Reformasjonens gjennombrudd i Tyskland

(143)Det vakte alminnelig oppstyr over hele Tyskland da Luther på en så mystisk måte var forsvunnet. Overalt spurte man etter ham. Det gikk de villeste rykter, og mange trodde at han var tatt av dage. Ikke bare vennene hans sørget over ham, men tusener som enda ikke hadde tatt åpenlyst standpunkt for reformasjonen. Mange lovte dyrt og hellig at de ville ta hevn. rett

(143)Luther savnet av mange
Med skrekk så de katolske lederne hvordan stemningen vendte seg mot dem. Til å begynne med gledet de seg over nyheten om Luthers angivelige død, men nå ønsket de at de kunne skjule seg for folks harme. Hans motstandere hadde ikke vært så urolige over hans dristige manøvrer mens han virket åpenlyst, som nå da han var borte. De som i raseri hadde prøvd å gjøre ende på den modige reformatoren, ble redde da han var blitt en hjelpeløs fange. «Vår eneste redning er å tenne fakler og lete etter Luther over hele verden for å gi ham tilbake til nasjonen som roper på ham.»1 Keiserens kunngjøring lot til å være uten virkning. Pavens utsendinger ble ergerlige da de så at folk var langt mindre opptatt av dem enn av Luthers skjebne. rett

(143)Nyheten om at han var i sikkerhet, selv om han var fange, beroliget folk samtidig som de nå beundret ham enda mer. Bøkene hans vakte større interesse enn noen gang før. Stadig flere sluttet opp om denne heltemodige mannen som hadde forsvart Guds ord mot en så veldig overmakt. Reformasjonen ble stadig sterkere. Det som Luther hadde sådd, spirte frem overalt. Hans fravær utrettet mer enn hans nærvær hadde kunnet gjøre. Hans medarbeidere følte at de hadde fått et nytt ansvar nå da den store lederen var borte. Med fornyet tro og glød gikk de inn for at den gjerning som hadde kommet så godt i gang, ikke skulle stanse. rett

(144)Fanatikere skader reformasjonens sak
Men heller ikke Satan var uvirksom. Han prøvde nå det som han hadde prøvd i enhver annen reformasjonsbevegelse – å bedra og ødelegge folk ved å prakke på dem en falsk etterligning av det ekte. I det første århundre av menighetens historie dukket det opp falske Kristus-skikkelser. Slik oppstod det også falske profeter på 1500-tallet. rett

(144)Noen få personer som var sterkt påvirket av spenningen innenfor kristenheten, innbilte seg at de hadde fått særskilte åpenbaringer fra himmelen, og hevdet at de hadde fått guddommelig pålegg om å fullføre den reformasjonen som de påstod at Luther bare så vidt hadde begynt. rett

(144)I virkeligheten holdt de på å ødelegge det som han hadde bygd opp. De forkastet selve det prinsippet som var bærebjelken i reformasjonen – at Guds ord er den fullkomne norm for tro og liv og erstattet denne ufeilbare veileder med noe så omskiftelig og usikkert som deres egne følelser og innskytelser. Ved å tilsidesette det eneste middel til å avsløre villfarelser og løgn, åpnet de veien for Satan til å kontrollere menneskesinnet slik han selv fant for godt. rett

(144)En av disse profetene påsto at han var blitt undervist av engelen Gabriel. En student som sluttet seg til ham, avbrøt studiene og erklærte at Gud selv hadde utrustet ham med visdom til å tolke hans ord. Andre, som av naturen er disponert for fanatisme, slo seg sammen med dem. Disse svermere skapte betydelig røre. Luthers forkynnelse hadde overalt fått folk til å innse nødvendigheten av en reform, og nå ble en del virkelig oppriktige mennesker villedet av disse nye profetene. rett

(145)Lederne for denne åndsretningen drog til Wittenberg og presset seg inn på Melanchton og hans medarbeidere med sine påstander. «Gud har sendt oss for å undervise folk,» sa de. «Vi har hatt fortrolige samtaler med Herren, og vi vet hva som vil skje. Vi er altså apostler og profeter, og vi appellerer til dr. Luther.»2 rett

(145)Reformatorene ble forbauset og forvirret. Dette var noe nytt, og de visste ikke riktig hvordan de skulle takle det. Så sa Melanchton: «Uten tvil er disse menneskene i besittelse av usedvanlige ånder. Men hva slags ånder? … For det ene må vi være varsomme så vi ikke utslokker Guds Ånd. For det andre at vi ikke blir villedet av Satans ånd.» rett

(145)Frukten av denne nye åndsretning begynte snart å vise seg. Folk ble forledet til å forsømme Bibelen eller til helt å forkaste den. Det oppstod forvirring ved læreanstaltene. Studenter avviste all form for restriksjoner, avbrøt studiene og forlot universitetene. De som mente om seg selv at de var kompetente til å gjenopplive og lede reformasjonen, holdt på å ødelegge alt sammen. Pavens folk gjenvant selvtilliten og utbrøt begeistret: «Et siste krafttak, og seieren er vår.» rett

(145)Luther urolig over utviklingen
I Wartburg fikk Luther høre hva som var skjedd. Han ble svært urolig og sa: «Jeg har hele tiden ventet at Satan ville sende denne plagen over oss.»3 Han gjennomskuet disse angivelige profetene og så den faren som truet sannhetens sak. Motstanden fra paven og keiseren hadde ikke bekymret og uroet ham slik som dette. Blant dem som gav seg ut for å være reformasjonens tilhengere, kom nå dens verste fiender. De samme sannheter som hadde gitt ham så mye glede og trøst, ble nå brukt til å vekke strid og skape forvirring. rett

(145)I det reformarbeid som Guds Ånd drev Luther til å utføre, var han blitt ført lenger enn han selv hadde tenkt. Han hadde ikke ment å ta slike standpunkter som han gjorde eller å foreta så radikale forandringer. Han hadde bare vært et redskap for Allmakten. Likevel tenkte han ofte med gru på resultatet av sitt verk. En gang uttalte han: «Om jeg visste at min lære skadet noen, om bare et eneste menneske, uansett hvor ringe og ubetydelig, noe den ikke kan fordi den er selve evangeliet, ville jeg heller dø ti ganger enn la være å tilbakekalle.»4 rett

(145)Og nå var Wittenberg, selve reformasjonens høyborg, hurtig på vei inn i fanatisme og lovløshet. Dette skyldtes ikke Luthers lære, men at hans fiender rundt om i Tyskland la skylden på ham. I tunge stunder kunne han spørre seg selv: «Skal dette bli slutten på reformasjonen?» Men når han hadde kjempet med Gud i bønn, fikk han igjen ro i sinnet. «Dette er ikke min sak, men din,» sa han. «Du vil ikke at den skal ødelegges av overtro og fanatisme.»5 Tanken på å skulle holde seg utenfor striden i en slik krisesituasjon var ikke til å holde ut. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake til Wittenberg. rett

(146)Uten å nøle begav han seg ut på den farefulle reisen. Han var offentlig bannlyst. Hvem som helst kunne fritt ta livet av ham, og det var forbudt for vennene hans å hjelpe ham eller gi ham husly. Myndighetene tok de strengeste forholdsregler mot tilhengerne hans. Men han så at evangeliets sak var i fare, og i Herrens navn gikk han modig ut i kampen for sannheten. rett

(146)Luther skrev til kurfyrsten og gjorde greie for hvorfor han ville forlate Wartburg, og så føyde han til: «Deres Høyhet skal vite at jeg drar til Wittenberg under en langt høyere beskyttelse enn konger og kurfyrster kan gi. Jeg har ikke til hensikt å be Dem om hjelp. Jeg vil mye heller beskytte Dem enn at De skal beskytte meg. Dersom jeg visste at De ville eller kunne beskytte meg, reiste jeg slett ikke til Wittenberg. Ikke noe sverd kan fremme denne sak. Gud alene må gjøre det, uten hjelp eller medvirkning fra mennesker. Den som har den sterkeste tro, er den beste beskytter.»6 rett

(146)I et annet brev som han skrev underveis til Wittenberg, føyde han til: «Jeg er villig til å utsette meg for Deres mishag og hele verdens vrede. Er ikke vittenbergerne mine får? Har ikke Gud betrodd dem til meg? Og burde jeg ikke ofre livet for deres skyld, om så skulle være? Dessuten er jeg redd for at det vil bryte ut et fryktelig opprør i Tyskland, som en Guds straff over nasjonen.»7 rett

(147)På en ydmyk og forsiktig måte, men samtidig fast og bestemt, tok han fatt på oppgaven. «Med Ordet må vi bryte ned og ødelegge det som er kommet i stand med vold,» sa han. «Jeg vil ikke bruke makt mot de overtroiske og vantro. ... Ingen må tvinges. Frihet er troens egentlige innhold.»8 rett

(147)Luther til felts mot fanatikerne
Snart ble det kjent i Wittenberg at Luther var kommet tilbake og at han skulle holde preken. Folk strømmet til fra alle kanter, og kirken ble fylt til trengsel. Fra prekestolen underviste, formante og irettesatte han med klokskap og mildhet. Om fremgangsmåten til dem som ville avskaffe messeofferet med tvang, sa han: rett

(147)«Messeofferet er av det onde. Gud er imot det. Det bør avskaffes, og jeg skulle ønske at det over hele verden ble erstattet med den evangeliske nattverd. Likevel må vi ikke tvinge noen bort fra det, men overlate saken til Gud. Hans ord må virke, ikke vi. Hvorfor? Fordi jeg ikke holder menneskers hjerter i min hånd, slik som pottemakeren holder leiren. Vi har rett til å tale, men ikke til å gripe inn. La oss derfor forkynne Ordet, og så overlate resten til Gud. rett

(147)Hva kunne jeg oppnå ved tvang? Gode miner, formvesen, etteraping, menneskelige ordninger og hykleri. ... Men det ville være mangel på oppriktighet, tro og barmhjertighet. Hvor dette ikke finnes, mangler alt, og jeg ville ikke gi mye for et slikt resultat. ... Gud utretter mer ved sitt ord alene enn du og jeg og hele verden til sammen kan gjøre. Gud tar hjertet i besittelse, og da er alt vunnet. ... rett

(147)Jeg vil forkynne, samtale og skrive, men jeg vil ikke bruke tvang, for troen er en frivillig sak. Se hva jeg har gjort! Jeg talte mot paven, mot avlat og mot pavens menn, men tydde ikke til vold eller opptøyer. Alt jeg gjorde, var å fremholde Guds ord, forkynne og skrive. Mens jeg sov, ... ble pavedømmet overvunnet av det jeg hadde forkynt, så hverken fyrster eller keisere har kunnet gjøre det særlig skade. Jeg gjorde ikke noe, Ordet gjorde alt. Hadde jeg tydd til makt, ville hele Tyskland kanskje vært oversvømt av blod. Men hva ville resultatet ha blitt? Ødeleggelse for både kropp og sjel. Derfor holdt jeg meg i ro og lot Ordet fare alene gjennom verden.»9 rett

(147)Dag etter dag i en hel uke fortsatte Luther å tale til en oppmerksom folkemengde. Guds ord knekket fanatismens tryllemakt. Kraften i evangeliet førte dem som var villedet, tilbake til sannheten. rett

(148)Luther brydde seg ikke om å møte svermerne som hadde vært årsak til så mye vondt. Han visste at de var ubalanserte og uten sunn dømmekraft, at de ikke tålte den minste motbør eller at man irettesatte og rådet dem i all vennlighet, selv om de påstod at de hadde fått et særskilt lys fra Gud. De påberopte seg den høyeste myndighet og krevde at alle uten videre skulle holde med dem. Da de forlangte å få møte Luther, gikk han med på det, og han avslørte dem så grundig at de øyeblikkelig forlot Wittenberg. rett

(148)Fanatismen blusser opp igjen
Foreløpig ble fanatismen holdt i sjakk, men noen år senere brøt den ut igjen enda voldsommere og med enda frykteligere følger. Luther sa om lederne i denne bevegelsen: «For dem var Den hellige skrift bare en død bokstav, og de begynte alle å rope: «Ånden! Ånden!» Men jeg vil i hvert fall ikke følge den ånd som leder dem. Måtte Gud bevare meg for en kirke hvor det bare finnes helgener! Jeg vil heller være sammen med de små og svake og skrøpelige som vet at de er syndere, og som fra hjertedypet hele tiden sukker og roper til Gud om trøst og hjelp.»10 rett

(148)Thomas Münzer, den mest aktive av fanatikerne, hadde betydelige evner og kunne ha utrettet mye godt hvis han hadde brukt dem rett. Men han kjente ikke kristendommens grunnsetninger. Han var opptatt av å reformere verden, men som alle andre svermere glemte han at han måtte begynne med seg selv. Han traktet etter status og innflytelse og ville ikke ha noen over seg, ikke engang Luther. Han påstod at når reformatorene satte Skriftens autoritet i stedet for pavens, etablerte de bare et annet slags pavedømme. Han hevdet at han selv hadde fått guddommelig pålegg om å sette i gang den virkelige reformasjonen. «Den som har en slik innstilling, har den rette tro, selv om han aldri har fått se Skriften,» påstod han. 11 rett

(148)Disse fanatikerne lot seg lede av tilfeldige inntrykk og oppfattet enhver tanke og innskytelse som Guds stemme. Derfor ble de svært ekstreme i sin holdning. Noen brente til og med biblene sine mens de ropte: «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende!» Münzer appellerte til folks sensasjonslyst og tilfredsstilte samtidig deres stolthet ved å sette menneskelige tanker og meninger over Guds ord. Han fikk tilhengere i tusenvis. Snart forkastet han all orden i den offentlige gudstjeneste og påstod at lydighet mot fyrster var et forsøk på å tjene både Gud og Beliar. rett

(148)Folk som hadde begynt å frigjøre seg fra pavedømmets åk, viste nå uvilje også mot statsmakten. Münzers revolusjonære ideer, som angivelig var fra Gud, fikk dem til å frigjøre seg fra all myndighet, og de lot fordommer og lidenskaper få fritt løp. Det førte til de frykteligste utslag av oppvigleri og strid, og Tysklands jord ble gjennomtrukket av blod. Den smerte og kval som Luther tidligere hadde opplevd i Erfurt, tynget ham nå med dobbel styrke da han så følgene av svermeriet som reformasjonen fikk skylden for. De katolske fyrstene kunngjorde at opprøret var et resultat av Luthers lære, og mange erklærte seg enig. Selv om denne anklagen var grunnløs, var det ikke til å unngå at han tok seg nær av det. At sannhetens sak skulle bli vanæret og likestilt med den mest primitive form for fanatisme, var nesten mer enn han kunne ta. rett

(149)Opprørslederne hatet Luther, ikke bare fordi han gikk imot deres læresetninger og ikke ville godta deres krav på guddommelig inspirasjon, men også fordi han hadde stemplet dem som opprørere mot staten. Til gjengjeld fordømte de ham som en ussel hykler. Det så ut som om han hadde pådratt seg både fyrstenes og folkets fiendskap. rett

(149)Pavens folk frydet seg med tanke på at reformasjonen snart ville bryte sammen, og de anklaget Luther for de villfarelser han hadde gjort så mye for å rette på. Fanatikerne påstod at de var blitt behandlet på en urettferdig måte, og fikk sympati hos mange. Som det ofte skjer med dem som velger gal side, ble de betraktet som martyrer. De som satte alt inn på å motarbeide reformasjonen, fikk stor sympati og ble betraktet som ofre for grusomhet og undertrykkelse. Dette var Satans verk, drevet frem av den samme opprørsånd som han først la for dagen i himmelen. rett

(149)Satan prøver hele tiden å bedra menneskene og få dem til å kalle synd for rettvishet og rettvishet for synd. Og han har virkelig lykkes. Hvor ofte blir ikke Guds tjenere kritisert og hånet fordi de modig står frem og forsvarer sannhet! Personer som i grunnen er Satans redskaper, blir rost og smigret, og blir endog betraktet som martyrer, mens de som burde bli respektert og støttet for sin troskap mot Gud, må stå alene, utsatt for mistanke og mistillit. rett

(149)Falsk hellighet og uekte fromhet bedrar. I forskjellige former ser vi den samme holdning i dag som på Luthers tid. Den leder tanken bort fra Skriften og får folk til å følge sine egne følelser og innskytelser i stedet for å lyde Guds lov. Dette er et av Satans mest virkningsfulle påfunn for å bringe renhet og sannhet i vanry. rett

(149)Uten frykt forsvarte Luther evangeliet mot angrep fra alle kanter. Guds ord viste seg å være et effektivt våpen i enhver kamp. Med det kjempet han mot pavens urettmessige myndighet og mot skolastikernes rasjonalistiske filosofi, mens han stod fast som fjell mot fanatismen som prøvde å alliere seg med reformasjonen. rett

(149)Hver på sin måte satte disse motstridende retninger Guds ord til side og opphøyet menneskelig kløkt som kilden til åndelig sannhet og kunnskap. Rasjonalismen tilber fornuften og gjør den til målestokk for kristentroen. rett

(150)Ifølge katolsk tro er paven utstyrt med en inspirasjon som uforandret og i ubrutt linje stammer fra apostlene. Dette gir rik anledning til all slags ødselhet og korrupsjon under dekke av en hellig apostolisk fullmakt. Den inspirasjon som Münzer og hans tilhengere påberopte seg, var bare et fantasiprodukt, og dens innflytelse brøt ned all autoritet, både menneskelig og guddommelig. Sann kristendom betrakter Guds ord som kilden til guddommelig sannhet og som prøvestein for all inspirasjon. rett

(150)Luthers bibeloversettelse fremmer reformasjonen
Da Luther kom tilbake til Wartburg, fullførte han oversettelsen av Det nye testamente, og kort etter fikk det tyske folk evangeliet på sitt eget språk. Alle som søkte sannhet, var glade for denne oversettelsen, mens de som foretrakk menneskelige overleveringer og menneskebud, avviste den med forakt. rett

(150)Prestene ble urolige over at allmuen nå kunne drøfte Guds ord med dem, og deres egen uvitenhet kunne bli avslørt. Deres menneskelige resonnementer var maktesløse våpen mot Åndens sverd. Romerkirken satte all sin myndighet inn på å hindre at folk fikk Den hellige skrift, men påbud, bannlysing og tortur var alt sammen forgjeves. Jo mer Bibelen ble fordømt og forbudt, desto ivrigere ble folk etter å vite hva den inneholdt. Alle som kunne lese, studerte Bibelen på egen hånd. De bar den med seg overalt, leste den om og om igjen og var ikke tilfreds før de kunne store deler av den utenat. Da Luther så hvor godt Det nye testamente ble mottatt, begynte han straks å oversette Det gamle, og utgav deler av det etter hvert som de forelå. rett

(150)Luthers skrifter var velkomne både i by og bygd. Det som Luther og hans medarbeidere skrev, var det andre som spredte ut. Munker som var blitt overbevist om at klosterlivets vedtekter var urettferdige, ville gjerne bytte et liv i lediggang med et liv i aktiv virksomhet, men de var for uvitende til å forkynne Guds ord. I stedet reiste de omkring i distriktene og besøkte landsbyer og hytter og solgte bøker som Luther og hans tilhengere hadde skrevet. Snart vrimlet det av slike uredde bokselgere over hele Tyskland.12 rett

(150)Både rik og fattig, leg og lærd, studerte disse bøkene med stor interesse. Om kveldene leste lærerne i landsbyskolene for små grupper som var samlet rundt om i hjemmene. Stadig ble en og annen overbevist om sannheten og tok imot Ordet med glede. Så var det deres tur til å fortelle de gode nyhetene til andre. rett

(150)Slik ble disse Skriftens ord oppfylt: «Dine ord gir lys når de åpenbarer seg, de gir uerfarne innsikt.»13 Studiet av Den hellige skrift førte til stor forandring i folks holdning. Pavedømmet hadde lagt et jernåk på sine undersåtter og holdt dem i uvitenhet og fornedrelse. Overtroiske som de var, hadde de samvittighetsfullt overholdt en hel del ytre former, men hjertet og forstanden var ikke med. Luthers forkynnelse, som hadde åpenbart Guds ord så klart, og nå selve Bibelen som folk fikk adgang til, vekket de slumrende krefter i dem, renset og fornyet det åndelige liv og gav forstanden ny kraft og styrke. rett

(151)Folk fra alle samfunnslag gikk omkring med Bibelen i hånden og underviste om den reformatoriske troslære. Pavens representanter, som hadde overlatt studiet av Skriften til prester og munker, oppfordret dem nå til å stå frem og tilbakevise den nye læren. Men prestene og munkene, som var like uvitende om Skriften og om Guds kraft, hadde ikke noe å stille opp mot dem som de hadde stemplet som uvitende vranglærere. En katolsk forfatter skrev: «Dessverre hadde Luther overtalt sine tilhengere til ikke å stole på noen annen visdomskilde enn Den hellige skrift.»14 rett

(151)Store forsamlinger lyttet til Guds ord fra personer med liten utdanning og som til og med innlot seg i diskusjon med lærde og veltalende teologer. Den skammelige uvitenhet blant disse fremtredende menn ble avslørt når deres argumenter ble imøtegått med Guds eget ord. Vanlige arbeidsfolk, soldater, kvinner, ja selv barn visste mer om Bibelen enn prester og universitetsfolk. rett

(151)Kontrasten mellom evangeliets tilhengere og dem som forsvarte pavekirkens overtro, var like tydelig blant de lærde som blant vanlig folk. Imot presteskapets ærverdige representanter som hadde forsømt studiet av språk og litteratur, stod talentfulle unge mennesker som gikk inn for forskning, som studerte Skriften og var vel bevandret i antikkens mesterverker. Disse evnerike, høysinnede og modige unge mennesker skaffet seg snart en slik viten at det i lang tid ikke var noen som kunne måle seg med dem. Når disse unge forkjempere for reformasjonen ble konfrontert med pavelige teologer for åpen scene, utfordret de dem så klart og overbevisende at de stod der brydd og forvirret, og ble fra alle hold utsatt for den forakt folk mente de fortjente. 15 rett

(151)Da de katolske geistlige så at menighetene skrumpet inn, brakte de saken inn for myndighetene og prøvde på alle mulige måter å få folk tilbake til kirkene. Men i den nye lære hadde de funnet noe som tilfredsstilte sjelens behov, og de snudde ryggen til dem som så lenge hadde matet dem med overtroens og menneskelige tradisjoners magre skolmer. rett

(151)Da forfølgelsen brøt løs over dem som forkynte sannhet, fulgte de Kristi ord: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!»16 Lyset trengte inn overalt. Her og der fant flyktningene en åpen dør, og da forkynte de Kristus, somme tider i kirken, og ellers i private hus eller ute i det fri. På ethvert sted der de fikk en forsamling, var det som et hellig tempel. Evangeliet ble forkynt med styrke og overbevisning og spredte seg med uimotståelig kraft. rett

(152)Forgjeves ble både geistlige og borgerlige myndigheter oppfordret til å undertrykke kjetteriet. Forgjeves tydde de til fengsel, tortur, bål og sverd. Troende i tusentall ofret livet for sin tro, men likevel gikk arbeidet frem. Forfølgelsen bidrog bare til å spre evangeliet, og fanatismen som Satan forsøkte å blande inn, resulterte bare i å klargjøre motsetningen mellom Satans virksomhet og Guds verk. rett

neste kapitel