Mot historiens klimaks kapitel 18. Fra side 249.     Fra side 317 i den engelske utgave.tilbake

En mann for sin tid

(249)Den mannen Gud valgte som banebryter til å forkynne Kristi gjenkomst, var en hederlig og rettskaffen bonde som hadde begynt å tvile på Skriftens guddommelige autoritet, men som likevel hadde et ærlig ønske om å kjenne sannheten. rett

(249)I likhet med mange andre reformatorer hadde William Miller (1782-1849) i sine yngre dager stridd med fattigdom. Av det lærte han flid og nøysomhet. Slekten hans var kjent for sin uavhengige, frihetselskende holdning, sin utholdenhet og glødende patriotisme, noe som også preget ham. Hans far var med som offiser i den amerikanske borgerkrigen, og de trange kår under Millers oppvekst kan ha sammenheng med farens oppofrende innsats i denne stormfulle tiden med kamp og lidelser. rett

(249)Miller var sunn og kraftig, og alt i barndommen viste han tegn til å være mer enn vanlig begavet. Dette ble enda tydeligere etter hvert som han vokste opp. Han hadde et våkent sinn og en utpreget kunnskapstørst. Han hadde ikke anledning til å få høyere utdanning, men selvstudium, sunn fornuft og kritisk sans utviklet ham til en mann med vidsyn og god dømmekraft. rett

(249)Hans fremferd var uklanderlig, og hans omdømme misunnelsesverdig. Han ble respektert for sin rettvishet, nøysomhet og godgjørenhet. Ved flid og praktisk sans skaffet han seg snart gode kvalifikasjoner. Likevel søkte han stadig mer kunnskap. Han hadde forskjellige sivile og militære verv som skaffet ham anerkjennelse, og veien til velstand og ære syntes å ligge åpen. rett

(249)Fra tvil til tro
Moren var meget from, og i barndommen fikk han sterke religiøse inntrykk. I ungdomstiden kom han sammen med deister som øvde en sterk innflytelse over ham. Mange av dem var nemlig gode samfunnsborgere som viste en vennlig og hjelpsom holdning. De var til en viss grad påvirket av det kristelige miljø de levde i. De positive egenskapene som de var kjent for, skyldtes for en stor del Bibelens innflytelse. Men disse verdifulle gavene ble brukt på en måte som var i strid med Guds ord. Samværet med disse personene resulterte i at Miller godtok deres synsmåter. rett

(250)Den vanlige tolkning av Skriften bød på så store vanskeligheter at de syntes uoverkommelige. I hans nye oppfatning var det ikke rom for Bibelen, men han hadde ikke noe å sette i stedet. Derfor var han ikke på noen måte tilfreds. Likevel holdt han fast på disse synspunktene i omkring tolv år. Men da han var trettifire år, merket han at Guds Ånd virket på ham, og han følte at han var en synder. Det han hadde trodd på, gav ham ikke noen forsikring om lykke etter døden. Fremtiden var mørk og dyster. Senere skrev han om det han opplevde på denne tiden: rett

(250)«Ideen om tilintetgjørelse var kald og frastøtende, og sluttresultatet var undergang for alle. Himmelen over meg var som kobber, og jorden under meg var som jern. Hva var evigheten, og hvorfor eksisterte døden? Jo mer jeg spekulerte, desto større uklarhet! Jo mer jeg tenkte, desto mer forvirret ble jeg. Jeg prøvde å la være å tenke, men jeg kunne ikke kontrollere tankene. Jeg var virkelig i en elendig forfatning, men jeg skjønte ikke årsaken. Jeg klaget og bar meg, men visste ikke hva som var i veien. Jeg var klar over at noe var galt, men ikke hvor og hvordan jeg skulle finne det rette. Jeg sørget, men uten håp.» rett

(250)Dette varte i flere måneder. «Plutselig stod Frelserens skikkelse klart for meg,» skrev han. «Det gikk opp for meg at det kanskje fantes en som var så god og medfølende at han ville sone vår synd og dermed frelse oss fra å lide dens straff. Jeg følte straks hvor god og kjærlig han måtte være, og forestilte meg at jeg kunne kaste meg i armene hans og stole på hans barmhjertighet. Men så kom spørsmålet: Hvordan kan man vite at han eksisterer? Jeg ble klar over at utenom Bibelen finnes det ikke noe bevis for at det eksisterer en frelser eller et liv etter dette. ... rett

(250)I Bibelen fant jeg nettopp en slik frelser som jeg behøvde. Og det forvirret meg at en uinspirert bok kunne inneholde prinsipper som til de grader svarte til en syndig verdens behov. Jeg var nødt til å innrømme at Bibelen måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min lykke, og Jesus ble min venn. For meg ble Jesus den beste blant titusener. Bibelen, som før hadde vært dunkel og selvmotsigende, ble nå en lykt for min fot og et lys på min sti. Jeg fikk fred og ro i sinnet, og jeg oppdaget at Herren vår Gud var som en klippe i livets hav. rett

(250)Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan i oppriktighet si at jeg leste den med stor glede. Jeg oppdaget at jeg ikke engang kjente til halvdelen av det som stod der. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere hadde sett skjønnheten og herligheten i den, og at jeg noen gang hadde kunnet forkaste den. Den inneholdt alt det jeg ønsket meg, og den gav helsebot for en syk sjel. Jeg mistet lysten til all annen lesning og gikk helt og fullt inn for å få visdom fra Gud.»1 rett

(251)Miller bekjente nå offentlig den tro han tidligere hadde avvist. Men hans vantro venner var ikke sene med å fremføre alle de argumenter som han selv ofte hadde brukt mot Bibelens guddommelige autoritet. Foreløpig kunne han ikke svare dem, men han tenkte som så at hvis Bibelen var en åpenbaring fra Gud, måtte den være i harmoni med seg selv. All den stund den var gitt for å opplyse folk, måtte den også være slik at de kunne forstå den. Han bestemte seg for å studere den for seg selv for å finne ut om det fantes en forklaring på tilsynelatende motsigelser. rett

(251)Nytt syn på Bibelen
Han prøvde å legge bort alle forutfattede meninger og unnlot å bruke noen bibelkommentar. Så sammenlignet han skriftsted med skriftsted ved hjelp av henvisningene og en bibelordbok. Han fulgte en bestemt plan, idet han begynte med Første Mosebok og leste vers for vers. Han fortsatte ikke før betydningen av hvert avsnitt var helt klar. Fant han noe uklart, sammenlignet han det med andre tekster som syntes å ha en viss forbindelse med det han studerte. Han lot hvert ord i sammenhengen belyse emnet som skriftstedet handlet om. Dersom hans oppfatning stemte med alle tilsvarende skriftsteder, vår problemet løst. Når han støtte på en vanskelig tekst, fant han forklaringen i et annet bibelsted. rett

(251)Han gransket med et inderlig ønske om guddommelig veiledning, og det som før hadde vært dunkelt, ble nå klart. Han erfarte sannheten i Salmenes bok: «Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uerfarne innsikt.»2 rett

(251)Med dyp interesse studerte han Daniels bok og Åpenbaringsboken og anvendte den samme fortolkningsmodell her som ellers i Bibelen. Til sin store glede fant han at det var mulig å forstå de profetiske symboler, og han oppdaget at profetiene hittil var blitt oppfylt bokstavelig. De forskjellige tall, bilder, symboler og lignelser var enten forklart i den direkte tekstsammenhengen, eller uttrykkene var definert i andre skriftsteder, og måtte da oppfattes bokstavelig. rett

(251)«På den måten ble jeg overbevist om at Bibelen var en samling åpenbarte sannheter som var fremstilt så klart og enkelt at endog en enfoldig vandringsmann ikke behøvde å gå feil.»3 Ledd etter ledd i sannhetens kjede ble føyd sammen, og litt etter litt ble han klar over de store trekk i profetien. Himmelens engler ledet tankene hans og åpnet Guds ord så han forstod det. rett

(252)Jesu gjenkomst - en realitet
Måten profetiene var blitt oppfylt på i tidligere tider, brukte han som modell for å kunne forstå hvordan fremtidig oppfyllelse ville skje. Slik ble han overbevist om at den vanlige oppfatning av Kristi åndelige herredømme - et jordisk tusenårsrike før verdens ende - ikke hadde støtte i Guds ord. rett

(252)Denne læren om tusen år med rettferd og fred før Kristi gjenkomst, skjøv Herrens store og forferdelige dag inn i en fjern fremtid. Men selv om dette lød aldri så tiltalende, stemte det ikke med Kristi og apostlenes lære om at ugresset og hveten skulle vokse sammen til høsten som var verdens ende, at «onde mennesker og svindlere vil gå fra vondt til verre», «at i de siste dager skal det komme vanskelige tider», at mørkets rike fortsatt skal herske til Herren kommer, og skal bli utryddet ved pusten av hans munn når han åpenbarer seg.4 rett

(252)Apostelmenigheten fremholdt ikke læren om verdens omvendelse og Kristi åndelige herredømme. Denne læren ble ikke alminnelig akseptert før omkring 1700-tallet. Som enhver annen villfarelse hadde den onde følger. Den gjorde at folk mente Herrens komme ville finne sted i en fjern fremtid, og hindret dem i å gi akt på tegnene som viste at han var nær. Den fremkalte en falsk trygghetsfølelse og fikk mange til å forsømme den nødvendige beredelse til å møte Herren. rett

(252)Miller fant at Bibelen tydelig fremholdt Kristi virkelige, personlige komme. Paulus sier: «For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.» Og Jesus selv sier: «De skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.» «For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.» Alle himmelens hærskarer skal følge ham. «Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham.» «Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte.»5 rett

(252)Når Jesus kommer, skal de rettferdige døde bli vekket opp, og de rettferdige som lever, skal bli forvandlet. «Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet.» rett

(252)Til menigheten i Tessalonika skrev han etter at han hadde skildret Herrens komme: «De som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.»6 rett

(252)Først når Kristus kommer igjen personlig, kan hans folk motta riket. Frelseren sa: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»»7 rett

(254)Disse bibeltekstene viser at de rettferdige døde skal stå opp uforgjengelige når Menneskesønnen kommer, og at de hellige som lever, da skal bli forvandlet. Forvandlingen setter dem i stand til å motta riket, for Paulus sier: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.»8 rett

(254)I sin nåværende tilstand er mennesket dødelig og forgjengelig, men Guds rike blir uforgjengelig og evig. Derfor kan mennesket i sin nåværende tilstand ikke komme inn i Guds rike. Men når Jesus kommer, gir han sitt folk udødelighet. Da ber han dem overta det rike som de til nå bare har vært arvinger til. rett

(254)Disse og andre bibeltekster gjorde det klart for Miller at de begivenheter man vanligvis ventet skulle finne sted før Kristi annet komme, så som et verdensomfattende fredens herredømme og opprettelsen av Guds rike på jorden, først skulle skje etter Kristi gjenkomst. Dessuten svarer tidenes tegn og tilstanden i verden til profetens skildring av den siste tid. Ved å studere Bibelen ble Miller overbevist om at verden i sin nåværende tilstand nærmet seg slutten. rett

(254)Bibelens profetier får ny aktualitet
«En annen type bevismateriale som i høy grad påvirket meg, var den bibelske kronologi,» skriver Miller. «Jeg oppdaget at forutsagte begivenheter som var oppfylt i fortiden, ofte fant sted innenfor en fastsatt tidsramme, for eksempel de hundre og tjue år før storflommen, de sju dagene som skulle gå forut, og de førti dagene det skulle regne, de fire hundre års utlendighet for Abrahams etterkommere, de tre dagene som munnskjenken og bakeren drømte om, de sju årene i faraos drøm, de førti årene i ørkenen, de tre og et halvt års hungersnød, de sytti års fangenskap, de sju tider for Nebukadnesar og de sju uker og sekstito uker og en uke, i alt sytti uker, som var bestemt til jødene. Disse tidsbestemte begivenheter var alle engang bare profeti. Men de ble oppfylt slik som de var forutsagt.»9 rett

(254)Da han studerte Bibelen og fant tidsperioder som etter hans oppfatning nådde ned til Kristi gjenkomst, mente han det var fastsatte tider som Gud hadde vist sine tjenere. Moses sier: «Det som er skjult, hører Herren vår Gud til; men det som er åpenbart, gjelder for oss og våre barn til evig tid.» Og Herren forkynner gjennom profeten Amos: «Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.»10 De som studerer Guds ord, kan derfor regne med at de mest overveldende begivenheter som skal skje i menneskehetens historie, tydelig er fremholdt der. rett

(255)Miller forteller videre: «Jeg ble helt og fullt overbevist om at alle hellige skrifter, inngitt av Gud, også er nyttige, at de ikke er båret frem fordi et menneske ville det. Men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud, og at de var skrevet for at vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir. Derfor kunne jeg ikke annet enn å betrakte tidsangivelsene som en likeverdig del av Guds ord, som hadde like mye krav på vår alvorlige oppmerksomhet som en hvilken som helst annen bibeltekst. Jeg følte at jeg ikke hadde rett til å ignorere de profetiske tidsangivelser når jeg skulle prøve å forstå det som Gud ønsker å åpenbare for oss.»11 rett

(255)Bibelens lengste tidsprofeti
Den profetien som tydeligst syntes å åpenbare tiden for Kristi gjenkomst, var Dan 8,14: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett (eng. bibel: renses). Ved å følge prinsippet om å la Skriften tolke seg selv, fant Miller ut at en dag i profetisk symbolspråk betyr ett år. 12 Han ble klar over at de to tusen tre hundre profetiske dager, eller virkelige år, ville nå langt ut over tidsrammen for jødenes spesielle religiøse paktsforhold. Derfor kunne det ikke være tale om helligdommen i den gamle pakt. rett

(255)Miller delte den alminnelige oppfatning at helligdommen i den kristne tidsalder var jorden. Derfor mente han at rensingen av helligdommen, som er forutsagt i Dan 8,14, måtte bety at jorden skulle renses med ild ved Kristi gjenkomst. rett

(255)Han fant ut at dersom man kom frem til det rette utgangspunktet for de to tusen tre hundre dagene, var det lett å finne tidspunktet for Kristi gjenkomst. Tiden for den endelige tilintetgjørelse ville da være gitt, da forholdene slik vi kjenner dem, med «stolthet og maktbrynde, hovmod og forfengelighet, ugudelighet og undertrykkelse skal ta slutt», da forbannelsen vil bli «fjernet fra jorden, døden bli utslettet, lønnen bli gitt til Guds tjenere profetene og de hellige og dem som frykter hans navn, og da han skal ødelegge dem som ødelegger jorden». 13 rett

(255)Med ny og enda større iver fortsatte Miller å studere profetiene. Han brukte hele netter og dager til å granske det som syntes å være viktigere og mer interessant enn alt annet. I Dan 8 fant han ikke noen nøkkel til utgangspunktet for de to tusen tre hundre dager. rett

(256)Selv om engelen Gabriel fikk pålegg om å forklare synet for Daniel, gjorde han det bare delvis. Da profeten så den fryktelige forfølgelsen som skulle komme over menigheten, følte han seg helt avkreftet. Han klarte ikke mer, og engelen forlot ham for en tid. «Jeg, Daniel, var syk i flere dager. ... Jeg var lamslått av synet og forstod det ikke.» rett

(256)Men Gud hadde pålagt sitt sendebud: «Forklar synet for denne mannen!» Oppdraget måtte utføres. Derfor kom engelen senere tilbake til Daniel og sa: «Nå er jeg kommet hit for å gi deg full innsikt. ... Så merk deg ordet og gi akt på synet!» rett

(256)Engelen hadde unnlatt å gi nærmere forklaring på et viktig punkt i synet som er omtalt i kap. 8, det som gjaldt tiden - de to tusen tre hundre kvelder og morgener. Idet engelen fortsetter forklaringen, konsentrerer han seg derfor særlig om tidsfaktoren: rett

(256)«Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by. ... Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til. ... En uke gjør han pakten tung for mange, midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer. »14 rett

(256)Engelen var blitt sendt til Daniel i den bestemte hensikt å forklare det punktet som han ikke forstod i synet i kap. 8 - kunngjøringen om tiden: «To tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett.» Etter at engelen hadde pålagt Daniel å merke seg ordet og gi akt på synet, begynte han med å si: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by.» rett

(256)Ordet «fastsatt» i vår bibel betyr egentlig «skåret av». Engelen forklarte at sytti uker, eller 490 år, er skåret av fordi de særlig gjaldt jødene. Hva er denne tidsperioden skåret av fra? Ettersom de to tusen tre hundre dagene er den eneste tidsperioden som er omtalt i kap. 8, må det være fra denne perioden de sytti ukene ble skåret av. De sytti ukene må derfor være en del av de to tusen tre hundre dagene, og disse to tidsperiodene må ha det samme utgangspunktet. rett

(257)Engelen slo fast at de sytti ukene begynte da befalingen gikk ut om å gjenreise Jerusalem. Hvis man kunne finne ut når denne befalingen ble gitt, hadde man også utgangspunktet for den store tidsperioden - de to tusen tre hundre dagene. rett

(257)Denne befalingen står gjengitt i Esra 7. I sin mest utførlige form ble den gitt av Artaxerxes, konge av Persia, i 457 f.Kr. Men i foregående kapittel heter det at templet i Jerusalem ble bygd «etter påbud av perserkongene Kyros, Dareios og Artaxerxes». Ettersom disse tre kongene utferdiget, bekreftet og iverksatte befalingen, ble profetien nøyaktig oppfylt. Dermed ble begynnelsen på de to tusen tre hundre år markert. Tar man utgangspunkt i år 457 f.Kr., da befalingen ble satt i verk, viser det seg at hver enkelt del av profetien om de sytti ukene var blitt oppfylt. rett

(257)Fra den tid da befalingen gikk ut om at folk fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, til det kom en som er salvet, en fyrste, skulle det gå sju uker og sekstito uker. Det er sekstini uker, eller 483 år. Befalingen fra Artaxerxes ble satt i verk høsten 457 f.Kr. Fra dette årstallet ville perioden på 483 år utløpe om høsten år 27 e.Kr. Da gikk profetien i oppfyllelse. rett

(257)«Messias» betyr «en som er salvet». Om høsten år 27 ble Jesus døpt av Johannes og ble salvet med Den Hellige Ånd. Apostelen Peter vitner at «Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft». Og Jesus selv kunngjør: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige.» Etter at Jesus var døpt, drog han til Galilea «og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær»».15 rett

(257)«En uke gjør han pakten tung for mange.» Uken som her er nevnt, er den siste av sytti, de siste sju år av den tiden som vår tildelt jødene. I denne tiden, fra år 27 til 34, ble evangeliet forkynt spesielt for jødene, først av Jesus selv og deretter av disiplene. Da apostlene ble sendt ut med det glade budskap, sa Jesus til dem: «Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk.»16 rett

(257)«Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.» I år 31, tre og et halvt år etter sin dåp, ble Kristus korsfestet. Det store offer på Golgata gjorde ende på det offersystem som i fire tusen år hadde pekt frem til Guds lam. Symbolet hadde møtt virkeligheten, og det seremonielle systemet med ofringer og påbud opphørte. rett

(257)De sytti ukene, eller 490 år, som var bestemt for jødene, endte altså i år 34 e.Kr. Gjennom vedtaket i det jødiske råd, som førte til at Stefanus måtte lide martyrdøden, beseglet den jødiske nasjon sin forkastelse av Messias, og forfølgelsen ble satt i gang mot de kristne. Frelserens budskap, som ikke lenger var begrenset til det utvalgte folket, ble nå forkynt til hele verden. rett

(258)På grunn av forfølgelsen ble disiplene tvunget til å flykte fra Jerusalem, men de «drog rundt og forkynte evangeliet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus». Peter ble ledet av Gud til å forkynne evangeliet for Kornelius, den gudfryktige offiseren i Cæsarea. Og den nidkjære Paulus, som var blitt vunnet for Kristus, fikk pålegg om å bringe evangeliet til hedningefolkene. 17 rett

(258)Så langt er hvert enkelt ledd i profetien nøyaktig oppfylt. Det er hevet over tvil at de sytti ukene begynte i år 457 f.Kr. og sluttet i år 34 e.Kr. Fra det årstallet er det ikke vanskelig å finne slutten på de to tusen tre hundre dagene. Når de sytti uker - 490 dager - ble «skåret av» fra de to tusen tre hundre dagene, blir det 1810 dager igjen. Etter de 490 dager var det altså fremdeles 1810 dager igjen av profetien. Med utgangspunkt i år 34 e.Kr. måtte de ende i 1844. De to tusen tre hundre dagene i Dan 8,14 førte altså ned til 1844. rett

(258)Engelen kunngjorde at ved slutten av denne lange profetiske tidsperioden skulle «helligdommen igjen få sin rett» - bli renset. Tiden da helligdommen skulle bli renset, som de fleste mente ville skje ved Kristi gjenkomst, var dermed slått fast. rett

(258)Miller og hans tilhengere mente først at de to tusen tre hundre dagene endte om våren 1844, mens profetien peker til høsten samme år. De som mente at det første tidspunktet gjaldt Jesu gjenkomst, ble skuffet og forvirret på grunn av denne misforståelsen. Men dette svekker ikke begrunnelsen for at de to tusen tre hundre dagene endte i året 1844, og at den store begivenheten - rensingen av helligdommen - skulle inntreffe da. rett

(258)En viktig oppdagelse
Da Miller i sin tid begynte å studere Bibelen for å bevise at den var en åpenbaring fra Gud, drømte han ikke om at han skulle komme til en slik konklusjon, og han fant den nærmest utrolig. Men de bibelske bevisene var altfor klare og sterke til at han kunne overse dem. I to år hadde han studert Bibelen da han i 1818 ble overbevist om at Kristus ville komme igjen om ca. tjuefem år og hente sitt folk. Om dette skriver han: rett

(258)«Jeg behøver ikke fortelle om den gleden jeg opplevde over slike herlige fremtidsutsikter, eller om den sterke lengsel jeg følte etter å få del i de frelstes gleder. Bibelen ble som en ny bok for meg. Den skapte høytid i mitt sinn. Alt som var dunkelt, mystisk og uklart, forsvant i det klare lyset som nå strålte ut fra de hellige sidene. Alt ble tydelig og klart for meg. Alle selvmotsigelser og urimeligheter som jeg før hadde funnet, var borte. Selv om det enda var mange ting jeg ikke forstod, gav Bibelen så mye lys til mitt formørkede sinn at det var en dyptfølt glede å studere den, noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Da jeg ble klar over at slike overveldende begivenheter var forutsagt i Bibelen, og at de skulle gå i oppfyllelse om kort tid, ble det et ytterst alvorlig spørsmål for meg hva jeg pliktet å gjøre for verden når jeg selv var blitt så sterkt berørt av disse kjensgjerningene.» 18 rett

(259)Miller kunne ikke fri seg fra tanken om at det var hans plikt å la andre få del i det lyset han selv hadde fått. Han ventet motstand fra de gudløse, men han var sikker på at alle kristne ville glede seg i håpet om snart å få møte Frelseren som de sa at de ventet på. Det eneste han fryktet, var at mange i sin store glede over utfrielsen de snart skulle oppleve, ville ta imot budskapet uten å undersøke i Bibelen om det var sant. rett

(259)Av frykt for at han kanskje hadde tatt feil, og derfor kunne villede andre, nølte han med å forkynne det. Dette gjorde at han på ny tok for seg det materiale som lå til grunn for de konklusjonene han hadde kommet til, og han vurderte nøye ethvert problem som dukket opp. Men i lyset av Guds ord forsvant alle innvendinger som dugg for solen. Etter fem års intense studier var han overbevist om at slutningene var korrekte. rett

(259)Gå og fortell!
Ansvaret med å fortelle andre det han selv hadde funnet i Bibelen, trengte seg nå på med full styrke. «Under dagens arbeid ringte det hele tiden for ørene mine: «Gå og fortell verden om faren som truer!» rett

(259)Stadig ble jeg minnet om denne teksten: «Hvis jeg sier til en ugudelig mann: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.» Jeg følte at dersom de ugudelige virkelig ble advart, ville mange av dem vende om, og dersom de ikke ble advart, ville deres blod bli krevd av min hånd.»19 rett

(259)Miller begynte å legge frem sine synsmåter privat når anledningen bød seg, og bad om at en eller annen predikant måtte oppfatte alvoret og gå inn for å forkynne dette budskapet. Men han kunne ikke fri seg fra overbevisningen om at han selv hadde plikt til å forkynne advarselen. rett

(259)Disse ordene kom stadig for ham: «Gå og forkynn det for verden, for jeg vil kreve deres blod av din hånd.» I ni år ventet han, og byrden ble stadig tyngre, inntil han i 1831 for første gang fremførte sine synsmåter offentlig. rett

(259)Likesom Elisja ble bedt om å forlate oksene for å ta imot den innvidde profetkappen, ble William Miller bedt om å forlate plogen og utlegge Guds ord for menneskene. Skjelvende gikk han til oppgaven, og steg for steg førte han tilhørerne gjennom de profetiske tidsavsnitt til Kristi gjenkomst. Hvert nytt forsøk gav ham mer kraft og mot, ikke minst da han så hvilken stor interesse budskapet vakte. rett

(260)Det var bare etter overtalelse fra sine meningsfeller som Miller følte at Gud talte gjennom, at han gikk med på å fremholde sine synsmåter offentlig. Han var nå femti år og uvant med å tale offentlig. Dessuten følte han seg uskikket til oppgaven, og den tynget ham. Men helt fra begynnelsen ble arbeidet velsignet på en merkbar måte, og mange vendte om. rett

(260)Etter hans første preken fulgte en religiøs vekkelse der tretten familier med unntak av to personer vendte om. Straks ble han oppfordret til å tale på andre steder, og nesten overalt førte det til vekkelse der syndere overgav seg til Gud. De kristne ble vakt til større fromhet, og gudløse og vantro mennesker måtte innrømme at Bibelen og kristendommen representerte sannheten. Folk sa om Miller: «Han når mennesker som ingen andre får i tale.»20 Hans forkynnelse tok sikte på å gjøre folk oppmerksomme på det viktigste i den kristne tro og demme opp for den voksende verdslighet og umoral. rett

(260)I nesten hver by var det mange, noen steder flere hundre, som vendte om ved hans forkynnelse. På mange steder stod nesten alle protestantiske kirker åpne for ham, og innbydelsen til å preke kom vanligvis fra prestene i de forskjellige menigheter. Han gjorde det til en fast regel ikke å preke noe sted hvor han ikke var innbudt. Men han fant snart ut at han ikke engang var i stand til å etterkomme halvdelen av innbydelsene. rett

(260)Mange som ikke godtok hans syn på den bestemte tiden for Kristi gjenkomst, ble likevel overbevist om at han ville komme snart, og at de måtte forbedre seg. I noen av storbyene gjorde hans arbeid et dypt inntrykk. Brennevinshandlerne stanset salget og gjorde butikkene om til møtelokaler, og spillebuler ble nedlagt. Vantro og gudløse, universalister og noen av de mest lastefulle mennesker vendte om. En del av disse hadde ikke satt sine ben i et gudshus på mange år. rett

(260)Nesten hver time på dagen ble det holdt bønne- og vitnemøter som de ulike kirkesamfunn arrangerte på et eller annet sted i byen. Det forekom ikke noen form for ekstase, men alle var preget av dypt alvor. I likhet med de tidligere reformatorene tok Millers forkynnelse mer sikte på å opplyse forstanden og vekke samvittigheten enn å påvirke følelsene. rett

(260)I 1833 fikk Miller predikantbevilgning fra baptistmenigheten som han var medlem av. Mange av predikantkollegaene var velvillig innstilt til hans virksomhet, og det var etter samråd med dem at han fortsatte arbeidet. Stadig reiste han omkring og forkynte, selv om hans personlige innsats hovedsakelig begrenset seg til Ny-England og Midt-Vesten. rett

(261)I flere år måtte han selv betale omkostningene, og senere hendte det aldri at han fikk dekket alle utgiftene i forbindelse med sine reiser. Hans offentlige virksomhet gav ham derfor ingen økonomiske fordeler, men tvert imot en tung belastning som en tid tærte sterkt på hans egne ressurser. Han hadde stor familie, men ettersom alle var flittige og nøysomme, klarte de å leve av gårdsdriften. rett

(261)«Stjernene skal falle»
I 1833, to år etter at Miller begynte å forkynne Kristi snare gjenkomst, kom det siste av tegnene som Jesus hadde lovt som varsel om sitt annet komme. Jesus hadde selv sagt: «Stjernene skal falle ned fra himmelen.» Og da Johannes i et syn så de begivenheter som skulle innvarsle Herrens dag, sa han: «Himmelens stjerner falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm.»21 rett

(261)Denne profetien fikk en slående og imponerende oppfyllelse i det store meteorregn den 13. november 1833. Det var det mest omfattende og praktfulle fall av meteorer som er omtalt i historien. «Hele himmelen over De forente stater var som et eneste fyrverkeri i flere timer. Helt siden de første nybyggerne slo seg ned i dette landet, har det aldri forekommet et slikt atmosfærisk fenomen som er blitt iakttatt med så stor beundring av noen og med slik skrekk av andre.» rett

(261)«Mange husker ennå det storslåtte og skremmende skuespillet. ... Aldri har reGudråpene falt stort tettere enn disse stjerneskuddene falt mot jorden. Mot øst og vest, nord og syd var det likedan. Det var som om hele himmelen var i bevegelse. ... I sin dagbok forteller professor Silliman at det kunne observeres over hele Nord-Amerika. ... Fra klokken to om natten til høylys dag da himmelen var fullstendig klar og skyfri, ble den opplyst av et uavbrutt strålende fyrverkeri.»22 rett

(261)«Ord kan ikke beskrive dette praktfulle skuespill. ... Den som ikke selv var vitne til det, er ute av stand til å forestille seg hvor vakkert det var. Det var som om alle stjernene hadde samlet seg midt på himmelen og plutselig skjøt frem med lynets fart mot hele horisonten. Men ikke nok med det. Tusener på tusener av stjerner fulgte etter i rask rekkefølge som om de var skapt nettopp for dette.» «Det er ikke mulig å tenke seg et mer slående bilde av umodne fikener som drysser av et tre i storm.»23 rett

(262)I en lengre avisartikkel stod det blant annet om dette oppsiktsvekkende fenomen: «Jeg går ut fra at ingen filosof eller vitenskapsmann noen gang har fortalt eller skrevet om en begivenhet som kan sammenlignes med den som inntraff i går morges. Men for atten hundre år siden var det en profet som nøyaktig forutsa den, dersom man finner det rimelig å oppfatte stjernefall som stjerneskudd, ... slik at man kan forstå det bokstavelig.»24 Slik inntraff det siste av tegnene på Jesu gjenkomst, som han hadde i tanke da han sa til disiplene: «Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren.» Som den neste store begivenheten etter disse tegnene så Johannes at himmelen rullet seg sammen som en bokrull, mens jorden skalv, fjell og øyer flyttet seg, og de ugudelige i panikk prøvde å flykte bort fra Menneskesønnen.25 rett

(262)Et varsel
Mange av dem som så stjernefallet, oppfattet det som et varsel om den kommende dom - «et skremmende symbol, et sikkert varsel, et barmhjertighetens tegn på den store og forferdelige dagen».26 Slik ble folk gjort oppmerksomme på oppfyllelsen av profetiene, og det førte til at mange gav akt på budskapet om Kristi gjenkomst. rett

(262)I 1840 samlet det seg en stor interesse om oppfyllelsen av en annen profeti. To år i forveien hadde Josiah Litch, en av de mest fremtredende forkynnere av Jesu gjenkomst, utgitt en fortolkning av Åp 9, som forutsa Tyrkias fall. Etter hans beregning skulle denne makten falle «i 1840, en gang i august måned». Bare noen få dager før dette skjedde, skrev han: rett

(262)«Dersom vi går ut fra at den første perioden, de 150 år, gikk nøyaktig i oppfyllelse før Deacozes kom på tronen med tyrkernes tillatelse, og at de 391 år og 15 dager begynte da, vil denne perioden ende den 11. august 1840. Da kan vi vente at tyrkernes makt i Konstantinopel blir brutt. Jeg er fullstendig overbevist om at det vil skje.»27 rett

(262)Nøyaktig på den tiden fikk Tyrkia gjennom sine ambassadører tilbud om beskyttelse fra de allierte i Europa, og kom dermed under kontroll av kristne nasjoner. Denne begivenheten skjedde nøyaktig som forutsagt. Dette førte til at mange ble overbevist om riktigheten av Millers og hans meningsfellers profetiske tolkningsmetode, og adventbevegelsen fikk kraftig vind i seilene. Lærde og innflytelsesrike personer sluttet seg til Millers bevegelse og utbredte hans ideer både i skrift og tale. I årene 1840-1844 vokste arbeidet raskt. rett

(262)Hån og motstand
William Miller var en begavet person, og han utviklet sine evner gjennom studium og andre intellektuelle sysler. Dessuten fikk han himmelsk visdom, for han stod i kontakt med visdommens kilde. Han var en tvers igjennom hederlig mann som måtte bli aktet og respektert hvor som helst rettskaffenhet og moralske kvaliteter ble verdsatt. Han var preget av kristelig ydmykhet og selvkontroll og var oppmerksom og vennlig mot alle. Villig lyttet han til andres meninger og vurderte deres argumenter. Sindig og rolig prøvde han alle teorier og lærepunkter med Guds ord, og hans sunne dømmekraft og grundige bibelkunnskap satte ham i stand til å gjendrive villfarelser og avsløre falskhet. rett

(263)Likevel møtte Miller bitter motstand. Det gikk med ham som med tidligere reformatorer. Samtidens religiøse ledere var slett ikke velvillig stemt mot det han forkynte. Fordi de ikke kunne forsvare sitt standpunkt med Skriften, måtte de ty til menneskelige utsagn og læresetninger og til overleveringer fra kirkefedrene. rett

(263)Men adventforkynnerne kunne ikke akseptere noe annet enn Guds ord. Når så motstanderne manglet bibelske holdepunkter, forsøkte de i stedet å latterliggjøre dem. Tid, penger og krefter ble brukt for å skade dem som ikke hadde gjort seg skyldig i noen annen forseelse enn å glede seg til Herrens gjenkomst, gå helhjertet inn for å leve et hellig liv og påvirke andre til å berede seg for hans komme. rett

(263)Kraftige anstrengelser ble gjort for å få folk bort fra tanken om Jesu gjenkomst. Å studere profetiene om Herrens komme og verdens ende var bent frem syndig, noe man burde skamme seg over. Slik undergravde samtidens predikanter tilliten til Guds ord. Deres forkynnelse skapte vantro, og mange følte seg fri til å følge sin egen syndige lyst. Etterpå la opphavsmennene skylden på de adventtroende. rett

(263)Selv om Miller samlet fulle hus av interesserte og oppmerksomme tilhørere, ble han sjelden nevnt i den religiøse presse, unntatt i form av anklage og latterliggjøring. De likegyldige og gudløse ble dristige da de merket innstillingen hos de religiøse lederne, og brukte nedsettende økenavn og blasfemiske vittigheter for å spre forakt for Miller og hans arbeid. Den gråhårede mannen som hadde forlatt sitt hyggelige hjem for å reise på egen regning fra delstat til delstat og fra by til by, og som ustanselig arbeidet med å forkynne det alvorlige budskapet om at dommens dag var nær, ble latterliggjort og stemplet som fanatiker, løgner og utspekulert kjeltring. rett

(263)Hån, bakvaskelse og fornærmelse som Miller ble utsatt for, førte til sinte protester selv i dagspressen. Ikke-troende personer gav uttrykk for at å behandle en sak av en så alvorlig karakter og med slike konsekvenser på en flåsete og lettsindig måte, var ikke bare å drive ap med følelsene hos dem som forkynte dette, men «å skjemte med dommedag, ja, gjøre narr av Vårherre selv og av dommens gru».28 rett

(263)Opphavsmannen til alt ondt la ikke bare an på å ødelegge virkningen av adventbudskapet, men budbæreren selv. Millers forkynnelse var direkte og jordnær. Han irettesatte tilhørerne for deres synd og forstyrret deres selvtillit, og hans likefremme og skarpe ord gjorde dem fiendtlig innstilt. rett

(263)Kristenfolkets motstand mot hans forkynnelse gjorde pøbelen enda dristigere, og noen planla endog å drepe ham da han en gang var på vei ut fra møtelokalet. Men det var også engler til stede i forsamlingen, og i skikkelse av en mannsperson tok en av dem Herrens tjener i armen og førte ham bort fra den rasende folkemengden. Ennå hadde han ikke fullført sin gjerning, og Satan og hans utsendinger mislyktes i sine planer. rett

(264)Tross all motstand vokste interessen stadig. Fra noen hundre vokste tilhørertallet til like mange tusen, og de forskjellige kirkesamfunn fikk stor tilvekst. Etter en tid vendte imidlertid motviljen seg også mot disse nyomvendte, og det ble øvet menighetstukt mot dem som hadde godtatt Millers syn. Miller skrev så en artikkel med adresse til samtlige kristne i alle trossamfunn om å påvise fra Bibelen hva som var feil i hans forkynnelse. rett

(264)«Hva er det i vår tro som Guds ord ikke har pålagt oss, det som dere selv mener er den eneste pålitelige rettesnor for tro og liv?» spurte han. «Hva har vi gjort som kan fremkalle så bitre anklager mot oss fra prekestol og presse og gi dere rett til å utelukke oss fra menighetene og fellesskapet?» «Dersom vi tar feil, ber vi dere påvise hva feilen består i. Vis oss fra Guds ord at vi farer vill. Vi er blitt hånet nok, men det kan aldri overbevise oss om at vi tar feil. Bare Guds ord kan endre vårt syn. Etter sindig overveielse og bønn er vi blitt overbevist ut fra selve Skriften.»29 rett

(264)Som i Noahs dager
De advarsler som Gud fra tid til annen har sendt verden gjennom sine tjenere, er alltid blitt møtt med den samme skepsis og mistro. Da ondskapen blant menneskene på Noahs tid gjorde at Gud måtte la vannflommen komme over jorden, åpenbarte han først sin hensikt så de fikk anledning til å vende om. rett

(264)I hundre og tjue år lød varselsbudskapet om omvendelse for at ikke Guds vrede skulle utløses og ødelegge dem. Men de betraktet budskapet som tomt snakk, og trodde ikke. De ble dristigere i sin ondskap så de spottet Guds sendebud og det han forkynte, og beskyldte Noah for å opptre formastelig. Hvordan kunne en enkelt person driste seg til å gå imot alle fremtredende menn i verden? Hvis Noahs budskap var sant, hvorfor skjønte da ikke folk det og tok imot det? Her var en manns påstand mot tuseners klokskap! De trodde ikke advarselen og ville ikke gå inn i arken. rett

(264)Spotterne henviste til naturens orden, årstidenes uforanderlige rytme, den blå himmelen som enda ikke hadde gitt regn, de grønne markene som ble forfrisket av nattens dugg, og de ropte: «Snakker han ikke i gåter?» Med forakt beskyldte de rettferdighetens talsmann for å være en avsporet fanatiker, og enda mer hemningsløst fortsatte de sin onde livsførsel og jakten etter forlystelser. Men vantroen avverget ikke rett

(264)begivenheten som var forutsagt. Lenge bar Gud over med deres ondskap og gav dem rik anledning til å vende om. Men da tiden kom, falt dommen over dem som hadde forkastet hans nåde. rett

(265)Kristus gjør det klart at det vil herske like stor vantro i forbindelse med hans gjenkomst. Om menneskene på Noahs tid sier han at de «skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer».30 rett

(265)Når de som kaller seg Guds folk, lever på verdens vis og tar del med den i dens syndige fornøyelser, når verdslig luksus får innpass i menigheten, når bryllupsklokkene kimer og alle ser frem til mange år med materiell velstand - da er det slutt på deres lyse fremtidsvisjoner og falske håp, like brått som et lynglimt. rett

(265)Likesom Gud sendte sin tjener for å varsle verden om storflommen, sendte han budbærere for å kunngjøre at den endelige dommen er nær. Og likesom Noahs samtidige lo foraktelig av det som rettferdighetens talsmann forutsa, var det mange på Millers tid, endog blant bekjennende kristne, som gjorde narr av advarselen. rett

(265)Et gledens budskap
Hvorfor var kristenheten så lite velvillig stemt overfor forkynnelsen av Kristi gjenkomst? Fordi Herrens komme betyr sorg og fortvilelse for de ugudelige, men glede og håp for de trofaste. Dette budskapet har vært til trøst for Guds folk gjennom alle tider. Hvorfor har det da, i likhet med dets opphavsmann, vært en «snublestein og en klippe til fall» for dem som gav seg ut for å være hans folk? Herren selv sa jo til disiplene: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.»31 rett

(265)Jesus forutså sorgen og ensomheten hos disiplene og sendte engler for å trøste dem med forsikringen om at han selv ville komme igjen på samme måte som han for opp til himmelen. Da disiplene stod og stirret opp for å få et siste glimt av ham, fikk de høre disse ordene: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» rett

(265)Engelens ord vakte nytt håp. Disiplene «vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud».32 De gledet seg ikke fordi Jesus hadde forlatt dem, og de var blitt alene tilbake for å kjempe mot prøver og fristelser, men fordi englene hadde forsikret dem om at han skulle komme tilbake. rett

(265)På samme måte som da englene kunngjorde budskapet om Kristi komme for gjeterne ved Betlehem, burde det også nå være et gledens budskap. De som virkelig elsker Frelseren, kan ikke annet enn glede seg over Bibelens budskap om at han som er grunnlaget for deres håp om evig liv, skal komme igjen, ikke for å bli hånet, foraktet og forkastet som da han kom første gang, men i kraft og herlighet for å frelse sitt - folk. De som ikke elsker ham, vil gjerne at han skal holde seg borte. Det finnes ikke noe tydeligere bevis på at kristenheten har vendt seg bort fra Gud enn den irritasjon og uvilje som dette himmelsendte budskapet vekker. rett

(266)De som tok imot budskapet om Kristi gjenkomst, ble klar over nødvendigheten av å vende om og ydmyke seg for Gud. Mange hadde lenge vaklet mellom Kristus og verden. Nå følte de at det var på tide å ta et standpunkt. Det som tilhørte evigheten, ble noe nytt for dem. Himmelen kom så nær, og de følte seg skyldige for Gud.33 rett

(266)Hos mange ble det åndelige liv fornyet. De ble klar over at tiden var kort, og at det de skulle gjøre for sine medmennesker, måtte gjøres snart. Det jordiske bleknet, og evigheten åpnet seg for dem. Alt som angikk deres evige ve og vel, fortrengte det som hørte verden til. Guds Ånd hvilte over dem og gav dem kraft til å appellere alvorlig til trosfeller og andre om å berede seg for Herrens dag. Deres hverdagskristendom var et taust vitnesbyrd og en stadig irettesettelse til nominelle og uengasjerte kirkemedlemmer. De ville helst ikke bli forstyrret i sitt fornøyelsesliv, sitt pengejag og sine verdslige ambisjoner. Derfor var de fiendtlig stemt til adventtroen og dem som forkynte den. rett

(266)Da det viste seg at begrunnelsen for den profetiske tidsregningen ikke kunne gjendrives, forsøkte motstanderne å hindre at folk undersøkte saken, og de sa at profetiene var forseglet. Slik fulgte protestantene i katolikkenes spor. Mens romerkirken holdt Bibelen tilbake fra folk, hevdet de protestantiske kirker at en viktig del av Den hellige skrift nettopp den som inneholder spesiell undervisning for vår tid - ikke var til å forstå. rett

(266)Predikanter og andre erklærte at profetiene i Daniels bok og Johannes' åpenbaring var ubegripelige mysterier. Men Kristus henviste disiplene til profeten Daniels ord om ting som skulle skje på deres tid, og sa: «Forstå det, den som leser!» rett

(266)De som søker sannhet
Påstanden om at Åpenbaringsboken er et mysterium, blir motsagt i selve innledningen til boken: «Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes. Han er det som her vitner og bærer fram Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han har sett. Salig er den som leser ordene i denne profeti, og de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær.»34 rett

(267)Profeten sier: «Salig er den som leser.» Det er noen som ikke vil lese. De får ikke del i velsignelsen. «Og de som hører.» Det finnes også folk som nekter å høre om det som gjelder profetiene. Velsignelsen er heller ikke for dem. «Og tar vare på det som der står skrevet.» Mange bryr seg ikke om de advarsler og den undervisning som finnes i Åpenbaringsboken. Ingen av disse kan gjøre krav på velsignelsen som er lovt. De som latterliggjør det profetiske ord og driver gjøn med de symbolene som er fremstilt der, går glipp av velsignelsen. Likeså de som ikke vil vende om og leve et nytt liv, og som unnlater å berede seg for Menneskesønnens komme. rett

(267)Hvordan kan noen få seg til å hevde, stikk i strid med det inspirerte ords eget utsagn, at Åpenbaringsboken er et mysterium som ingen kan forstå? Den er en hemmelighet som er åpenbart, en åpnet bok. Studiet av Åpenbaringsboken bringer tanken til Daniels profetier. Begge bøker inneholder særdeles viktig undervisning som Gud har gitt om det som skal skje ved slutten av denne verdens historie. rett

(267)Johannes fikk se ting av den aller største betydning for menigheten. Han så Guds folks situasjon, de farer og konflikter som truet, og den endelige befrielse. Han forteller om de avsluttende varselsbudskaper som skal modne jordens høst, enten til nek for den himmelske låve eller til halm for ilden som skal fortære. Han fikk se ting av umåtelig betydning, særlig menighetens erfaring i den siste tid, for at de som vil vende seg fra villfarelse til sannhet, kan bli informert om de farer og konflikter som venter dem. Ingen behøver å være uvitende om det som kommer over jorden. rett

(267)Hvorfor er det da en så utbredt uvitenhet om denne viktige del av Den hellige skrift? Hvorfor så mye motvilje mot å undersøke hva den inneholder? Det skyldes et nøye planlagt tiltak fra mørkets fyrste for å skjule det som avslører hans bedrag. Kristus som gav synene, og som forutså kampen mot studiet av Åpenbaringsboken, uttalte derfor en velsignelse over alle som ville lese, høre og ta vare på det profetiske ord. rett

neste kapitel