| Mot historiens klimaks kapitel 23. Fra side 316. Fra side 409 i den engelske utgave. |
(316)Bibelteksten som fremfor alle andre hadde vært basis og det faste holdepunktet i adventforkynnelsen, var Dan 8,14: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett,» eller renses. Dette var velkjente ord for alle som trodde på Jesu snare gjenkomst. Fra tusener av lepper hadde denne profetien lydt som et troens feltrop. Alle forstod at deres lyseste forventninger og største forhåpninger hang sammen med de begivenhetene som var forutsagt der. rett (316)Det var slått fast at disse profetiske dagene måtte ende utpå høsten 1844. I likhet med kristenheten for øvrig mente de adventtroende at jorden eller en del av den måtte være helligdommen. De trodde at rensingen av helligdommen betydde at jorden skulle bli renset med ild på den ytterste dag, og at det skulle skje samtidig med Jesu gjenkomst. Derfor gikk de ut fra at Kristus ville komme tilbake i 1844. rett (316)Men tiden gikk uten at Herren kom. De troende visste at Guds ord ikke kunne slå feil. Altså måtte de ha mistolket profetien. Men hvor lå feilen? Mange godtok uten videre den lettvinte løsning at de to tusen tre hundre dagene ikke endte i 1844. Den eneste grunnen de kunne gi for et slikt standpunkt, var at Kristus ikke kom på den tiden de hadde ventet. De hevdet at dersom de profetiske dagene hadde endt i 1844, ville Kristus ha kommet for å rense helligdommen ved å rense jorden med ild. Når han ikke kom, kunne tidsperioden ikke ha utløpt. rett (316)Alle ledd i profetien stemte (317)De sytti uker, eller 490 år, skulle gjelde jødefolket spesielt. Da denne tidsperioden utløp, stadfestet nasjonen sin forkastelse av Kristus ved å forfølge hans tilhengere, og i år 34 vendte apostlene seg til hedningene. Dermed var de første 490 av de 2 300 årene gått, og det stod 1810 år igjen, som fra året 34 e.Kr. bringer oss ned til år 1844. «Da skal helligdommen igjen få sin rett» (renses). Alle enkeltheter som er nevnt i profetien, var gått nøyaktig i oppfyllelse på den bestemte tiden. rett (317)Det var klart at denne beregningen stemte på alle punkter, bortsett fra at det i 1844 ikke skjedde noe som svarte til rensingen av helligdommen. Å nekte for at dagene utløp på det tidspunktet, var det samme som å tåkelegge hele spørsmålet og forkaste standpunkter som var slått fast ved klare oppfyllelser av profetien. rett (317)Helligdomssymbolikken klarlagt (317)Mange oppgav de konklusjonene de hadde kommet frem til når det gjaldt de profetiske tidsperiodene, og tok avstand fra den bevegelsen som hadde sitt utgangspunkt i disse. Andre ville ikke oppgi trospunkter og erfaringer som hadde støtte i Bibelen og Guds Ånds utsagn. De mente at de hadde fulgt sunne tolkningsprinsipper når de studerte profetiene, og at de pliktet å holde fast på de sannheter de alt hadde funnet. De fortsatte å følge samme fremgangsmåte i sin bibelgransking. Under alvorlig bønn overveide de på nytt det standpunkt de hadde kommet frem til, og studerte Skriften for å finne hvor feilen lå. Da de ikke kunne oppdage noen feil i utregningen av de profetiske tidsperiodene, gav de seg til å undersøke spørsmålet om helligdommen enda mer inngående. rett (317)De fant at det i Bibelen ikke var støtte for den gjengse oppfatning at helligdommen var identisk med jorden. Derimot fikk de en fullstendig forklaring på helligdommen, dens egenart, hvor den fantes og hva som foregikk der. I Hebreerbrevet sies det: «Også den første pakt hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom. Det var reist et telt, og i dette forreste teltet, som kalles Det hellige, var lysestaken og bordet og skuebrødene. Bak det innerste forhenget var det et annet telt som kalles Det aller helligste. Det hadde et røkelsesalter av gull og paktkisten som var kledd med gull over det hele. I kisten var en gullkrukke med manna, Arons stav som skjøt friske skudd, og paktstavlene. Over kisten var herlighetens kjeruber; de skygget over soningsstedet.»1 rett (318)Den gamle pakts helligdom (318)Israelittene var på vandring gjennom ørkenen, og møteteltet var konstruert slik at det kunne flyttes fra sted til sted. Likevel var det praktfullt. Veggene bestod av oppreiste bord som hadde tykt gullbelegg og fotstykker av sølv. Taket bestod av flere lag tepper, det ytterste av skinn, det innerste av fint lin som var innvevd med vakre kjeruber. Foruten forgården der brennofferalteret stod, hadde møteteltet to rom som ble kalt Det hellige og Det aller helligste, og som var skilt fra hverandre med et praktfullt teppe eller forheng. Et lignende forheng dekket inngangen til det første rommet, Det hellige. rett (318)Mot den søndre veggen i Det hellige stod lysestaken med de sju lampene som lyste opp helligdommen både dag og natt. Ved nordre vegg stod skuebrødsbordet. Foran teppet som skilte mellom Det hellige og Det aller helligste, stod det gullbelagte røkofferalteret der det hver dag steg opp en duftende røkelsessky sammen med folkets bønner. rett (318)I Det aller helligste stod lovkisten - oppbevaringsstedet for de to steintavlene som Gud hadde skrevet tibudsloven på. Den var laget av kostbart tre og var beslått med gull. Lokket på kisten, som blir kalt soningsstedet eller nådestolen, var et praktfullt kunstverk. Der stod to kjeruber av massivt gull, en på hver ende. Her åpenbarte Gud seg i herlighetsskyen mellom kjerubene. rett (318)Da hebreerne hadde bosatt seg i Kanaan, ble møteteltet erstattet med Salomos tempel. Det ble bygd i samme proporsjonelle forhold og innrettet på lignende måte, selv om det var en permanent bygning og meget større enn møteteltet. Bortsett fra de årene templet lå i ruiner på Daniels tid, eksisterte helligdommen i denne form helt til den ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Dette er den eneste jordiske helligdommen som er omtalt i Bibelen. Apostelen omtalte den som den første pakts helligdom. Men er det ingen helligdom i den nye pakt? rett (318)Den nye pakts helligdom (320)Her skildres helligdommen i den nye pakt. Helligdommen i den gamle pakt ble reist av et menneske, av Moses. Men denne er reist av Herren selv. I den første utførte jordiske prester sin tjeneste. I den andre gjør Kristus, vår store øversteprest, tjeneste ved Guds høyre hånd. Den ene helligdommen var på jorden, den andre er i himmelen. rett (320)Møteteltet som Moses oppførte, ble laget etter en modell. Herren sa til ham: «Denne boligen og alt det som hører til i den, skal dere lage nøyaktig etter det forbildet jeg vil vise deg.» Og videre: «Se til at du gjør arbeidet etter det forbildet som ble vist deg på fjellet!» rett (320)Apostelen sier at den første helligdommen var «et bilde på den nåværende tid». Videre at de hellige rommene var «jordiske bilder av de himmelske ting», og at prestene som ofret gaver etter loven, gjorde tjeneste «ved et telt som bare er en etterligning og en skygge av det himmelske». «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.»4 rett (320)Helligdommen i himmelen der Jesus gjør tjeneste for oss, er den store modellen som Moses bygde helligdommen etter. Gud gav sin Ånd til dem som bygde den jordiske helligdom. Den kunstneriske ferdighet som ble lagt for dagen da den ble laget, var en åpenbaring av guddommelig visdom. Veggene så ut som rent gull og gjorde at lyset fra den sjuarmede lysestaken ble reflektert i alle retninger. Skuebrødsbordet og røkelsesalteret skinte som blankpolert gull. Det praktfulle teppet som dannet det innvendige taket, og som hadde innvevde englefigurer i fiolett, purpurrødt og karmosinrødt, bidrog til å forsterke skjønnhetsinntrykket. Bak det andre forhenget var den hellige sjekina, den synlige markering av Guds herlighet. Bare øverstepresten kunne gå inn der uten å miste livet. rett (320)Den uforlignelige prakten i helligdommen gav mennesker en oppfatning av herligheten i det himmelske tempel der Kristus har gått inn i forveien og utfører tjeneste for oss ved Guds trone. Det mest praktfulle byggverk som mennesker noen gang har oppført, er bare en svak refleks av storheten og prakten i det tempel der kongenes konge bor. Det er fylt med herlighet fra Den Eviges trone, der tusen på tusen tjener ham, og ti tusen, ja, titusener står for ham. Serafer, de skinnende vokterne, skjuler ansiktet i tilbedelse. Men helligdommen på jorden og tjenesten der har åpenbart viktige ting om helligdommen i himmelen og det som blir utført der til frelse for menneskene. rett (320)De to rommene i helligdommen på jorden svarer til helligdommen i himmelen. Da Johannes fikk se Guds tempel i himmelen, så han «sju fakler» som flammet foran tronen. Han så en engel «som hadde et røkelseskar av gull. ... Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen». Profeten fikk se det første rommet i helligdommen i himmelen, og han så de «sju fakler» og «gullalteret», som i telthelligdommen ble fremstilt i form av gull-lysestaken og røkelsesalteret. Videre så han «Guds tempel i himmelen åpnet», og han fikk se innenfor forhenget, inn i Det aller helligste, «og kisten som er tegnet på hans pakt, ble synlig der inne».5 Det var modellen til den kisten Moses laget til å oppbevare Guds lov i. rett (321)De som var opptatt med å studere dette, fant her ugjendrivelige beviser for at det finnes en helligdom i himmelen. Moses laget telthelligdommen etter en modell. Apostelen sier at denne modellen er den virkelige helligdommen som er i himmelen, og Johannes forteller at han så den der. rett (321)I templet i himmelen der Gud bor, er hans trone grunnfestet på rettferd og rett. I Det aller helligste finnes hans lov, grunnloven som hele menneskeheten skal dømmes etter. Over kisten som inneholder lovtavlene, er soningsstedet der Kristus påberoper seg sitt blod i synderens sted. Slik blir foreningen mellom rettferd og nåde fremstilt i frelsesplanen. Ingen andre enn den allvise Gud kunne få i stand en slik forening, og bare Den Allmektige kunne virkeliggjøre den. Den fyller hele himmelen med undring og tilbedelse. rett (321)Kjerubene i telthelligdommen, som med ærefrykt så ned på soningsstedet, viser hvor interessert de himmelske hærskarer er i forsoningen. Dette er det nådens mysterium som engler gjerne vil se inn i - at Gud kan være rettferdig når han rettferdiggjør den angrende synder og gjenoppretter forbindelsen med slekten som falt. Videre at Kristus kunne komme for å redde utallige skarer fra fordervelsens avgrunn og kle dem i sin egen flekkfrie rettferdighet. Dermed kan de være sammen med engler som aldri falt, og bo i Guds nærhet gjennom hele evigheten. rett (321)Mellommannen i den nye pakt (321)«Han skal bygge Herrens tempel.» Ved sitt offer og sin midlertjeneste er Kristus både menighetens grunnvoll og byggmester. Paulus omtaler ham som «hjørnesteinen»: «Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.»7 rett (321)«Han skal vinne ære og makt.» Kristus har æren for at den falne menneskehet er blitt gjenløst. Gjennom alle evigheter skal de frelste synge: «Han som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, ... ham tilhører æren og makten i all evighet.»8 rett (322)«På sin trone skal han sitte og herske; ved hans trone skal det være en prest.» Ikke «på sin trone i herlighet», for herlighetens rike er ennå ikke opprettet. Først når hans gjerning som mellommann er slutt, vil Gud «gi ham hans far Davids trone», og «det skal ikke være ende på hans kongedømme». rett (322)Som prest har Kristus satt seg hos sin Far på hans trone. Sammen med den evige Gud som har livet i seg selv, sitter han som tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter, og som er prøvd på samme måte som vi, men uten synd, for å kunne hjelpe dem som blir fristet. «Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen.»9 Hans forbønn skjer i kraft av et gjennomboret legeme og et plettfritt liv. De lemlestede hendene, siden som ble gjennomboret, og de maltrakterte føttene, går i forbønn for falne mennesker som ble løskjøpt for en så umåtelig pris. rett (322)«Og mellom dem skal det råde fred.» Faderens kjærlighet er ikke i mindre grad grunnlaget til frelse for den fortapte menneskeslekten enn Sønnens. Før Jesus forlot disiplene, sa han: «Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere.» «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.» I tjenesten i helligdommen i himmelen «skal det råde fred» mellom dem begge. «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»10 rett (322)Helligdomsmysteriet løst (322)Ved Kristi død opphørte den symbolske tjenesten. Det «sanne møteteltet» i himmelen er helligdommen i den nye pakt. Og ettersom forutsigelsen i Dan 8,14 oppfylles i den kristne tidsalder, må helligdommen som omtales der, være den nye pakts helligdom. rett (322)Da de to tusen tre hundre dagene endte i 1844, hadde det i mange hundre år ikke eksistert noen helligdom på jorden. Profetien som sier at det skulle gå to tusen tre hundre kvelder og morgener, så skulle helligdommen igjen få sin rett, eller bli renset, må derfor utvilsomt gjelde helligdommen i himmelen. rett (322)Men det viktigste spørsmålet står ennå ubesvart: Hva betyr det at helligdommen skulle bli renset? Det gamle testamente viser at det foregikk en slik handling i forbindelse med helligdommen på jorden. Men kan det være noe i himmelen som skal renses? rett (323)Hebreerbrevet gir klart uttrykk for en rensing både av helligdommen på jorden og den i himmelen: «Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst. De jordiske bilder av de himmelske ting må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdom må renses ved offer som er bedre enn disse,» nemlig ved Kristi blod. 11 rett (323)I den symbolske helligdomstjenesten på jorden måtte rensingen skje med blod. Det samme gjelder i den virkelige helligdomstjenesten i himmelen - i den første med blodet av dyr, i den andre med Kristi blod. Apostelen sier at dette må gjøres med blod, fordi synd ikke blir tilgitt uten at blod blir utøst. Rensingen består altså i at synden blir fjernet. rett (323)Men hvordan kan det forekomme synd i forbindelse med helligdommen, enten det er i himmelen eller på jorden? Svaret finner vi i den symbolske prestetjenesten, for den foregikk i en helligdom som var «en etterligning og en skygge av det himmelske».12 rett (323)Tjenesten i helligdommen på jorden skjedde i to faser. Prestene utførte en daglig tjeneste i Det hellige, mens øverstepresten en gang om året utførte en særskilt soningshandling i Det aller helligste for å rense helligdommen. rett (323)Dag etter dag kom den angrende synderen med offeret til møteteltet. Han la hånden på hodet tilofferdyret og bekjente sin synd. Dette var en symbolsk overføring av synden fra ham selv til det uskyldige offerdyret som så ble slaktet. Uten at blod blir utøst, skjer det ingen forlatelse, sier apostelen. «En skapnings liv er i blodet.» rett (323)Guds lov som var blitt overtrådt, krevde synderens liv. Blodet var et symbol på synderens forspilte liv. Offerdyret bar hans skyld. Presten gikk inn i Det hellige med blodet og stenket det foran forhenget. Bak dette forhenget stod paktkisten som inneholdt den loven synderen hadde overtrådt. I denne seremonien ble synden ved blodet symbolsk overført til helligdommen. rett (323)I noen tilfeller ble blodet ikke brakt inn i Det hellige, men presten skulle i stedet spise av kjøttet, slik som Moses hadde påbudt Arons sønner: «Herren har gitt dere det for at dere skal ta bort menighetens skyld.»13 Begge disse seremoniene representerte en symbolsk overføring av synden fra den angrende synderen til helligdommen. rett (323)Dette foregikk dag etter dag gjennom hele året. Folkets synd ble på denne måten overført til helligdommen, og noe spesielt måtte gjøres for å få den fjernet. Gud gav pålegg om at det måtte gjøres soning både for Det hellige og Det aller helligste. rett (323)«Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for urenheten som israelittene har ført over den med alle sine overtredelser og synder. Det samme skal han gjøre med møteteltet, som er reist hos dem midt i deres urenhet.» Han skulle også gjøre soning for alteret «og rense det for israelittenes urenhet og vigsle det».14 rett (324)En gang om året, på den store soningsdagen, gikk øverstepresten inn i Det aller helligste for å rense helligdommen. Dette var siste del av den årlige helligdomstjenesten. På denne store soningsdagen ble to geitebukker ført frem foran inngangen til møteteltet, og det ble kastet lodd om dem, «ett lodd for Herren og ett for Asasel».15 Den bukken som tilfalt Herren, skulle slaktes som et syndoffer for folket. Så skulle presten ta noe av blodet med seg innenfor forhenget og stenke det på soningsstedet og foran det. Blodet skulle også stenkes på røkofferalteret foran forhenget. rett (324)«Han skal legge begge hendene på bukkens hode og bekjenne over den alle israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder og legge dem på bukkens hode. Så skal han sende den ut i ødemarken med en mann som står ferdig.»16 Denne bukken kom aldri mer inn i leiren, og han som førte den bort, måtte vaske seg selv og klærne sine før han gikk tilbake til leiren. rett (324)Denne seremonien skulle gi Israels folk et inntrykk av Guds hellighet og hans avsky for synd. Likeså at de ikke kunne komme i berøring med synd uten å bli smittet av den. Hver enkelt måtte ydmyke seg mens denne soningshandlingen pågikk. Alt arbeid opphørte, og hele folket skulle tilbringe dagen i bønn, faste og dyp selvprøving. rett (324)«Rensingen» av helligdommen (324)På den store soningsdagen tok øverstepresten imot et offerdyr fra folket og gikk deretter inn i Det aller helligste med blodet fra dette dyret og stenket det på soningsstedet like over loven, for å oppfylle lovens krav. Som mellommann tok han deretter syndene på seg selv og bar dem ut av helligdommen. Mens han la hendene på hodet til den levende bukken, bekjente han alle disse syndene over den og overførte dem symbolsk til denne bukken, som deretter bar dem bort, og de ble ansett som fjernet for alltid. rett (324)Slik foregikk tjenesten i den helligdommen som var «en etterligning og en skygge av det himmelske». Det som var symbolske handlinger i helligdommen på jorden, foregår i virkeligheten i den himmelske helligdom. Etter himmelfarten begynte Kristus sin gjerning som vår øversteprest. Apostelen sier: «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.»17 rett (325)Den tjenesten presten utførte gjennom året i Det hellige «innenfor forhenget» som var inngangsdøren og skilte Det hellige fra forgården, viser den tjenesten Kristus begynte ved sin himmelfart. I den daglige tjenesten skulle presten komme frem for Gud med blodet av syndofferet og med røkelsen som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste frem for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de botferdige troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i Det hellige i den himmelske helligdom. rett (325)Dit fulgte disiplene Kristus i tro da han for opp og forsvant av syne. Der hadde håpet deres funnet feste. «Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid.» «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»18 rett (325)I atten hundre år fortsatte denne tjenesten i Det hellige i himmelen. Kristi blod som ble brakt frem på vegne av botferdige syndere, sikret dem Faderens tilgivelse og anerkjennelse, selv om syndene fremdeles stod i himmelens bøker. rett (325)Likesom den symbolske helligdomstjenesten hvert år ble avsluttet med en spesiell soningsdag, finner det sted en soningstjeneste for å fjerne all synd fra den himmelske helligdom før Kristus avslutter sin frelsergjerning. Det er den tjenesten som begynte da de to tusen tre hundre år utløp. Som profeten Daniel hadde forutsagt, gikk vår store øversteprest da inn i Det aller helligste for å utføre den siste del av sin viktige gjerning - å «rense» helligdommen. rett (325)I gammel tid ble folkets synd i tro lagt på syndofferet, og ved offerblodet ble den symbolsk overført til den synlige helligdommen. Slik blir de botferdiges synder i den nye pakt i tro lagt på Kristus og i virkeligheten overført til helligdommen i himmelen. rett (326)På samme måte som den symbolske rensingen av helligdommen på jorden skjedde ved at synden som hadde tilsmusset den, ble fjernet, skal den virkelige rensingen av helligdommen i himmelen skje ved at syndene som er nedskrevet der, blir fjernet eller slettet. Men før det kan skje, må bøkene granskes for å gjøre det klart hvem som har angret sin synd og tatt imot Kristus i tro og derfor har del i hans soningsverk. Rensingen av helligdommen forutsetter derfor en undersøking og en rettergang. Dette må skje før Kristus kommer for å utfri sitt folk. For når han kommer, har han lønnen med «for å gjengjelde enhver etter hans gjerning». rett (326)De som fulgte profetordets lys, ble nå klar over at Kristus ikke skulle komme tilbake i 1844, ved slutten av de to tusen tre hundre dagene, men at han da gikk inn i Det aller helligste i den himmelske helligdom for å utføre den siste delen av soningstjenesten som en forberedelse for sin gjenkomst. De ble også klar over at syndofferet pekte frem til Kristus som skulle ofres, og at øverstepresten representerte Kristus som mellommann. Likeså at syndebukken symboliserte Satan, syndens opphavsmann, som til sist må ta straffen for den synd han har påført de botferdige. rett (326)Når øverstepresten med blodet av syndofferet fjernet syndene fra helligdommen, la han dem på syndebukken. Når Kristus med sitt eget blod fjerner sitt folks synder fra den himmelske helligdom ved slutten av sin midlertjeneste, lar han Satan få den endelige straffen idet dommen blir fullbyrdet. Syndebukken ble sendt ut i ødemarken og kom aldri mer tilbake. På samme måte vil Satan for all fremtid bli forvist fra Gud og hans folk. Han blir tilintetgjort når synd og syndere til sist skal utslettes. rett |