorg og undergang til sist. "Det er en vei som syntes et menneske rett, men enden på den er døden." rett

(125)Da Pilatus erklærte at han var uskyldig i Jesu blod, svarte Kaifas trossig: "Hans blod komme over oss og over våre barn." Matt. 27,25. rett

(125)Og disse forferdelige ordene tok prestene opp etter ham, og dernest gjentok folket dem. Det var en fryktelig dom de uttalte over seg selv. Det var en skammelig arv de overlot sine etterkommere. rett

(125)Dette ble bokstavelig oppfylt på dem selv i de fryktelige hendel sene som fant sted da Jerusalem ble ødelagt ca. 40 år senere. Det er også bokstavelig blitt oppfylt i deres etterkommeres adspredte og undertrykte tilstand siden den tiden. rett

(126)Og bokstavelig i dobbelt forstand vil det bli oppfylt når den siste regnskapsdagen kommer. Da vil scenen bli forandret, og "denne Jesus" vil komme "med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud". Åp. gj. 1, 11; 2 Tess. 1, 8. Da skal de rope til fjellene og berghamrene: "Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet." Åp. 6, 16. 17. rett

(126)Israel hadde tatt sitt valg. De pekte på Jesus og sa: "Ikke denne, men Barabbas." Barabbas, røveren og morderen, var bildet på Satan. Kristus var bildet på Gud. Jødene avviste Jesus og valgte Barabbas. Og Barabbas skulde de få. Ved dette valg tok de imot ham som er en løgner og en morder fra begynnelsen. Satan var deres leder. Som en nasjon arbeidet de etter hans diktat. Hans verk utførte de. Så måtte de også tåle resultatet av hans lover. Folket som valgte Barabbas i stedet for Jesus, skulde få føle Barabbas' grusomhet så lenge tiden skulde vare. rett

neste kapitel