Fyrstene protesterer

(153)Noe av det fineste som noen gang er sagt om reformasjonen, er den protesten de kristne fyrstene i Tyskland fremmet for riksdagen i Speyer i 1529. Det mot og den tro og fasthet som disse Guds menn viste, resulterte i tanke- og trosfrihet for kommende slekter. Det var denne protesten som gav navn til den nye kirkedannelsen, og prinsippene den ble bygd på, var selve kjernen i protestantismen. 1 rett

(153)Tysklands fiender sikrer reformasjonens utbredelse
Reformasjonen var inne i en mørk og truende tid. Til tross for erklæringen fra Worms som gjorde Luther fredløs og forbød hans troslære, hadde det inntil da vært religiøs toleranse i riket. Gud hadde sørget for at de krefter som motarbeidet sannheten, ble holdt i sjakk. Karl 5. var innstilt på å knuse reformasjonen, men hver gang han skulle slå til, ble slaget avverget. rett

(153)Gang på gang lot det til å være ute med dem som våget å sette seg opp mot Rom. Men i det avgjørende øyeblikk marsjerte den tyrkiske hæren opp langs grensen mot øst, eller kongen av Frankrike eller endog paven selv erklærte keiseren krig fordi de var misunnelige over at hans makt stadig økte. Mens nasjonene var opptatt av uro og stridigheter, fikk reformasjonen anledning til å konsolidere seg og vinne terreng. rett

(153)Endelig hadde de pavelige herskere fått bilagt sine innbyrdes feider så de kunne gjøre felles sak mot reformatorene. Riksdagen i Speyer i 1526 hadde gitt hvert land full religiøs frihet inntil det kunne holdes et alminnelig kirkemøte. Men så snart faren var over, sammenkalte keiseren en ny riksdag som skulle møte i Speyer i 1529 for å treffe tiltak som kunne gjøre ende på reformasjonen. Man skulle prøve å få fyrstene til å stå sammen mot reformasjonen, så vidt mulig med fredelige midler. Hvis dette slo feil, var keiseren innstilt på å bruke makt. Pavens tilhengere jublet. De kom til Speyer i flokk og følge, og de la ikke skjul på sitt fiendskap mot reformatorene og alle som støttet dem. Som Melanchton uttrykte det: «Vi er verdens utskudd og gjenstand for dens avsky, men Kristus vil se til sitt arme folk og beskytte det.»2 rett

(154)Riksdagen drøfter religionsfrihet
De evangeliske fyrstene som deltok i riksdagen, måtte ikke engang la noen forkynne evangeliet der de selv bodde. Men innbyggerne i Speyer lengtet etter Guds ord, og tross forbudet var det tusener som strømmet til gudstjenestene som ble holdt i slottskapellet til kurfyrsten av Sachsen. Dette fremskyndte krisen. Keiseren sendte beskjed til riksdagen om at vedtaket om trosfrihet skulle oppheves, fordi det hadde skapt så mye uro. Denne egenmektige beslutningen vakte harme og forferdelse hos de evangeliske kristne. Som en av dem sa: «Kristus har igjen falt i hendene på Kaifas og Pilatus.» rett

(154)Pavens folk begynte nå å gjøre bruk av mer vold. En fanatisk pavetilhenger uttalte: «Tyrkerne er bedre enn luthertilhengerne, for tyrkerne overholder festdager, men luthertilhengerne overtrer dem. Om vi skal velge mellom Den hellige skrift og kirkens gamle villfarelser, bør vi forkaste Skriften.» Og Melanchton hadde dette å si: «I åpen forsamling kaster Faber hver dag en ny stein på oss som forsvarer evangeliet.»3 rett

(154)Religiøs toleranse var blitt lovfestet, og de protestantvennlige stater var derfor fast bestemt på å motsette seg at deres rettigheter ble krenket. Luther, som ifølge kunngjøringen fra Worms fremdeles var bannlyst, ble nektet å være til stede i Speyer. Men i hans sted møtte medarbeidere og fyrster som Gud hadde kalt til å forsvare hans sak i denne krisesituasjonen. Fredrik av Sachsen, Luthers tidligere beskytter, var død. Hertug Johan, hans bror og etterfølger, var meget velvillig stemt overfor reformasjonen. Selv om han var en fredens mann, gikk han aktivt og modig inn for alt som gjaldt troens sak. rett

(154)Krisen i Speyer
Geistligheten forlangte at de land som hadde gått over til reformasjonen, blindt skulle underkaste seg romerkirken, mens reformatorene gjorde krav på å få beholde den frihet de tidligere hadde oppnådd. De kunne ikke gå med på at romerkirken på ny skulle få kontrollen over de land som med så stor glede hadde tatt imot Guds ord. rett

(154)Til slutt ble det fremsatt et kompromissforslag som gikk ut på at i de områder der reformasjonen ikke var blitt innført, skulle dekretet fra Worms håndheves strengt. I områder der folk hadde fraveket det, og der man ikke kunne godkjenne det uten fare for oppstand, skulle de i hvert fall ikke innføre noen ny reform, ikke ta opp kontroversielle spørsmål, ikke motsette seg at messen ble feiret, og ikke tillate noen katolikk å gå over til lutherdommen.4 Til stor glede for de katolske prester og prelater ble dette forslaget vedtatt i riksdagen. rett

(156)Dersom denne bestemmelsen ble gjennomført, kunne reformasjonen ikke bli utbredt der den var ukjent, eller bli trygget der den allerede eksisterte. Talefrihet ville ikke bli tålt. Ingen konvertering ville bli tillatt. Det ble krevd at reformasjonens venner straks skulle godta disse begrensninger. Alt håp syntes å være ute. Gjeninnføringen av det romerske presteveide ville uten tvil bringe nytt liv i de gamle misbruk, og man ville lett kunne finne en anledning til å gjøre fullstendig ende på et verk som alt var kraftig rystet av splid og fanatisme. rett

(156)Mye står på spill
Da tilhengerne av evangeliet kom sammen til rådslagning, så de på hverandre, engstelige og usikre. Spørsmålet lød fra mann til mann: «Hva skal vi gjøre?» Det dreide seg om viktige saker som gjaldt hele verden. Skulle reformasjonens ledere gi etter og godta bestemmelsen? I denne avgjørende krisesituasjonen kunne reformatorene lett ha resonnert seg inn på en farlig kurs. De kunne ha funnet mange fornuftige påskudd og rimelige grunner til å gi etter. For de lutherske fyrstene var jo sikret fri religionsutøvelse. rett

(156)Den samme gunst gjaldt også deres undersåtter som hadde gått inn for reformasjonens idé før dette vedtaket ble gjort. Burde de ikke være fornøyd med det? Hvor mange farer ville ikke kunne avverges hvis de gav etter! Hvilken ukjent risiko og strid ville det ikke føre dem ut i hvis de satte seg imot! Hvem visste hvilke muligheter fremtiden ville bringe? La oss for all del holde fred! La oss gripe den oljekvisten Rom rekker oss, og lege Tysklands sår! Ved å resonnere slik kunne reformatorene ha forsvart en fremgangsmåte som sikkert ville ha ødelagt deres sak i løpet av kort tid. rett

(156)Heldigvis gjennomskuet de tankegangen bak dette, og de handlet i tro. Hva var det egentlig som lå bak? Det var romerkirkens rett til å tvinge samvittigheten og forby fri forskning. Men skulle ikke de selv og deres protestantiske undersåtter ha trosfrihet? Jo, som en spesiell gunst på grunnlag av denne ordningen, men ikke som en rett. Alle som stod utenfor, skulle være under romerkirkens myndighet. Samvittigheten var uten rettsbeskyttelse. Kirken var den ufeilbare dommer som alle skulle bøye seg for. rett

(156)Hvis denne ordningen var blitt vedtatt, ville det i virkeligheten ha betydd at trosfrihet bare skulle gjelde i Sachsen der reformasjonen var innført. I hele den øvrige del av kristenheten ville fri forskning og reformatorisk trosbekjennelse vært forbrytelser som måtte straffes med fengsel og kjetterbål. rett

(157)Kunne de gå med på at trosfriheten bare skulle gjelde lokalt? Kunne de godta en erklæring om at reformasjonen nå hadde vunnet sin siste tilhenger, at grensen var satt for videre virksomhet, og at romerkirken fortsatt skulle herske overalt hvor den nå hadde makten? Kunne reformatorene da hevde at de var uskyldige i de tusenvis av menneskers blod som under en slik ordning ville bli ofret i katolske land? Det ville være å svikte evangeliets sak og de kristnes frihet i denne avgjørende skjebnetimen. Da ville fyrstene heller ofre alt, sitt fyrstedømme, sin makt og endog sitt liv. 5 rett

(157)«Vi må avvise denne ordningen,» sa de. «I samvittighetsspørsmål har majoriteten ingen makt.» Representantene uttalte: «Freden vi nå har, skyldes vedtaket av 1526. Blir det opphevet, vil Tyskland bli hjemsøkt av splid og uro. Riksdagen kan bare opprettholde trosfriheten inntil neste kirkemøte.»6 Staten har plikt til å beskytte trosfriheten, og der går grensen for dens myndighet i religiøse saker. Når staten prøver å regulere og tvinge igjennom religiøse påbud, oppgir man det prinsippet som de evangeliske kristne har kjempet så tappert for. rett

(157)Pavens folk var fast bestemt på å slå ned det de kalte «provoserende tross». De forsøkte å skape splittelse blant reformasjonens tilhengere og å skremme alle som ikke åpent hadde støttet den. Representantene for fristatene ble til slutt innkalt for riksdagen og oppfordret til å si fra om de ville godta ordningen. De bad om utsettelse, men forgjeves. Nesten halvdelen tok parti for reformatorene. De som nektet å gi avkall på samvittighetsfriheten og retten til å ha en personlig mening, visste godt at de ville bli kritisert, fordømt og forfulgt. En av representantene sa det slik: «Enten må vi fornekte Guds ord eller bli brent på bålet.»7 rett

(158)Kong Ferdinand, som representerte keiseren i riksdagen, forstod at ordningen ville føre til alvorlig splittelse dersom man ikke fikk fyrstene til å godta og støtte den. Han prøvde seg med overtalelses kunster, for han visste at maktbruk overfor slike menn bare ville gjøre dem enda mer ubøyelige. Han tryglet fyrstene om å godkjenne ordningen, og forsikret dem om at de da ville gjøre keiseren til lags. Men disse trofaste menn anerkjente en myndighet som stod over jordiske herskere, og svarte rolig: «Vi vil lyde keiseren i alt som kan bidra til å bevare freden og Guds ære.»8 rett

(158)Under møtet i riksdagen gav kongen til slutt kurfyrsten og hans venner beskjed om at ordningen ville komme i stand som et keiserlig vedtak, og at de ikke hadde noe annet å gjøre enn å bøye seg for majoriteten. Da han hadde sagt dette, forlot han forsamlingen uten å gi reformatorene anledning til å tenke over saken og gi sitt svar. De sendte en delegasjon til kongen og bad ham komme tilbake. Han svarte bare: «Saken er avgjort. Alle må bøye seg.»9 rett

(158)Keiserens tilhengere var overbevist om at de kristne fyrster ville sette Den hellige skrift over menneskelige læresetninger og krav. De visste at overalt hvor man fulgte dette prinsippet, ville pavedømmet til sist lide nederlag. Men i likhet med mange som siden den gang bare hadde «det synlige for øye», skrøt de av at keiserens og pavens sak stod sterkt, mens reformatorenes sak stod svakt. Hadde reformatorene vært avhengige av menneskelig hjelp, ville de stått like svakt som pavens folk mente de gjorde. Men om de var få og stod i opposisjon til Rom, var de likevel sterke. De anket saken «fra riksdagens avgjørelse til Guds ord, og fra keiser Karl til Jesus Kristus, kongenes konge og herrenes herre».10 rett

(158)De reformasjonsvennlige fyrstene protesterer
Da Ferdinand hadde avslått å ta hensyn til at dette var en samvittighetssak for dem, bestemte fyrstene seg for straks å protestere overfor riksdagen, tross hans fravær. Denne høytidelige erklæring ble derfor skrevet og overrakt riksdagen: rett

(158)«Vi legger denne protesterklæringen frem for Gud, vår skaper, beskytter, gjenløser og frelser, som en gang skal være vår dommer, og for alle mennesker og alle skapninger, og uttaler at hverken vi eller vårt folk kan godta eller på noen måte slutte oss til den ordning som er foreslått, på de punkter der den er i strid med Gud, hans hellige ord, vår samvittighet og vår sjels frelse. rett

(159)Hvordan kan man tenke seg at vi skulle godta en slik ordning! Skulle vi kunne hevde at når den allmektige Gud tilbyr en person kunnskap, så er han ikke i stand til å ta imot den? Det finnes ingen annen pålitelig troslære enn den som stemmer med Guds ord. ... Herren forbyr forkynnelsen av noen annen troslære. ... Vi må forklare Den hellige skrift med andre og tydeligere skriftsteder. ... I alt som er nødvendig for en kristen, er denne hellige boken lett å forstå, og den har som oppgave å spre mørket. rett

(159)Ved Guds hjelp er vi bestemt på å bevare den rene og uforfalskede forkynnelse av hans ord, slik det finnes i de bibelske bøker i Det gamle og Det nye testamente, uten å føye noe til som kan være i strid med det. Guds ord inneholder bare sannhet. Det er den sikre rettesnor for all lære og vandel og kan aldri svikte eller bedra oss. Den som bygger på denne grunnvoll, skal stå seg mot alle helvetes makter, men all menneskelig tomhet som blir stilt opp mot det, skal falle for Guds ansikt. rett

(159)Av samme grunn avviser vi det åk som legges på oss. Samtidig venter vi at keiseren vil behandle oss som det sømmer seg en kristen fyrste som elsker Gud over alle ting, og vi erklærer at vi er beredt til å vise både ham og dere, nådige herrer, all den hengivenhet og lydighet som vi etter loven plikter.»11 rett

(160)Dette gjorde et dypt inntrykk på riksdagen. De fleste var forbauset og forskrekket over den dristighet protestantene la for dagen. Fremtiden syntes å være urolig og usikker. Splittelse, kamp og blodsutgytelse syntes uunngåelig. Men reformatorene, som satte sin lit til Gud fordi de var overbevist om at deres sak var rettferdig, var fulle av mot og besluttsomhet. rett

(160)«Prinsippene i denne berømte protesten... utgjør selve kjernen i protestantismen. Den går imot to former for misbruk i trosspørsmål: myndighetenes ulovlige inngrep og kirkens egenmektige autoritet. Protestantismen setter samvittigheten over øvrigheten, og Guds ords autoritet over den synlige kirke. Den avviser borgerlig myndighet i åndelige spørsmål, og sier med profetene og apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Den opphøyer Jesu Kristi krone fremfor keiserens. Men den går enda lenger. Den hevder at all menneskelig lære må være underordnet Guds ord.»12 rett

(160)Dessuten hevdet protestantene retten til fritt å gi uttrykk for sin overbevisning om sannhet og rett. De ville ikke bare selv tro og etterleve Guds ord, men også forkynne det, og de hevdet at geistligheten eller øvrigheten ikke hadde noen rett til å gripe inn. Speyer-protesten var et alvorlig vitnesbyrd mot religiøs intoleranse. Den hevdet at alle mennesker har rett til å tilbe Gud i samsvar med sin egen samvittighet. rett

(160)Protesterklæringen var nå lagt frem. Den ble prentet inn i erindringen hos tusener av mennesker og skrevet i himmelens bøker der ingen kunne slette den ut. Hele det evangeliske Tyskland godtok protesten som et uttrykk for sin tro. Mennesker overalt oppfattet den som et løfte om en ny og bedre tid. En av fyrstene sa til protestantene i Speyer: «Måtte den allmektige Gud som har hjulpet dere til fritt og fryktløst å bekjenne deres tro, også hjelpe dere til å holde fast inntil evigheten gryr!»13 rett

(160)Dersom reformatorene etter denne fremgangen hadde jenket seg etter omstendighetene for å oppnå verdens gunst, ville de ha vært troløse mot Gud og mot seg selv, og det ville ha betydd slutten for dem. Erfaringene til disse oppriktige protestantene har noe å gi alle etterfølgende slekter. Fremgangsmåten Satan benytter i kampen mot Gud og hans ord, har ikke endret seg. Han er fremdeles like mye imot at Skriften skal være rettesnor for liv og levnet, som han var på 1500-tallet. rett

(160)I vår tid er det store avvik fra Bibelens lære og retningslinjer, og det er nødvendig å vende tilbake til det viktige protestantiske grunnsyn: Bibelen og Bibelen alene som rettesnor for liv og lære. rett

(160)Satan arbeider fremdeles med alle midler for å fjerne trosfriheten. Den antikristelige makt som protestantene i Speyer avviste, prøver nå med fornyet kraft å vinne tilbake sitt tapte herredømme. Den samme usvikelige troskap mot Guds ord som kom til syne i reformasjonens krisetime, er det eneste håp om en reform også i vår tid. rett

(161)Reddet i siste øyeblikk
Protestantene var ikke blinde for faren som truet, men det var også tegn som tydet på at Gud ville beskytte dem som var tro. Det var omtrent på denne tiden at Melanchton i all hast førte sin venn Simon Grünæus gjennom gatene i Speyer ned mot Rhinen og nærmest tvang ham til å sette over elven. Grünæus undret seg over hvorfor han hadde slikt hastverk. Men Melanchton svarte: «En gammel mann som jeg ikke kjente, og som var preget av et dypt alvor, viste seg for meg og sa: Ferdinand står klar til å sende lovens håndhevere av sted for å arrestere Grünæus.» rett

(161)Tidligere på dagen var Grünæus blitt ergerlig over en preken av en fremtredende katolsk teolog som hette Faber. Etterpå hadde han gått i rette med ham fordi han hadde forsvart «avskyelige villfarelsen». Faber skjulte sin harme, men gikk straks etter til kongen og fikk ham til å utstede en arrestordre på den plagsomme professoren fra Heidelberg. Melanchton tvilte ikke på at Gud hadde reddet vennen hans ved å sende en engel for å advare ham. rett

(162)Han ble stående urørlig på elvebredden og vente til Grünæus var i sikkerhet. «Endelig er han revet ut av gapet på dem som tørster etter uskyldig blod,» sa Melanchton da han så at vennen var kommet velberget over elven. Da han kom hjem, fikk han vite at de som lette etter Grünæus, hadde ransaket huset fra kjeller til loft. 14 rett

(162)Reformasjonen skulle spille en enda større rolle blant dem som hadde makt og innflytelse. Kong Ferdinand hadde nektet de protestantiske fyrstene å forklare seg, men nå skulle de få anledning til å legge frem sin sak for keiseren og de høyeste embetsmenn. For å dempe stridighetene som forstyrret freden i riket, sammenkalte Karl 5. en riksdag i Augsburg i 1530, året etter protesten i Speyer, og kunngjorde at han selv ville lede den. Hit ble de protestantiske lederne innkalt. rett

(162)Store farer truet, men reformasjonens tilhengere satte sin lit til Gud og lovte at de ville stå fast på evangeliets grunn. Medlemmene av riksdagen henstilte til kurfyrsten av Sachsen om ikke å møte i riksdagen. De sa at keiseren innkalte fyrstene bare for å lokke dem i en felle. «Er det ikke altfor risikabelt å la seg innesperre bak bymurene hos en mektig fiende?» var det noen som spurte. Andre erklærte fryktløst: «La fyrstene bare opptre modig, så er Guds sak reddet.» Luther selv sa: «Gud er trofast. Han svikter oss ikke.»15 rett

(162)Kurfyrsten drog med sitt følge til Augsburg. Alle var klar over farene som truet, og mange var nedtrykte og urolige. Men Luther, som fulgte med så langt som til Koburg, oppmuntret dem ved å synge den salmen han hadde skrevet underveis: «Vår Gud han er så fast en borg.» Frykten forsvant, og mange følte seg lettet da de hørte denne inspirerende sangen. rett

(162)Confessio Augustana
Fyrstene hadde bestemt seg for å legge frem for riksdagen en systematisk oversikt over sine synspunkter på grunnlag av Skriften. Luther, Melanchton og deres medarbeidere fikk i oppdrag å utarbeide dette viktige dokumentet. Protestantene godkjente dette som sin trosbekjennelse, og de kom sammen for å underskrive det. Situasjonen var vanskelig og alvorlig. Det var om å gjøre for reformatorene at deres sak ikke ble politisert. De ville ikke at reformasjonen skulle øve noen annen innflytelse enn den som baserer seg på Guds ord. rett

(162)Da de kristne fyrstene kom frem for å underskrive trosbekjennelsen, grep Melanchton inn og uttalte: «Å fremme slike forslag er en sak for teologer og prester. Øvrighetspersoner bør utøve sin myndighet på helt andre saksområder.» Til dette svarte Johan av Sachsen: «Gud forby at dere skal utelukke meg. Jeg er fast bestemt på å gjøre det som rett er, uten hensyn til min krone. Jeg ønsker å bekjenne Herrens navn. Min kurfyrstehatt og min hermelinskåpe betyr ikke så mye for meg som Kristi kors.» Da han hadde sagt dette, skrev han under. rett

(163)En annen av fyrstene uttalte da han tok pennen for å skrive sitt navn: «Om jeg kan ære Kristus ved det, ... er jeg villig til å gi avkall på mitt gods og mitt liv.» Og han fortsatte: «Jeg vil heller oppgi mine undersåtter og mine landområder, heller forlate mine fedres jord med stav i hånd enn godta noen annen lære enn den som finnes i denne trosbekjennelsen.»16 Så djerve og trofaste var disse Guds menn. rett

(163)Tiden kom da de protestantiske fyrstene skulle møte for keiseren. På tronen satt Karl 5. med kurfyrster og andre fyrster omkring seg. Troserklæringen ble lest opp. Evangeliet ble klart fremholdt i denne ærverdige forsamling, og pavekirkens villfarelser ble påvist. Ikke uten grunn er denne dagen blitt omtalt som reformasjonens største dag, en av de mest ærerike i kristendommens og menneskehetens historie. 17 rett

(163)Bare noen få år var gått siden munken fra Wittenberg stod alene for riksdagen i Worms. I hans sted stod nå de fornemste og mektigste fyrster i keiserriket. Luther var blitt nektet å møte i Augsburg, men han var likevel til stede i sine ord og sine bønner. «Jeg er lykkelig over å ha opplevd denne dagen da Kristus offentlig er blitt opphøyet av så fornemme vitner og i en så strålende forsamling.» Slik ble Skriftens ord oppfylt: «Jeg vil tale for konger om dine lovbud.» 18 rett

(163)På Paulus' tid ble evangeliet, som han ble fengslet for, forkynt for fyrstene og adelen i keiserrikets hovedstad. Slik også nå. Det som keiseren ikke tillot å bli talt fra prekestolen, ble nå forkynt på slottet, og det som mange mente var upassende å lytte til endog for tjenestefolk, ble nå forkynt for en undrende forsamling av rikets fremste menn. Konger og rikets stormenn var tilhørere, fyrstene var predikanter, og det de forkynte, var Guds eget ord. «Siden aposteltiden har det aldri vært utført en større bragd eller avlagt en mer høyverdig bekjennelse.»19 rett

(163)«Alt det Luthers tilhengere sier, er sant. Vi kan ikke benekte det,» uttalte en katolsk biskop. En annen stilte dr. Eck dette spørsmålet: «Kan du med klare argumenter motbevise troserklæringen som kurfyrsten og hans likesinnede har lagt frem?» Og svaret lød: «Med apostlenes og profetenes skrifter - nei. Med kirkefedrenes og kirkemøtenes - ja!» Til dette repliserte spørgeren: «Du mener altså at det er Luthers tilhengere som står på Skriftens grunn, ikke vi!»20 rett

(163)Noen av de tyske fyrstene ble vunnet for reformasjonen. Og keiseren selv uttalte at de protestantiske trosartikler ikke var annet enn den rene sannhet. Denne troserklæringen ble oversatt til mange språk og spredt over hele Europa, og millioner i etterfølgende slektsledd har godtatt den som et uttrykk for sin tro. rett

(164)Styrke gjennom tro og bønn
Guds lojale tjenere arbeidet ikke alene. Mens makter og myndigheter og «ondskapens åndehær i himmelrommet» allierte seg mot dem, sviktet Herren ikke sitt folk. Hadde øynene deres vært åpnet, ville de ha sett like så klare beviser på Guds nærhet og hjelp som profeten i sin tid gjorde. Da Elisjas tjener gjorde sin herre oppmerksom på fiendehæren som omringet dem og avskar enhver mulighet for flukt, bad profeten: «Lukk opp guttens øyne, så han ser.»21 Og han så at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner. Det var himmelens hær som stod klar til å beskytte Guds tjener. På samme måte holdt englene vakt over dem som arbeidet for å fremme reformasjonen. rett

(164)Luther gikk sterkt inn for at man aldri skulle fremme reformasjonen ved hjelp av øvrigheten eller forsvare den med våpenmakt. Han gledet seg over at fyrstene i keiserriket bekjente seg til evangeliet. Men da de ville gå sammen i en forsvarsallianse, sa han: «Gud alene skal forsvare evangeliet. ... Jo mindre mennesker blander seg opp i det, desto tydeligere vil Guds inngrep bli. Han mente at alle politiske forholdsregler som ble foreslått, skyldtes uverdig frykt og syndig mistillit.»22 rett

(165)Da mektige fiender slo seg sammen for å knuse reformasjonen, og tusener av sverd var rettet mot den, skrev Luther: «Satan er rasende, ugudelige paver konspirerer, og krigstrusselen henger over oss. Forman folk til å kjempe tappert i tro og bønn, så Guds Ånd kan overvinne våre fiender og tvinge dem til fred. Vårt største behov og vår viktigste oppgave er å be. Folk må få vite at sverdet er rettet mot dem, og også Satans vrede. Derfor bør de be.»23 rett

(165)Da Luther senere henviste til den alliansen som de reformasjonsvennlige fyrstene hadde tenkt å opprette, sa han at det eneste våpen som skulle benyttes i denne kampen, var «Åndens sverd». Til kurfyrsten av Sachsen skrev han: «Vi kan ikke med god samvittighet anerkjenne den alliansen som er foreslått. Heller ville vi dø ti ganger enn å se at evangeliet skulle bli årsak til blodsutgytelse. Vi er som slaktefår. Kristi kors må vi bære. Deres Høyhet behøver ikke å frykte. Med våre bønner skal vi utrette mer enn alle våre fiender med sitt skryt. La bare ikke hendene bli flekket med blodet av Deres brødre. Hvis keiseren forlanger at vi skal stilles for domstolen, er vi parat. Deres Høyhet kan ikke forsvare vår tro. Enhver må tro for egen regning og risiko.»24 rett

(165)Fra bønnens lønnkammer kom den kraften som rystet verden under den store reformasjonen. Der stod Herrens tjenere i hellig tillit på løftenes klippegrunn. Under striden i Augsburg lot Luther ikke en eneste dag gå uten at han brukte minst tre timer til bønn, og det var av den tiden som passet best til studium. Det kunne høres hvordan han i lønnkammeret utøste sin sjel for Gud i ord fulle av tilbedelse, frykt og håp, som når man snakker med en venn. rett

(165)«Jeg vet at du er vår far og vår Gud,» sa han, «og at du vil uskadeliggjøre dem som forfølger dine barn, for faren rammer også deg. Denne saken er din, og det er bare på ditt ord vi har gitt oss i kast med den. Beskytt oss, vår Far.»25 rett

(165)Til Melanchton, som var nedtrykt av angst og frykt, skrev han: «Nåde og fred i Kristus - i Kristus, sier jeg, ikke i verden. Jeg har meget imot de overdrevne bekymringer som plager deg. Hvis saken ikke er rettferdig, så oppgi den. Men hvis det er en rettferdig sak, skal vi da fornekte hans løfter når han byr oss å sove uten frykt? ... Kristus er ikke fraværende i arbeidet for sannhet og rettferd. Han lever og regjerer. Har vi da noe å frykte?»26 rett

(165)Gud hørte ropet fra sine tjenere. Han gav fyrster og predikanter kraft og frimodighet til å forsvare sannheten overfor «verdens herskere i dette mørke». Herren sier: «Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.»27 De protestantiske reformatorene bygget på Kristus, og dødsrikets porter skulle ikke få makt over dem. rett

neste kapitel