19. nov. - Jeremia uttrykker sin takknemlighet

(327)Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Klag 3,22-23 rett

(327)Men den trofaste profeten [Jeremia] fikk hver dag styrke til å holde ut. I tro kunne han si: "Herren er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg. De skal stå der med stor skam fordi de ikke hadde lykken med seg - en vanære som aldri blir glemt" (Jer 20,11). "Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv og frir ham fra ugjerningsmenn" (vers 13). rett

(327)Gjennom de erfaringene Jeremia hadde både i sin ungdom og i de senere år av sin profetgjerning, lærte han at "mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt" (Jer 10,23). Han lærte å be: "Tukt meg, Herre, men med måte, ikke i vrede, så du utsletter meg" (Jer 10,24). rett

(327)Når det ble krevd av ham at han skulle møte trengsel og sorg, og når han i sin nød ble fristet til å si: "Det er slutt på min ære og det håp jeg hadde til Herren" (Klag 3,18), husket han hvordan Gud hadde hjulpet ham, og i seiers glede utbrøt han: "Herrens miskunn er ikke forbi, og hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet" (Klag 3,23). rett

(327)Mange bekjennende kristne dveler for mye ved livets skyggesidde når de kunne ha gledet seg over solskinnet. De klager når de bør være glade, de snakker om prøvelser når de bør takke Gud for sine rike velsignelser. De ser på den mørke siden, de hoper opp skuffelser og sukker over sine sorger. Dermed blir de triste og tunge om hjerter til tross for at de, hvis de teller sine velsignelser, ville finne at de var så mange at de ville glemme sine ergrelser. Enn om de bare hver dag ville merke seg det gode som blir gjort mot dem! De ville finne stor grunn til å takke og prise all godhets giver hvis de bare fylte tanken med dyrebare minner om det gode som har skjedd dem. rett

neste kapitel